13. Andre forslag
Straffebudene i den maritime lovgivningen har først og fremst vært nedfelt i kapittel 30 og kapittel 42 i straffeloven 1902, som bare i liten grad har vært endret siden 1963. Ved innføringen av skipssikkerhetsloven i 2007 ble det inntatt et eget kapittel med straffetrusler for brudd på loven. Ellers inneholder den maritime spesiallovgivningen bare spredte bestemmelser om straff.
Gjennom forslagene i proposisjonen foreslås det å videreføre enkelte av straffetruslene i straffeloven 1902 kapittel 30 og 42. De fleste overtredelser av sjømannsloven som i dag er sanksjonert med straff, foreslås opphevet. Reaksjoner fra arbeidsgiver/rederi anses som bedre egnet enn straff. Bestemmelser om straff for overtredelser av sjøloven foreslås derimot i all hovedsak videreført. I de fleste straffetruslene foreslås innført et vesentlighetskriterium for å markere at det kun er for grovere overtredelser det skal reageres med straff. Dessuten foreslås det at kun forsettlige og grovt uaktsomme handlinger rammes av straffebudene. Samlet sett innebærer lovforslagene at terskelen for straffbare handlinger heves og at det foretas en avkriminalisering på området i en ikke ubetydelig skala. De straffetrusler som foreslås videreført, er imidlertid gitt en mer moderne form og er bedre tilpasset behovet i dagens skipsfart.
Etter straffeloven 1902 § 142 ("blasfemiparagrafen") er det straffbart i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å vise ringeakt for "nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse".
Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 142 ikke videreføres. Hovedbegrunnelsen er at bestemmelsen ikke blir brukt, samt at den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Straffelovkommisjonen påpeker at blasfemiske handlinger og ytringer riktignok kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Men følelser som knytter seg til slike overbevisninger bør ikke ha noen egen strafferettslig beskyttelse.
Ytringsfrihetskommisjonen foreslo også å oppheve blasfemibestemmelsen.
På denne bakgrunn foreslår departementet ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.
Komiteen viser til at straffeloven 1902 inneholder to egne kapitler om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold. Siden disse bestemmelsene ikke har en generell karakter, foreslås de overført til den maritime lovgivningen. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen viser til at straffebudene i disse kapitlene i hovedsak har vært uendret de siste 45 år og de fleste straffebudene er bare i beskjeden utstrekning blitt anvendt.
Komiteen er av den oppfatning at straff primært skal benyttes der andre sanksjonsformer er utilstrekkelige og bør ikke benyttes ved de minst alvorlige overtredelsene. Komiteen slutter seg av den grunn til å oppheve flere av straffebudene som gjelder overtredelser av sjømannsloven. Her vil arbeidsrettslige reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver være mest effektivt.
Komiteen viser til at straff for overtredelser av sjøloven i hovedsak videreføres, men slutter seg til at det i de fleste straffebestemmelsene innføres et vesentlighetskriterium for å understreke at det kun er de grovere overtredelsene som skal belegges med straff. Strafferammene senkes også til seks måneder med unntak av bestemmelsene om å unnlate å yte hjelp ved sammenstøt eller der en skipsfører forlater skipet i havsnød. Komiteen vil bemerke at sjøfartsorganisasjonene i hovedsak slutter opp om forslagene.
Komiteen viser til at dagens straffelov gjør det straffbart i ord eller handling å offentlig forhåne eller på en krenkende eller sårende måte vise ringeakt for noens trosbekjennelse, troslærdommer eller gudsdyrkelse. Senest i 2004 drøftet Stortinget i behandlingen av St.meld. nr. 26 (2003–2004) om endring av grunnlovens § 100, hvorvidt det var grunnlag for å opprettholde en bestemmelse om blasfemi. Flertallet i justiskomiteen uttalte da:
"Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fremheve at retten til å si hva man mener og retten til usensurert informasjon, er en forutsetning for demokratiet. Men det er ingen menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv. Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne. […] Disse medlemmer synes derfor det er positivt at departementet foreslår en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som gir rom for å beholde blasfemiforbudet."
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen nå foreslår å oppheve blasfemibestemmelsen. Dette er også i tråd med anbefalingene fra Ytringsfrihetskommisjonen.
Komiteen viser til at blasfemibestemmelsen ikke har blitt brukt siden 1930-tallet, og at ingen er blitt dømt etter den siden 1912. Dette viser at det ikke er behov for et slikt straffebud i våre dager. Utviklingen gjenspeiler at en rekke religionskritiske ytringer som må regnes som blasfemiske, i dag må anses som politiske ytringer som ligger i ytringsfrihetens kjerneområde. Et velfungerende demokrati forutsetter en mest mulig fri og åpen religionskritikk og ‑debatt. Det gjelder ikke minst i et flerkulturelt samfunn.
Komiteen viser til at det i medhold av andre bestemmelser fortsatt vil være straffbart å utsette noen for hat og forfølgelse på grunn av deres tro, og det vil fortsatt være straffbart å krenke religiøse handlinger ved for eksempel å avbryte eller forstyrre en gudstjeneste.
Komiteen viser til at Regjeringen i angjeldende odelstingsproposisjon la opp til en prosess fram til ikrafttredelsesproposisjonen der en skulle utarbeide et forslag til utvidelse av bestemmelsen om hatefulle ytringer. Forslaget var ment å utvide bestemmelsen om hatefulle ytringer, slik at også de groveste blasfemiske ytringer som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende og fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold, kunne omfattes. Forslaget var ment å skulle få ordinær lovbehandling og legges ut på full høring.
Komiteen viser til svar fra justisministeren på spørsmål fra justiskomiteen 4. februar 2009 der det opplyses at Regjeringen likevel ikke kommer til å fremme et forslag til utvidelse av § 185 om hatefulle ytringer. Komiteen er tilfreds med denne beslutningen, og er glad for at det nå ser ut til å være bred enighet blant de aller fleste politiske partier om å fjerne blasfemiparagrafen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er svært kritiske til saksbehandlingen i Regjeringen i forkant av forslaget om å lage en ny bestemmelse om forbud mot hatefulle ytringer. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker å avskaffe den sovende blasfemiparagrafen – som altså ikke har noe reelt innhold – og erstatte den med en ny bestemmelse som, etter regjeringsmedlemmers utsagn, ikke skulle begrense ytringsfriheten.
Etter disse medlemmers oppfatning er det vanskelig å se hvordan denne kombinasjonen kunne være mulig all den tid det ikke har vært noen begrensninger i ytringsfriheten hva gjelder omtale av religioner frem til nå.
Disse medlemmer er tilfreds med at forslaget nå er lagt dødt, men mener det i sin tid skapte en unødig debatt hvor regjeringen utfordret ytringsfrihetens kår i Norge.