Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

7. Seksuallovbrudd

Kapitlet inneholder forslag til straffebestemmelser om seksuallovbrudd og avløser straffeloven 1902 kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten.

I forslaget til kapittel 26 i ny straffelov foreslås det tre viktige endringer for å styrke barns beskyttelse mot overgrep og for å heve straffenivået for alvorlige seksuallovbrudd. For det første foreslås det endringer i kapitlets systematikk slik at overgrep mot mindreårige som hovedregel er regulert i egne bestemmelser, atskilt fra bestemmelser som gjelder voksne. For det annet foreslås det at all seksuell omgang med barn under 14 år skal anses som voldtekt, uavhengig av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er oppnådd. For det tredje foreslås det å heve minstestraffen for visse former for voldtekt (av voksne og barn) til fengsel i tre år. Det er også tatt til orde for en vesentlig skjerping av straffenivået gjennom angivelse av et normalstraffenivå i voldtekt og i saker om seksuelle overgrep mot barn.

For øvrig svarer forslaget i stor grad til gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag.

Departementet foreslår i seksuallovbruddskapitlet i straffeloven 2005 i hovedsak samme begrepsapparat som straffeloven 1902 – med noen modifikasjoner.

I forslaget til straffeloven 2005 er det foreslått innført et nytt begrep – "kvalifisert seksuell handling" med barn under 14 år. Dette begrepet er ment å omfatte de mest alvorlige tilfellene av seksuell handling, som i sin art grenser opp mot seksuell omgang.

Departementet mener det å få noen til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang, gjennomgående bør likestilles med det å ha eller skaffe seg seksuell omgang med en annen. Departementet foreslår derfor at alle bestemmelsene om seksuell omgang i straffeloven 2005 gis tillegg som viser at de også rammer det å få en annen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, på de vilkår som bestemmelsene ellers setter.

Voldtekt straffes etter straffeloven 1902 § 192, og straffelovkommisjonen foreslår videreført gjerningsbeskrivelsen i denne bestemmelsen.

Departementet slutter seg til dette, og foreslår å heve minstestraffen for voldtekt til samleie til fengsel i tre år. Selv om departementet forutsetter at domstolene vil følge lovgivers intensjoner, kan man ikke helt se bort fra risikoen for nedsubsumsjon, som vil svekke den skjerpingen av straffenivået for voldtekt som departementet ønsker.

Etter straffeloven 1902 heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år dersom voldtekten er grov.

Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om grov voldtekt. Kommisjonen foreslår også å senke den øvre strafferamme i slike tilfeller til fengsel inntil 15 år sammenlignet med 21 år i straffeloven 1902.

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen en bestemmelse om grov voldtekt. Bestemmelsen følger strukturen som er valgt ellers i straffeloven 2005 slik at det beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering om voldtekten skal anses som grov, men at det skal legges særlig vekt på de oppregnede momentene. De oppregnede momentene er i all hovedsak i samsvar med alternativene i straffeloven 1902 og Straffelovkommisjonens skisse. Departementet mener gjentakelse av en så alvorlig handling som voldtekt burde kunne straffes med fengsel inntil 21 år.

Det er vanskelig å si noe helt generelt om straffenivået for voldtekt etter straffeloven 1902. Det kan imidlertid lett slås fast at straffenivået ligger i nedre sjikt av strafferammene. Det er videre vanskelig å si noe sikkert om utviklingen av straffenivået over tid siden sakene sjelden er direkte sammenlignbare. Generelt kan det likevel sies at straffenivået har blitt skjerpet de senere år. Gjennomgåelsen i proposisjonen viser at straffen for en "vanlig" voldtekt synes å være fengsel i rundt 2 år og 8–9 måneder.

Departementet har kommet til at straffenivået for voldtekt må skjerpes betraktelig – både for bedre å reflektere alvorligheten i lovbruddet (forholdmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet (ekvivalensvurderingen). Departementet mener at dette dels bør skje gjennom heving av minstestraffen til fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen og også i saker som ikke omfattes av minstestraffen.

Normalstraffenivået for voldtekt som omfattes av minstestraffen bør etter departementets syn ikke være under fengsel i 4 år. Utgangspunktet er videre at straffen for en så alvorlig forbrytelse som voldtekt skal være fullt ut ubetinget. Deler av straffen bør kunne gjøres betinget når det foreligger særlige formildende omstendigheter, men bruken av adgangen til å idømme deldom etter straffeloven 2005 bør etter departementets syn snevres merkbart inn i forhold til dagens praksis etter straffeloven 1902. Der det foreligger skjerpende omstendigheter, bør straffenivået ikke være under fengsel i 5 år.

For grove voldtekter etter straffeloven 2005 hvor minstestraffen kommer til anvendelse, bør normalstraffenivået ikke være under fengsel i 5 år. Det bør tillegges markert straffskjerpende betydning om tiltalte tidligere er straffet for seksuallovbrudd.

Etter departementets syn bør betraktningene om straffenivået i proposisjonen ha betydning også for straffenivået etter straffeloven 1902. Dersom Stortinget slutter seg til lovforslaget, vil det også før straffeloven 2005 trer i kraft, være grunnlag for en gradvis heving av straffenivået blant annet for å fange opp utviklingen i synet på straffenivå som denne proposisjonen gir uttrykk for.

Etter straffeloven 1902 straffes også grovt uaktsom voldtekt.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre denne bestemmelsen.

Bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt trådte i kraft august 2000. Den har følgelig vært virksom i ca. åtte år. Det er ingen kilder som kan gi sikre tall for hvor ofte bestemmelsen er anvendt, men bestemmelsen synes å være lite brukt.

Departementet foreslår at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt videreføres. Straffenivået for grovt uaktsom voldtekt er etter departementets syn for lavt. Når departementet går inn for en heving av straffenivået for forsettlig voldtekt med en minstestraff på fengsel i tre år ved voldtekt til samleie, må dette få betydning også for de grovt uaktsomme voldtektene. Straffenivået bør fastlegges slik at det er en mer glidende overgang i nivået mellom grovt uaktsom voldtekt og forsettlig voldtekt. Der den utviste skylden ligger tett opp mot forsett, bør straffenivået nærme seg minstestraffen for forsettlig voldtekt.

Straffeloven 1902 har en bestemmelse som retter seg mot ulike tilfeller av seksuell omgang fremskaffet ved utnyttelse av et overmaktsforhold. I dette ligger at den seksuelle omgangen er oppnådd på en måte som utelukker reell frivillighet. Det må være årsakssammenheng mellom overmaktsforholdet og den seksuelle omgangen.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 på dette området. For å tilpasse strafferammene til de øvrige forslagene i utredningen, foreslår kommisjonen å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil 6 år, sammenlignet med 5 år etter straffeloven 1902.

Departementet slutter seg til dette.

Straffeloven 1902 rammer den som har seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under kriminalomsorgen eller politiet eller i institusjon under barnevernet, og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt.

Straffelovkommisjonen foreslår denne bestemmelsen videreført. For å tilpasse strafferammen til de øvrige forslagene i utredningen, foreslår kommisjonen å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil 6 år, sammenlignet med 5 år i straffeloven 1902.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonen sitt forslag.

Straffeloven 1902 rammer den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det. Seksuell handling er betegnelsen på berøringer med seksuelt tilsnitt, som for eksempel kyssing, beføling innenfor eller utenpå klærne. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år.

Straffelovkommisjonen foreslår en tilsvarende bestemmelse i den nye straffeloven. Det samme gjør departementet.

Straffeloven 1902 rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som er utøvd enten på offentlig sted, i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det eller i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Den seksuelt krenkende eller uanstendige atferden kan skje i ord eller handling. Typiske eksempler er blotting eller slibrigheter.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som svarer til dette. Kommisjonen antar at det er tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet.

Departementet foreslår å videreføre innholdet i straffeloven 1902 på dette punkt i to bestemmelser i straffeloven 2005.

Den seksuelle lavalder etter straffeloven 1902 er 16 år, det vil si at barn under 16 år ikke kan gi gyldig samtykke til seksuelle relasjoner med andre. Straffeloven 1902 har to bestemmelser som regulerer seksuell omgang med mindreårige: en som gjelder seksuell omgang med barn under 14 år, og en som gjelder seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Forskjellen mellom de to bestemmelsene er i hovedsak strafferammene.

Departementet mener det er behov for en sterkere understrekning av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke i seksuell omgang, og behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn. Departementet foreslår å definere alle tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt av barn. Departementet foreslår også at det samme skal gjelde for den som får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv og for den som foretar kvalifiserte seksuelle handlinger med barn under 14 år.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om grov seksuell omgang med barn under 14 år. Kommisjonens flertall foreslår at det skal gjelde en minstestraff på fengsel i 2 år ved grov seksuell omgang med barn under 14 år.

Departementet foreslår en bestemmelse om grov voldtekt av barn under 14 år som i hovedsak bygger på straffeloven 1902 og Straffelovkommisjonens skisse.

Gjennomgåelsen i proposisjonen viser at straffenivået for seksuell omgang med barn under 14 år, ligger i nedre sjikt av strafferammene. I hovedsak synes straffenivået å ligge i sjiktet mellom fengsel i 1–2 år. I mange tilfeller gjøres deler av straffen betinget. Departementet mener straffenivået for seksuell omgang med barn under 14 år, som etter straffeloven 2005 er karakterisert som voldtekt, bør skjerpes. Som for voldtekt etter straffeloven 2005 foreslår departementet en heving av minstestraffen til fengsel i 3 år. Normalstraffenivået for voldtekt av barn under 14 år bør ikke være lavere enn fengsel i 4 år.

Straffenivået for kvalifiserte seksuelle handlinger med barn under 14 år synes å variere, men nivået befinner seg uansett i nedre sjikt av strafferammene. Departementet mener straffenivået også for disse tilfellene generelt bør skjerpes.

Med straffeloven 2005 skal det etableres et nytt straffenivå for seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år (voldtekt av barn under 14 år). I proposisjonen gis det retningslinjer for hvor straffenivået bør ligge i saker om voldtekt av barn under 14 år etter straffeloven.

Departementet mener normalstraffenivået i saker hvor minstestraffen kommer til anvendelse, bør være rundt fengsel i 4 år. Det helt klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Der det foreligger skjerpende omstendigheter, må straffenivået være høyere.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre den øvre strafferammen på fengsel inntil 10 år for ordinær seksuell omgang med barn under 14 år. For grov seksuell omgang med barn under 14 år foreslår kommisjonen en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år. Dette innebærer en senking av strafferammen i forhold til straffeloven 1902 hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 21 år.

Departementet mener ikke det er grunn til å senke de øvre strafferammene i saker om overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn tilhører de mest alvorlige forbrytelsene. At straffenivået ligger lavt i forhold til strafferammene, kan like gjerne tilsi at det er straffenivået i praksis som bør justeres og ikke strafferammene.

Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år straffes etter straffeloven 1902. Straffbarheten er kun avhengig av at det har skjedd seksuell omgang og barnets alder. Den ordinære øvre strafferammen er fengsel inntil 5 år. Det gjelder ingen minstestraff ved samleie.

Straffelovkommisjonen foreslår en tilsvarende bestemmelse i 2005. Kommisjonen foreslår videre en bestemmelse om grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år som viderefører innholdet i straffeloven 1902. Selv om departementet understreker at den seksuelle lavalderen er 16 år og at ingen under 16 år kan gi straffriende samtykke til seksuell omgang, mener departementet at seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år ikke automatisk bør kalles voldtekt slik det foreslås for seksuell omgang med barn under 14 år. Også etter straffeloven 1902 er det en forskjell mellom bestemmelsene om seksuell omgang med barn under 14 år og mellom 14 og 16 år.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år som i det vesentligste svarer til straffeloven 1902. Bestemmelsen fastsetter også forhøyet strafferamme ved tidligere domfellelser for handlinger som nevnt i forslaget til straffeloven 2005.

Departementet foreslår å videreføre strafferammene i straffeloven 1902, med den endring at den øvre strafferammen for ordinær overtredelse, som en konsekvens av standardiseringen av strafferammer i straffeloven 2005 heves til fengsel inntil 6 år. Strafferammen for grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år foreslås fastsatt til fengsel inntil 15 år, som er i samsvar med den forhøyede strafferammen etter straffeloven 1902.

Departementet mener straffenivået for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år bør skjerpes. Dette gjelder særlig ved samleie. Departementet mener normalstraffenivået for seksuell omgang som består i samleie, der det verken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter, bør være rundt fengsel i 6 måneder.

Straffeloven 1902 rammer den som foretar seksuell handling med barn under 16 år. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om fornærmede har samtykket i handlingen. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år. Etter straffeloven 1902 heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 6 år dersom handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902. Kommisjonen ser ikke behov for å videreføre den forhøyede strafferammen ved særdeles skjerpende omstendigheter i straffeloven 1902.

Departementet foreslår å videreføre innholdet i straffeloven 1902 på dette punkt. Siden departementet foreslår å innta kvalifiserte seksuelle handlinger med barn under 14 år i bestemmelsen om voldtekt av barn under 14 år, er departementet enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke er behov for en bestemmelse om grov seksuell handling med barn under 16 år med forhøyet strafferamme.

Straffeloven 1902 rammer den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Hva som regnes som slik atferd, er en rettslig standard og må fortolkes i lys av sammenhengen atferden inngår i. Blotting og slibrigheter er typiske eksempler på atferd som rammes av bestemmelsen. Den ordinære øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902. Kommisjonen antar det er tilstrekkelig med strafferamme i det lavere sjiktet.

Departementet foreslår å regulere seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd utøvet av gjerningspersonen selv og det å forlede mindreårige til å utvise slik atferd i samme bestemmelse. Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902. Bestemmelsen er foreslått utvidet til å gjelde også den som "tvinger" et barn til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.

Straffeloven 1902 rammer den som har avtalt et møte med barn under 16 år og som med forsett om å ha seksuell omgang eller foreta seksuell handling med noen under 16 år har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. Bestemmelsen ble tilføyd i 2007 og trådte i kraft straks.

Departementet har ikke opplysninger om at bestemmelsen har vært anvendt. Departementet fastholder de vurderingene som ble gjort i Ot.prp. nr. 18 (2006–2007) om behovet for bestemmelsen, og foreslår ingen endringer.

Etter straffeloven 1902 gjelder et objektivt ansvar for fornærmedes alder. Høyesterett i plenum kom imidlertid i 2005 til at dette vilkåret var i strid med uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Straffelovkommisjonen foreslår å opprettholde barnets alder som et objektivt straffbarhetsvilkår i bestemmelsen om seksuell omgang med barn under 14 år.

På grunnlag av Høyesteretts avgjørelse har departementet kommet til at fornærmedes alder ikke bør opprettholdes som et objektivt straffbarhetsvilkår for seksuell omgang med barn under 14 år. Departementet foreslår i stedet en generell bestemmelse i straffeloven 2005 som oppstiller et strengt aktsomhetskrav for barnets alder for alle bestemmelser som gjelder barn under den seksuelle lavalder hvor barnets alder er det sentrale vilkåret for straffansvar.

Etter straffeloven 1902 kan straffansvaret etter bestemmelsene falle bort eller settes under minstestraffen dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Vilkårene om jevnbyrdighet i alder og utvikling er kumulative.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen om mulighet for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Departementet slutter seg til dette.

Straffeloven 1902 rammer kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige.

Ved en lovendring i 2008 er kjøp av seksuelle tjenester generelt gjort straffbart. En egen bestemmelse i straffeloven 1902 er beholdt som en separat regulering av kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige.

Departementet fastholder de vurderinger som ble gjort i Ot.prp. nr. 48 (2007–2008). Systematikken i forslaget til kapittel om seksuallovbrudd i straffeloven 2005 er ment å understreke enda sterkere enn i straffeloven 1902 mindreåriges særlige behov for beskyttelse mot seksuelle overgrep og seksuell utnytting. Departementet foreslår derfor også i straffeloven 2005 en egen bestemmelse om kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år.

Straffeloven 1902 rammer ulike befatningsmåter med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 hovedsakelig å videreføre innholdet i straffeloven 1902 sin bestemmelse, men med enkelte utvidelser og i en endret lovteknisk utforming.

Straffeloven 1902 rammer den som har seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Bestemmelsen gjelder bare seksuell omgang, ikke handling.

Straffelovkommisjonen og departementet foreslår å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 2005.

Straffeloven 1902 rammer også såkalt søskenincest. Bestemmelsen retter seg mot den som har samleie med bror eller søster. Bestemmelsen gjelder både hel- og halvsøsken, samt adoptivsøsken. Straff kommer ikke til anvendelse på personer under 18 år. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 1 år.

Straffelovkommisjonen foreslår å begrense bestemmelsen til å gjelde samleie i snever forstand, det vil si vaginalt og analt samleie. Kommisjonen antar det er tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet i straffeloven 1902 sin bestemmelse med visse utvidelser. For det første foreslår departementet å utvide bestemmelsen til å gjelde all seksuell omgang, ikke bare samleie. For det annet foreslår departementet å utvide bestemmelsen til å gjelde den som får en bror eller søster til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. For det tredje foreslår departementet ikke videreført begrensningen i straffansvar til personer over 18 år.

Straffeloven 1902 retter seg videre mot den som har seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 5 år.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Bestemmelsen bør etter kommisjonens oppfatning generelt begrenses til tilfeller hvor fornærmede er under 18 år.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet i straffeloven 1902, med unntak for alternativet om pleiebarn.

Straffeloven 1902 rammer det som med en samlebetegnelse kalles hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon mv.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet i straffeloven 1902 slik denne lyder etter lovendringen i 2003. Den øvre strafferammen er foreslått hevet med ett år til fengsel inntil 6 år på grunn av reduksjonen i antall strafferammer i straffeloven 2005. Dette er en teknisk endring som ikke er ment å påvirke straffenivået.

I desember 2008 ble det vedtatt en ny bestemmelse i straffeloven 1902 som gjør det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902, med en endring som går ut på å innta bot som et alternativ i strafferammen.

Straffeloven 1902 rammer den som utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi, innfører pornografi med sikte på utbredelse, overlater pornografi til personer under 18 år, eller holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold.

Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre gjeldende rett fullt ut. Den rettslige standarden i pornografibestemmelsen gir fleksibilitet til å tilpasse straffebestemmelsens rekkevidde til den generelle oppfatning og utvikling i samfunnet.

Etter straffeloven 1902 er det også straffbart å utgi, selge eller på annen måte søke å utbre pornografi. Det er heller ikke tillatt å stille ut materiale som er pornografi.

Etter Høyesteretts avgjørelse fra 2005 vil kjønnslige skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ikke være ansett som straffbar pornografi i straffelovens forstand. Departementet foreslår på denne bakgrunn i straffeloven 2005 en egen straffebestemmelse om forbud mot i ervervsøyemed å stille ut bilder av eksplisitt seksualisert karakter, herunder bilder av kjønnsorganer, på en lett synlig måte på offentlig sted, et sted som lett kan iakttas fra offentlig sted eller utsalgssted. Forbudet vil i praksis særlig ramme oppstilling av magasiner og andre trykte skrifter med omslagsbilder av eksplisitt karakter. Forbudet mot utstilling på utsalgssted gjelder ikke for spesialforretninger.

Formålet med bestemmelsen er å verne allmennheten mot uforvarende og ufrivillig å bli utsatt for bilder av eksplisitt seksualisert karakter. Bestemmelsen oppstiller ikke noe forbud mot å selge blader med slike bilder på omslaget, men stiller krav til plasseringen slik at de ikke oppstilles lett synlig. Hvis for eksempel bladene plasseres i en høyde hvor barn ikke lett ser dem og med skjerming av deler av forsiden, vil kravet være oppfylt.

Etter gjeldende rett pålegger straffeloven 1902 retten å vurdere om rettighetstap skal idømmes når noen kjennes skyldig i seksuell omgang, handling eller atferd med eller overfor mindreårig. Bestemmelsen ble innført ved reformen av seksuallovbruddskapitlet i 2000. Rettighetstap etter straffeloven 1902 gjelder tap av stilling eller retten til for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet.

Departementet fastholder de vurderingene som ble gjort i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) og foreslår bestemmelsen videreført i straffeloven 2005.

Etter straffeloven 1902 kan den som beskylder noen for å ha begått visse seksualforbrytelser ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter straffelovens kapittel om ærekrenkelser eller etter skadeserstatningsloven dersom beskyldningen er fremsatt i en anmeldelse eller av den som hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen. Beskyldninger fremsatt på andre måter medfører derimot rettslig ansvar etter de alminnelige reglene.

Straffelovkommisjonen foreslår at denne bestemmelsen ikke videreføres i ny straffelov. Kommisjonen mener bestemmelsen er lite prinsipiell, og legger vekt på at det ikke bare er påstander om seksualforbrytelser som kan lede til urimelige søksmål, men at søksmål kan reises på bakgrunn av enhver påstand om at den ærekrenkede har foretatt noe straffbart. Kommisjonen stiller seg skeptisk til å videreføre en så kasuistisk bestemmelse.

Departementet viser til at denne regelen i straffeloven 1902 er begrunnet i hensynet til å beskytte ofrene og mener det ikke er grunn til å svekke dette vernet, særlig sett i lys av det arbeidet som er gjort den senere tid for å styrke ofrenes rettsstilling. Ettersom ærekrenkelser foreslås avkriminalisert, foreslår departementet i straffeloven 2005 en bestemmelse som regulerer forholdet til erstatningsansvar for ærekrenkelser.

Etter straffeloven 1902 har Norge strafferettslig jurisdiksjon (dvs. at norsk straffelovgivning kommer til anvendelse) også over seksuallovbrudd foretatt i utlandet av norsk statsborger.

Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre jurisdiksjonen over de mest alvorlige seksuallovbruddene begått i utlandet av norske statsborgere eller personer som hører hjemme i Norge. Seksuallovbruddene som er oppregnet i straffeloven 1902 er alvorlige integritetskrenkelser hvor adgangen til strafforfølgning ikke bør bero på lovgivningen i det landet hvor handlingene er begått. Denne jurisdiksjonen er derfor foreslått videreført i forslag til straffeloven 2005.

Det er etter departementets syn også behov for strafferettslig jurisdiksjon over de mest alvorlige seksuallovbruddene når de er begått i utlandet av utlendinger uten tilknytning til Norge, men mot en norsk statsborger eller person som er bosatt i Norge. Etter forslaget vil straffelovgivningen gjelde for slike handlinger som rammes av straffebestemmelser med lengstestraff på fengsel i mer enn 6 år. Dette vil dekke bestemmelsene om voldtekt, misbruk av overmaktsforhold og lignende, seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon, voldtekt av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 17 år, incest og seksuell omgang mellom andre nærstående og hallikvirksomhet.

Komiteen viser til at det har vært en høyt prioritert oppgave for et samlet storting å styrke arbeidet mot seksuelle overgrep, og at innsatsen er intensivert i forhold til å hindre overgrep mot barn. Komiteen støtter derfor Regjeringen i at det er viktig å få opp straffenivået for blant annet voldtekt og andre seksualforbrytelser.

Komiteen viser til at seksuelle overgrep er et stort og omfattende samfunnsproblem, med store og ofte traumatiske konsekvenser for den enkelte. Det regjeringsnedsatte voldtekstsutvalget viste til at det i 2006 ble anmeldt 974 voldtekter og voldtektsforsøk. Samtidig vises det i utvalgets utredning til at 8 av 10 anmeldelser blir henlagt av politiet. Dette er en enorm utfordring. Komiteen er av den oppfatning at vi kan ikke akseptere at om lag 90 pst. av alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri blir kjent for politiet, og at så få av sakene som anmeldes blir oppklart. Til tross for at voldtekt foregår i et så stort omfang og rammer ofrene hardt, forblir gjerningsmennene nærmest usynlige i straffesakssystemet. Derfor er komiteen tilfreds med at arbeidet med å intensivere arbeidet mot seksuelle overgrep også følges opp i straffeloven.

Komiteen viser til at departementets gjennomgang i forslaget til ny straffelov av domsbeslutninger i en rekke ulike saker, viser at til tross for at straffenivået har blitt skjerpet de senere år, så ligger likevel straffenivået i nedre sjikt av strafferammene. Overfallsvoldtekter og voldtekter med sterk maktbruk synes å bli straffet strengest, og i disse sakene synes straffenivået å være rundt fengsel i 4 år. I andre saker etter straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav a synes nivået å være rundt fengsel i 2 år og 8–9 måneder. I voldtekter etter straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav b er straffen lavere, og det er avsagt flere deldommer (dvs. delvis betinget, delvis ubetinget reaksjon, jf. straffeloven 1902 § 52). Komiteen mener at dette er et uakseptabelt lavt nivå, og støtter departementet i at straffenivået for voldtekt må skjerpes betraktelig – både for bedre å reflektere alvorligheten i lovbruddet (forholdmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Komiteen er derfor enig i at en skjerping av straffenivået i voldtektssaker må skjerpes, dels gjennom en heving av minstestraffen til fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen og i saker som ikke omfattes av minstestraffen. Komiteen vil påpeke at minstestraffen bare skal anvendes i saker med de "mildere" formene for voldtekt. Normalstraffenivået for voldtekt uten særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, må da være betydelig høyere.

Komiteen viser til at barn under 16 år ikke straffriende kan samtykke til seksuell omgang. Den seksuelle kontakten er straffverdig i seg selv, uavhengig av hvordan den er oppnådd. Komiteen understreker at også barn mellom 16 og 18 år, som kan samtykke til vanlig seksuell omgang, kan ha behov for ekstra beskyttelse mot visse former for utnytting. Komiteen viser til at det for å fange opp særtrekkene ved overgrep mot barn, har vært behov for å utforme bestemmelsene annerledes enn for voksne eller ha andre grensedragninger for hva som regnes som overgrep. Komiteen støtter derfor at overgrep mot mindreårige som hovedregel har vært regulert i egne bestemmelser, atskilt fra bestemmelser som gjelder voksne. Komiteen viser til at utformingen av forslaget til bestemmelser om seksuelle overgrep mot mindreårige også har tatt hensyn til forpliktelsene i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk, som Norge undertegnet i oktober 2007.

Komiteen er derfor tilfreds med at all seksuell omgang (f.eks. samleie, masturbasjon, slikking av kjønnsorganer, innføring av fingre i skjede- og endetarmsåpning) og de mest kvalifiserte seksuelle handlingene (f.eks. berøring av nakne kjønnsorganer) med barn under 14 år etter forslaget skal anses som voldtekt, uavhengig av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er oppnådd.

Komiteen gir videre sin tilslutning til at minstestraffen heves for visse former av voldtekt (av voksne og barn) til fengsel i tre år. Dette er en økning på ett år i forhold til straffeloven av 1902. Komiteen er videre enig i at det er behov for skjerping av straffutmålingsnivået for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, og at dette gjøres innenfor gjeldende strafferammer, som dermed videreføres i ny straffelov.

Komiteen er tilfreds med at det også tas til orde for en vesentlig skjerping av straffenivået gjennom angivelse av et normalstraffenivå for voldtekt og i saker om seksuelle overgrep mot barn.

Komiteen viser til at grov uaktsom voldtekt ble kriminalisert ved reformen av seksuallovbruddskapittelet ved lov 11. august 2000 nr. 76. Justiskomiteen ba om at departementet foretok en evaluering av lovendring etter at den hadde virket en tid. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002:4 Ny straffelov å oppheve bestemmelsen om grov uaktsom voldtekt. Komiteen støtter departementet i at bestemmelsen videreføres. Grovt uaktsomme voldtekter er alvorlige integritetskrenkelser. De juridiske grensedragningene mellom forsett og grov uaktsomhet har ikke nødvendigvis betydning for hvilke skadevirkninger handlingene har. Komiteen understreker at også grovt uaktsomme voldtekter kan ha alvorlige skadevirkninger for ofrene, og at å oppheve bestemmelsen vil kunne ha en uønsket og uheldig signaleffekt.

Komiteen viser til at det foreslås å videreføre gjeldende rett i bestemmelsen om pornografi. Det medfører at definisjonen av hva som er pornografi i straffelovens forstand, hvilke befatningsmåter som rammes, skyldkravet og strafferammer, er de samme som etter gjeldende rett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslag til ny straffebestemmelse som gjelder forbud mot i alminnelig utsalg å stille ut bilder av kjønnsorganer eller seksualiserte skildringer på en måte som lett kan iakttas. Flertallet understreker at formålet med bestemmelsen er å verne barn og andre mot å bli ufrivillig og uforvarende eksponert for eksplisitte bilder av seksualisert art, typisk på omslaget av magasiner, i vanlige utsalg. Bestemmelsen vil ikke ramme utstilling av slike bilder i mer spesialiserte utsalgssteder hvor varer med slike bilder utgjør en vesentlig del av utsalgsstedets virksomhet, hvor det må forutsettes at kundene kjenner til at slike bilder kan være utstilt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Høyesteretts avgjørelse fra 2005 om at kjønnslige skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ikke lenger skal anses som straffbar pornografi i straffelovens forstand, gjør at denne paragrafen nå kun fungerer som en symbolparagraf, uten reell rettslig verdi. Disse medlemmer viser til at annet regelverk rammer fremvisning av seksualisert vold, overgrep mot barn, overgrep mot dyr mv. Disse medlemmer ser ikke som nødvendig å innføre en ny straffebestemmelse mot i alminnelig utsalg å stille ut bilder. Alminnelige utsalg håndterer dette i kontakt med sine kunder, og for øvrig gjør den teknologiske utviklingen at omfanget av denne type magasin trolig vil gå ned i konkurranse med elektroniske medier. Disse medlemmer legger til grunn at straffeloven bør inneholde sanksjoner mot handlinger som i seg selv er straffbare, men derimot ikke skal sanksjonere enkeltes bestemte moralsyn som uansett trolig ikke vil bli håndhevet av et politi i krise.

Disse medlemmer mener det er unødvendig med et forbud mot lett synlig utstilling av eksplisitt seksuell karakter. Etter dommen fra Høyesterett i 2005, hvor utstilling av ordinær seksuell karakter ble lovlig, har praksis i kiosker og andre utstillingssteder tilsynelatende ikke endret seg. De formål forbudet er ment å ivareta, blir således ivaretatt slik det er i dag. Etter disse medlemmers syn, er det unødvendig å regulere adferd i tilfeller hvor borgerne og næringslivet fint greier det selv. På denne bakgrunn går disse medlemmer imot Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser videre til at den sittende regjering har fulgt opp en del av forslagene fra det såkalte "Voldtektsutvalget", herunder planlegger å opprette fire stillinger under Kripos som skal jobbe målrettet og spesifikt med sedelighetssaker. Disse medlemmer tar for gitt at det vil ta noe tid å få effekt av dette arbeidet, men viser til at man i deler av fagmiljøene som jobber med denne type problematikk er kritisk til flere deler av gjennomføringen av opprettelsen av denne enheten sammenliknet med forutsetningene som lå i "Voldtektsutvalget". Disse medlemmer har også merket seg at Redd Barna i møter med Stortingets nettverk for barns rettigheter etterlyser bedre kontroll med nivået på advokater som opptrer som bistandsadvokater i saker som omhandler overgrep mot både barn og voksne. Disse medlemmer ber på denne bakgrunn om at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett redegjør for situasjonen knyttet til enheten som jobber med voldtektssaker, samt ber om at Regjeringen på egnet måte orienterer om hvorledes den vurderer kvaliteten på det svært viktige arbeidet som gjøres av bistandsadvokater i forbindelse med denne type saker, og hvilke kvalitetsfremmende tiltak den ser for seg gjennomført.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett om å redegjøre for situasjonen knyttet til etableringen av enheten som jobber med voldtektssaker tilknyttet Kripos."

"Stortinget ber om at Regjeringen på egnet måte orienterer om hvorledes den vurderer kvaliteten på det svært viktige arbeidet som gjøres av bistandsadvokater i forbindelse med overgreps- og sedelighetssaker."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen høsten 2006 nedsatte et eget voldtektsutvalg som skulle foreslå tiltak for å bedre situasjonen for kvinner og menn som har blitt utsatt for voldtekt og annen seksualisert vold. Utvalgets anbefalinger er, på tidspunktet for behandling av denne saken, til oppfølging hos Regjeringen. Blant annet har utvalget foreslått å etablere en ny landsdekkende spesialenhet i politiet med ansvar for seksualisert vold (SEPOL). Flertallet har merket seg at Regjeringen vil følge opp dette gjennom å etablere et miljø med fire etterforskere ved Kripos høsten 2009.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at kriminaliseringen av sexkjøp nå ser ut til å ha gjort situasjonen vanskeligere for de prostituerte i landet. Da Stortinget behandlet endringene i straffeloven og sexkjøp ble kriminalisert fra 2009, ble det blant annet fra regjeringspartienes side understreket at dette ble gjort av hensyn til de prostituerte selv. En rekke tilbakemeldinger fra de prostituerte tyder ikke på at dette har slått til.

Disse medlemmer tillater seg derfor å fremme følgende forslag på nytt, som da det ble behandlet fikk støtte fra alle opposisjonspartiene:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at lovvedtaket om å kriminalisere sexkjøp følges opp med forskning og evaluering, slik at Stortinget kan få seg forelagt en egen sak om dette etter at loven har virket i to år."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, henviser til Ot.prp. nr. 48 (2007–2008) Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.), Innst. O. nr. 3 (2008–2009) vedrørende kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling, og Budsjett-innst. S. nr. 4 (2008–2009) med merknader om det samme.

Særlig vises det til følgende flertallsmerknad i Innst. O. nr. 3 (2008–2009):

"Flertallet viser til at Fafo arbeider med en kartlegging av prostitusjonsmarkedet som skal sluttføres høsten 2008 og at Regjeringen legger opp til at kartleggingen gjentas etter noen tid, slik at virkningene av loven kan evalueres. Flertallet vil understreke viktigheten av at en slik evaluering blir gjennomført, og at en kartlegging også vil være viktig for å kunne utforme gode tiltak for å begrense eventuelle negative virkninger av kriminaliseringen."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de generelle betenkelighetene som knytter seg til økt bruk av minstestraff og at den forrige regjeringen satte i gang et arbeid for å redusere bruken av minstestraffer i straffeloven. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at et viktig mål må være å få økt antallet domfellelser i sedelighetssaker da mørketallene må antas å være store. Disse medlemmer har merket seg de innvendingene Advokatforeningen fremførte under åpen høring med komiteen, både til forslaget om å heve minstestraffen i voldtektssaker og om at all kvalifisert seksuell omgang med barn under 14 år automatisk skal regnes som voldtekt. Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag, men er av den oppfatning at det er viktig å få evaluert effekten av disse lovendringene, og få vurdert om disse eventuelt i praksis har hevet terskelen for domfellelse ved økt antall frifinnelsesdommer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innen 3 år gjennomføre en uavhengig evaluering av effekten av hevingen av minstestraffen i voldtektssaker, og at kvalifiserte seksuelle handlinger med personer under 14 år automatisk skal regnes som voldtekt."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Høyesterett tidligere har stadfestet en avgjørelse av lagmannsretten hvor fire gjerningsmenn i praksis deler utgiftene til oppreisningserstatning til offeret (jf. HR-2008-00083-A). Disse medlemmer merket seg med interesse den dissenterende høyesterettsdommers begrunnelse for det som med rette kan oppfattes som en kvantumsrabatt for gruppevoldtekt. Disse medlemmer viser til at følgende forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet ble nedstemt da Stortinget behandlet innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet):

"Stortinget ber Regjeringen om å fremlegge forslag som kan sikre større grad av individuelt erstatningsansvar ved utmåling av oppreisningserstatning, samt en vurdering av behovet for i lovs form å presisere den økte straffverdigheten ved grove, organiserte overgrep."

Disse medlemmer viser til at justisministeren i den offentlige debatt knyttet til denne saken lovte å ta grep om denne uverdige behandlingen av ofre for grove, organiserte overgrep, og tillater seg derfor å be statsråden senest innen Revidert nasjonalbudsjett redegjøre for det nærmere innholdet av dette arbeidet overfor Stortinget.

Disse medlemmer viser igjen til sine merknader knyttet til straffelovens § 77 første ledd litra g og h og at regjeringspartiene da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), avslo å støtte Høyre og Fremskrittspartiets presisering av hva som skulle regnes som straffskjerpende momenter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at økonomisk kompensasjon for ofre for vold og overgrep er nødvendig, selv om det aldri fullt ut vil kunne gi fullgod oppreisning for det en har blitt utsatt for. Mens straffen utmåles med utgangspunkt i hver enkelt gjerningspersons skyld, utmåles oppreisning med utgangspunkt i offerets lidelser. Om en skulle innføre "individuelt erstatningsansvar ved utmåling av oppreisningserstatning", vil dette utgangspunktet bli snudd på hodet. Flertallet er videre av den oppfatning at det må være domstolene som fastsetter oppreisningserstatning i den enkelte sak.

Flertallet vil understreke behovet for at ofre for kriminalitet får god hjelp og støtte umiddelbart etter hendelsen, og ikke minst at de blir ivaretatt under etterforskning og rettergang. Flertallet vil i den forbindelse vise til Besl. O. nr. 42 (2007–2008) om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte), Besl. O. nr.36 (2007–2008) om endringer i lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven), samt opprettelse av landsdekkende tilbud av barnehus og tiltak for å styrke politiets kompetanse og fokus på voldtektssaker og vold i nære relasjoner. Flertallet peker videre på at det allerede i dag gjelder en forhøyet strafferamme på 21 år når en voldtekt er begått av flere i fellesskap, og at denne bestemmelsen videreføres i den foreliggende saken.

Forrige kapittelNeste kapittel