9. Skadeverk
Departementet foreslår et kapittel om vern mot skadeverk, som avløser bestemmelsene om skadeverk i straffeloven 1902 kapittel 28 og 40 og bestemmelsene om brannstiftelse mv. i straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser.
De to regelsettene gir begge et vern mot skadegjørende handlinger, men ivaretar til dels ulike interesser. Hovedformålet med de alminnelige skadeverksbestemmelsene er å verne den private økonomiske og ideelle interesse i at gjenstander ikke utsettes for skade fra utenforstående. Straffansvaret for alminnelig skadeverk er derfor knyttet til at noen skader eller ødelegger en gjenstand som tilhører en annen.
Straffeloven 1902 rammer alminnelig, mindre og grovt skadeverk, samt visse andre skadevoldende handlinger. Skyldkravet er forsett, men grovt skadeverk er straffbart også ved uaktsomhet.
Straffelovkommisjonen går i sin skisse til kapittel 29 om vern mot tingskade i det alt vesentlige inn for å videreføre reglene om skadeverk i straffeloven 1902.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om og begrunnelse for å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 om skadeverk og forsettlig grovt skadeverk uten realitetsendringer. Det samme gjelder bestemmelsen om mindre skadeverk.
Kommisjonen har under tvil foreslått ikke å videreføre straffeloven 1902 sin bestemmelse som rammer den som fremkaller eller styrker en villfarelse hos noen slik at vedkommende forledes til å foreta en handling som fører til formuestap for denne eller noen han handler på vegne av.
Departementet mener på sin side at det fortsatt er behov for å kunne straffe handlinger som kun utføres med forsett om å påføre fornærmede tap, og uten forsett om noen økonomisk fordel. Dette gjelder for eksempel hvis en gjerningsperson gir bevisst uriktige råd om investering i finansielle instrumenter, boligkjøp eller annet, som den fornærmede handler i tillit til, og lider formuestap. Situasjonen er ikke helt upraktisk.
Strafferammen på bot eller fengsel inntil seks måneder er foreslått endret til bot eller fengsel inntil ett år. Med dette menes ikke å legge føringer for en strengere straffutmålingspraksis. Endringen er begrunnet utelukkende av sammenhengen med bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri.
Straffeloven 1902 rammer den som forårsaker særskilte former for skadeverk eller ulykker som leder til at menneskeliv lett kan gå tapt, eller som lett kan forårsake utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at disse allmennfarlige forbrytelsene i straffeloven 1902 bør videreføres i straffeloven 2005. Departementet går inn for å etablere et klarere skille mellom handlinger som rammes som grovt skadeverk, og handlinger som rammes av bestemmelsen om å fremkalle fare for allmennheten. Departementet ønsker å bringe bestemmelsen tilbake til det virkeområdet den opprinnelig var tiltenkt, og går inn for at en ren ødeleggelse av andres verdier skal, uansett hvor store verdiene er, etter forslaget bedømmes som (særlig) grovt skadeverk.
Departementet foreslår også som kommisjonen å videreføre straffansvaret for uaktsomme brannstiftelser mv. Departementet har lagt avgjørende vekt på det skadepotensial slike forbrytelser har både på gjenstander, personer og samfunnsinteresser. Som kommisjonen mener departementet at brudd på bestemmelsen bør kunne straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.
Departementet slutter seg til kommisjonens skisse om å inngå forbund om å anstifte en brann mv. Sammenlignet med gjeldende rett innebærer dette at det ikke lenger kreves at gjerningspersonen må ha hatt til hensikt å anstifte brann mv. Det skal i stedet gjelde et ordinært forsettskrav. Brudd på bestemmelsen skal kunne straffes med fengsel inntil 6 år.
I forslaget foreslår departementet en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 sin bestemmelse om straff for å hindre forebygging og bekjempelse av ulykker eller følgene av dem. I motsetning til kommisjonen går departementet inn for at forsøk fremdeles skal utgjøre et fullbyrdet lovbrudd. Slike forsøkshandlinger har et alvorlig skadepotensial som gjerningspersonen i mange tilfeller har liten kontroll over.
Komiteen viser til at det nye kapitlet om skadeverk skal avløse bestemmelsene i straffeloven 1902 om skadeverk og bestemmelsene om brannstiftelse. Lovforslaget er i hovedsak videreføring av gjeldende rett.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) som tar til orde for å stramme inn bruken av simpel uaktsomhet som skyldform, særlig på områder der andre sanksjonsformer kan benyttes. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om ikke å videreføre straffansvaret for simpelt uaktsomt grovt skadeverk, og er enig i at den relativt sett lave graden av bebreidelse dette innebærer bør møtes med andre sanksjoner enn straff. Det vises her til det sivilrettslige erstatningsansvaret for uaktsomme skadevoldende handlinger, hvor også fornærmede får kompensert sitt økonomiske tap. Komiteen er enig i at uaktsomt grovt skadeverk fortsatt skal være straffbart etter straffeloven.
Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen foreslo å ikke videreføre bestemmelsen som rammer den som ved å utnytte en villfarelse forleder noen til å foreta en handling som volder vedkommende formuestap. Komiteen er enig med Regjeringen i at denne bestemmelsen fortsatt kan ha en praktisk betydning ved siden av den nye bedrageribestemmelsen, og støtter forslaget om å opprettholde bestemmelsen.
Komiteen viser til at den sentrale bestemmelsen om brannstiftelse foreslås videreført i bestemmelser om straff for fremkalling av fare for allmennheten og er tilfreds med at en minstestraff på 2 år videreføres. Det er kun det å fremkalle ulykker som volder fare for svært omfattende ødeleggelser som rammes. Komiteen er innforstått med at dette innebærer en viss innsnevring av straffeansvaret for å avgrense mot hendelser som mer nærliggende sorterer under bestemmelsen om grovt skadeverk.
Komiteen er også tilfreds med tillegget om "liknende ulykker" i oppramsingen av tilfeller som rammes av bestemmelsen. På denne måten fanges også andre tilfeller enn det å forårsake "sjøskade", "jernbaneulykke" og "flyulykke" opp av bestemmelsen.