Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Vern av informasjon og informasjonsutveksling

Straffeloven 1902 inneholder ikke noe eget kapittel eller en sammenstilling av straffebestemmelser som beskytter retten til informasjon og informasjonsutveksling, herunder bestemmelser om såkalt datakriminalitet.

Informasjonslagring og informasjonsutveksling får stadig større betydning i samfunnslivet, og gjør det mulig å lagre, få tilgang til og utveksle store mengder informasjon. Samtidig gjør denne utviklingen samfunnet mer sårbart for angrep. I likhet med Straffelovkommisjonen ser departementet nå et behov for å samle og videreutvikle straffebestemmelsene som verner informasjon og informasjonsutveksling i et eget kapittel. I tillegg er det behov for å ta i bruk straff på nye områder for å demme opp for nye, straffverdige handlinger som den tekniske utviklingen har åpnet for.

Departementet mener at forberedelseshandlinger bare bør kriminaliseres når det er et særskilt behov for det. Departementet går i tråd med dette ikke inn for noen generell kriminalisering av forberedelser til datarelatert kriminalitet, men foreslår å sette straff for enkelte typer forberedelseshandlinger.

I proposisjonen drøftes nykriminalisering av tre typer handlinger som kan lede frem til annen datakriminalitet: elektronisk kartlegging, ulovlig anbringelse av utstyr, og befatning med skadelig dataprogram, herunder selvspredende dataprogram, og utstyr. I tillegg drøftes utvidelse av straffebudet mot ulovlig spredning av tilgangsdata. Også utvalgets forslag til bestemmelse om identitetskrenkelse kan i hovedsak ses som en handling som forbereder annen kriminalitet.

Departementet er kommet til at det per i dag ikke er gode nok grunner til å sette straff for forberedelse i form av elektronisk kartlegging. Departementet går heller ikke inn for en særskilt straffebestemmelse om ulovlig anbringelse av utstyr.

Departementet foreslår imidlertid en bestemmelse som rammer fremstilling, anskaffelse, besittelse eller tilgjengeliggjøring av passord eller andre opplysninger som kan gi tilgang til databasert informasjon eller et datasystem og dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem. Departementet foreslår at straffen for uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv. settes til bot eller fengsel inntil ett år. Det gjenspeiler at den handling som straffes, er en forberedelseshandling på stadiet før forsøk.

Identitetskrenkelse, eller uberettiget bruk av annens identitet, kan være et problem innenfor all kommunikasjon – både den elektroniske og den mer tradisjonelle.

Uberettiget bruk av annens identitet ved bruk av pass og andre legitimasjonspapirer rammes i dag av straffeloven 1902, men lovens bestemmelse retter seg ikke generelt mot den som ikler seg en annens identitet. Etter omstendighetene kan slik atferd rammes av straffeloven 1902 sin bestemmelse om krenkelse av privatlivets fred. Bruk av annen identitet kan også være ledd i et bedrageri eller forsøk på dette.

Datakrimutvalget foreslår en straffebestemmelse som rammer rettstridig bruk av annens identitet i elektronisk kommunikasjon.

Departementet går inn for å videreføre straffansvaret som i dag følger av straffeloven 1902, og å utvide straffansvaret slik at bestemmelsen setter straff for den som uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, eller opptrer med en annens identitet eller en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med det forsett å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller å påføre en annen tap eller ulempe.

Departementet foreslår at straffen for identitetskrenkelse settes til bot eller fengsel inntil to år.

Straffeloven 1902 har en bestemmelse som skal beskytte lovlige tilbydere av visse vernede tjenester mot at andre får tilgang til tjenestene, for eksempel et kodet fjernsynssignal, på ulovlige måter.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er et behov for å videreføre bestemmelsen om beskyttelse av fjernsyns- og radiosignaler og andre informasjonssamfunnstjenester, og kan ikke se behov for store endringer. Det foreslås imidlertid enkelte lovtekniske forenklinger.

Straffeloven 1902 rammer den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller tekniske hjelpemidler – såkalt datainnbrudd. Å skaffe seg adgang til data som er under overføring vil kunne være aktuelt ved avlytting.

Departementet foreslår en bestemmelse som rammer "innbrudd i datasystem". Straffen foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år.

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om datainnbrudd rammer både det å skaffe seg tilgang til lagrede data og til data under overføring, for eksempel ved avlytting. Straffeloven 1902 setter også straff for den som ved bruk av dekodingsinnretning skaffer seg tilgang til en vernet tjeneste, det vil si betalingsbelagte tilgangskontrollerte radio- og kringkastingstjenester og informasjonssamfunnstjenester. Straffeloven 1902 verner videre den muntlige utveksling av tanker, følelser og opplysninger.

Departementet foreslår en bestemmelse som skal erstatte straffeloven 1902 sin bestemmelse om ulovlig avlytting og opptak og vern av data under overføring. Departementet har funnet grunn til å la bestemmelsen også omfatte uberettiget åpning eller hindring av brev mv. Bestemmelsen tilsvarer Straffelovkommisjonens skisse til bestemmelse om overvåking, og ivaretar kriminaliseringsforpliktelsen i datakrimkonvensjonen om ulovlig oppfanging av data.

Forslaget til strafferamme er bot eller fengsel inntil to år.

Straffeloven 1902 har ingen særlige regler om ulovlig bruk av datasystem. Ettersom et datasystem er en løsøregjenstand, kan imidlertid bruk av systemet rammes av de alminnelige bestemmelsene om ulovlig bruk av løsøregjenstand.

Straffelovkommisjonen har ikke foreslått egne straffebud om ulovlig bruk av datasystem, men foreslår å videreføre de alminnelige bestemmelsene om ulovlig bruk.

Datakrimutvalget foreslår derimot en egen straffebestemmelse som vil ramme den som uberettiget benytter andres datasystem eller elektroniske kommunikasjonsnett.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 om ulovlig bruk av løsøregjenstand. Disse straffebestemmelsene vil fortsatt også ramme bruk av andres datasystem. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for en egen bestemmelse om uberettiget bruk av datasystem mv.

Straffeloven 1902 setter straff for den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre både den alminnelige bestemmelsen om bedrageri og bestemmelsen om databedrageri.

Datakrimutvalget viser til at de mest praktiske tilfeller av databedrageri er uberettiget bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike kort eller kortinformasjon benyttes i maskinelle prosesser, og kortet ikke kontrolleres av mennesker. Utvalget mener det vil virke klargjørende med et eget straffebud som rammer kontomisbruk.

Departementet går inn for å videreføre bestemmelsen om databedrageri som del av den alminnelige bedrageribestemmelsen, men med en tilføyelse som gjør det klart at "kredittkort-bedrageri" omfattes. Tilføyelsen er ikke nødvendig rettslig sett, siden bedrageri med kredittkort vil omfattes av gjeldende bestemmelse. Departementet er likevel enig med utvalget i at hensynet til informasjon og brukervennlighet tilsier en klargjøring på dette punktet. Det er en straffbar handling som forekommer relativt ofte, og som med fordel kan rammes klarere av loven.

Straffeloven 1902 setter straff for den som rettsstridig ødelegger, skader, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Det er antatt at data i seg selv ikke er en gjenstand. Lagringsmediet, eksempelvis et datasystem, er derimot en gjenstand, og endring i dataene på lagringsmediet anses som skadeverk på det. Om det å påvirke data som er under overføring også rammes av skadeverkbestemmelsen, er tvilsomt.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og Datakrimutvalget i at straffansvaret for uberettiget endring mv. av data bør klargjøres. Departementet mener at klargjøringen bør skje i den alminnelige skadeverkbestemmelsen. Departementet er av den oppfatning at datakriminalitet bør behandles på lik linje med andre straffbare handlinger. Selv om midlet til å utføre straffbare handlinger eller målet for den straffbare handlingen er annerledes her enn ved andre lovovertredelser, er ikke det i seg selv tilstrekkelig til å begrunne særbehandling. Det sentrale ved et skadeverk, enten objektet er en gjenstand eller data, er ubrukeliggjøringen eller forringelsen handlingen medfører for eieren eller den berettigede. Departementet foreslår at skadeverk på data skal omfatte det å endre, gjøre tilføyelser til, ødelegge, slette eller skjule andres data. Formuleringen innebærer ikke realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Departementet går inn for at data under overføring gis samme vern som lagrede opplysninger, også i forhold til bestemmelsen om dataskadeverk.

Sammenlignet med de øvrige forslagene til strafferammer i straffeloven 2005 og sett hen til grunnkravet om at handlingen representerer en fare for "avbrudd eller vesentlig hindring" av driften av et datasystem, synes straff av bot eller fengsel inntil to år å være passende.

Selve tilegnelsen av data og databasert informasjon har ikke noe generelt strafferettslig vern i dag.

Departementet ser heller ikke at det er behov for et eget straffebud om tilegnelse av informasjon ved siden av allerede gjeldende bestemmelser.

Spam, eller søppelpost som er betegnelsen departementet velger å bruke her, kan kort og noe ufullstendig beskrives som meldinger som overføres via elektronisk kommunikasjon og som mottakeren verken har bedt om eller gitt sitt forhåndssamtykke til.

Straffeloven 1902 har ingen bestemmelse om søppelpost. Etter markedsføringsloven er det forbudt å rette markedsføringshenvendelser i næringsvirksomhet til fysiske personer ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, uten at det er innhentet samtykke på forhånd.

Datakrimutvalget går inn for en generell bestemmelse som gjør det straffbart å sende elektroniske meldinger som ledd i masseutsending til mottakere som ikke har samtykket.

Departementet går ikke inn for utvalgets forslag til en egen straffebestemmelse om søppelpost. En eventuell utvidelse av gjeldende forbud foranlediger uansett en grundigere utredning som etter departementets syn bør foretas i tilknytning til spesiallovgivningen og ikke straffeloven.

Filtrering går ut på å iverksette tiltak som hindrer at norske tjenestemottakere kan motta informasjon fra nettsteder som er ulovlig etter norske regler, eller utnytte ulovlige tjenester.

Straffeloven 1902 inneholder ingen bestemmelse om filtrering. Et filtreringspåbud vil således representere noe nytt i norsk rett.

Departementet er enig med datakrimutvalgets flertall og går ikke inn for en bestemmelse om filtrering. Det veier tungt at et overveiende flertall av høringsinstansene tar klar avstand fra forslaget. Det er knyttet store utfordringer til den tekniske gjennomføringen av en slik ordning. Risikoen for at filteret kan stanse legitim trafikk, også fra andre aktører enn den som står bak det ulovlige materialet, reiser spørsmål om inngrep i ytringsfriheten. Selv om legitim trafikk også kan stanses ved en avtalebasert filtreringsordning, er betenkelighetene ved en slik løsning vesentlig mindre enn ved lovpålagt filtrering.

Straffeloven 1902 har ingen generell bestemmelse som setter straff for brudd på taushetsplikt i sin alminnelighet. Det finnes imidlertid bestemmelser som oppstiller straff for brudd på taushetsplikt i spesielle situasjoner. Det finnes også en rekke særlover som inneholder bestemmelser om straff for brudd på taushetsplikt.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn en standardstraffetrussel mot brudd på taushetsplikt.

Departementet mener også det vil være ryddig med én generell straffebestemmelse som rammer ethvert brudd på taushetsplikt, uavhengig av om gjerningspersonen er ansatt i eller har annen tilknytning til det offentlige. En standardstraffetrussel vil medføre en rettsteknisk forenkling og en mer enhetlig lovgivning.

Departementet mener det kan være behov for å la brudd på instruksbestemt taushetsplikt som ikke er forankret i lov eller forskrift være straffbart, og ser ikke grunn til å endre rettstilstanden på dette punktet. Departementet ser likevel et fortsatt behov for at offentlige myndigheter kan fastsette og nærmere klarlegge taushetsplikten ved instruks, og finner ikke grunn til å avkriminalisere brudd på disse instruksene.

Straffeloven 1902 inneholder en bestemmelse om straff for krenkelse av taushetsplikten og en bestemmelse om straffskjerping. Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om å ta inn handlingsnormen som en alternativ gjerningsbeskrivelse i forslaget.

Departementet foreslår videre at straffansvaret gjelder tilsvarende ved brudd på taushetsplikt som følger av tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ selv om handlingen er foretatt etter at gjerningspersonen har avsluttet tjenesten eller arbeidet.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre grov uaktsomhet som skyldform i bestemmelsen om taushetsbrudd. Siden forsett skal være hovedskyldformen i straffelovgivningen, kunne det tale for ikke å videreføre uaktsomhetsbestemmelsen. Departementet er imidlertid enig med Straffelovkommisjonen i at et krav om grov uaktsomhet vil kunne bidra til å sikre forsvarlig behandling av taushetsbelagt informasjon, blant annet ved å lette den bevismessige situasjonen. Departementet støtter derfor kommisjonens forslag på dette punktet.

Departementet ser at det er relativt store avvik når det gjelder strafferammen i de forskjellige bestemmelsene om straff for brudd på taushetsplikt. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at en passende strafferamme for ordinært brudd på taushetsplikt er bot eller fengsel inntil ett år.

Straffeloven og markedsføringsloven 1902 har bestemmelser om misbruk av forretnings- eller driftshemmeligheter.

Kommisjonen foreslår i det vesentlige å videreføre innholdet i gjeldende bestemmelser, men ønsker å samle dem i en felles bestemmelse. Utover dette foreslår den enkelte andre mindre endringer.

Det er nødvendig å ha lovbestemmelser som gjør det straffbart å avsløre bedriftshemmeligheter. Høringen har ikke påvist noe behov for store innholdsmessige endringer i gjeldende rett, og departementet slutter seg derfor til forslaget om å videreføre hovedtrekkene i straffeloven 1902.

Ved å beholde dagens strafferamme ville norsk rett blitt liggende på et betydelig lavere nivå enn i våre nordiske naboland. Departementet anser det derfor nødvendig å høyne den øvre strafferammen. Samfunnsforholdene har endret seg siden bestemmelsen ble vedtatt, og denne typen lovbrudd kan få store konsekvenser for bedrifter som rammes. Departementet går inn for at overtredelse av lovforslaget skal kunne straffes med bot eller fengsel inntil to år.

Komiteen viser til at informasjonslagring og informasjonsutveksling får stadig større betydning i samfunnslivet. Datateknologi har gjort det mulig å lagre, få tilgang til og utveksle store mengder informasjon på en svært enkel måte. Kriminelle handlinger som knytter seg til datateknologi, har til nå blitt rammet av de ordinære straffebudene om tyveri, underslag, skadeverk og liknende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med at Regjeringen foreslår å følge Datakrimutvalgets forslag om å samle og videreutvikle straffebestemmelsene i et eget kapittel om vern av informasjon og informasjonsutveksling.

Flertallet slutter opp om Regjeringens argumentasjon for hvorfor ulovlig bruk, databedrageri og dataskadeverk likevel bør reguleres under de alminnelige bestemmelsene som i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til intensjonene om å samle alle bestemmelser om datakriminalitet i et eget kapittel. Disse medlemmer registrerer imidlertid at dette bare er delvis gjennomført. Ulovlig bruk, databedrageri og dataskadeverk skal etter Regjeringens forslag fortsatt reguleres under de generelle straffebudene der de har vært frem til nå.

Disse medlemmer mener, som Datakrimutvalget, at det hadde vært mer hensiktsmessig å kriminalisere også disse forholdene i et eget kapittel om datakriminalitet. Man kunne da unngått unødig tolkningstvil og gitt loven et mer pedagogisk preg.

Disse medlemmer mener det er spesielt viktig å innføre en egen bestemmelse for dataskadeverk og driftshindringer. Det blir etter disse medlemmers oppfatning kunstig å tolke endringer av filer på en datamaskin som skadeverk av en gjenstand. Dette skaper unødvendig tolkningstvil som kan bli problematisk ved den videre utviklingen av teknologien.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag til ny bestemmelse i kapittel 21:

"§ 206 a Dataskadeverk og driftshindringer skal lyde:

For datamodifikasjon straffes den som uberettiget endrer, ødelegger, sletter eller skjuler andres data.

Straffen for datamodifikasjon er bøter eller fengsel inntil 3 år. For grov overtredelse er straffen fengsel inntil 6 år. For liten overtredelse er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

For driftshindring straffes den som uberettiget overfører data under slike omstendigheter at overføringen vesentlig hindrer eller er egnet til vesentlig å hindre driften av et datasystem eller elektronisk kommunikasjonsnett. Det samme gjelder den som initierer dataoverføring som nevnt.

For driftshindring straffes også den som på annen måte uberettiget foretar handling som er egnet til vesentlig å hindre driften av et datasystem eller elektronisk kommunikasjonsnett.

Straffen for driftshindring er bøter eller fengsel inntil 6 år. For grov overtredelse er straffen fengsel inntil 10 år. For liten overtredelse er straffen bøter eller fengsel inntil 1 år.

Med data menes i bestemmelsen her enhver representasjon av informasjon som lagres eller behandles av et datasystem eller som overføres i elektronisk kommunikasjonsnett. I tillegg omfattes enhver representasjon av informasjon som ikke er lesbar uten bruk av teknisk utstyr."

Komiteen viser til den nye straffeloven som har et prinsipielt utgangspunkt om at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Komiteen gir tilslutning til at dette også bør gjelde elektronisk kartlegging av datasystemer via Internett og det å anbringe utstyr som kan påvirke databehandling. Forsøk på å utføre en straffbar handling vil uansett være straffbar, og vil gi tilstrekkelig vern i disse tilfellene. Komiteen er enig i at den eventuelle allmennpreventive effekten av en straffebestemmelse for slike handlinger ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å benytte samfunnets strengeste reaksjonsform, samt politiressurser, på handlingen. Komiteen vil også påpeke at politiet allerede i dag har hjemmel i politiloven § 7 til å gripe inn for å avverge et lovbrudd, og at muligheten til å gripe inn på et tidlig stadium derfor uansett er til stede.

Komiteen viser til at tilgangsdata er opplysninger som gir tilgang til et datasystem, og at Regjeringen på dette punktet går inn for å nykriminalisere forberedelseshandlinger ved at også innsamling og besittelse av slike data gjøres straffbart. Dette vil også ramme tilfeller der tilgangsdata ennå ikke er videreformidlet eller utnyttet, og der grensen for straffbart forsøk ennå ikke er overtrådt.

Komiteen er av den oppfatning at en skal være varsom med å kriminalisere forberedelseshandlinger. Likevel er det lite tilfredsstillende med en rettstilstand der en ikke kan straffeforfølge personer som besitter tilgangsdata for å videreformidle disse til andre kriminelle. Hensynet til enhetlig lovgivning med andre nordiske og europeiske land på dette punktet, taler også for kriminalisering, samtidig med at en kriminalisering neppe vil være til hinder for lovlige aktiviteter.

Komiteen støtter på samme måte forslaget om å straffe den som befatter seg med dataprogram som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger og som retter seg mot datasystem eller databasert informasjon. Også på dette punktet taler nordisk rettsenhet på et område med grenseoverskridende aktiviteter, for forslaget om kriminalisering. Komiteen vil understreke at både befatning med slike programmer og innsamling og besittelse av tilgangsdata, kun rammes av loven i tilfeller der formålet er å begå straffbare handlinger og at kun forsettlige handlinger rammes. Dette bør sikre at bestemmelsen ikke vil ramme utilsiktet.

Komiteen viser til at uberettiget bruk av uriktig identitet kan være et problem innenfor alle kommunikasjonsformer, og at formålene med det kan være mange. Regjeringen foreslår en straffebestemmelse som rammer den som besitter en annen persons identitetsbevis eller opptrer med en annens identitet eller en identitet som lett kan forveksles med en annen. Straffansvaret gjelder kun der hensikten har vært uberettiget vinning eller å påføre en annen tap eller ulempe. Komiteen viser til at mange av disse tilfellene uansett vil rammes som straffbart forsøk på å overtre andre bestemmelser. Det å straffe bruken og besittelsen i seg selv, innebærer likevel en viss nykriminalisering. Komiteen støtter en slik utvidelse av straffansvaret, og viser til at besittelse og bruk av en annens identitet i seg selv krenker og skaper usikkerhet hos ofrene.

Komiteen viser til at Regjeringen har vurdert, men konkludert med ikke å foreslå en bestemmelse som rammer spredning og utnyttelse av informasjon som stammer fra en straffbar handling. Komiteen viser til at skadepotensialet ved slik spredning kan være stort, men slutter seg til Regjeringens vurdering av at en slik nykriminalisering vil kunne favne for vidt. Det vises til at et slikt forbud lett ville kunne rammet kritisk journalistikk som bygger på informasjon fra varslere og andre som bryter taushetsplikten og ulovlig fildeling. Strafferettslig forfølgning av denne typen handlinger krever i så fall en bredere kulturpolitisk debatt enn det som er lagt opp til i arbeidet med ny straffelov. Komiteen vil videre understreke at flere av de straffverdige handlingene som ville bli rammet av en slik bestemmelse, uansett vil rammes av andre bestemmelser både i dette kapitlet og andre.

Komiteen viser til at Datakrimutvalget foreslo å kriminalisere utsendelse av spam (søppelpost). Spam er både ressurssløsende og plagsomt og bør bekjempes. Når komiteen likevel slutter opp om at dette ikke skal gjøres straffbart, er det fordi straffeloven primært bør verne mot de mer alvorlige straffbare handlingene og fordi andre virkemidler enn straff anses bedre egnet til å bekjempe denne typen handlinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at søppelpost (spam) har store kostnader og stort skadepotensial for de som angripes. Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens arbeid med å utrede alternativer til nykriminalisering av søppelpost, og forutsetter derfor at Regjeringen initierer en egen utredning for å belyse spørsmålet bedre.

Komiteen viser til at Kripos i dag tilbyr Internett-tilbydere et filter som hindrer kundene i å få tilgang til sider med overgrepsbilder av barn. Komiteen ser på filter som et viktig og godt egnet virkemiddel i kampen mot spredning av slike bilder på Internett. Slike filtre kan for en stor del ødelegge markeder for omsetning av bilder som viser overgrep mot barn. Komiteen mener alle Internett-tilbydere i Norge bør benytte filteret og ber Regjeringen arbeide for at et tilsvarende filter innføres også av nettilbydere i andre land. Mange Internett-tilbydere i Norge bruker allerede filteret, og i og med at oppslutningen om filteret i Norge fort kan bli nær 100 pst., er komiteen enig med Regjeringen i at man ikke på dette tidspunktet belegger manglende bruk av slikt filter med straff. Komiteen er imidlertid oppatt av at Regjeringen følger opp den henvendelse som er gjort til alle Internett-tilbydere og sørger for at man får filter på plass raskest mulig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at dersom dette møter motstand blant kommersielle aktører, bør Regjeringen vurdere å komme tilbake med et forslag om å lovpålegge bruk av slikt filter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært opptatt av at barn ikke skal utsettes for overgrep verken her i Norge eller andre steder. I denne forbindelse har disse medlemmer merket seg ordningen som er innført i England, hvor man varsler andre lands myndigheter når pedofilidømte skal reise utenlands. På den måten har det andre landet større mulighet til å forhindre at overgrep skjer. Disse medlemmer mener man må vurdere en liknende ordning og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede det engelske systemet for internasjonal varsling når pedofilidømte skal reise utenlands, samt vurdere å fremlegge forslag om lovendring for å innføre liknende ordning i Norge."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre tidlig i denne stortingsperioden tok initiativ til å verne barn bedre mot overgrep. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 38 (2006–2007). Disse medlemmer viser til at arbeidet for å bekjempe overgrep mot barn, og spredning av bilder og film av overgrep, har vært svært høyt prioritert fra et bredt politisk flertall. Lovpålagt sensur er imidlertid etter disse medlemmers oppfatning svært betenkelig, selv om det er i beste hensikt. Risikoen for at innføringen av et lovpålagt filter vil kunne medføre et inngrep i ytringsfriheten, ved at nettsider feilaktig blir avstengt, gjør at disse medlemmer på denne bakgrunn støtter Regjeringens forslag.

Komiteen viser til at lovbestemmelser som setter straff for å bryte taushetsplikt, er spredt i straffeloven og særlovgivningen. Komiteen støtter Regjeringen i at det vil være mer ryddig med én generell straffebestemmelse som rammer brudd på taushetsplikt. Komiteen tror ikke at det forhold at det er ulike hensyn som begrunner taushetsplikt for ulike grupper, vil vanskeliggjøre praktiseringen av bestemmelsen. Også i forhold til dagens § 121 gjør denne problemstillingen seg gjeldende.

Komiteen viser til at dagens straffebestemmelser mot brudd på taushetsplikt opererer med ulike strafferammer. Komiteen mener Regjeringen har foreslått et fornuftig nivå ved å sette straffen til bot eller fengsel i inntil ett år. Dette vil gi mulighet både til å gi svært milde straffer for små overtredelser og strenge straffer for grovere overtredelser. Komiteen vil i denne forbindelse vise til at den nye bestemmelsen, i motsetning til dagens § 121, oppstiller som brudd på bestemmelsen både det å "å røpe" taushetsbelagt informasjon, men også det å "utnytte" det med forsett om vinning. Sondringen vil naturligvis også påvirke straffenivået en legger seg på. Komiteen vil peke på at domstolene også må se hen til hva slags type taushetsplikt som er brutt, og hensynet bak den, når straffenivået fastsettes.

Komiteen viser til at selv om bestemmelsen ikke eksplisitt sier at kun "rettsstridige" brudd på taushetsplikten rammes, gjelder den alminnelige og ulovfestede rettsstridsreservasjonen også på dette området. Komiteen vil påpeke at det er situasjoner der brudd på taushetsplikten er eneste mulighet til å komme fram med svært kritikkverdige forhold eller alvorlig kriminalitet. Komiteen vil derfor understreke at bestemmelsen ikke er ment brukt i situasjoner der enten sterke allmenne samfunnshensyn eller hensyn til tredjepart, er så sterke at det fremstår urimelig og meningsløst å skulle benytte straff.

Komiteen viser til forslaget til § 196 som oppstiller plikt for enhver til å avverge nærmere utvalgte svært alvorlige straffbare handlinger, som for eksempel drap, grov kroppsskade og voldtekt, typisk ved å melde ifra til politiet. I lys av den betydelige straffskjerpelsen som nå foreslås i § 283 om grov mishandling i nære relasjoner, går komiteen inn for at denne bestemmelsen tas inn i § 196, slik at det blir straffbart ikke å forsøke å avverge slik kriminalitet. Komiteen ber Regjeringen fram mot ikrafttredelsen av straffeloven 2005 å vurdere om også andre bestemmelser bør omfattes av meldeplikten i § 196, særlig sett i lys av oppjusteringen av straffenivået for flere typer kriminelle handlinger.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I oppregningen i § 196 første ledd bokstav a føyes det til et komma etter § 194, og hakeparentesen erstattes av en oppregning av følgende bestemmelser: 223, 239, 255, 256, 259, 274, 275, 280, 283, 289, 291, 299, 312, 327, 329, 355 og 357."

Forrige kapittelNeste kapittel