6.1 Sammendrag

6.1.1 Innledning

Departementets forslag til kapittel 25 i straffeloven 2005 viderefører i hovedsak bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Bestemmelsene i kapittel 25 har det til felles at de er ment å verne individets fysiske integritet mot alvorlige krenkelser. Departementet følger i hovedsak opp Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 27 om vern av liv og legeme.

De mest markante endringsforslagene innebærer skjerpet straff for vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, grov vold og drap. I hovedtrekk foreslås det at straffene skjerpes med rundt en tredjedel.

I bestemmelsene om legemskrenkelser foreslår departementet flere terminologiske og strukturelle endringer. Det som tidligere har vært omtalt som legemsfornærmelse erstattes i forslaget med kroppskrenkelse, og legemsbeskadigelse erstattes med kroppsskade. Det foreslås også en betydelig forenkling og reduksjon av straffalternativene for voldslovbrudd.

I tillegg til de generelle bestemmelsene om voldslovbrudd, inneholder kapitlet også bestemmelser som retter seg mot mer spesielle tilfeller av fysisk integritetskrenkelse. Departementet foreslår egne bestemmelser om mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelsesloven foreslås dermed overført til straffeloven, uten realitetsendringer. Strafferammene foreslås imidlertid vesentlig hevet.

I tillegg til at disse bestemmelsene nå foreslås videreført og plassert i kapitlet om voldslovbrudd mv., foreslår departementet en ny bestemmelse som gir et eget strafferettslig vern mot vold for enkelte særskilt utsatte yrkesgrupper.

Endelig inneholder kapitlet bestemmelser som viderefører bestemmelser som setter straff for forsømmelse av hjelpeplikt og hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

6.1.2 Kroppskrenkelse

Straffeloven 1902 § 228 setter straff for å øve vold mot en person eller på annen måte fornærme en person på legemet. Det er altså to alternative forøvelsesmåter, hvor vold er det alternativet som oftest kommer til anvendelse. Straffeloven 1902 § 228 må avgrenses oppad mot straffeloven 1902 § 229 om legemsskade. Grensedragningen beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der skadens art, varighet og omfang må tas i betraktning.

Straffelovkommisjonen skisserer en straffebestemmelse som svarer til straffeloven 1902 sin bestemmelse om legemsfornærmelse. Det fremheves at bestemmelsen, som i dag, bør omfatte både vold og andre krenkelser som fysisk rammer kroppen. Straffelovkommisjonen foreslår også å videreføre straffeloven 1902 sin bestemmelse om grov legemskrenkelse.

Departementet foreslår imidlertid skjerping av straffen for kroppskrenkelse og grov kroppskrenkelse. Departementet har valgt å antyde den ønskede straffskjerpingen dels på bakgrunn av uttalelser fra Høyesterett om hva som antas å være det alminnelige straffenivået for enkelte voldshandlinger, og dels gjennom enkeltsaker for å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse som straffen bør skjerpes for. Bestemmelsene om voldslovbrudd dekker imidlertid et betydelig antall forøvelsesmåter og skadefølger, og departementet har begrenset seg til å antyde den ønskede straffskjerpingen for de mest typiske forøvelsesmåtene.

Departementet ønsker at lovgiverens signaler om straffskjerping i forslaget følges opp før straffeloven 2005 har trådt i kraft, og eventuelt slik at det skjer en gradvis oppjustering. Tilsvarende gjelder for de øvrige forslag om straffskjerping i forslaget.

Departementet går inn for å redusere antall straffalternativer for voldslovbrudd. Departementets forslag om å redusere antall øvre strafferammer til totalt åtte, innebærer at de øvre strafferammene for enkelte voldslovbrudd etter forslaget blir høyere enn etter straffeloven 1902. Den øvre strafferammen for de ulike voldslovbruddene foreslås å være: kroppskrenkelse bot eller fengsel inntil 1 år, grov kroppskrenkelse fengsel inntil 6 år, kroppsskade fengsel inntil 6 år, grov kroppsskade fengsel inntil 10 år og grov kroppsskade hvor det voldes betydelig skade på en annens kropp fengsel inntil 15 år.

For kroppskrenkelser mener departementet at den tradisjon og praksis som er etablert om fastsettelse av reaksjonens art og omfang i hovedsak er tilfredsstillende og bør videreføres med reservasjon for de kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade. For de sistnevnte tilfeller, f.eks. slag og spark som ikke fører til skade, men sterk smerte og omfattende blåmerker, er departementet av den oppfatning at straffenivået i dagens rettspraksis er for lavt. Straffenivået ligger opp mot ubetinget fengsel i 75 dager for disse voldslovbruddene. Departementet mener straffen for relativt uprovoserte kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade normalt ikke bør ligge under 90 dager ubetinget fengsel.

Departementet mener videre at straffenivået for grove kroppskrenkelser som tidligere ble straffet i området 30 til 45 dager ubetinget fengsel, etter forslaget ikke bør ligge under 60 dager ubetinget fengsel.

6.1.3 Kroppsskade

Straffeloven 1902 § 229 setter straff for de mer alvorlige legemskrenkelsene, de såkalte legemsbeskadigelsene. De mest alvorlige legemsbeskadigelsene er skilt ut i en egen bestemmelse om grov legemsbeskadigelse. Gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen inneholder to alternative forøvelsesmåter. Hovedalternativet knytter seg til den som skader en annen på legeme eller helbred. Det andre alternativet retter seg mot den som hensetter noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 sin bestemmelse om kroppsskade. Bestemmelsen foreslås videreført uten realitetsendringer. Den øvre strafferammen foreslås hevet til 6 år.

Departementet foreslår dessuten å videreføre straffeloven 1902 sin bestemmelse om grov kroppsskade.

Gjennomgangen av straffutmålingspraksis under gjeldende rett, viser at straffen for en ordinær overtredelse av straffeloven 1902 § 229 annet straffalternativ ligger i området fengsel i 90 til 120 dager for uprovosert vold i form av knyttneveslag mot fornærmedes hode. Dette er etter departementets oppfatning for lavt, og bør etter lovforslaget i utgangspunktet ikke ligge under 6 måneder ubetinget fengsel.

For det tilfellet man har å gjøre med meget grove overtredelser av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ, slik som for eksempel illustrert med saksforholdet i Rt. 2007 side 1465, bør straffen etter departementets syn i utgangspunktet være ubetinget fengsel i 8 år for den groveste volden og 7 år for den andre som deltok i voldslovbruddet. Ved forsettlig betydelig skadeforvoldelse, slik som for eksempel illustrert med avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 sid 1003, bør straffen etter departementets oppfatning i utgangspunktet være 6 år ubetinget fengsel.

6.1.4 Drap og forbund om drap eller forvoldelse av betydelig kroppsskade

Straffeloven 1902 setter straff for den som forvolder en annens død. Et menneskes liv er det høyeste individuelle rettsgodet vår rettsorden beskytter. Tapet av et menneskeliv er uerstattelig, og det har ofte store konsekvenser for pårørende. Drap er derfor den alvorligste integritetskrenkelsen.

Den nedre strafferammen for drap er fengsel i minst 6 år, og den øvre er i utgangspunktet 15 år. Den øvre strafferammen heves til fengsel i inntil 21 år når drapet er begått med overlegg, når drapet er begått for å lette eller skjule en annen forbrytelse, hvis gjerningsmannen ved drapet prøver å unndra seg straffen for en annen forbrytelse, dersom det dreier seg om et gjentakelsestilfelle eller hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 sin bestemmelse om drap. Kommisjonens flertall ønsker å beholde dagens minstestraff på 6 år, mens kommisjonens mindretall ikke ønsker å videreføre en minstestraff. En samlet kommisjon foreslår å videreføre en øvre strafferamme på 15 år. Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om grovt drap. Den øvre strafferammen for overtredelse av bestemmelsen om grovt drap foreslås satt til 21 års fengsel.

Departementet foreslår én bestemmelse som setter straff for drap. Drap er en så brutal handling, og har en så definitiv følge, at det er lite naturlig å gå langt i å la loven gradere ulike former for drap. De nye reglene om krigsforbrytelser og terrorhandlinger utpeker visse drap som særlig straffverdige, og oppstiller en straff på fengsel inntil 30 år. Departementet ønsker ikke å gå enda lenger i å gradere en straffbar handling som, sett fra de etterlattes side, har den samme følge. For øvrig bidrar én bestemmelse og én øvre strafferamme til en straffeprosessuell forenkling, og for å underbygge departementets syn om at det ikke bør etterlates inntrykk av ulike grader av integritetskrenkelse ved drap, bør det også være bare én foreldelsesfrist for drap som utgjør en terrorhandling eller krigsforbrytelse mv., og denne bør være 25 år.

Når det gjelder strafferammene for drap, foreslår departementet at den nedre strafferammen heves til 8 år. Den øvre strafferammen på 21 år videreføres.

Straffen for drap begått uten at det gjør seg gjeldende særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, ligger i dag på fengsel i rundt 10 år. Dette mener departementet er for lavt når man ser hen til at drap er det mest alvorlige voldslovbruddet, og at straffen for andre grove voldslovbrudd bør skjerpes betydelig. Etter departementets oppfatning bør straffen for "ordinære" drap i utgangspunktet ikke settes under 12 år.

For drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil det bero på en konkret vurdering i hvilken grad skjerpende omstendigheter skal påvirke straffastsettelsen.

6.1.5 Samtykke fra fornærmede

Etter straffeloven 1902 fritar et samtykke fra fornærmede gjerningspersonen for straff ved overtredelser av straffeloven 1902 bestemmelser om legemsfornærmelser og som legemsbeskadigelser.

Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 på dette punkt videreføres.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om å videreføre gjeldende rett.

Straffeloven 1902 om grov legemsbeskadigelse – påføring av betydelig skade på kropp eller helse – foreslås også videreført. Behovet for en slik regel er mindre, idet minstestraffen for slike overtredelser ikke foreslås videreført. Imidlertid mener departementet at det etter omstendighetene kan være behov for at en i slike tilfeller kan sette straffen til en mildere straffart, og på denne bakgrunn videreføres regelen.

Samtykke til drap eller medlidenhetsdrap fritar ikke for straff. Etter straffeloven 1902 kan straffen imidlertid nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffart. Påtaleunnlatelse kan også være aktuelt.

Straffelovkommisjonen går samlet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902 om at straffen for drap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart når den drepte samtykket i handlingen. Kommisjonen mener at det ikke bør være utelukket med anvendelse av nødrettsbestemmelsen i tilfeller av drap med samtykke. Det kan forekomme ekstreme nødsituasjoner hvor nødrettsbestemmelsen bør kunne benyttes.

Departementet slutter seg i det vesentligste til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag.

6.1.6 Medvirkning til selvmord mv.

Forsøk på selvmord er ikke straffbart etter straffeloven 1902. Straffeloven 1902 strafflegger imidlertid medvirkning til selvmord. Etter bestemmelsen skal medvirkning til selvmord straffes på samme måte som drap av en samtykkende – slik at straffen kan settes under minstestraffen eller til en mildere straffart.

En samlet kommisjon går inn for videreføring av regelen om medvirkning til selvmord. Kommisjonen foreslår dermed at medvirkning til selvmord gis de samme strafferammene som for drap, men med mulighet for å sette straffen lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Kommisjonen mener dessuten at det heller ikke for medvirkning til selvmord bør være prinsipielt sett utelukket med straffrihet etter nødrettsbestemmelsen.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 på dette punkt. Lovgrunnlaget for bestemmelsen står like sterkt i dag, som ved innføringen av bestemmelsen i straffeloven 1902. Bestemmelsen slår fast at medvirkning til selvmord ikke er rettmessig. Samtidig åpner den for at straffen kan settes under minstestraffen for drap eller til en mildere straffart.

6.1.7 Medlidenhetsdrap

I straffeloven 1902 er det likestilt med samtykke at man "av medlidenhet berøver en håpløs syk livet eller medvirker hertil". Her kreves – i motsetning til drap med samtykke – intet samtykke for at det kan gis straffnedsettelse. Det loven krever er at drapet er begått av "medlidenhet" og gjelder en "håpløs syk". Motivet må dermed være å spare den syke for videre lidelser.

Straffelovkommisjon foreslår å videreføre straffeloven 1902 sin bestemmelse om at straffen for medlidenhetsdrap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart.

Departementet slutter seg i det vesentligste til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag.

6.1.8 Uaktsom forvoldelse av annens død

Straffeloven 1902 § 239 rammer den som uaktsomt forvolder en annens død. I kravet om å "forvolde" ligger det ingen begrensning i utførelsesmåten, men det oppstilles et krav om årsakssammenheng mellom handlingen og fornærmedes død. Etter ordlyden er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet. De siste 20 årene har det vært et stadig tilbakevendende spørsmål hvor streng aktsomhetsnormen skal være.

Departementet går inn for å videreføre straffeloven 1902 § 239 uten realitetsendringer her. Det foreslås heller ingen endring i den øvre strafferammen, og departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag om å utelate passusen "ved bruk av våpen eller motorvogn eller på annen måte". Det vil normalt føles ekstra belastende å dømmes for uaktsom forvoldelse av nærståendes død, som for eksempel hvor foreldre ikke utviser tilstrekkelig grad av aktsomhet og kjører over sine barn. I tillegg til den ekstra belastning straff medfører i tilfeller som dette, er departementet av den oppfatning at straffens tilsiktede individualpreventive- og allmennpreventive virkninger ikke gjør seg gjeldende på samme måte som ellers. Etter departementets oppfatning kan det derfor for påtalemyndigheten være grunn til å vurdere om forholdet skal avgjøres ved påtaleunnlatelse.

6.1.9 Uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse

Straffeloven 1902 setter straff for uaktsom betydelig legemsbeskadigelse.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til dette. Etter kommisjonens syn bør et uaktsomhetsansvar bare inntre ved skader av et større omfang.

Departementet foreslår å videreføre straffeloven 1902 sin bestemmelse uten realitetsendringer.

6.1.10 Mishandling i nære relasjoner

Straffeloven 1902 har en egen bestemmelse som retter seg mot mishandling i nære relasjoner. Bestemmelsen ble vesentlig endret i desember 2005.

På bakgrunn av den nylige revisjonen foreslår departementet kun enkelte mindre endringer i bestemmelsen. Bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner foreslås inndelt i en ordinær og en grov bestemmelse i tråd med graderingsmåten ellers i ny straffelov.

De øvre strafferammene er henholdsvis fengsel inntil 3 år (ordinær) og 6 år (grov). Departementet foreslår nå å øke strafferammene til henholdsvis fengsel inntil 6 år ved mishandling og fengsel inntil 15 år ved grov mishandling. Strafferammene for mishandlingsbestemmelsene blir dermed tilpasset strafferammene for grove kroppskrenkelser og kroppsskader.

6.1.11 Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelsesloven setter straff for omskjæring av kvinner og supplerer straffeloven 1902 sin bestemmelse om legemsbeskadigelse. Kjønnslemlestelse er definert som å "utføre[r] et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer". Den øvre strafferamme er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge "sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt". Fengsel inntil 8 år kan idømmes dersom inngrepet har som følge "død eller betydelig skade på legeme eller helbred". Pr. desember 2008 foreligger det ingen rettsavgjørelser etter denne bestemmelsen.

Straffelovkommisjonen foreslår at kjønnslemlestelsesloven overføres til straffeloven.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at lov om kjønnslemlestelse ikke bør videreføres, men har en noe annen begrunnelse. Departementet viser til at kjønnslemlestelsesloven har tre ulike straffalternativer hvor den øvre strafferamme er henholdsvis fengsel inntil 3, 6 og 8 år. Når handlingen kan straffes så strengt, tilsier dette at straffebudet bør plasseres i straffeloven.

Departementet foreslår at reglene i kjønnslemlestelsesloven videreføres uten at det foretas realitetsendringer i det objektive gjerningsinnholdet. Lovteknisk foreslås en inndeling i vanlig og grov kjønnslemlestelse. I nær tilknytning til dette foreslår departementet at den øvre strafferammen for kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse heves til fengsel inntil henholdsvis 6 og 15 år, tilsvarende de foreslåtte øvre strafferammer for kroppsskade. Hva gjelder straffenivået, foreslår departementet at dette økes tilsvarende som ved de foreslåtte endringer i straffenivået for kroppskrenkelser og kroppsskader. Departementet mener imidlertid at en grov kjønnslemlestelse bør straffes noe strengere enn tilsvarende grov kroppsskade. Lovbruddets karakter og de ytre omstendigheter som normalt sett antas å være knyttet til slike lovbrudd – typisk ved at det er tale om yngre jenter i en kulturell pressituasjon – tilsier at straffreaksjonen bør være særlig streng. Kjønnslemlestelse vil dessuten ofte ha karakter av å være fysiske overgrep mot barn. Det er da viktig med et straffenivå som gjenspeiler behovet for et særskilt vern i slike situasjoner.

6.1.12 Vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper

Straffeloven 1902 setter straff for den som ved vold søker å få en offentlig tjenestemann til å foreta eller innlate å foreta en handling. Departementet har videreført straffeloven 1902 § 127 i straffeloven 2005 § 155, men slik at en snevrere personkrets nyter vern etter denne bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 210–212. Innsnevringen betyr at blant annet ansatte innen offentlig transport, lærere og helsepersonell faller utenfor begrepet "offentlig tjenstemann" i straffeloven 2005 § 155. For å videreføre det strafferettslige vern enkelte yrkesgrupper nøt i medhold av straffelvoen 1902 § 127, men som de mistet i forbindelse med videreføringen av dette vernet i straffeloven 2005 § 155, foreslår departementet en egen straffebestemmelse som er ment å gi et særlig strafferettslig vern til nærmere oppregnede yrkesgrupper.

6.1.13 Forsømmelse av hjelpeplikt

Straffeloven 1902 knesetter en generell hjelpeplikt i tilfeller hvor det foreligger en klar fare for tap av menneskeliv. Hjelpeplikten gjelder såfremt hjelp kan ytes uten "særlig fare eller oppofrelse" for hjelperen eller andre. Kjernen i dette vilkåret er at det ikke må være urimelig å forlange at det settes i gang redningsforsøk. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder. Straffeloven 1902 statuerer en alminnelig hjelpeplikt ved oppfordring om bistand fra en offentlig tjenestemann.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse i tråd med gjeldende rett som rammer den som unnlater å hjelpe noen som er i livsfare. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen også skal ramme den som unnlater å hjelpe noen som står i fare for å bli påført en betydelig skade på legeme og helse.

6.1.14 Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

Straffeloven 1902 § 242 første ledd rammer den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand. Det kreves en positiv handling som fremkaller den hjelpeløse tilstanden.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 på dette punkt. Det foreslås at strafferammen skal være bot eller fengsel inntil 3 år.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at kapitlet om voldslovbrudd mv. inneholder flere svært mye brukte straffebestemmelser. Det er derfor viktig at utformingen av bestemmelsene er utformet på en logisk og mest mulig tilgjengelig måte. Komiteen er enig med Regjeringen i at "voldslovbrudd mv." er en dekkende overskrift på kapitlet. Komiteen er også av den oppfatning at endringen av begrepene "legemsfornærmelse" og "legemsbeskadigelse" til "kroppskrenkelse" og "kroppsskade" gjør begrepene mer selvforklarende og mer i tråd med alminnelig språkbruk. Komiteen er videre glad for at det foreslås en forenkling og reduksjon av straffalternativene for voldslovbrudd.

Komiteen viser til at et samlet storting ved flere anledninger og over tid har vært opptatt av å heve straffenivået for integritetskrenkelser. Komiteen vil i den forbindelse vise til merknad fra en enstemmig komité i behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) der det heter:

"Lovgiver har over tid vært opptatt av å heve straffen i saker som gjelder integritetskrenkelser. Man har særlig vært opptatt av dette for seksuallovbrudds vedkommende. Komiteen har registrert at straffenivået er hevet noe som en følge av dette, men mener fortsatt at straffenivået, særlig i saker som gjelder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, er for lavt."

Komiteen understreker at det her legges opp til et ytterligere skjerpet straffenivå for bl.a. grov vold, drap, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner, både gjennom økte strafferammer, økte minstestraffer og ikke minst gjennom at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte rettsavgjørelser og angir nytt straffenivå. Komiteen slutter seg til disse anvisningene og understreker at dette er ment å gi klare føringer for hvilket straffenivå domstolene i framtiden skal legge seg på i denne typen saker. Komiteen vil videre understreke at det nye anviste straffenivået er ment å ta til å gjelde straks.

Komiteen mener at det over tid har utviklet seg et straffenivå for de mest integritetskrenkende handlingene som ligger for lavt i forhold til andre straffbare handlinger. Den foreliggende saken legger i hovedsak opp til å skjerpe straffenivået for denne typen kriminalitet med rundt en tredjedel.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det var på høy tid at også de andre partiene innser alvorligheten ved de mest integritetskrenkende handlinger og justerer strafferammer og straffenivå opp. Fremskrittspartiet har foreslått dette flere ganger tidligere og registrerer at regjeringspartiene nå kommer etter.

Disse medlemmer mener imidlertid justeringen av strafferammer og straffenivå burde heves på flere områder og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter dagens lov er angitt til 21 år."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et system som innebærer at ved første gangs pådømmelse av en kriminell handling skal straffen utmåles skjønnsmessig innenfor hele strafferammen ut fra handlingens grovhet, skyldgrad, art, samt følger for offeret. Når en straffedømt på ny har begått en forsettlig straffbar handling av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, som vedkommende tidligere er dømt for her i riket eller i utlandet, kan straffen ikke settes lavere enn halvparten av straffebudets ordinære strafferamme hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet. Er personen domfelt for forsettlige handlinger av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, mer enn én gang tidligere, kan fengselsstraffen forhøyes med inntil det dobbelte og skal ikke fastsettes lavere enn straffebudets ordinære, maksimale straff. Fengselsstraffen kan ikke forhøyes utover 30 år."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ overfor Domstoladministrasjonen for å sikre at klare og formriktige uttalelser fra Stortinget om straffenivået i større grad gjøres kjent for domstolene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i straffegjennomføringsloven slik at de mest alvorlige straffbare handlinger ikke kan gis åpen soning og/eller prøveløslatelse før fire femdeler av straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse i gjentakelsestilfeller."

"Stortinget ber Regjeringen innføre som en generell strategi i politiet, at det skal være nulltoleranse og rask bøtelegging for mindre alvorlige lovbrudd."

"§ 112 første ledd første punktum skal lyde:

§ 112 Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred

Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred straffes med fengsel i minst 8 år og inntil 30 år."

"§ 118 første ledd første punktum skal lyde:

§ 118 Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner

Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner straffes med fengsel inntil 21 år."

"§ 122 første ledd første punktum skal lyde:

§ 122 Grov etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter

Grov etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter straffes med fengsel inntil 21 år."

"§ 131 skal lyde:

§ 131 Terrorhandlinger

En straffbar handling som nevnt i §§ 138 til 141, § 142 første ledd, §§ 143 til 144, § 192, § 239 (allmennfarlig forgiftning), § 240 (alvorlig miljøkriminalitet), § 254 (grov frihetsberøvelse), § 256 (menneskehandel), § 274 (grov legemsskade), § 275 (drap), § 345 (grov brannstiftelse), anses som terrorhandling og straffes med fengsel inntil 30 år og i minst 8 år dersom den er begått med terrorhensikt som nevnt i annet ledd.

Terrorhensikt foreligger dersom en handling som nevnt i første ledd begås i den hensikt

• a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,

• b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller

• c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.

Straffen kan ikke settes under minstestraffen i bestemmelsene som er nevnt i første ledd."

"§ 133 skal lyde:

§ 133 Terrorforbund

Med fengsel inntil 21 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling ved å inngå forbund med noen om å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 138, 139, 141, 142, 143 eller 144.

Med fengsel inntil 3 år straffes den som inngår forbund med noen om å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 137 eller 140."

"§ 135 skal lyde:

§ 135 Terrorfinansiering

Med fengsel inntil 21 år straffes den som rettsstridig yter, mottar, sender, fremskaffer eller samler inn penger eller andre formuesgoder med hensikt eller viten om at midlene helt eller delvis skal brukes

• a) til å utføre en handling som nevnt i §§ 131, 134 eller §§ 137 til 144,

• b) av en person eller gruppe som har til formål å begå handlinger som nevnt i § 131, § 134 eller §§ 137 til 144, når personen eller gruppen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler,

• c) av et foretak som noen som nevnt i bokstav b eier eller har kontroll over, eller

• d) av et foretak eller en person som handler på vegne av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstav b.

På samme måte straffes den som stiller banktjenester eller andre finansielle tjenester til rådighet for personer eller foretak som nevnt i første ledd bokstav b, c eller d."

"§ 136 skal lyde:

§ 136 Oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger

Med fengsel inntil 15 år straffes den som

• a) offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144,

• b) rekrutterer noen til å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144, eller

• c) gir opplæring i metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144, med forsett om at ferdighetene skal brukes til dette."

"§ 137 skal lyde:

§ 137 Medvirkning til unndragning fra straff for terrorhandlinger

Med fengsel inntil 15 år straffes den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at noen som har begått en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 138 til 144, unndrar seg strafforfølgningen eller en idømt straff.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"§ 137 andre ledd oppheves."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"§ 138 skal lyde:

§ 138 Terrorbombing

Med fengsel inntil 30 år og i minst 8 år straffes den som sender inn, anbringer, avfyrer eller detonerer et sprenglegeme eller en annen potensielt dødbringende anordning på, i eller mot et offentlig sted, et statlig eller offentlig anlegg, et offentlig infrastrukturanlegg eller et offentlig transportsystem, med forsett om å volde tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø."

§ 139 skal lyde:

§ 139 Kapring av luftfartøy og skip mv.

Den som ved vold, trusler eller på annen ulovlig måte tiltvinger seg kontroll over et luftfartøy i drift eller et skip eller griper inn i en flygning eller seilas, straffes med fengsel inntil 30 år. På samme måte straffes den som med slike midler tiltvinger seg kontroll over innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen."

"§ 140 skal lyde:

§ 140 Forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og skip mv.

Med fengsel inntil 15 år straffes den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø."

"§ 143 skal lyde:

§ 143 Gisseltaking i terrorøyemed

Med fengsel inntil 30 år og minst 8 år straffes den som berøver noen friheten og som truer med å drepe eller skade gisselet eller med å fortsette å holde gisselet frihetsberøvet, med forsett om å tvinge en annen til å gjøre, tåle eller unnlate noe."

"§ 144 skal lyde:

§ 144 Angrep på en internasjonalt beskyttet person

Med fengsel inntil 30 år og i minst 8 år straffes den som begår drap på et statsoverhode, en regjeringssjef, en utenriksminister eller en annen internasjonalt beskyttet person når personen befinner seg utenfor sitt hjemland.

Med fengsel inntil 21 år straffes den som berøver en slik person friheten eller skader ham på legemet, eller begår et voldelig angrep på hans tjenestested, bolig eller transportmiddel, der angrepet volder fare for død eller betydelig skade på legeme."

"§ 151 første ledd skal lyde:

§ 151 Stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning

Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som ved et offentlig valg

• a) ved trussel eller andre ulovlige midler søker å påvirke noens avgivelse av stemme,

• b) ved å gi et gode eller inngå avtale om det søker å oppnå at noen forplikter seg til å stemme på en bestemt måte eller unnlate å stemme,

• c) opptrer slik at noen utilsiktet unnlater å stemme, eller stemmer annerledes enn tilsiktet."

"§ 158 skal lyde:

§ 158 Grov motarbeiding av rettsvesenet

Grov motarbeiding av rettsvesenet straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om motarbeidingen er grov, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller helbred, er begått ved flere anledninger, av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg.

Er lovbruddet begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, eller handlingen gjennomføres ved trusler om eller bruk av våpen, er straffen fengsel i minst 1 år."

§ 189 første ledd skal lyde:

§ 189 Ulovlig bevæpning på offentlig sted

Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som på et offentlig sted forsettlig eller grovt uaktsomt har med

• a) skytevåpen,

• b) luft- og fjærvåpen,

• c) våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, eller

• d) skytevåpen som etter våpenloven 9. juni 1961 nr. 1 § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart."

Disse medlemmer viser til svarbrev fra justisministeren etter spørsmål om hvordan statsråden har tenkt å få straffenivået til å begynne å virke før loven trer i kraft. Statsråden viste da til at domstolen selv bestemmer hvilke signaler de vil rette seg etter, slik at det ikke er sikkert at det forhøyede straffenivå tar til å gjelde før loven trer i kraft.

Disse medlemmer mener det er uheldig dersom ikke et markert høyere straffenivå inntrer straks.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler ikke medlemmene fra Fremskittspartiets oppfatning av tolkningen av justisministerens svarbrev, og viser til at det der står følgende om de aktuelle forhold:

"Etter at et lovforslag er behandlet i Stortinget tilligger det domstolene å ta i betraktning de føringer som er gitt av lovgiver om straffenivået. Domstolene er gjennom vide strafferammer gitt fullmakt til å justere straffenivået i lys av den til enhver tid rådende oppfatning om hva som er riktig straff i den enkelte sak. I så henseende finnes det eksempler på at Høyesterett i en prinsippsak har skjerpet straffenivået betydelig for en type lovovertredelse som for eksempel har økt sterkt i omfang."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at statsråden i brevet som det er sitert fra over, også uttalte følgende:

"Det er grunn til å tro at domstolene lettere vil ta til følge et slikt forslag enn generelle uttalelser som ikke bygger på en analyse av rettspraksis. Jeg vil imidlertid igjen understreke at det er opp til domstolene å fastsette straffen i den enkelte sak, og derigjennom ta stilling til hvor stor vekt retningslinjene om straffenivået."

Disse medlemmer er enige i intensjonene om strengere straffenivå med en gang, men stiller seg fortsatt undrende til hvordan regjeringspartiene har tenkt å gjennomføre dette all den tid man mener det fortsatt er opp til domstolene å avgjøre hvilke signaler de legger vekt på.

Komiteen viser til at drap begått uten at det foreligger særlige skjerpende eller formildende omstendigheter, i dag straffes med fengsel i ca. 10 år. Komiteen støtter Regjeringens forslag om at straffen for slike drap ikke settes under 12 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer med bekymring at stadig flere drap blir begått av gjerningsmenn med psykiske lidelser. Disse medlemmer er svært kritiske til at det fortsatt ikke er etablert sanksjoner som gjør det mulig å iverksette tiltak mot denne typen lovbrytere. Dette spesielt sett i sammenheng med at ulike ministre, både justisminister Storberget og tidligere helseminister Brustad, har sagt at de skal rydde opp i forholdet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at Fremskrittspartiets representant Jan Arild Ellingsen tok opp denne problemstilingen med tidligere justisminister Dørum (10. november 2004) i Stortinget og med dagens justisminister Storberget den 13. januar 2005 (jf. Dokument nr. 15:375) og 6. april 2006 (jf. Dokument nr. 15:744). Begge har sagt at de skal gjøre noe med spørsmålet uten at noe tilsynelatende har skjedd.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag ved behandlingen av Innst. S. nr. 169 (2008–2009) om dette temaet og forventer at Regjeringen nå tar tak i dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til flere tragedier som har funnet sted de senere årene der personer har blitt drept av personer som har hatt oppfølgning både fra psykisk helsevern og kommunale tjenester. Lovgivningen gir i dag hjemler for å gripe inn mot utilregnelige personer som tar liv, for eksempel slik at gjerningspersonen undergis tvungen behandling. Det kan imidlertid spørres om man kan bli flinkere til å forutse slike tragedier, og om det kunne ha vært mulig å forhindre dem dersom den utilregnelige hadde fått bedre tilbud fra ulike tjenester. Flertallet er kjent med at Regjeringen har oppnevnt et eget utvalg for å vurdere disse spørsmålene, og vil understreke viktigheten av at oppfølgningen av den kommende utredningen gis høy prioritet.

Flertallet vil videre vise til behandlingen av St.meld. nr. 37 (2007–2008) Kriminalomsorgsmeldinga, der flertallet i komiteen omtaler problematikken med psykisk syke som utøver svært plagsom men mindre alvorlig kriminalitet, men som faller mellom to stoler ved at de ikke regnes som tilregnelige, men heller ikke som syke nok for behandling. Flertallet i komiteen skriver følgende om dette:

"Fleirtalet er opptekne av at det må komme ei avklaring når det gjeld dei som er for sjuke for å sone i fengsel og for friske for psykiatrisk institusjon. Fleirtalet viser her til Mæland-utvalget si innstilling, og vil peike på at denne omhandlar særlig dei som ikkje strafferettsleg kan bli dømd. Fleirtalet viser til at det må ein ny strafferettsleg særreaksjon på plass for denne gruppa, og ber Regjeringa koma attende til Stortinget på egna måte."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til den interpellasjonen representanten Elisabeth Aspaker fra Høyre fremmet den 25. april 2006 til helseminister Sylvia Brustad om behovet for ekstra tiltak for å styrke tilbudet til psykisk syke som begår kriminelle handlinger. Det er en uholdbar situasjon at politiet står uten sanksjonsmuligheter mot personer som gjentatte ganger begår kriminelle handlinger, samtidig som de ikke oppfyller vilkårene for tvungen psykisk helsehjelp. Statsråden erkjente i sitt svar under interpellasjonsdebatten at tilbudet til de aktuelle gjerningspersonene ikke var godt nok. Etter disse medlemmers oppfatning er tilbudet fremdeles svært langt unna godt nok. Disse medlemmer etterlyser konkrete tiltak fra Regjeringen til hvordan tilbudet til disse personene skal bli bedre.

Komiteen viser til at straffebudene mot kjønnslemlestelse til nå har stått i kjønnslemlestelsesloven. Komiteen slutter seg til at disse overføres til straffeloven. Så alvorlige forbrytelser, som i tillegg ofte utføres overfor mindreårige, bør stå som egne straffebud i straffeloven. Komiteen er også tilfreds med at straffenivået heves vesentlig. Komiteen vil likevel understreke at viktigere enn et høyt straffenivå, er det at politi og barnevern i langt større grad må få informasjon ved mistanke om kjønnslemlestelse, og at politiet følger opp slike saker på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Regjeringens forslag om at forbudet mot kjønnslemlestelse flyttes fra en egen lov til straffeloven. Disse medlemmer deler videre Regjeringens oppfatning av at straffenivået for grov kjønnslemlestelse bør være markant høyere enn ved tilsvarende kroppsskade. Lovbruddets karakter og de ytre omstendigheter som normalt sett antas å være knyttet til slike lovbrudd – typisk ved at det er tale om yngre jenter i en kulturell pressituasjon – tilsier at straffreaksjonen bør være særlig streng. Kjønnslemlestelse vil dessuten ofte ha karakter av å være fysiske overgrep mot barn. Det er da viktig med et straffenivå som gjenspeiler behovet for et særskilt vern i slike situasjoner. Disse medlemmer mener imidlertid at argumentasjonen i proposisjonen støtter opp under at straffenivået for både kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse bør være markant høyere enn ved tilsvarende kroppsskade. Den bevisste påføring av kjønnslemlestelse inneholder etter disse medlemmers oppfatning ingen formidlende omstendigheter, og er dermed i utgangspunktet mer straffverdig enn annen kroppskade.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 284 nytt første ledd skal lyde:

Med fengsel inntil 10 år straffes den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte."

Komiteen er glad for Regjeringens fokus på å bekjempe vold i nære relasjoner. Regjeringen har lagt fram en egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner som gjelder i perioden 2008–2011, og flere av tiltakene i planen er allerede igangsatt. Mishandling i nære relasjoner er gjerne kjennetegnet ved at de foregår over lengre tid og at frykten for vold fører til en følelse av å leve i et trusselregime. Langtidsskadevirkningene kan være store, og opplevelsen av mishandlingen kan føles verre enn når det er snakk om enkelthendelser. Komiteen vil derfor, i likhet med Regjeringen, signalisere at straffenivået for mishandling i nære relasjoner bør ligge noe over straffenivået for sammenliknbare voldslovbrudd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter lovforslaget, men er kritiske til Regjeringens innsats for å håndheve det. Det vises særlig til den dramatiske økningen i behandlingstid for vold hos politiet, illustrert ved nylig offentlig kjent statistikk fra Riksadvokaten.

Komiteen viser til at en høyesterettskjennelse i 2005 gjorde det noe uklart hvorvidt barn nøt det samme strafferettslige vernet som andre dersom det var snakk om kroppslig refselse i oppdragelsesøyemed. Komiteen slutter opp om Regjeringens klare påpekning av at foreldres refsende maktanvendelse overfor barn er uberettiget og straffbar, uansett om den skjer spontant og i oppdragelsesøyemed, og at barn nyter samme beskyttelse etter lovforbudet mot kroppskrenkelser som voksne. Komiteen slutter også opp om Regjeringens omtale av tilfellene der det dreier seg om maktanvendelse i avvergelses- eller omsorgsøyemed.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det ikke skal være noen tvil om at barn skal ha det samme strafferettslige vernet som voksne. Flertallet viser til at Regjeringen foreslår å heve straffen for voldslovbrudd som ligger nært opp til forsettlig drap fra fengsel i 7 år til fengsel i området 8 til 9 år, og flertallet støtter dette. Det vises videre til at Regjeringen foreslår en betydelig heving av strafferammer og straffenivå i saker der barn utsettes for fysisk eller psykisk mishandling i nære relasjoner, samt at barns strafferettslige vern mot seksualforbrytelser foreslås styrket. Det at et barn er utsatt for en straffbar handling, bør videre tillegges betydning i straffskjerpende retning.

Flertallet viser til at det er stilt spørsmål ved om saker der barn er fornærmede, subsumeres under mildere straffebestemmelser enn der hvor fornærmede er en voksen person. Flertallet understreker viktigheten av at etterforskningen i saker der barn er ofre også må sikre beviser på en slik måte at den straffbare handlingen blir rett subsumert, slik at det ikke kan stilles spørsmål ved barns rettsvern.

Flertallet støtter i den forbindelse Regjeringens forslag om opprettelse av team som skal forestå dødsstedsundersøkelse ved plutselig uventet spedbarns- og barnedød. Det understrekes at slike team må ha med seg både person med etterforskningskompetanse og rettsmedisiner som obduserer barnet. Det understrekes videre at teamet må ha meldeplikt til politi ved mistanke om at barnet kan ha vært utsatt for en kriminell handling, slik at ordinær etterforskning kan komme i gang og bevis sikres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er tilfreds med at Regjeringen kommer etter og foreslår markert heving av strafferammen for grov kroppsskade.

Disse medlemmer viser imidlertid til en del grove voldssaker mot barn som har vært i medias søkelys den siste tiden. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om strafferammen burde utvides ytterligere.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere om strafferammen i straffeloven 2005 § 274 bør heves ytterligere."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er videre av den klare oppfatning at maktanvendelse som kan være skadelig overfor barn er uakseptabelt. Disse medlemmer mener imidlertid man må være forsiktig med kategorisk å belegge enhver maktanvendelse av foreldre overfor barn med straff. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til Riksadvokatens brev av 4. februar 2009 til Barne- og likestillingsdepartementet hvor det manes:

"til forsiktighet med å konstatere straffeansvar for handlinger som de færreste foreldre vil være fremmed for."

Disse medlemmer viser til at foreldre i enkelte sammenhenger finner det nødvendig å ta hardt i barnet o.l. for å beskytte barnet selv, småsøsken eller andre, ikke nødvendigvis bør bedømmes fra en strafferettslig synsvinkel. Disse medlemmer er således enige med Riksadvokaten i at handlinger som gjøres i forbindelse med barneoppdragelse må vurderes i forhold til den kontekst handlingen er begått i.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil fremheve barns utsatte rettslige stilling og i enkelte tilfeller barns manglende rettssikkerhet. Flere saker i domstolene de senere år tyder på at barn i praksis ikke har den samme beskyttelse i lovverket som voksne har. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Justisdepartementet snarest bør igangsette en bred gjennomgang av saker der barn er drept og se på praksis når det gjelder tiltalebeslutning og straffeutmåling. Disse medlemmer er av den oppfatning at det kan være tjenlig at også Riksadvokaten foretar en særskilt vurdering av tiltalepraksisen i saker hvor barn er ofre, både voldssaker og saker med dødelig utfall.

Disse medlemmer vil påpeke at det synes å være et mønster i at saker hvor det er utøvd vold med dødelig utfall mot barn, påtales som legemsbeskadigelse med døden til følge, mens tilsvarende saker mot voksne påtales som forsettlig drap. Siden strafferammene og straffeutmålingspraksis naturlig nok er høyere for drap, vil da konsekvensen bli at handlinger mot barn straffes lavere enn mot voksne. Disse medlemmer mener dette kan tolkes som et uttrykk for at barns rettssikkerhet er dårligere enn voksnes. Disse medlemmer understreker at vold mot forsvarsløse, enten det er barn eller andre som er særlig utsatt, må anses som straffskjerpende momenter i en straffesak. Dette gjelder i særdeleshet hvor volden er utøvd av en nærstående.

Disse medlemmer har merket seg at det forekommer saker hvor politiet har henlagt mistenkelige dødsfall hos barn, hvor Riksadvokaten i etterkant har avgjort at det skal tas ut tiltale eller etterforskes videre.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne forbindelse til Dokument nr. 8:85 (2008–2009), om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig spedbarnsdød, fremmet av representantene Inge Lønning, Sonja Irene Sjøli, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl fra Høyre. For å styrke barns rettssikkerhet er det viktig at det ved alle tilfeller av plutselig død hos små barn, skal foretas en dødsstedsundersøkelse for å klarlegge om barnet har vært utsatt for noe kriminelt. Fra ulike hold har det vært arbeidet lenge for å få innført obligatorisk dødsstedsundersøkelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre tillater seg å peke på at flere europeiske land har etablert slik praksis og at ordningen derfor må antas å være i pakt med Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Tiden er overmoden for at den norske regjeringen gjør en fornyet vurdering av saken. Disse medlemmer mener beslutningen om innføring av en frivillig undersøkelse fra 1. juli 2009 må revurderes fordi en slik ordning ikke vil bidra til en nødvendig styrking av små barns rettssikkerhet.

Komiteen viser videre til at i utgangspunktet må gjerningsmannen ha utvist forsett for å kunne dømmes etter en straffebestemmelse. For handlinger som resulterer i en annen persons død, er imidlertid utvist uaktsomhet nok for å dømme gjerningspersonen.

Komiteen viser til at dagens bestemmelse om uaktsomt drap er en praktisk viktig bestemmelse som benyttes ofte, herunder i forbindelse med såkalte "trafikkdrap". Bestemmelsen har i lang tid vært gjenstand for stor diskusjon i forhold til hvor streng aktsomhetsnormen skal være.

Komiteen viser til Straffelovkommisjonens innstilling der de går inn for å heve skyldkravet, slik at kun grov uaktsomhet skal være straffbart. Bakgrunnen er at grov uaktsomhet er utgangspunktet der uaktsomhet skal straffes, at alle bilførere på gitte tidspunkter vil kunne sies å kjøre uaktsomt og at en ved uaktsom forvoldelse av annen død, uansett vil kunne bli dømt etter andre, men mindre stigmatiserende, bestemmelser. Kommisjonen mente også at allmennpreventive hensyn i liten grad ville gjøre seg gjeldende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har forståelse for Straffelovkommisjonens argumenter, men støtter likevel Regjeringens forslag om å opprettholde dagens skyldkrav. Bestemmelsen gjelder et stort spekter av livsområder hvor uaktsomhet kan få fatale konsekvenser. På områder hvor feil og uforsiktighet kan få alvorlige følger, er det rimelig å kreve særlig aktsomhet.

Komiteen viser til at hvert år blir om lag 300 nordmenn drept i trafikken. Enkelte av dødsfallene skyldes rene ulykker ingen kan lastes for. Men altfor mange skyldes uvettig kjøring: Kjøring i ruspåvirket tilstand, hasardiøse forbikjøringer, altfor høy hastighet, eller at oppmerksomheten er andre steder enn på trafikken. Komiteen ønsker ikke å sende et signal om at man nå ser mildere på uaktsomhet i trafikken.

Komiteen viser til at bestemmelsen gjelder generelt, og altså også på andre livsområder enn i trafikken. Selv om uaktsomhet i trafikken uansett vil kunne straffes for uaktsom kjøring etter veitrafikkloven, er det ikke alle livsområder som har egne straffebestemmelser om uaktsom opptreden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at skyldkravet for uaktsomt drap må heves til "grov uaktsomhet". Disse medlemmer viser til den utvidede yrkesrisikoen mange yrkessjåfører har ved å kunne bli stemplet som drapsmann selv om man kun utviser den type uaktsomhet alle bilister må innrømme at de utviser fra tid til annen. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette stemplet ikke blir borte bare ved å endre navnet på bestemmelsen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 281 skal lyde:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som grovt uaktsomt forvolder en annens død."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, anser det viktig å fortsatt ha en generell bestemmelse som rammer uaktsomt å forvolde en annens død.

Komiteen viser til en lovendring i 2001 som medførte en viss lemping av aktsomhetsnormen ved såkalte "trafikkdrap". I den forbindelse ble det av Justisdepartementet og justiskomiteen uttalt at man ikke bør "belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen". Videre ble det presisert at "et øyeblikks uoppmerksomhet bør etter departementets mening ikke uten videre føre til domfellelse for uaktsomt drap". Senere rettspraksis har tatt hensyn til disse læresetningene i tilfeller der det stilles krav til alminnelig aktsomhet. For tilfeller hvor det kreves særlig aktpågivenhet, f.eks. ved rygging eller kryssing av gangvei, er aktsomhetskravet tilsvarende strengere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er likevel oppmerksom på de mange historiene om personer som kjører uaktsomt og dreper en av sine nærmeste. For de aller fleste vil en dødsulykke fortone seg som et mareritt, uansett hvor uaktsomt en har kjørt. Når en i tillegg må bære sorgen over tapet av et nært familiemedlem, er det mye som tilsier at en fengselsstraff i tillegg ikke har gode grunner for seg. I mange tilfeller vil verken individualpreventive eller allmennpreventive hensyn tale for straff i slike tilfeller.

Flertallet vil derfor understreke overfor påtalemyndigheten at det i slike tilfeller må vurderes om forholdet bør avgjøres ved påtaleunnlatelse. Dersom slike tilfeller bringes inn for domstolene, bør det være aktuelt å vurdere straffutmålingsfrafall.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenige i departementets resonnement hva gjelder drap av nærstående. Disse medlemmer har forståelse for at de som begår en slik handling må leve med sorg resten av livet og får det tungt som følge av at de har tatt livet av en nærstående. For den drepte, som er offer for handlingen, har det imidlertid ingen betydning om gjerningsmannen er nærstående eller ukjent. Disse medlemmer mener offeret skal stå i fokus for den strafferettslige bedømmelsen og finner således ikke grunnlag for å reagere med påtaleunnlatelse eller straffeutmålingsfrafall der noen blir drept av en nærstående.

Komiteen vil understreke at mulighetene som her er skissert, ikke vil kunne brukes dersom sjåføren har kjørt i ruspåvirket tilstand.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det å bli stemplet som drapsmann kan virke ekstra tyngende for en som er dømt etter straffeloven 1902 § 239. Flertallet er derfor tilfreds med at paragrafens overskrift "Uaktsomt drap" blir endret til "Uaktsom forvoldelse av annens død" i straffeloven 2005. Flertallet mener det vil være mer i samsvar med de faktiske handlingene som rammes av bestemmelsen.

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å videreføre dagens absolutte forbud mot drap med samtykke, medlidenhetsdrap og medvirkning til selvmord, og at det ikke åpnes for straffrihet i slike tilfeller. Komiteen slutter seg til dette, men bemerker at straffen vil kunne settes under minstestraffen for drap, dersom handlingen hører inn under en av disse kategoriene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker et større fokus på voldelige handlinger som rammer ufødte barn. Denne problemstillingen får generelt liten oppmerksomhet, noe disse medlemmer finner lite tilfredsstillende.

Disse medlemmer viser til at det i dag ikke er straffbart i seg selv dersom et foster dør etter et voldelig angrep mot moren. Man blir dømt for vold mot moren og får en viss straffskjerpelse for også å ha tatt livet av et ufødt barn.

Problemstillingen som her reises, berører etter disse medlemmers oppfatning svært vanskelige moralske og etiske spørsmål. Disse medlemmer mener like fullt det er viktig at forholdet avklares i straffeloven og finner det således betimelig å reise problemstillingen nå. Disse medlemmer mener man trenger en grundig gjennomgang av rettsvernet for ufødte barn og ønsker at Regjeringen nå starter det arbeidet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede strafferettslig vern for ufødte barn og komme tilbake med lovforslag som ivaretar de aktuelle problemstillinger."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at voldelige handlinger som rammer fostre, etter straffeloven rammes av bestemmelser som beskytter den gravide kvinnen. Flertallet mener lovens utgangspunkt knyttet til dette er det som gir den klareste og mest fornuftige avgrensning. Flertallet vil imidlertid understreke at det skal være et klart straffskjerpende moment dersom vold utøvd mot en kvinne, også fører til skade på fosteret.