1. Hovedinnholdet i proposisjonen
Denne proposisjonen bidrar til å komplettere Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om lov om straff (straffeloven), som ble vedtatt i mai 2005, og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet), som ble vedtatt i mars 2008. Til sammen utgjør de den alminnelige og den spesielle delen i straffeloven 2005. I tillegg inneholder denne siste proposisjonen endringer som tilpasser annen lovgivning til straffeloven 2005.
Proposisjonen inneholder forslag til kapitler i loven om vern av informasjon og informasjonsutveksling, om uriktig forklaring og anklage, om vern av folkehelsen og det ytre miljø, vern av den personlige frihet og fred, voldslovbrudd, seksuallovbrudd, vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten, skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten, vern av tilliten til penger og visse dokumenter, bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet og kreditorvern.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til Ot.prp. nr. 22 (2008–2009).
Komiteen mener det er på høy tid med en fornyelse og oppdatering av straffeloven. Lovforslaget er resultatet av en ny gjennomtenkning av hva som skal straffes, og hvor strengt det skal straffes for ulike typer lovbrudd. Lovforslaget representerer også en dreining over mot at hovedfokuset i straffeloven skal være å beskytte individet mot krenkelser, det være seg vold, seksuelle overgrep eller drap.
Komiteen mener justispolitikkens hovedformål er å skape et trygt samfunn for alle, både gjennom å forebygge og bekjempe kriminalitet og ved å styrke samfunnssikkerheten. Dette må gjøres innenfor de sentrale verdiene i justissektoren: trygghet, demokrati og rettssikkerhet. For å oppnå dette viser komiteen til at det er et uttalt mål for kriminalpolitikken å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Komiteen vil påpeke betydningen av en målrettet og balansert satsing på politiet, domstolene og kriminalomsorgen.
Komiteen understreker at å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. Derfor er det viktig med forebyggende velferdstiltak som trygge lokalsamfunn, godt skole- og helsevesen og gode fritids- og aktivitetstilbud, som et ledd i arbeidet med å forhindre at kriminelle handlinger blir begått. Komiteen er opptatt av at det forebyggende arbeidet må prioriteres, både innenfor justissektoren og i samfunnet for øvrig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at FAFOs levekårsundersøkelse blant innsatte i norske fengsler viser at innsatte har en kraftig overrepresentasjon av personer med oppvekstproblemer, og at de i gjennomsnitt har dårligere levekår enn resten av den norske befolkningen. Derfor må forebygging skje både gjennom den generelle velferdspolitikken, og gjennom målrettet innsats av aktørene i justispolitikken.
Komiteen mener at straffenivået for voldtekt, grov vold og drap skal ha en betydelig heving. Komiteen støtter derfor å heve minstestraffen for voldtekt til fengsel i minst tre år.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter også at det gis retningslinjer for hva som bør være normalstraffenivå i slike saker, for å sikre at straffenivået i voldtektssaker faktisk blir hevet.
Komiteen ønsker også å understreke alvoret ved seksuelle overgrep mot barn og styrke barns beskyttelse mot overgrep, og er enige i at alle former for seksuell omgang med barn under 14 år skal anses som voldtekt, og derfor straffes med fengsel i minst tre år.
Komiteen mener at grov vold bør straffes strengere.
Komiteen understreker at straffenivået skal skjerpes i forhold til bl.a. grov vold, drap, voldtekter og seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. Komiteen viser til de tydelige signaler som gis i form av økte strafferammer, heving av minstestraffen og ikke minst at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte rettsavgjørelser. Komiteen slutter seg til denne måten å sende signaler til domstolen på for å heve straffenivået. Komiteen understreker at høyere straffenivå skal ta til å gjelde straks.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til at i pakt med samfunnsendringene, endrer også samfunnets syn på straff seg, på hva som skal straffes, hvordan straffereaksjonene skal være og synet på hvor strengt det skal straffes for ulike typer lovbrudd. Den forrige straffeloven bar preg av å være laget for mer enn 100 år siden – av og for menn. I den gamle straffeloven var det hensynet til eiendom og verdier som fikk hovedfokuset.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at straffeskjerpelsen særlig er rettet mot uprovosert vold. Flertallet viser til at også når det gjelder dette området, er det gjort en gjennomgåelse av rettspraksis. Dette har etablert et empirisk grunnlag for å antyde hvor normalstraffenivået for bestemte typer voldshandlinger ligger etter gjeldende straffutmålingspraksis, og har gjort det mulig å anslå konkret hvor mye straffenivået skal heves. Flertallet er av den oppfatning at den valgte strategi for justering av straffenivået i større grad vil ha gjennomslagskraft i domstolene og således realisere målsettingen om skjerpet straff for voldtekter og grov vold. Flertallet viser til at dette er gjort i forhold til disse kategoriene lovbrudd nettopp for å understreke alvorlighetsgraden, og for å følge opp våre helt klare målsettinger om å skjerpe straffenivået for seksuallovbrudd og grov vold.
Komiteen støtter at straffen for vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse skal være strengere enn i dag. I tillegg til å være alvorlig voldsutøvelse, er vold i nære relasjoner kjennetegnet av følelsesmessige bånd mellom gjerningsperson og offer, som ofte gir lovbruddet en ekstra alvorlig karakter. Slik kriminalitet foregår gjerne over lang tid og kan gi offeret en følelse av å leve i et trusselregime, som også kan gi alvorlige langtidsvirkninger. Komiteen viser til at kjønnslemlestelse er et svært alvorlig lovbrudd med betydelige konsekvenser for offeret. Komiteen støtter derfor at denne type voldskriminalitet skal straffes strengere enn tilsvarende voldslovbrudd.
Samlet sett mener komiteen at endringene bidrar til å bedre forholdet mellom straffenivå og samfunnets syn på alvorlighetsgraden for denne typen lovbrudd.
Komiteen viser til at utgangspunktet for foreldelsesfristen er dagen for opphør av det straffbare forholdet. For enkelte saker begynner foreldelsfristen likevel å løpe først den dagen fornærmede fyller 18 år. Komiteen slutter seg til forslaget om at dette også skal gjelde saker om menneskehandel og kjønnslemlestelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, ser at behovet for å straffe avtar etter hvert som tiden går, både i forhold til individualprevensjon og allmennprevensjon. Verdien av vitneprov og andre bevis svekkes også med tiden og faren for uriktige domfellelser vil dermed øke tilsvarende. Det er derfor nødvendig med regler for foreldelse av straffeansvar, og flertallet slutter seg til de vedtatte foreldelsesreglene ved behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2008–2009).
Flertallet viser til at straffeloven 2005 erstatter straffeloven av 1902. Vårt omskiftelige samfunn gjør det neppe realistisk å tro at også straffeloven 2005 skal bestå i over hundre år. Som lovgivere bør man imidlertid ha for øye at den i hvert fall skal virke i flere tiår. Det er derfor avgjørende at loven er robust og i stand til å takle nye samfunnsmessige utviklingstrekk. Den norske lovgivningstradisjonen, med syntetiske (generelle) straffebud og vide strafferammer, bidrar til å legge til rette for dette. Generelt har det vært avgjørende for flertallet at arbeidet med straffeloven, som med justispolitikken for øvrig, er helhetlig og kunnskapsstyrt, og ikke hendelsesstyrt. Denne lovens langsiktige perspektiv understreker nødvendigheten av en slik tilnærming.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Soria Moria-erklæringen og understreker at Regjeringen vil ha en aktiv helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Å sørge for trygghet i samfunnet, er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. Derfor er kriminalitetsbekjempelse en viktig velferdspolitisk sak. Målet er å forbygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre.
Dette flertallet viser til at Soria Moria-erklæringen er tydelig på at straffenivået for voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser skal ha en betydelig heving, og er svært tilfreds med at dette følges opp i forslaget til ny straffelov. Forslaget innebærer en betydelig skjerpelse i forhold til dagens straffenivå. Dette flertallet mener dette er nødvendig for å signalisere hvor alvorlig det rød-grønne flertallet ser på en slik type kriminalitet, som er svært integritetskrenkende og i tillegg kan medføre store traumer og senskader. En naturlig konsekvens av dette fokuset er at også straffenivået for vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse skjerpes betydelig. Dette flertallet er svært tilfreds med at fokuset i straffeloven så tydelig er dreid i retning av å beskytte individet mot vold, overgrep og krenkelser. Dette flertallet viser til at dette er en naturlig videreføring av den rød-grønne justispolitikken, som har ført til en styrking av innsatsen mot overgrep og vold.
Dette flertallet viser videre til at lovforslaget er resultatet av en ny gjennomtenkning av hva som skal straffes, og når det i stedet bør reageres med andre sanksjoner.
Dette flertallet viser til at tre prinsipper står sentralt i lovforslaget:
Det skal reageres strengt mot dem som begår alvorlig kriminalitet som rammer liv, helse eller den seksuelle integritet, jf. forslag om strengere straff for vold og voldtekt.
En human og fleksibel strafforfølging og straffegjennomføring skal videreføres.
Straff bør bare kunne brukes mot handlinger som medfører skade eller fare for skade på interesser som samfunnet bør verne om, og bare dersom andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, jf. forslag om at ærekrenkelser skal møtes med krav om erstatning og oppreisning, ikke straff.
Dette flertallet viser til at det i den nye straffeloven fortsatt vil være adgang til å idømme samfunnstraff for voldslovbrudd (herunder kroppskrenkelse) for det tilfellet fengselsstraffen ellers ikke ville blitt strengere enn fengsel i ett år (straffeloven 2005 § 48). Dette flertallet understreker imidlertid at det i "grove volds- og seksuallovbruddssaker, samt i andre saker hvor allmennpreventive hensyn normalt gjør seg sterkt gjeldende, bør domstolene likevel være svært tilbakeholdne med å idømme samfunnsstraff", jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Straffeloven 2005 oppstiller altså ikke et forbud mot å i dømme samfunnsstraff i voldssaker, men normalt vil det bli reagert med fengselsstraff i grove voldssaker – og da med en betydelig strengere straff enn i dag.
Komiteen vil innledningsvis gi Regjeringen honnør for arbeidet som er gjort med forslag til endringer i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009).
Komiteen vil vise til at man i det aller meste er enige om tiltak og mål for å forebygge, oppklare og straffe dem som begår lovbrudd av ulik karakter. Dette er et godt og fornuftig utgangspunkt fordi det betyr at det meste av politikken vil ligge fast selv om man får endret politisk styring.
Komiteen er opptatt av at loven skal oppfattes som logisk og forståelig også for dem som ikke besitter noen form for juridisk kompetanse. Dersom man lykkes med dette vil det kunne bidra til å gi loven større legitimitet hos befolkingen, noe som er viktig dersom den skal bli det verktøyet den er ment å være.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til sine synspunkter som ble fremmet under behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), jf. Innst. O. nr. 72 (2004–2005), og som er grunnlag for disse medlemmers synspunkter på behandlingen av Ot. prp. nr. 22 (2008–2009)
Disse medlemmer er i all hovedsak enig med Regjeringen i at det er fornuftig å få færre strafferammer enn hva man tidligere har hatt. Færre og mer dekkende strafferammer vil gjøre loven mer oversiktlig og enklere å forholde seg til. På tross av dette, vil disse medlemmer foreslå noen endringer i forhold til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), har Regjeringen gjort en omfattende jobb med å gå gjennom mange straffesaker og deretter brukes disse som referansepunkt for utforming av nye straffebestemmelser. Dette slutter disse medlemmer seg til og mener at nettopp måten det er gjort på viser at det har vært et avvik mellom lovgivers mål og domstolenes straffeutmåling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er selvfølgelig opptatt av domstolenes uavhengighet men vil understreke at denne uavhengigheten ikke må gå på bekostning av lovgivers vedtak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til følgende merknad fra flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) i forrige justiskomitè som i Innst. O. nr. 90 (2003–2004) bl.a. uttalte:
"Dette flertall vil imidlertid fremheve at de signaler som lovgiver gjennom forarbeidene til de enkelte straffebud gir med hensyn til straffenivå, skal tillegges større vekt enn tidligere rettspraksis"
Innen samme tema uttalte det daværende mindretallet som et svar på ovennevnte merknad at:
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener domstolene er lydhøre overfor samfunnets og lovgivers signaler om mildere/strengere straffereaksjon"
Disse medlemmer tar til etterretning at man nå, langt på vei, faktisk gjør det motsatte. Selv om dette kan fremstå som noe oppsiktsvekkende fra Regjeringens side, slutter disse medlemmer seg til den metodikk Regjeringen her har benyttet, med klare eksempler på hva de mener er for lav straffeutmåling, og klare signaler om hvor straffenivået for fremtiden skal ligge.
Det som komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet likevel finner noe merkelig er at man benytter to ulike tilnærminger. På den ene siden benytter man metoden som beskrevet ovenfor mens man i andre tilfeller bruker rettspraksis for å stadfeste hvor straffen bør ligge. Med andre ord virker det som om man har en ulik prinsipiell tilnærming, avhengig av hva slags type kriminalitet det gjelder.
Disse medlemmer kommer også denne gang til å foreslå å heve strafferammen for enkelte kriminelle handlinger fra dagens nivå på 21 år til en ny ramme på 30 år. Siden det nå allerede eksisterer en slik ramme innenfor norsk lovgivning vil man anta at det vil gjøre det mulig for andre partier å foreslå en tilsvarende strafferamme i andre straffebestemmelser.
Disse medlemmer viser til at disse medlemmer to ganger i inneværende periode har foreslått å heve strafferammene og straffenivået for vold og sedelighetsforbrytelser. Regjeringspartiene stemte imidlertid mot Fremskrittspartiets forslag.
Disse medlemmer finner det svært spesielt at regjeringspartiene må fremme de gode forslag selv for å kunne bidra til innføring av dem. Deres politikk er således tilfeldig og ikke motivert av et ønske om å bedre forholdene for ofre og pårørende.
Disse medlemmer registrerer at regjeringspartiene tar til orde for skjerpet straffenivå i grove voldssaker. Dette står i motstrid til de samme partiers standpunkt i Innst. S. nr. 169 (2008–2009) – Kriminalomsorgsmeldingen – der de samme partiene tar til orde for økt bruk av samfunnsstraff. Videre står det i motstrid med det Arbeiderpartiets representant i justiskomiteen, Ingrid Heggø, uttalte i forbindelse med domfellelse av en voldsutøver som ble ilagt 55 timers samfunnstraff etter grov vold på Karl Johan. I en debatt etter rettssaken fremhevet hun de positive sider med bruk av samfunnsstraff.
Disse medlemmer mener således det er lite troverdig når regjeringspartiene nå tar til orde for mindre bruk av samfunnstraff i grove voldssaker.
Et annet område, som etter disse medlemmers skjønn bør få fokus, er foreldelsesfrister. Ved forrige behandling fremmet disse medlemmer alternative forslag, noe disse medlemmer også denne gang velger å gjøre. De mest alvorlige sakene bør etter disse medlemmers syn ikke ha en foreldelsesfrist. Det vil igjen bety at domstolen selvfølgelig skal ta hensyn til tidsaspektet ved sin straffeutmåling. Disse medlemmer vil hevde at det er viktig at sannheten kommer for en dag uavhengig av hvor lang tid det tar.
Disse medlemmer ser at det kan være grunner til at man har regler om foreldelse av straffesaker. Etter lang tid kan kanskje visshet om hva som har skjedd, både for offer og samfunn, være viktigere enn å få noen straffet. Det er svært få saker hvor dette har blitt brukt eller blitt ansett sterkt urimelig. Disse medlemmer mener imidlertid at foreldelsesfristene ikke trenger å være så finmasket som i dag og vil i tillegg at fristene skal være lengre.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"§ 86 skal lyde:
Fristen for foreldelse av straffeansvar er
a) 10 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil 6 år,
b) 30 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i mer enn 6 år.
Der lovens strengeste straff er fengsel inntil 30 år inntrer ingen foreldelse."
Disse medlemmer mener videre at idømt straff ikke skal kunne foreldes. Dette er det samme som å premiere de som unndrar seg straffegjennomføring.
Av den grunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Straffeloven §§ 93–99 oppheves."
Komiteen viser til at i forhold til det fremlagte lovforslaget fra Regjeringen, er det foretatt enkelte tekniske rettelser i det endelige lovvedtaket. Disse endringene har ikke betydning for det materielle innholdet av bestemmelsene. Her omtales noen av endringene.
Komiteen antar at punkt 31 i lovforslaget bør utgå som følge av at punkt 30 omhandler lovendring av den samme bestemmelsen. Videre antar komiteen at henvisningen i forslaget til skadeerstatningsloven § 3-3 til § 268 er overflødig siden det også vises til kapittel 24 hvor § 268 inngår. I lovforslagets punkt 94 (lov om svangerskapsavbrudd) er endringen av lovens § 2 ved en inkurie falt ut av forslaget. Endringen er omtalt foran i proposisjonen. Dette rettes opp i lovvedtaket. Komiteen antar at forslaget i punkt 180 er unødvendig siden endringen omhandler en endringslov til straffeloven 1902. Endringslovens betydning faller uansett bort når straffeloven 1902 oppheves. Tilsvarende er forslaget i punkt 191 unødvendig siden det gjelder en endringslov om overgangsregler knyttet til en provisorisk anordning som er erstattet med permanente regler i straffeprosessloven. Disse to punktene utgår i det endelige lovvedtaket. Selv om de nevnte punktene strykes, beholdes den fortløpende nummereringen av lovvedtakene.