3. Uriktig forklaring og anklage
I dette kapitlet foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage. Reglene retter seg primært mot den som gir uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. Hovedformålet med slike regler er å sikre at myndighetene kan treffe beslutninger på korrekt faktisk grunnlag, og å beskytte den som rammes av anklagen.
Lovforslaget svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens skisse, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.
Reglene om falsk forklaring gjelder primært uriktig forklaring for retten. Etter hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 er enhver muntlig eller skriftlig falsk forklaring for retten og notarius i utgangspunktet straffbar. Falsk forklaring for andre offentlige myndigheter kan straffes hvis gjerningspersonen har en lovbestemt plikt til å forklare seg, eller forklaringen er bestemt til å avgi bevis. En som er siktet eller mistenkt kan ikke straffes for falsk forklaring.
Kommisjonen foreslår en generell bestemmelse om uriktig forklaring, som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Departementet slutter seg til dette.
Straffeloven 1902 rammer også falsk forklaring til Stortinget etter innkalling i henhold til Grunnloven § 75 bokstav h, falsk forklaring til EFTA-domstolen og falsk forklaring til Den internasjonale straffedomstolen. Straffelovkommisjonen foreslår at det i straffebudet om uriktig forklaring bør fremgå at også slike forklaringer er straffbare. Av hensyn til en saklig sammenheng og bedre oversikt i regelverket om uriktig forklaring, slutter departementet seg til kommisjonens forslag, med ett unntak: departementet går ikke inn for å innarbeide straffansvaret for falsk forklaring for Stortinget i ny straffelov.
Straffeloven 1902 kapittel 16 setter straff for fire typer falsk anklage. Hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 retter seg mot den som ved falsk anklage til offentlig myndighet pådrar eller søker å pådra en annen siktelse eller domfellelse. Straffeloven 1902 retter seg også mot anmeldelse av oppdiktete straffbare forhold. Det er også belagt med straff å fremsette en falsk anklage mot seg selv eller noen annen som samtykker til det. På bestemte vilkår er det også straffbart å unnlate å gi opplysninger som godtgjør at en som er tiltalt eller domfelt, er uskyldig eller bare er skyldig i et mindre lovbrudd.
Kommisjonen foreslår en bestemmelse om uriktig anklage, som bortsett fra mindre endringer svarer til straffeloven 1902. Den øvre strafferammen for uriktig anklage foreslås på bakgrunn av utviklingen i straffutmålingspraksis senket fra åtte til tre års fengsel.
I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at straffeloven 1902 bestemmelse om uriktig anklage bør videreføres i ny straffelov. Departementet foreslår at det skal være et vilkår for straff at gjerningspersonen (forsettlig) skaper et uriktig grunnlag for straffansvar, og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å sette ned maksimumsstraffen til tre år. Departementet er videre enig i kommisjonens forslag om å innta en generell og skjønnsmessig bestemmelse om grov uriktig anklage. Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om at den øvre strafferammen for grov overtredelse skal være fengsel inntil ti år.
Til forskjell fra kommisjonen går departementet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902, som rammer det å anmelde oppdiktede straffbare handlinger eller å foreta seg noe som tilsikter å vekke mistanke om at en slik er begått. Det straffverdige ligger ikke i å kaste et mistankens lys på andre, men i å opptre slik at politiet belastes unødig og spiller sine ressurser. Departementet mener at slik atferd også i dag bør kvalifisere til straff, og går inn for å videreføre bestemmelsen i en egen bestemmelse.
Komiteen viser til at dagens kapitler i straffeloven 1902 om henholdsvis falsk forklaring og falsk anklage, foreslås satt sammen i ett kapittel. Bestemmelsene er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Komiteen viser til proposisjonen, og har for øvrig ingen merknader.