Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

5. Vern av den personlige frihet og fred

Forslaget til lovens kapittel 24 om vern av den personlige fred og frihet bygger på Straffelovkommisjonens skisse. Sentralt står bestemmelser om angrep på den personlige frihet, som straffbar tvang, tvangsekteskap, frihetsberøvelse, menneskehandel, slaveri, trusler, innbrudd og krenkelser av privatlivets fred. Den største endringen i forhold til gjeldende rett er at departementet går inn for ikke å videreføre straffansvaret for ærekrenkelser.

En rekke bestemmelser i straffeloven 1902 har tvang som en del av sin gjerningsbeskrivelse. I disse bestemmelsene inngår tvangen som et middel til å oppnå noe annet. Straffeloven 1902 har også en egen bestemmelse som rammer tvangen i seg selv.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffelovens alminnelige bestemmelser om tvang. Videre foreslås en bestemmelse om grov tvang. Kommisjonen går inn for at bestemmelsen om grov tvang straffes med bot eller fengsel inntil 3 år, mens den alminnelige tvangsbestemmelsen gis en strafferamme i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år.

Departementet går som Straffelovkommisjonen inn for å videreføre realiteten i straffeloven 1902 på dette punkt, men foreslår tre nye bestemmelser om tvang, om grov tvang og om tvangsekteskap.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at den øvre strafferammen for ordinær tvang bør reduseres, og foreslår derfor at den øvre strafferammen for vanlig tvang senkes fra fengsel inntil 3 år til fengsel inntil 2 år.

Departementet går inn for å harmonisere tvangs- og utpressingsbestemmelsen slik at det blir straffbart å tvinge noen ved å true med å sette frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning. Dersom det å sette frem en slik opplysning eller beskyldning kan straffes etter andre regler, f.eks. som hensynsløs atferd eller som en hatefull ytring, eller dersom den kan utløse erstatnings- eller oppreisningsansvar, vil bestemmelsen om tvang få anvendelse.

Bestemmelsen om tvangsekteskap kom inn i straffeloven 1902 i 2003. Det er ingen tvil om at bestemmelsen bør videreføres. Departementet er imidlertid kommet til at forbudet mot tvangsekteskap bør skilles ut som en egen bestemmelse. Terskelen for hva som skal regnes som straffbar tvang i denne forbindelse er lavere etter straffebudet om tvangsekteskap enn etter den ordinære tvangsbestemmelsen. Den øvre strafferammen bør som i dag være fengsel inntil 6 år.

Etter den alminnelige straffebestemmelsen om forsettlig frihetsberøvelse i straffeloven 1902, kan den som "ulovlig" berøver en annen friheten eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 5 år. Klare tilfeller av å berøve en annen friheten er å holde ham fast, sperre ham inne, eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at han skal kunne flytte på seg, eksempelvis en stige fra et tak.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 foreslås videreført uten realitetsendringer, men med enkelte språklige og lovtekniske justeringer. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å senke den øvre strafferammen til fengsel i inntil 3 år. Ettersom forhold som rammes av bestemmelsen kan være av svært forskjellig karakter, er departementet også enig i at domstolene bør ha mulighet til å reagere utelukkende med bot.

Departementet foreslår også en oppdeling i ett forbud mot grov frihetsberøvelse og ett mot forbund om å begå en slik handling, i tråd med kommisjonens forslag. Departementet foreslår at den øvre strafferammen i forbundsbestemmelsen settes til fengsel i inntil 6 år, og at en overtredelse av forbudet mot grov frihetsberøvelse kan straffes med fengsel i inntil 10 år.

Straffeloven 1902 inneholdt opprinnelig en skjerpet straff for frihetsberøvelse i visse tilfeller, blant annet ved såkalt hvit slavehandel. Bestemmelsen ble i 2003 vesentlig endret, og inneholder nå et generelt forbud mot menneskehandel.

Departementet går inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 1902 uten innholdsmessige endringer i straffeloven 2005. Departementet foreslår noen språklige justeringer, som får bedre frem at også prostitusjon kan være en tvangstjeneste.

Etter straffeloven 1902 straffes den som bevirker "at en anden bringes i Trældom" med fengsel fra 5 til 21 år. Norge er folkerettslig forpliktet til å forby slaveri.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 2005. Kommisjonen mener likevel at kravet om hensikt i forbundsbestemmelsen bør byttes ut med et krav om forsett med hensyn til avtalens objektive innhold. Det foreslås en øvre strafferamme på 15 års fengsel for overtredelse av grunnbestemmelsen, og inntil 6 års fengsel for brudd på forbundsbestemmelsen.

Departementet slutter seg til forslaget om å videreføre slaveribestemmelsen med språklige moderniseringer. Departementet slutter seg ikke til kommisjonens forslag om å senke strafferammen fra fengsel i inntil 21 år til fengsel i inntil 15 år. Slaveri rammer helt grunnleggende sider ved individets rett til frihet. Etter departementets syn kan det derfor tenkes tilfeller hvor en straff på 21 års fengsel best vil gjenspeile handlingens straffverdighet.

En egen bestemmelse om forbund foreslås videreført. Departementet går også her inn for å opprettholde dagens strafferamme. I tråd med kommisjonens utkast går departementet inn for å fjerne hensiktskravet, slik at det kreves forsett med hensyn til avtalens innhold.

Straffeloven 1902 forbyr at en umyndig unndras eller holdes unndratt fra sine "foreldres eller andre vedkommendes omsorg". Straffen er normalt fengsel i inntil 3 år, men foreligger det særdeles formildende omstendigheter kan bot idømmes. Strafforfølgning skjer bare etter begjæring fra den fornærmede.

Straffelovkommisjonen er i tvil om straff er riktig virkemiddel for å bekjempe denne typen atferd, men går inn for å opprettholde straffebudet mot omsorgsunndragelse.

Selv om man også kan motvirke omsorgsunndragelse ved hjelp av sivilrettslige midler, og i enkelte tilfeller med bestemmelsen om straff for frihetsberøvelse, er det etter departementets syn ønskelig å videreføre muligheten til å reagere med straff mot omsorgsunndragelse. Ettersom straffebestemmelsen i praksis hovedsakelig retter seg mot den ene av foreldrene, må det tas hensyn til at bruk av straff i en situasjon der foreldrene er i konflikt, kan ha sine betenkelige sider. Departementet foreslår derfor å innskrenke bruk av straff til de mest graverende overtredelsene.

Straffelovkommisjonen går inn for at den øvre strafferammen skal senkes. Departementet ser det for sin del slik at omsorgsunndragelser, og særlig grove tilfeller, der barnet føres ut av Norge eller holdes tilbake i et annet land i strid med det som er bestemt i avtale eller rettsavgjørelse, er et økende problem og meget straffverdig. For å kunne straffe slike tilfeller tilstrekkelig hardt, foreslår departementet en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse, der den øvre strafferammen settes til fengsel inntil seks år. Dette utgjør en fordobling sammenholdt med i dag. For omsorgsunndragelser som ikke er grove, foreslår departementet at den øvre strafferammen settes til fengsel inntil to år.

Straffeloven 1902 rammer den som inngår ekteskap i strid med ekteskapslovens bestemmelser om ekteskap mellom nære slektninger, og om bigami. Strafferammen er normalt fengsel inntil 4 år, og inntil 6 år dersom den andre ektefellen var uvitende om det bestående ekteskapet eller partnerskapet. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve denne bestemmelsen.

Straffeloven forbyr også å inngå ekteskap med en nær slektning. Også denne siden av straffebudet ivaretas etter kommisjonens syn av andre straffebud, herunder forbudet mot uriktig forklaring, dokumentfalsk, og bestemmelser i sedelighetslovgivningen.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å fjerne bigamibestemmelsen. For den ektefellen som ikke har vært klar over bigamiforholdet, kan det å oppdage at man ikke er den eneste utkårede utgjøre en betydelig psykisk belastning. Ekteskap har dessuten en rekke rettsvirkninger. Misbruk av ekteskapsordningen kan dermed medføre vesentlige konsekvenser for den eller de rammede, selv om en del av forholdene kan straffes etter andre straffebud. Departementet vil også peke på at utviklingen de siste årene tyder på at bigami ikke lenger er helt uaktuelt, men et fenomen som det fortsatt er behov for å motvirke utbredelsen av. Dagens strafferammer er åpenbart for høye, og samsvarer ikke med handlingens skadepotensial. Strafferammen er derfor foreslått redusert til fengsel inntil ett år. I mindre graverende tilfeller kan det idømmes bot.

Straffeloven 1902 forbyr videre å inngå ekteskap eller partnerskap med noen under 16 år, eller medvirke til dette. Skyldkravet er forsett, men villfarelse om alder utelukker bare straff dersom ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Straffen er fengsel inntil 4 år. Straff kan bortfalle dersom ektefellene eller partnerne er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen. Ettersom man i straffeloven 2005 ikke gjør bruk av en strafferamme på fengsel inntil fire år, foreslås at maksimumsstraffen settes til tre års fengsel.

Etter straffeloven 1902 kan den som "i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende" under sådanne omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Atferden det trues med, må kunne medføre høyere straff enn ett års hefte eller seks måneders fengsel. Dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil seks år idømmes.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffebudet mot trusler. Den foreslår imidlertid å sløyfe vilkåret om at atferden det trues med, må kunne medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Den øvre strafferammen for trusler foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år. Videre foreslår kommisjonen å erstatte den økte strafferammen der det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter med en egen bestemmelse om grove trusler, hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag.

Straffeloven 1902 rammer den som ved trusler "søger at formaa" en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. Straffen er bøter eller fengsel inntil ett år. Straffeloven 1902 rammer også den som søker å hindre en offentlig tjenestemann i å utføre en lovlig tjenestehandling, eller forulemper ham under utføringen av tjenesten ved skjellsord eller annen "fornærmelig Adfærd". Straffen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Departementet er kommet til at det er ønskelig å gi spesielt utsatte grupper et særskilt vern mot vold, trusler, forulemping og hindring av yrkesutøving. Etter departementets syn må det ved utvelgelsen av hvilke grupper som skal vernes, legges avgjørende vekt på om yrkesgruppen utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer. Slike grupper kan vanskelig verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige situasjoner under utføringen av arbeidsoppgavene, samtidig som samfunnet har en klar interesse i å sørge for at det gripes inn mot hindringer av disse. Departementet går videre inn for å verne personell som forestår persontransport. Også personer med ansvar for opplæring kan ha behov for et særskilt vern. Behovet er størst for dem som har ansvaret for å gi elevene obligatorisk skolegang, dvs. grunnskolen og den videregående skole.

Departementet går inn for at det også for fremtiden skal være tilstrekkelig at gjerningspersonen "søker å" påvirke yrkesutøvelsen til den som rammes av truslene. Dette innebærer at forbrytelsen er fullbyrdet i det forsøksstadiet er passert. Strafferammen foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år.

Straffeloven § 390 a rammer den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred. Å "krenke en annens fred" vil si å ramme sinnets integritet. Bestemmelsen rammer med andre ord kun psykiske integritetskrenkelser. Straffen er bot eller fengsel i inntil to år.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre § 390 a første ledd. Strafferammen foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil ett år.

Departementet går også inn for å videreføre § 390 a første ledd i straffeloven 2005. Departementet kan ikke se at det er behov for å gjøre noen realitetsendringer i bestemmelsen. Hvilken strafferamme straffebestemmelsen bør ha, ble vurdert av lovgiverne så sent som i 2003. Departementet finner derfor ikke grunn til å foreslå noen endringer på dette punkt.

Straffeloven 1902 bestemmer at straff kommer til anvendelse på sanne ærekrenkende beskyldninger som fremsettes uten aktverdig grunn, dersom beskyldningene er utilbørlig på grunn av formen, måten de er fremsatt på eller av andre grunner. Straffeloven 1902 setter videre straff for den som krenker privatlivets fred "ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold".

Straffelovkommisjonen foreslår å innta en straffebestemmelse mot offentliggjøring av private forhold. Kommisjonen foreslår at meddelelsen må skje offentlig, og ser ikke grunn til å straffe sanne ærekrenkende opplysninger i privat sammenheng. Det er foreslått at overtredelser skal kunne straffes med bot.

Departementet mener at gode grunner taler for å kunne straffe krenkelser av privatlivets fred gjennom offentlige meddelelser om private forhold, når dette gjøres uten aktverdig grunn. Etter departementets syn taler gode grunner for å heve strafferammen. Det er her grunn til å fremheve at et vern om borgernes private sfære, foruten å være en verneverdig interesse i seg selv, også er en forutsetning for opprettholdelsen av en fungerende offentlig debatt. På denne bakgrunn går departementet inn for å heve strafferammen til fengsel inntil ett år.

Straffeloven 1902 inneholder en rekke straffebud som rammer den som ulovlig trenger seg inn eller oppholder seg på steder underlagt en annens eiendomsrett.

Straffelovkommisjonen går inn for å samle straffebudene mot ulovlig inntrenging eller opphold i én bestemmelse. Strafferammen foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å samle straffebudene mot uberettiget adgang eller opphold i ett straffebud. En slik lovendring vil forenkle regelverket, og gjøre det mer oversiktlig. Det foreslås at ethvert sted som er underlagt noens eiendomsrett bør nyte et strafferettslig vern. Det bør således være uten betydning om stedet er i offentlig eller privat eie, eller hva det benyttes til. Det bør imidlertid kreves at det er av en viss størrelse.

Ved vurderingen av hvilke handlinger som bør være straffbare, og hvilken strafferamme som bør oppstilles, finner departementet grunn til å skille avhengig av om stedet er fritt tilgjengelig eller ikke. For steder som ikke er fritt tilgjengelige, foreslår departementet at den straffbare atferden kan bestå i uberettiget å skaffe seg adgang, eller uberettiget forbli på et slikt sted. Departementet foreslår en strafferamme på fengsel inntil to år.

For områder som er fritt tilgjengelige, typisk skog og annen utmark, foreslår departementet i utgangspunktet å videreføre den løsning som følger av straffeloven 1902. Foruten at rimelighetshensyn tilsier at straffansvaret ikke strekkes videre, vil gjerningspersonen ofte være ukjent med at han befinner seg på et sted hvor han ikke har lov til å oppholde seg. Departementet foreslår derfor at man for å straffe noen fordi de har oppholdt seg på et fritt tilgjengelig område, bør kreve at de har nektet å etterkomme et påbud om å fjerne seg. Departementet går inn for å videreføre dagens strafferamme, hvoretter en overtredelse av lovforslaget bare straffes med bot.

Straffeloven 1902 kapittel 43 oppstiller en rekke forpliktelser i forbindelse med utgivelsen av et trykt skrift (og i visse tilfeller også for den som har ansvaret for kringkastingssendinger). Dels oppstilles det et ansvar for innholdet i skriftet, dersom dette er i strid med andre straffebud, dels forpliktelser av annen art, for eksempel til å publisere imøtegåelser av påstander som skriftet har formidlet. Uttrykket "redaktøransvar" har til dels (og upresist) blitt benyttet som samlebetegnelse på samtlige forpliktelser i kapittel 43.

Departementet anser det mest hensiktsmessig å skille mellom det ansvaret hvor redaktøren primært straffes fordi et annet straffebud er overtrådt, og de øvrige bestemmelsene i kapittel 43 som pålegger ham forpliktelser direkte. Departementet foreslår derfor å skille mellom redaktørens ansvar for innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, og de øvrige forpliktelsene som påhviler den som utgir et trykt skrift.

Straffeloven 1902 oppstiller et ansvar for redaktøren av et blad eller tidsskrift, dersom dette lar trykke noe som ville ha pådratt redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse dersom han hadde kjent til innholdet. Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet et objektivt ansvar for enhver type straffbar ytring som skriftet eller sendingen inneholder, for eksempel ærekrenkende, blasfemiske eller hatefulle utsagn.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre dette ansvaret i medienøytral form. Strafferammen bør legges i det lavere sjiktet, hvilket vil si bøter eller fengsel inntil ett år.

Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens forslag på dette punkt.

Straffelovkommisjonen har foreslått å gjøre straffebudet medienøytralt. Dette vil medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen. Også privatpersoner med en personlig hjemmeside der andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon, for eksempel som ledd i deltakelse i idrettslag eller foreninger, vil kunne bli straffansvarlige. Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse med revisjonen av straffeloven. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå.

Foruten bestemmelsene om redaktørens ansvar for innholdet i et trykt skrift, oppstiller straffeloven 1902 også en rekke andre straffsanksjonerte plikter for utgiveren av slike skrifter. Straffelovkommisjonen har foreslått å oppheve samtlige bestemmelser. Dette ble dels begrunnet ved at de fleste bestemmelsene var lite brukt, dels med at de hørte bedre hjemme i presseetikken.

Departementet har derimot kommet til at flere av straffebudene i straffeloven 1902 kapittel 43 bør videreføres, men vil foreslå innholdsmessige endringer i enkelte av bestemmelsene. Departementet foreslår også at flere bestemmelser ikke videreføres.

Departementet foreslår bl.a. å videreføre plikten etter straffeloven 1902 om å oppgi navn eller foretaksnavn og trykkested. Plikten påhviler normalt trykkeren. Etter departementets syn er straffebudet et naturlig supplement til den tilsvarende plikten i åndsverksloven. Overtredelse av denne bestemmelsen kan straffes med bøter, og bot synes å være en tilstrekkelig reaksjon.

En ærekrenkelse er en ytring eller en handling som rammer noens æresfølelse eller omdømme. Etter gjeldende rett kan den rettslige forfølgningen av en ærekrenkelse følge tre spor. Den ærekrenkede kan søke å få ærekrenkeren straffet, han kan kreve utsagnet mortifisert, og/eller han kan kreve erstatning og/eller oppreisning. Det er nære sammenhenger mellom de tre sanksjonene. Å sanksjonere ærekrenkelser beskytter personvernet på bekostning av ytringsfriheten.

Utviklingen internasjonalt har medført en rekke endringer i praktiseringen av ærekrenkelsesreglene etter norsk rett. Mens vurderingen tidligere knyttet seg tett opp til bestemmelsene i straffeloven og skadeserstatningsloven, er det, som Høyesterett har lagt til grunn, EMK og EMDs forståelse og praktisering av denne konvensjonen som i dag er den primære rettskilde når det skal tas stilling til om en beskyldning er straffbar og/eller utløser et sivilrettslig ansvar. Vurderingen etter EMK bygger dels på andre kriterier enn dem man gjenfinner i de nasjonale bestemmelsene, og dels på en annen vektlegging av de momentene som hittil har vært lagt til grunn som relevante i norsk rettspraksis.

Departementets høringsbrev fra mai 2008 hadde som utgangspunkt at straffansvaret for ærekrenkelser burde videreføres i straffeloven 2005, men snevres inn i tråd med forslagene fra Straffelovkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen, slik at bare de mest kvalifisert krenkende ytringene skulle kunne utløse straff.

Under høringen har flere høringsinstanser, blant dem riksadvokaten og Advokatforeningen, tatt til orde for en enda mer dyptgripende reform, slik at straffansvaret for ærekrenkelser helt avskaffes. Departementet mener saken er tilstrekkelig opplyst til at dette grunnleggende spørsmålet kan avklares i proposisjonen. De sentrale avveiningene mellom ytringsfrihet, personvern og andre grunnleggende hensyn på dette området har blitt inngående vurdert i forskjellige sammenhenger og av ulike utvalg. Det er dette samlede utredningsgrunnlaget som ligger til grunn for departementets vurdering nå.

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om ærekrenkelse synes i nyere tid ikke å ha hatt noen selvstendig praktisk betydning ved siden av vernet av omdømmet. Den siste høyesterettsavgjørelsen departementet er kjent med hvor straffebudet ble anvendt alene, er fra 1957. Det er tilnærmet enighet blant høringsinstansene om at bestemmelsen er utdatert. I de bredere lag av befolkningen spiller i dag æren en mindre rolle enn den gjorde da straffeloven 1902 ble til, og det har betydning for vurderingen at bestemmelsen i praksis ikke er i bruk. Ut fra skadefølgeprinsippet, som står sentralt i vurderingen av hva slags atferd som bør belegges med straff, er det derfor vanskeligere i dag å argumentere for at beskyttelsen av denne interessen bør skje gjennom straffelovgivningen. Retten til å kreve erstatning og oppreisning vil uansett være i behold også for slike krenkelser.

Departementet har vurdert om vernet kan videreføres og eventuelt styrkes på annet vis enn ved å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902. Som utgangspunkt for denne vurderingen er det lagt til grunn at straffverdigheten til slike ytringer først og fremst skyldes at det nedsettende innhold spres vidt og til andre enn dem som rammes. Det kan likevel ikke ses bort fra at det kan være straffverdig å fremsette hatefulle ytringer i halvoffentlige sammenhenger, eller i nærvær av andre. Departementet går derfor inn for en viss utvidelse av anvendelsesområdet til § 185, slik at bestemmelsen også rammer hatefulle ytringer som i andres nærvær settes frem overfor en person som vernes av bestemmelsen.

Etter departementets syn taler gode grunner også for å erkjenne at straff ikke lenger er en praktisk eller formålstjenlig sanksjon mot de rene omdømmekrenkelser. En avkriminalisering fikk god støtte blant høringsinstansene, og det til tross for at departementet selv ikke antydet en slik løsning i høringsbrevet. Ikke å videreføre et straffansvar for omdømmekrenkelser kan føre til at man i noen fremtidige situasjoner ikke vil kunne strafforfølge enkelte forhold som mange vil anse som straffverdige, men praksis i dag tilsier at det vil dreie seg om så få tilfeller at de ikke kan begrunne en videreføring av generelle bestemmelser om straff for omdømmekrenkelser. På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å videreføre det strafferettslige vernet av omdømmet i straffeloven 2005.

Departementet går heller ikke inn for å videreføre vernet av avdødes minne i straffeloven 1902, og slutter seg her til Straffelovkommisjonens synspunkter. Etter departementets syn er det imidlertid ønskelig at avdødes minne er vernet av reglene om erstatning og oppreisning, hvilket etter gjeldende rett er uklart. Departementet foreslår derfor å utforme skadeserstatningslovens bestemmelser slik at dette går klart frem.

Endelig har det også vært delte meninger om mortifikasjonsordningen bør videreføres. I høringsnotatet ble det foreslått å beholde bestemmelsene. Også Straffelovrådet tok til orde for en videreføring, riktignok under dissens. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet har derimot foreslått å oppheve mortifikasjonsreglene. Departementet går derfor inn for ikke å videreføre mortifikasjonsinstituttet.

Komiteen viser til at etter gjeldende rett kan den som unndrar en umyndig fra omsorgen til den barnet bor fast med, straffes. Straffebudet verner ikke foreldre med delt omsorg (der foreldrene bytter på å ha barnet boende fast hos seg), og heller ikke beskytter den som har samværsrett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at straffansvaret ikke utvides i disse sakene. I fastlåste saker er det en fare for at straffesanksjonering vil ha negativ effekt på omsorgssituasjonen og øke konfliktnivået mellom foreldrene til skade for barnet.

I tillegg til eksisterende virkemidler som tvangsbot og muligheten for å få prøvd omsorgsspørsmålet på nytt for domstolen, mener et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, at en i større grad bør satse på virkemidler som kan bidra til å dempe konfliktnivået og hjelpe foreldrene til å samarbeide til barnets beste. Dette flertallet mener det bør vurderes å forsterke de sivilrettslige sanksjonene på feltet, og viser til at Barne- og likestillingsdepartementet vil komme tilbake til dette som ledd i oppfølgningen av NOU 2008:9 Med barnet i fokus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens forslag blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor fast med.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til straffeloven § 261 forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem av foreldrene barnet bor fast hos. Disse medlemmer fremhever at strid mellom foreldre ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning på barna som rammes. At én av partene i en konflikt om omsorgsretten til felles barn kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende mulighet for den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som svært urimelig. Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel fra den annen part kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Det faktum at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer etter disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling av foreldrene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse."

Komiteen slutter seg til at de aller groveste tilfellene, som der en av foreldrene urettmessig tar barna med til utlandet ("barnebortføring"), skal kunne straffes med fengsel i inntil 6 år, mot 3 år i dag.

Komiteen viser imidlertid til at de begrunnelsene som er gitt i proposisjonen for å avgrense straffebudet mot samværsforeldre, i stor grad relaterer seg til omsorgsunndragelser som skjer internt i Norge. Ved internasjonale barnebortføringssaker vil ikke disse hensynene ha like stor gjennomslagskraft.

Komiteen viser til at en bortføring til utlandet i mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk betydning når barnet holdes unndratt i utlandet.

Komiteen er enig med Regjeringen i at en omsorgsunndragelse er særlig alvorlig når et barn blir ført bort til et annet land, og spesielt i tilfeller hvor barnet tas til et land det ikke har noen tilknytning til, med en annen kultur og et annet språk, og uten å få ha kontakt med den andre forelderen. Dette er begrunnelsen for at Regjeringen foreslår en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse. Etter komiteens oppfatning kan dette hensynet også tilsi et videre straffansvar i slike saker, slik at også flytting/utenlandsferd uten samtykke fra forelder som har del i foreldreansvar blir straffbart.

Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen, fram mot ikrafttredelsen av straffeloven 2005, vurdere en utvidelse av straffansvaret i internasjonale barnebortføringssaker der barn tas ut av landet i strid med barnelovens regler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er opptatt av at det iverksettes målrettede tiltak både nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe barnebortføring. Flertallet er glad for at norske myndigheter har satt i verk flere tiltak for å bedre informasjonen og håndteringen av disse sakene. Flertallet vil særlig trekke fram etableringen av nettportalen www.barnebortføring.no til hjelp for foreldre som frykter eller opplever barnebortføring, i tillegg til tiltak som er iverksatt for å bedre kompetansen blant dommere, politi og påtalemyndighet og advokater.

Flertallet er av den oppfatning at det må sees på økonomiske tiltak som gjør det mindre attraktivt å bortføre barn. Flertallet mener at stans i offentlige ytelser og økonomiske overføringer kan ha en slik preventiv virkning. Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med et høringsnotat hvor det vurderes å innføre en ordning som gir adgang til stans av offentlige ytelser og økonomiske overføringer, herunder barnebidrag, ved barnebortføring. Flertallet mener det er naturlig å avvente høringsinstansenes syn på et slikt forslag før det tas endelig beslutning om og på hvilken måte endringer bør gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring fra landet er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter at bortføreren har tatt med seg barna, opplever i svært liten grad at myndighetene bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for barna selv er det en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige miljø og flyttet til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller mindre i skjul.

Disse medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg driver en praksis i forhold til innkreving av barnebidrag som gjør at staten reelt sett pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009) om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring, og ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.

Disse medlemmer mener Lugano-konvensjonen ikke ivaretar foreldre som har opplevd bortføring til andre land tilstrekkelig. Regjeringen hadde mulighet til en reforhandling for få år siden, men brukte ikke anledningen til å rette opp de skjevheter konvensjonen gir.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til reforhandling av Lugano-konvensjonen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at Regjeringen nå legger frem sak om endringer i forpliktelsene etter konvensjonen. Flertallet ser frem til å behandle saken og således få endret det internasjonale regimet som regulerer rettslig behandling av barnebortføringer.

Komiteen viser til barnelovens kapittel 5 og 6 som gir regler om foreldreansvar, fast bosted og samvær og angir hva som gjelder når dette ikke er fastsatt ved avtale eller rettslig avgjørelse. Ifølge utkastet til ny straffelov § 261 er den som er bostedsforelder i henhold til avtale eller rettsavgjørelse, vernet av straffebudet. Selv om ikke meningen ser ut til å ha vært å endre rettstilstanden på dette punktet, kan det fremstå av selve ordlyden at den som er bostedsforelder kun i henhold til lov, ikke vil være beskyttet av bestemmelsen. Komiteen vil derfor presisere dette ved å ta inn ordet "lov" i bestemmelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende fast hos seg, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen etter vedtak om omsorgsovertakelse."

Komiteen er svært bekymret over en utvikling der barn blir eksponert på Internett i forbindelse med omsorgskonflikter. Usensurerte opplysninger fra barnevernssaker, videoer fra omsorgsovertakelser og intervjuer med barn om hvor de helst vil bo, ligger på Internett og er i seg selv overgrep mot barna som verken kjenner konsekvensen av det eller har styring med hvem de eksponeres for. Tilsvarende er grov sjikane og mobbing av barn og unge via Internett et økende problem. Komiteen viser til at iretteføring av nettsjikane i dag primært er en oppgave for politi- og påtalemyndighet. Komiteen vil understreke at det er viktig at grove overtramp blir gjenstand for strafforfølgning når det er barn og ungdom som rammes. Både forslaget til § 266 om hensynsløs atferd og § 267 om krenkelse av privatlivets fred kan være aktuelle straffebestemmelser her. I tillegg ber komiteen Regjeringen å vurdere om Datatilsynets inngrepshjemler mot slik atferd bør styrkes, slik at det utvikles mer slagkraftige alternativer til strafforfølgning, herunder bedret mulighet til å fjerne opplysninger/videoer etc. som er lagt ut.

Komiteen registrerer at straffelovens forbud mot bigami ble foreslått opphevet av Straffelovkommisjonen. Kommisjonen pekte på at straffebudet er lite brukt, at bigamisten som regel også vil overtre straffebudene mot falsk forklaring, dokumentfalsk og bedrageri og dermed pådra seg straffansvar likevel. Komiteen slutter seg likevel til Regjeringens forslag om å videreføre straffansvaret for bigami. Både hensynet til den annen ektefelle og samfunnsmessige forhold tilsier dette. Ekteskap har en rekke rettsvirkninger, bl.a. rett til deling av formuen, rett til underholdsbidrag, rett til arv, rett til pensjon, rett til forsikringsytelser og rett til opphold i landet. Den som narres til å inngå et ugyldig ekteskap, vil derfor, etter komiteens mening, rammes hardt når ekteskap kjennes ugyldig.

Komiteen viser til at det i den forrige proposisjonen om straffelovens spesielle del ble vedtatt å videreføre dagens forbud mot å øve vold mot en offentlig tjenestemann, eller true eller forulempe ham under yrkesutøvelsen. Samtidig ble gruppen som regnes som "offentlig tjenestemann" snevret inn. Dette medførte at enkelte offentlig ansatte yrkesutøvere mistet sitt særlige strafferettslige vern, for eksempel helsepersonell, ansatte innen persontransport og utdanningspersonell. Komiteen viser til at disse yrkesgruppene er særlig utsatt for trusler og vold, samtidig som de utfører viktige arbeidsoppgaver som det er i samfunnets interesse å beskytte. Komiteen slutter seg derfor til Regjeringens forslag om å gi et eget straffebud som beskytter disse gruppene mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøvelsen, der det oppstilles en lavere terskel for straffansvar enn etter de alminnelige bestemmelsene om trusler mv. Det strafferettslige vernet vil gjelde enten man er offentlig eller privat ansatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ved utformingen av bestemmelser som beskytter bestemte grupper, alltid vil knytte seg utfordringer til å avgrense hvilke grupper som bør omfattes. Lovforslaget § 265 innebærer at vernet i hovedsak beskytter yrkesgrupper som har hatt dette vernet etter straffeloven 1902.

Flertallet viser til at § 155 i straffeloven 2005 innrømmer vern også til de som sikrer arbeidsplassen til personer som utøver offentlig myndighet, som vektere ved departementene, Stortinget, domstolene og andre offentlige myndighetsorganer. Deres beskyttelse anses som en forlengelse av den offentlige myndighetsutøvelsen. Når det gjelder særskilt vern av private vektere som beskytter private virksomheter, vises det til vurderingene som er gjort i Ot.prp. nr. 49 (2008–2009) (Om lov om endringer i lov om vaktvirksomhet) og i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og betraktninger knyttet til disse vekternes myndighet og status. Flertallet vil videre vise til at deres strafferettslige beskyttelse også er ivaretatt ved at det etter § 77 h i straffeloven 2005 er oppstilt som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen om lovbruddet har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd, og at vektere her er spesielt nevnt som eksempel på dette i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008).

Flertallet viser til at også andre grupper vil kunne sies å være mer utsatt for vold og trusler enn andre, herunder bl.a. journalister. Disse vil da være beskyttet av de alminnelige bestemmelsene om trusler og vold, i tillegg til at § 77 h i straffeloven 2005 oppstiller som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen at lovbruddet har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd. Dette vil da, etter omstendighetene, også kunne omfatte journalister.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at man innfører en bestemmelse med ekstra vern for en del utsatte yrkesgrupper. Disse medlemmer er videre enige i at man differensierer vernet for dem som omfattes av begrepet offentlig tjenestemann i straffeloven 2005 § 155 og de som faller utenfor denne bestemmelsen. Etter disse medlemmers syn bør man imidlertid forsterke vernet av tjenestemenn i § 155 ved å innføre en regel om begrensning av hvor mye av utmålt straff som kan ilegges betinget. Videre mener disse medlemmer at det er riktig å markere straffbarheten i voldshandlinger mot offentlige tjenestemenn ved å fastsette en minstestraff i bestemmelsen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 155 første ledd skal lyde:

Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel fra 1 inntil 3 år. Maksimalt halvparten av straffen kan gjøres betinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til innspillene fra NHO Service om vekternes rettsstilling i Regjeringens forslag til ny straffelov. I proposisjonen argumenteres det etter disse medlemmers oppfatning godt for hvorfor noen yrkesgrupper bør ha et særlig vern mot trusler, forulemping eller hindring av deres yrkesutøvelse. Disse medlemmer mener at begrunnelsen som er gitt også passer svært godt på vekternes situasjon. Vektere har jevnlig kontakt med publikum, og opplever et økt omfang av trusler og vold i sin yrkesutøvelse. Samtidig ivaretar de viktige samfunnsoppgaver, som vakthold på privat og offentlig eiendom, på offentlige kontorer og skoler. Disse medlemmer viser til det pågående arbeidet med å endre lov om vaktselskaper, som kommer på overtid og etter langvarig press fra opposisjonen. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 152 (2006–2007) og en rekke forslag fremmet i tilknytning til statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer er tilfreds med at Stortinget omsider får et konkret lovforslag å forholde seg til. Disse medlemmer anser det utvidede vernet som foreslås for vekterne som et viktig og parallelt ledd i gjennomgangen av regelverket som omhandler vaktselskapene. Økt beskyttelse i straffeloven vil følges av økte krav til opplæring av vekterne, en utvidet grunnutdanning og årlig vandelssjekk av vektere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 265 nytt annet ledd litra d skal lyde:

  • d) Vektere i sin yrkesutøvelse.

§ 286 nytt annet ledd litra d skal lyde:

  • d) Vektere i sin yrkesutøvelse."

Komiteen viser til at det i dag er straffbart å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, og det kan medføre erstatnings- og oppreisningsansvar. I tillegg kan beskyldninger det ikke er ført bevis for, kjennes døde og maktesløse (mortifikasjon). Komiteen mener at alle disse reglene gjør inngrep i ytringsfriheten, som er vernet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Norge er dømt for brudd på konvensjonen ved fire anledninger, senest i 2007.

Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve straff mot krenkelser av æresfølelsen, men å videreføre straffansvar for krenkelser av omdømmet og mortifikasjonsreglene.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag, og går ikke inn for å videreføre straff eller mortifikasjon, men foreslår å videreføre adgangen til å kreve erstatning og oppreisning. Komiteen viser til at bruken av straff for å motvirke ærekrenkelser har vært meget beskjeden i nyere tid. En avkriminalisering fikk også bred støtte blant høringsinstansene, blant dem Advokatforeningen og Riksadvokaten. Komiteen viser videre til at de fleste kvalifisert krenkende ytringer vil rammes av andre straffebud. Sentralt er forbudet mot hatefulle ytringer, forulemping av offentlig tjenestemann, offentliggjøring av forhold som tilhører privatlivet, og fredskrenkelse ved hensynsløs atferd. Komiteen understreker også at den som ærekrenkes heller ikke vil gjøres rettsløs, ettersom adgangen til å kreve erstatning og oppreisning vil bli opprettholdt.

Komiteen har merket seg innspillene som Norsk Redaktørforening har kommet med under Stortingets høring av saken. I hovedsak mener komiteen at departementets forslag er hensiktsmessig, ikke minst fordi det legger opp til en vurdering som er sammenfallende med den som følger av EMK. I lys av synspunktene til Redaktørforeningen går komiteen likevel inn for å gi unntaket fra ansvarsregelen i første ledd en noe mer generell form, slik at departementets forslag til annet og tredje ledd føyes sammen til et annet ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Skadeserstatningsloven § 3-6a annet ledd skal lyde:

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget."

Komiteen viser til at endringen blant annet får bedre frem at oppregningen av momenter ikke er uttømmende. Fjerde ledd i departementets forslag til § 3-6 a blir i så fall tredje ledd.

Komiteen er enig med Redaktørforeningen i at det i proposisjonens merknader til § 267 må være feilaktig henvist til § 270, mens det rette formentlig skal være å understreke at § 267 om vern av privatlivets fred etter omstendighetene kan komme til anvendelse på sanne ærekrenkelser. Komiteen slutter seg også til forslaget om å endre § 270 slik at "forlegger" erstattes med "utgiver", og at kravet om å oppgi "eget navn" sløyfes som overflødig. For øvrig foranlediger ikke Redaktørforeningens innspill endringer i departementets lovforslag. Komiteen fremmer følgende forslag:

"§ 270 første og annet ledd skal lyde:

Den som står for trykkingen av et skrift, og som unnlater å oppgi foretaksnavn og trykkested, straffes med bot. På samme måte straffes en trykker som gir uriktig informasjon som nevnt i første punktum. Straff kommer ikke til anvendelse ved trykking av stemmesedler, prisangivelser, formularer og lignende.

Er det i et blad eller tidsskrift ikke angitt hvem som er redaktør, straffes redaktøren og forleggeren med bot. På samme måte straffes redaktøren og forleggeren dersom feil person er oppgitt å være redaktør. Den som har samtykket i uriktig å oppgis som redaktør, straffes med bot."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å styrke vernet for varslere. Etter gjeldende rett står taushetsplikten svært sterkt i Norge. Dette er betenkelig all den tid ansatte, først og fremst i offentlig sektor, ofte sitter inne med viktig informasjon om kritikkverdige forhold som bør avdekkes. Disse medlemmer mener derfor man bør innføre større vern for dem som ønsker å offentliggjøre kritikkverdige forhold fra egen arbeidsplass, slik at disse ikke trenger å frykte negative sanksjoner og i verste fall oppsigelse, dersom de kommer ut med den viktige informasjonen. Disse medlemmer mener således det er behov for bedre balanse mellom reglene om taushetsplikt og reglene for vern av varslere.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til svensk lovgivning hvor man har et såkalt "meddelarskydd" nedfelt i Grunnloven. Ansatte kan, innen visse rammer, offentliggjøre nødvendig informasjon selv om de er underlagt taushetsplikt. Etter disse medlemmers oppfatning er forholdet mellom taushetsplikt og varsling bedre regulert i Sverige, og disse medlemmer ønsker at vi får en tilsvarende ordning i Norge.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og vurdere den svenske lovgivning knyttet til "meddelarskydd" med sikte på innføring av tilsvarende lovregulering i Norge."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at arbeidsmiljøloven § 2-4 gir nærmere regler for varsling av kritikkverdige forhold i virksomheten. Arbeidsmiljøloven § 2-5 gir et vern mot gjengjeldelse ved varsling. Utover dette vil en eventuell strafferettslig vurdering av varsling innebære spørsmål om det foreligger et rettsstridig brudd på taushetsplikten. Det vil vanskelig tenkes å være tilfelle dersom man for eksempel har varslet om svært alvorlige forhold fra ledelsens side i et selskap, typisk grov korrupsjon. Flertallet er av den oppfatning at den norske lovgivningen på området har en adekvat balanse mellom reglene om taushetsplikt og reglene for vern av varslere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener redaktøransvaret må bli medienøytralt. Disse medlemmer vil peke på at nettaviser o.l. nå for en stor del driver samme virksomhet som papiraviser, men nettredaktørene er ikke underlagt det samme ansvar. Dette er en tilfeldig forskjellsbehandling og er uheldig da disse mediene i stor grad står i en konkurransesituasjon. Disse medlemmer er imidlertid opptatt av at det nye redaktøransvaret ikke skal omfatte hjemmesider tilhørende idrettslag og andre som ikke driver medievirksomhet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 269 første ledd skal lyde:

Den som treffer avgjørelse om innholdet i trykt skrift, en kringkastingssending, en nettavis eller tilknyttede nettbaserte debattfora, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet."

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig med Regjeringen at redaktøransvaret på det nåværende tidspunkt ikke utvides til å omfatte publikasjoner på Internett. Disse medlemmer etterlyser imidlertid en bredere vurdering fra Regjeringen av hvilke konsekvenser medienøytralitet i straffebudet ville ha medført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen der det fremkommer at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for brukergenerert innhold, som for eksempel blogger og anonyme kommentarer til redaksjonelle saker, er gjenstand for drøfting presseorganene imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske retningslinjer. Flertallet er enige med Regjeringen i at det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på Internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen i den offentlige debatt har vært svært opptatt av å bekjempe hatkriminalitet. Disse medlemmer viser til at hatkriminalitet i internasjonal rettspraksis er et generelt begrep, som tar utgangspunkt i at gjerningspersonen er motivert av fordommer mot en persons antatte eller reelle identitet eller gruppetilhørighet. Disse medlemmer viser til at det ved behandlingen av Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) ble problematisert at det fremlagte lovforslaget var for snevert til å definere de ulike diskrimineringsgrunnlag i forhold til Stortingets behandling av forslag om en mer generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag. Disse medlemmer viser i denne sammenheng igjen til at Menneskerettsalliansen har fremmet forslag om at norsk lov i pakt med internasjonal rett beskytter mot hatkriminalitet også på grunnlag av "annen status" og tillater seg derfor igjen å fremme følgende forslag i håp om at regjeringspartiene denne gang ikke stemmer dette ned:

"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2009 om å fremlegge forslag som sørger for at hatkriminalitet på grunnlag av "annen status" gis det samme lovmessige vern som annen hatkriminalitet."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at § 77 i straffeloven 2005 ble omhandlet i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) og behandlet av Stortinget så sent som i februar 2008. Flertallet vil derfor nøye seg med å vise til denne saken der flertallets merknader utførlig omtaler de aktuelle problemstillingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at Dokument nr. 12:5 (2007–2008), grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder Brekk og André N. Skjelstad, om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av minoriteter, i sin essens sier akkurat det samme som Høyre nå igjen foreslår:

"Alternativ 1:

Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status for øvrigt.

Alternativ 2:

Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at ingen udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status for øvrigt."

Disse medlemmer antar på denne bakgrunn at det foreligger et tverrpolitisk flertall for å få vedtatt en lovendring om dette nå, fremfor å vente på en eventuell grunnlovsendring som krever 2/3 flertall.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enig i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder på at straffenivået er for lavt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 263 skal lyde:

Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år."

"§ 251 første ledd skal lyde:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som ved straffbar handling eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe."

"§ 254 skal lyde:

Den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen frihet, straffes med bot eller fengsel inntil 6 år."

"§ 262 annet ledd første punktum skal lyde:

Den som inngår ekteskap med noen som er under 16 år, straffes med fengsel inntil 6 år."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser at tigging er et problem i de største byene her i landet. Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet og Høyre i 2006 foreslo at bortvisning av tiggere skulle kunne reguleres i kommunale politivedtekter.

Disse medlemmer viser til forslaget og fremmer på nytt følgende:

"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag, slik at man åpner for at kommunene i politivedtekter kan innføre regler om bortvisning av personer som driver med aggressiv og sjenerende tigging."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det under behandlingen av den generelle delen av straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), er lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. Flertallet mener tigging som utgangspunkt er et sosialt problem som må møtes med sosialpolitiske virkemidler, men viser til at politiet med hjemmel i politiloven kan og bør gripe inn overfor aggressiv tigging og at organisert tigging vil kunne rammes av straffebestemmelsen mot menneskehandel.

Forrige kapittelNeste kapittel