11.1 Sammendrag

11.1.1 Innledning

Forslaget til kapittel 30 supplerer kapittel 27 om vern mot vinningslovbrudd, og inneholder bestemmelser om andre økonomiske lovbrudd. Kapitlet svarer stort sett til Straffelovkommisjonens skisse til bestemmelser om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet. Dessuten går departementet inn for at bestemmelser om straff for økonomisk utroskap, korrupsjon og påvirkningshandel og bestemmelser om straff for regnskapsovertredelser tas med i dette kapitlet.

Forslaget viderefører med få unntak gjeldende rett, men det foreslås en del språklige og lovtekniske moderniseringer, særlig som følge av endringer i den alminnelige delen i straffeloven 2005. En realitetsendring ligger i at departementet foreslår å erstatte vilkåret om vinnings hensikt med et vilkår om vinnings forsett.

Departementet foreslår å nedjustere enkelte av de øvre strafferammene. Formålet er at strafferammene skal være mer realistiske ut fra straffenivået som er etablert gjennom rettspraksis.

11.1.2 Bedrageri

Straffeloven 1902 setter straff for lite bedrageri, vanlig bedrageri, databedrageri og grovt bedrageri.

Strafferammen for vanlig bedrageri og databedrageri er bot eller fengsel inntil tre år. Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil seks år. Grovt uaktsomt vanlig og grovt bedrageri straffes med fengsel inntil to år. For lite bedrageri er strafferammen bot eller fengsel inntil seks måneder.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om og begrunnelse for i det vesentlige å videreføre bedrageribestemmelsene i straffeloven 1902. Inndeling av straffebestemmelsene i vanlig, grov og mindre overtredelse er i tråd med den generelle tilnærming ved utformingen av straffebud i straffeloven 2005.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 foreslås videreført med to realitetsendringer: Skyldkravet "vinnings hensikt" erstattes med "forsett om vinning", og vilkåret om at tapet ved tradisjonelt bedrageri må ramme den som føres bak lyset, videreføres ikke. Som kommisjonen peker på, har vilkåret voldt enkelte tvilsspørsmål i praksis. Det gir dermed en tydeligere avgrensing av straffansvaret om bedrageri kan straffes selv om det bare rammer en tredjeperson.

De mest praktiske tilfellene av databedrageri er uberettiget bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike kort eller kortinformasjon benyttes i maskinelle prosesser, og kortet ikke kontrolleres av mennesker. Datakrimutvalget foreslår en bestemmelse om kontomisbruk som skal ramme alle former for misbruk av konto - uavhengig av om det er knyttet kort eller annen representasjon til kontoforholdet eller ikke. Departementet følger ikke opp dette forslaget, men foreslår at det i bestemmelsen om databedrageri føyes til at den som disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen og derved rettsstridig påvirker resultatet av en automatisert databehandling, rammes av straffansvar. Tilføyelsen gjør loven mer tilgjengelig og informativ.

Strafferammene for overtredelser av bedrageribestemmelsene i straffeloven 1902 er de samme som for overtredelse av tilsvarende bestemmelser om tyveri og underslag. Det er også i stor grad samsvar i straffutmålingspraksis. I likhet med kommisjonen mener departementet at det fortsatt bør være stor grad av samsvar i strafferammer og straffenivå for bedrageri, tyveri og underslag. Departementet følger derfor opp kommisjonens forslag om en strafferamme for vanlig bedrageri på bot eller fengsel inntil to år. For grovt bedrageri foreslås den øvre strafferammen på fengsel inntil seks år videreført. Ved mindre bedrageri synes det å være tilstrekkelig å kunne reagere med bot.

11.1.3 Forsikringsbedrageri

Straffeloven 1902 setter straff for tre hovedkategorier av såkalt forsikringsbedrageri; svikaktig opptreden ved inngåelse av en forsikringsavtale, svikaktig fremkallelse av et forsikringstilfelle, og svikaktig opptreden ved et forsikringsoppgjør.

Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse som i det vesentlige svarer til den i straffeloven 1902. De groveste overtredelsene foreslås imidlertid skilt ut i en egen bestemmelse.

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag om og begrunnelse for å videreføre straffeloven 1902 i to bestemmelser om hhv. ordinær og grov overtredelse.

Departementet foreslår at opplysningssvikt ved inngåelsen av en forsikringsavtale skal være straffbar både når gjerningspersonen har utvist forsett med hensyn til at opplysningssvikten er av betydning for forsikringsgiveren, og når det er utvist grov uaktsomhet i så måte. Departementet antar at det er nokså upraktisk at gjerningspersonen ikke er klar over dette forholdet, men det kan være vanskelig å bevise. For at straffebestemmelsen skal virke tilstrekkelig effektivt etter sitt formål, og av hensyn til bestemmelsens preventive virkning, mener departementet derfor at grov uaktsomhet bør være tilstrekkelig til straffansvar.

Departementet er enig i strafferammene kommisjonen foreslår. Etter forslaget vil forsikringsbedrageri og grovt forsikringsbedrageri kunne straffes med henholdsvis bot eller fengsel inntil to år og fengsel inntil seks år. Forslaget innebærer en heving av strafferammen for de alvorligste overtredelsene av straffeloven 1902. Hevingen av strafferammen er imidlertid ikke ment å legge føringer for en annen straffutmålingspraksis enn under gjeldende lov.

11.1.4 Trygdebedrageri

Folketrygdloven setter straff for den som forsettlig "mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter" etter folketrygdloven. Videre straffes den som forsettlig eller uaktsomt forsømmer opplysningsplikt etter folketrygdloven. Overtredelser kan bare straffes med bøter. Bestemmelsen brukes sjelden i praksis. Dersom forholdet har medført feilutbetaling av trygdeytelse, vil det vanligvis være et bedrageri etter straffeloven 1902.

Departementet går i likhet med kommisjonen ikke inn for å innta en bestemmelse om trygdebedrageri i straffeloven 2005. Hovedbegrunnelsen er at overtredelser bare kan straffes med bot.

11.1.5 Bedragerilignende overtredelser

Straffeloven 1902 setter straff for enkelte bedragerilignende handlinger som såkalte hotell- og restaurantbedragerier mv., og å tilsnike seg adgang til forestillinger, transportmidler eller lignende, uten å betale for seg. Loven rammer også blindpassasjer på skip og deres medhjelpere.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i det vesentlige svarer til straffeloven 1902. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre den særlige regelen i om at forsøk på å tilsnike seg adgang til forestillinger mv. likestilles med fullbyrdet overtredelse. Ifølge kommisjonen bør forsøk i stedet vurderes etter de generelle forsøksreglene. Straffen bør etter kommisjonens syn bare være bot.

Departementet har, i lys av målet om ikke å oppstille straff for mindre alvorlige lovbrudd som det kan reageres mot på andre måter enn ved bruk av straff, foreslått å avkriminalisere straffansvaret i straffeloven for disse bedragerilignende handlingene.

Departementet går riktignok inn for å videreføre bestemmelsen som rammer betalingsdyktige personer, men med den endring at bestemmelsen kun rammer personer som "stikker av fra regningen" uten å oppgi sin identitet. Dersom den som har mottatt ytelsen identifiserer seg, men unnlater å betale til tross for å være i stand til det, blir det opp til den som har levert ytelsen å kreve inn gjelden på vanlig måte. Hvis den som har mottatt ytelsen mener den er mangelfull, slik at betalingen kan holdes tilbake av den grunn, foreligger det en sivilrettslig tvist som straffeloven ikke regulerer. Men også i slike tilfeller påhviler det mottakeren av ytelsen å gjøre rede for hvem han er.

11.1.6 Skattesvik

Straffeloven 1902 setter straff for den som rettsstridig "søger" å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter, for eksempel ved å gi uriktige opplysninger til ligningsmyndighetene for å unndra seg skatt.

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å innta bestemmelser om ordinært, grovt og grovt uaktsomt skattesvik i straffeloven 2005. Bestemmelsene skal erstatte straffebestemmelsene om de alvorligste formene for skatte- og avgiftssvik i spesiallovgivningen. I tråd med kommisjonens forslag bør straffansvarets virkeområde begrenses til unndragelse av de skatter og avgifter som fastsettes årlig av Stortinget. I likhet med kommisjonen mener departementet at man bør utvide straffansvaret i ligningsloven til ikke bare å gjelde uriktige eller ufullstendige opplysninger, men også fullstendig unnlatelse av å gi opplysninger.

Departementet er enig med kommisjonen i at en opplysningssvikt bare bør kunne straffes etter straffelovens bestemmelser dersom opplysningssvikten kan medføre skattemessige fordeler.

Departementet er enig med kommisjonen i at grovt uaktsomt skattesvik bør reguleres i en egen bestemmelse. Dette er en lovteknisk forenkling og innebærer ingen realitetsendring.

Departementet er langt på vei enig i kommisjonens skisse til og begrunnelse for strafferammer i bestemmelsene om skattesvik. Ordinært skattesvik vil etter forslaget kunne straffes med bot eller fengsel inntil to år, og grovt skattesvik med fengsel inntil seks år. Strafferammen for grovt uaktsomt skattesvik vil etter forslaget være bot eller fengsel inntil ett år ved ordinær overtredelse. Etter innspill fra Finansdepartementet går Justisdepartementet ikke inn for å redusere dagens strafferamme på fengsel inntil seks år for grovt uaktsomme tilfeller av grovt skattesvik.

Departementet går inn for å videreføre ligningslovens løsning med en foreldelsesfrist på ti år både ved forsettlig og grovt uaktsomt skattesvik.

11.1.7 Villedende og uriktig selskapsinformasjon

Straffeloven 1902 setter straff for såkalt selskapssvindel. Loven rammer uredelige forhold ved stiftelse eller utvidelse av aksjeselskap og andre selskap med økonomisk formål og uredelige forhold ved overtakelse av lån til et slikt selskap.

Departementet går som kommisjonen inn for å innta i ny straffelov en bestemmelse om villedende og uriktig selskapsinformasjon, som i det vesentligste svarer til straffeloven 1902.

Kommisjonen foreslo ikke en bestemmelse om grov villedende og uriktig selskapsinformasjon. En slik bestemmelse er det heller ikke i straffeloven 1902. Departementet går likevel inn for å innta en slik bestemmelse i ny straffelov. Begrunnelsen er at handlingene denne bestemmelsen rammer, har et stort skadepotensial.

Departementet ser – i motsetning til kommisjonen – ikke grunn til å avkriminalisere grovt uaktsom overtredelse.

Departementet foreslår de samme strafferammene som for vanlig, grovt og grovt uaktsomt bedrageri, ettersom lovbruddene både i straffverdighet og skadepotensial ligger nært opp til hverandre.

11.1.8 Svikaktig dobbeltsalg

Straffeloven 1902 setter straff for svikaktig dobbeltsalg av gjenstander og fordringer og rettsstridig forføyning over helt eller delvis innfridde gjeldsbrev. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år eller begge deler.

Departementet går som kommisjonen inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 1902. Departementet foreslår at strafferammen for svikaktig dobbeltsalg settes til bot eller fengsel inntil to år, dvs. det samme som for ordinært bedrageri.

11.1.9 Krenkelse av sikkerhetsrett

Straffeloven 1902 setter straff for krenkelse av salgspant og annen sikkerhetsrett.

Departementet går inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 2005.

Som Straffelovkommisjonen mener departementet det må være tilstrekkelig med en strafferamme i det nedre sjikt, og anser bot eller fengsel inntil to år som passende.

11.1.10 Korrupsjon

Straffebudene mot korrupsjon i straffeloven 1902 ble tilføyd ved lov i 2003. Bakgrunnen for de nye bestemmelsene var ratifikasjonen av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon.

Departementet foreslår i proposisjonen her å videreføre straffebudene mot korrupsjon, grov korrupsjon og påvirkningshandel med én endring: Medvirkningstillegget er fjernet. Straffansvar for medvirkning er regulert i den generelle bestemmelsen i straffeloven 2005. Materielle endringer er ikke tilsiktet.

Straffebestemmelsene mot korrupsjon ble vedtatt for forholdsvis kort tid siden, og straffenivået kan ikke sies å være endelig fastlagt. Domstolene bør derfor ha rom til å fastsette et passende straffenivå for denne typen overtredelser i konkrete saker. Det er for tidlig å vurdere om strafferammene på tre og ti år er realistiske sammenholdt med utmålingspraksis.

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre maksimumsstraffene på bot eller fengsel inntil tre år for vanlig korrupsjon og påvirkningshandel og fengsel inntil ti år for grov korrupsjon.

11.1.11 Økonomisk utroskap

Straffeloven 1902 regulerer straffansvaret for utroskap og grov utroskap. Bestemmelsene rammer den som forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv. Straffen for utroskap er fengsel inntil tre år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bot anvendes alene. Straffen for grov utroskap er fengsel inntil seks år.

Departementet foreslår bestemmelser som svarer til straffeloven 1902 med enkelte endringer.

Departementet mener som Straffelovkommisjonen at en strafferamme på bot eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap er tilstrekkelig. Rettspraksis om vanlig økonomisk utroskap er begrenset, men det kan synes som om det normalt reageres med en kortere betinget eller ubetinget fengselsstraff. Departementet kan på denne bakgrunn vanskelig se at det kan være behov for en høyere strafferamme enn bot eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap. Forslaget er ikke ment å skulle endre straffutmålingspraksis. For grov økonomisk utroskap, foreslår departementet i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre strafferammen etter gjeldende rett. Strafferammen på fengsel inntil seks år er ikke urealistisk høy.

11.1.12 Regnskapsovertredelser

Det er tatt inn straffebestemmelser mot regnskapsovertredelser i både regnskapsloven, bokføringsloven og straffeloven 1902.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn straffebestemmelsene mot regnskapsovertredelse, grov regnskapsovertredelse og grovt uaktsom regnskapsovertredelse i lovforslaget.

Departementet foreslår å oppheve straffebestemmelsene i regnskapsloven og i bokføringsloven slik at straffansvaret for regnskapsovertredelser alene reguleres i straffeloven. Regnskapsovertredelser kan være alvorlige straffbare handlinger. For eksempel kan manipulering av regnskapsinformasjon i foretak få alvorlige konsekvenser. Det taler for å regulere straffansvaret i straffeloven. Departementet foreslår også et straffebud mot grov regnskapsovertredelse.

Departementet kan vanskelig se noe behov for en høyere øvre strafferamme enn bøter eller fengsel inntil to år for en vanlig regnskapsovertredelse.

11.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke betydningen av å bekjempe økonomisk kriminalitet, herunder skatte- og trygdesvindel som bidrar til å svekke både grunnlaget for og legitimiteten til velferdsstaten. Det at slike saker blir etterforsket og oppklart er viktig i forhold til å bekjempe denne typen kriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at dagens strafferammer i hovedsak videreføres for de lovbrudd som omtales i dette kapittel, og at det utrykkelig sies at dagens straffenivå for de ulike lovbrudd skal videreføres.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er derfor fornøyd med at Regjeringen har satt kampen mot økonomisk og organisert kriminalitet høyt på dagsordenen gjennom styrking av Økokrim og politidistriktenes kompetanse på denne typen kriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig at politiet frigjør ressurser til ikke bare å etterforske saker som løpende kommer inn, men også drive systematisk, oppsøkende og langsiktig etterforskningsarbeid rettet mot organisert og økonomisk kriminalitet. Dette krever nært samarbeid med ulike offentlige etater og samarbeid på tvers av landegrenser. Flertallet ser det derfor som et viktig ledd i dette arbeidet å sikre kompetanse og ressurser i etater som Skatteetaten, Toll- og avgiftsetaten og Kredittilsynet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til behandlingen av statsbudsjettet for 2009 hvor Fremskrittspartiet foreslo å kutte bevilgningene til disse etatene med henholdsvis 248, 85 og 12 mill. kroner, med den følge det ville fått for muligheten til å avdekke alvorlig kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig å effektivisere en for stor og byråkratisk offentlig sektor. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at det er mulig å effektivisere uten at dette går på bekostning av den operative virksomhet i de ulike etater. Disse medlemmer vil understreke at effektiviseringen ikke skal foretas i de ytre etater, men gjennomføres i de sentrale organer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet som vil fjerne sentrale deler av bestemmelsen om skattesvik. Dette flertallet mener det fortsatt bør være straffbart dersom en person "bør forstå" at han gir en uriktig eller ufullstendig opplysning eller unnlater å gi pliktige opplysninger, som han dermed får en skattefordel av. Dette flertallet frykter at det vil bli svært enkelt å komme seg unna med skattesvik med den avkriminaliseringen medlemmene fra Fremskrittspartiet legger opp til.

Dette flertallet viser til utgangspunktet om at straff skal være en subsidiær reaksjon i de tilfeller der andre sanksjonsmuligheter ikke er tilstede eller åpenbart er utilstrekkelige. Dette flertallet viser til at § 403 i straffeloven 1902 som setter straff for å snike på transportkjøretøyer eller inn på utstillinger mv., i liten utstrekning har vært gjenstand for straffeforfølgning. Det er heller ikke ønskelig at rettsvesenet skal bruke ressurser på dette i framtiden. Transportselskapene har i stor grad etablert sivilrettslige ordninger med tilleggsavgifter og rett til å holde den reisende tilbake dersom vedkommende mangler gyldig billett. Dette flertallet slutter derfor opp om forslaget om å ta denne bestemmelsen ut av straffeloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til representanter for kollektivtrafikken i Oslo som har gitt uttrykk for at antallet reisende uten gyldig billett ble redusert betydelig ved innføringen av tilbakeholdsretten i 2003. Flertallet ser det som viktig at ikke endringen i straffeloven bidrar til å øke antallet som reiser uten gyldig billett. Det har blitt fremført at muligheten for å tilkalle politiet i tilfeller der den som ikke har gyldig billett nekter å oppgi identitet, ofte er avgjørende for å få løst den aktuelle situasjonen, og er i tillegg et viktig symbolsk virkemiddel for å hevde selskapets rett til å ta tilleggsgebyr. Å tilkalle politi i disse tilfellene er også den fremgangsmåten det er lagt opp til etter yrkestransportloven. Flertallet slutter seg til disse betraktningene og mener det vil være i tråd med generell rettsoppfatning å straffbelegge det å nekte å identifisere seg for å slippe å betale tilleggsavgift. Flertallet ber derfor Regjeringen om å utarbeide et slikt forslag fram mot ikrafttredelsen av straffeloven. Dette vil også gi den nødvendige hjemmelen for fortsatt å kunne tilkalle politiet i disse tilfellene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Regjeringen foreslår at nå gjeldende straffelovs § 403 som medfører at sniking på offentlige transportmidler er gjort straffbart, nå skal oppheves. Dette er en regel som sammen med en rekke andre tiltak har gjort at snikforekomsten i for eksempel Oslo har blitt vesentlig lavere. I svar av 16. mars 2009 fra statsråden til Høyres stortingsgruppe har Regjeringen ikke klargjort hvorfor den ikke fant det bryderiet verdt å høre ansatte i transportselskapene eller disses styrende organer da straffeloven ble utformet. Disse medlemmer påpeker også at dette spørsmålet blir behandlet prinsipielt annerledes hva angår bedragerilignende handlinger etter ny straffelovs § 377 hvor tilsvarende og sammenliknbare handlinger i forhold til taxitransport og restaurantbesøk fortsatt kan straffelegges.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enige i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder på at straffenivået er for lavt.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 371 første ledd innledningen skal lyde:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning"

Disse medlemmer mener trygdesvindel er meget alvorlig og at det dessuten undergraver det norske velferdssystemet. Det bør derfor slås hardt ned på. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til behandlingen av Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) og Innst. O. nr. 35 (2008–2009) der Fremskrittspartiets medlemmer fremmet forslag om vurdering av karantenetid i de tilfeller hvor det er åpenbart at det har foregått organisert trygdesvindel og i de tilfeller hvor det foreligger en rettskraftig dom på at alvorlig trygdemisbruk har skjedd.

Disse medlemmer mener skattereglene er kompliserte og vanskelig å forstå for den enkelte skatteyter. I tillegg til et komplekst lovverk, kommer forskrifter og ligningspraksis, som det nærmest er umulig å ha full oversikt over. Resultatet av dette er at skatteyter står igjen med stor risiko for å gjøre feil. Ligningsmyndighetene, på den annen side, har liten takhøyde for feiltolkninger eller misforståelser. Ligningsmyndighetene står dessuten i en uforholdsmessig sterk posisjon i forhold til skatteyter, og overkjører i mange tilfeller skatteyter fullstendig. Disse medlemmer mener straffeloven bør ha en høyere terskel for å straffe skatteytere som ikke har forstått, eller som har misforstått regelverket. En slik endring vil også gi incentiver til å utforme enklere og mer praktiserbare regler.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag til endring i straffeloven 2005:

"§ 378 skal lyde:

§ 378 Skattesvik

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til en offentlig myndighet, eller unnlater å gi pliktig opplysning, når han forstår at det kan føre til skattemessige fordeler."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har gått inn for å vurdere en forkortelse av oppbevaringsfristen for regnskapsopplysninger i forbindelse med behandlingen av ny bokføringslov. I denne sammenheng ville det også være naturlig å korte ned den skattemessige foreldelsesfristen. Straffebestemmelsen må imidlertid henge sammen med de gjeldende oppbevaringsregler. Disse medlemmer vil komme tilbake til vurderingen av kortere oppbevaringstid på et senere tidspunkt.

Disse medlemmer er kritiske til Regjeringens forslag om å bytte ut begrepet "avgift". Disse medlemmer mener det er behov for fortsatt å opprettholde det begrepsmessige skillet mellom avgifter og tradisjonelle skatter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Regjeringens politikk fører til at de store svindlerne klarer å gjennomføre kriminelle handlinger uten å bli tatt. "Acta-saken" og "Fast-saken" ble ikke etterforsket fordi Regjeringen ikke har satt Økokrim i tilstrekkelig resursmessig situasjon til å håndtere disse forbrytelsene. Videre har skatteetaten satt et "gulv" på 100 000 kroner og forfølger ikke mistanker som dreier seg om mindre beløp. Det er mulig dette er god rødgrønn politikk. Det er imidlertid dårlig justispolitikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av at vanlige folk som etter beste evne prøver å sende riktige opplysninger til kontrollmyndigheten, ikke skal oppleve urimelige sanksjoner i de tilfeller hvor noe blir feil.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Regjeringens forslag, men viser til at disse medlemmer ved gjentatte anledninger har påpekt den manglende samhandlingen mellom ulike offentlige kontrolletater og politiet i for eksempel trygde- og skattesviksaker hvor en lang rekke større saker henlegges grunnet kapasitetsmangel i politiet. Disse medlemmer har ikke konkludert med hvorvidt det er ønskelig at andre instanser enn politiet, kan få begrenset etterforskningskompetanse i saker om økonomisk kriminalitet for å avhjelpe det faktum at stadig flere selskaper nå ansetter privatetterforskere for å etterforske denne type kriminalitet i erkjennelsen av at politiet ikke har kapasitet. Disse medlemmer viser for øvrig til at finanskrisen trolig vil medføre økt press i forhold til økt forekomst av skatte-og avgiftsunndragelser.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å utrede hvorvidt andre instanser enn politiet kan få begrenset etterforskningskompetanse i saker om økonomisk kriminalitet, og ber samtidig Regjeringen legge frem forslag om å lovregulere private granskninger og privat etterforskning for å sikre at nødvendige rettsikkerhetshensyn ivaretas bedre."