10. Vern av tillit til penger og visse dokumenter
I kapitlet foreslås straffebestemmelser om pengefalsk, forfalsking av verdipapirer og tilhørende utbyttebevis, om dokumentfalsk, flytting av grensemerker, bruk av uriktige erklæringer mv. og deler av kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit. Reglene retter seg i første rekke mot den som i rettsstridig øyemed forfalsker penger eller dokumenter, og den som bruker dem. Hovedformålet med slike regler er å sikre at folk kan ha tillit til betalingsmidler og til informasjon som benyttes som bevis i enhver sammenheng.
Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å justere strafferammene for disse lovbruddene. Formålet er at strafferammene skal fremstå som mer realistiske ut fra det straffenivået som er etablert gjennom rettspraksis.
Straffebudene mot bruk av falske dokumenter utgjør kjernen i dokumentfalskkapitlet. Straffeloven 1902 retter seg mot den som benytter som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffebudene mot dokumentfalsk først og fremst skal rette seg mot forfalskingen, og at bruk bare gjøres straffbart der brukeren ikke kan straffes for forfalsking eller anskaffelse.
Departementet foreslår i hovedsak å videreføre kommisjonens skisse til bestemmelser om dokumentfalsk og forhold som tradisjonelt har vært behandlet sammen med dokumentfalsk. Med de foreslåtte tilpasningene vil bestemmelsene i tilstrekkelig grad verne tilliten til tradisjonelle dokumenter, elektroniske dokumenter og andre merker mv., som er bestemt til bruk som bevis. Departementet er imidlertid ikke enig i at bruk av et falskt eller ettergjort dokument bare skal straffes når lovovertrederen ikke kan straffes for selve forfalskingen eller ettergjøringen. Forslaget medfører en utvidelse av straffansvaret sammenlignet med gjeldende rett, men departementet er kommet til at både den straffbare forberedelsen og etterfølgende bruk bør rammes av straff, også når handlingene begås av samme person. Det vises særlig til at disse handlingene verner ulike interesser, som det er naturlig å gi beskyttelse.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at en inndeling av dokumentfalsk i bestemmelser om vanlig overtredelse og overtredelse av mindre straffverdighet, gir tilstrekkelig strafferettslig vern, og at det ikke er behov for et straffebud mot grov overtredelse.
Etter gjeldende rett er den øvre strafferammen for dokumentfalsk og forfalsking av offentlig protokoll bot eller fengsel inntil 2 år, men inntil 4 år hvis dokumentet er et offentlig dokument. Dersom man benytter et forfalsket dokument for å skaffe bevis for et berettiget krav eller for å beskytte seg mot et uberettiget krav, er strafferammen bot eller fengsel inntil 1 år. For dokumentfalsk som middel til å forøve en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 2 år er strafferammen bot eller fengsel inntil 5 år. For bruk av forfalskede merker og tegn er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 måneder. Visse forberedelseshandlinger til forfalskingen straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Den som forspiller dokumentbevis straffes enten med bot eller fengsel inntil 2 år, inntil 4 år hvis det dreier seg om et offentlig bevis, eller inntil 5 år dersom det er gjort som middel til forøvelse av en forbrytelse. Flytting av grensemerker straffes med fengsel inntil 5 år, eller med bot eller fengsel inntil 1 år dersom handlingen har funnet sted for å skaffe bevis for et berettiget krav eller beskytte mot et uberettiget krav. Avgivelse av eller bruk av uriktige erklæringer straffes med bot eller fengsel inntil 1 år, men 3 år hvis hensikten har vært å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller skade noen. Skattesvik straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelser om vanlig dokumentfalsk og "dokumentunndragelse" får strafferammer på bot eller fengsel inntil 2 år, og at de andre straffebudene som omhandler ulike former for dokumentfalsk og bruk av uriktige erklæringer, bare gir hjemmel for bot.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag. Departementet er i tvil om bot skal være eneste straffalternativ for flytting av grensemerker. Flytting av grensemerker straffes etter gjeldende rett med fengsel inntil 5 år. Departementet foreslår at strafferammen skal være bot eller fengsel i 1 år.
Departementet er ikke enig i at bot skal være eneste straffalternativ for uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis. Gjeldende strafferamme for dette straffebudet er bot eller fengsel inntil 1 år, men 3 år hvis hensikten har vært å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller skade noen. Overtredelse av den tilsvarende bestemmelsen i ligningsloven straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Hensynet til å beskytte dokumenters troverdighet i samfunnslivet taler etter departementets mening for at strafferammen for slike overtredelser settes til bot eller fengsel i 2 år. Departementet går ikke inn for å endre dagens straffutmålingspraksis.
Pengefalsk rammes av forbudene i straffeloven 1902.
Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre straffebudene i straffeloven 1902 på dette punkt, men med forenklinger og endringer.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens skisse. Departementet viderefører forslaget om å endre skyldkravet i pengefalskbestemmelsene fra hensikt til forsett, selv om dette kan medføre en viss nykriminalisering.
Selv om kommisjonen har vært i tvil om det er behov for et særskilt straffebud som rammer visse forberedelseshandlinger til pengefalsk, finner departementet grunn til å videreføre forslaget om en slik bestemmelse. Det vises både til at det er en internasjonal forpliktelse å ha et slikt straffebud, og til at pengefalsk må regnes som en alvorlig lovovertredelse.
Etter gjeldende rett straffes forfalsking av penger etter straffeloven 1902 med fengsel fra 3 til 15 år.
Straffelovkommisjonen ønsker å oppheve minstestraffen og å senke strafferammen betydelig, og foreslår en øvre strafferamme på 6 års fengsel for grov pengefalsk, og bot eller fengsel i 2 år for vanlig overtredelse av bestemmelsen om pengefalsk. For forberedelseshandlinger foreslår kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år, ettersom bestemmelsen også skal fange opp forbund om grov pengefalsk.
Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag, men foreslår at den øvre strafferammen for pengefalsk settes til fengsel inntil 3 år, og for grov pengefalsk fengsel inntil 10 år. Pengeforfalsking kan være et område for internasjonal og organisert kriminalitet, og det kan være grunn til å se til våre naboland ved fastsettingen av strafferammene. Som strafferamme for uaktsom utgivelse av forfalskede eller ettergjorte penger foreslås bot eller fengsel inntil 1 år.
Straffeloven 1902 setter straff for den som gjør seg skyldig i ulovlig stempling av varer av gull, sølv eller andre metaller, "eller som falholder ulovlig stemplede metallvarer".
Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen kan ha en viss aktualitet. Stempling av edle metaller er regulert i særskilt lov. Denne loven inneholder ingen straffetrussel for overtredelse av lovens bestemmelser. Departementet mener en straffetrussel for ulovlig stempling av metaller riktigst hører hjemme i særloven, og foreslår tilføyd der at overtredelse av lovens bestemmelser straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Komiteen viser til at hovedformålet med å ha regler som i første rekke retter seg mot den som i rettstridig øyemed forfalsker penger eller dokumenter, og den som bruker dem, er å sikre at folk kan ha tillit til betalingsmidler og til dokumenter som benyttes som bevis.
Komiteen viser til at i kapitlet foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 17 om pengefalsk, forfalsking av verdipapirer og tilhørende utbyttebevis, kapittel 18 om dokumentfalsk, flytting av grensemerker, bruk av uriktige erklæringer mv., deler av kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit samt ligningsloven 13. juni 1980 nr. 24 § 12-1 nr. 1 bokstav b. Komiteen slutter seg til at bestemmelsene om dokumentfalsk foreslås videreført i straffeloven 2005. Komiteen slutter seg også til at det foreslås en egen bestemmelse om grov pengefalsk og en bestemmelse om forberedelse til pengefalsk.
Komiteen viser til at det innføres et uaktsomhetsansvar for den som forfalsker penger uten forsett om utgivelse, dersom pengene likevel kommer i omløp. Formålet med en slik regel er å redusere risikoen for andre enn den som har produsert forfalskningene, får tilgang til dem og kan sette dem i omløp.
Komiteen slutter seg til at for dokumentfalsk kan både straffbar forberedelse (forfalsking) og etterfølgende bruk straffes i samme sak (konkurrens), mens bruk etter gjeldende rett bare kan straffes når lovovertrederen ikke også kan straffes for forfalskningen. Komiteen viser til at det samme skal gjelde for pengefalsk.
Komiteen slutter seg til at den øvre strafferammen for grov forfalskning av penger senkes fra i dag fengsel i inntil 15 år, til fengsel i inntil 10 år uten at det fastsettes en særskilt minstestraff. Begrunnelsen for så vidt høy maksimumsstraff er særlig at våre naboland og andre EU-land har en maksimumsstraff på fengsel i minst 8 år for slike lovbrudd. Den foreslåtte strafferammen åpner for bruk av inngripende etterforskningsmetoder, noe komiteen mener det kan være behov for i slike saker som gjerne har et internasjonalt og profesjonelt tilsnitt. Komiteen slutter seg også til at den øvre strafferammen for vanlig pengefalsk skal være fengsel i inntil 3 år.
Komiteen viser til at det i bestemmelsene om dokumentfalsk og pengefalsk mv., er det også nødvendig å tilpasse strafferammene den teknologiske utviklingen, blant annet for å hindre for strenge strafferammer for bestemmelser som har tapt mye av sin aktualitet. De strenge strafferammene fra straffeloven 1902 blir heller ikke benyttet fullt ut i rettspraksis. Komiteen viser til at en gjennomgang av rettspraksis viser at det gjeldende straffnivået kan videreføres innenfor de foreslåtte strafferammene.
Komiteen viser også til at kapitlet bygger på Straffelovkommisjonens forslag, som har vært på bred høring. Komiteen understreker at innholdet i kapitlet tilsvarer i stor utstrekning Straffelovkommisjonens skisse, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men forenklet og tilpasset vår tid. Kapitlet gjenspeiler den teknologiske utviklingen og sikrer samfunnet et godt vern mot pengefalsk og dokumentfalsk, slik at vi kan ha den nødvendige tilliten til penger og dokumenter.