Marka består av følgende store og til dels sammenhengende skogområder i 19 kommuner fordelt på fem fylker i Oslo-regionen: Kjekstadmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka.

Markagrensen ble trukket opp av Miljøverndepartementet i 1986. Grensen med tilhørende bestemmelser for Marka var forutsatt nedfelt i kommunenes generalplaner, senere er det gjennomført enkelte grenseendringer. Kommuneplanene for markakommunene fastsetter i dag markagrensen, arealbruken reguleres av kommuneplanbestemmelser. Områdene innenfor markagrensen er i hovedsak angitt som landbruks-, natur- og friluftsområder i kommuneplanen. For enkelte områder som ligger helt eller delvis innenfor markagrensen, er det fastsatt annen arealbruk gjennom kommuneplanens arealdel eller i reguleringsplan. Eksempler er hytteområder, boligområder, idrettsanlegg, skytebaner, masseuttak, veger og lignende.

Marka består av ca. 2 000 eiendommer, mer enn 1 800 av eiendommene er på under 1 000 dekar. Vel 70 pst. av arealet er i privat eie, resten er noenlunde likt fordelt mellom kommuneskoger og allmenninger. Staten eier bare små arealer i Marka. Det er registrert 1583 boenheter med fast helårsbeboelse og 3131 hytter/fritidshus i Marka.

Markalovens formål (§ 1)

Lovens hovedformål er å fremme friluftslivet og tilrettelegge for naturopplevelse i Marka – og med følgende tre hovedelementer:

• Loven skal bidra til å bevare et rikt og variert landskap, samt Markas natur- og kulturmiljø.

• Loven skal "sikre områdets spesielle verdi for friluftsliv, naturopplevelse og idrett". Sikring av menneskers naturopplevelse er gjort til kriterium for vern av naturområder, noe som innebærer en ny form for vern.

• Det skal tas hensyn til "bærekraftig bruk til andre formål". Med "andre formål" menes etablert næringsvirksomhet i Marka, i første rekke landbruk og enklere servering og lignende i tilknytning til friluftslivet.

Idrett som markahensyn er i formålsparagrafen presisert til "idrett som naturlig kan innpasses i Marka". Departementet viser til at dette i utgangspunktet vil si idrett som tradisjonelt har vært utøvd i Marka, og som følge av krav til topografi og areal har en naturlig arena i Marka. Idretter som krever idrettshaller eller andre anlegg som medfører større inngrep i naturen, omfattes etter departementets vurdering ikke av lovens formål. Motorsport vil heller ikke omfattes av lovens formål. Nye idrettsformer som det er aktuelt å etablere i Marka, vil dermed måtte vurderes opp mot disse kriteriene i tillegg til konsekvensene for øvrig for idrett og friluftsliv i Marka. En stor del av den idrett som utøves i Marka vil også kunne defineres som friluftsliv.

Departementet viser til at hensynet til bærekraftig bruk til andre formål, herunder landbruk og skogbruk, skal ikke sidestilles med lovens øvrige formål. Lovens hovedhensyn skal være å beskytte Marka som et område for friluftsliv og naturopplevelse. Selv om landbruk og annen næringsvirksomhet har vært med på å forme Markas rike kulturlandskap, er næringsvirksomhet – spesielt skogbruk – den faktor som vil kunne ha størst negativ påvirkning på de naturverdier og naturopplevelsesverdier som finnes i Marka. Det er derfor en grunnleggende forutsetning for bevaring av Markas unike natur- og kulturmiljø at skogsdriften foregår på en bærekraftig og miljøvennlig måte.

Hensynet til å begrense støy i Marka er innarbeidet i § 1. Problematikken rundt flystøy i forbindelse med overflyvninger over Marka faller imidlertid utenfor loven.

Grensene for Marka (§ 2)

Regjeringen foreslår at markagrensen skal fastsettes direkte i loven. Virkeområdet vil i henhold til loven fremgå av Miljøverndepartementets digitale kart "Markagrensen" datert 19. desember 2008. Med hjemmel i forskrift kan grensene etter loven utvides eller justeres.

Departementet viser i proposisjonen til at det i det opprinnelige høringsutkastet fremgikk at det nærmere geografiske virkeområdet for markaloven ikke skulle fastsettes direkte i loven. Det ble der foreslått at markagrensen skulle fastsettes i forskrift med hjemmel i markaloven, og det ble forutsatt at fastsetting av grensen i forskrift skulle skje etter en særskilt prosess med vurdering av de forskjellige grensestrekningene.

Samtidig med at høringsutkastet ble sendt ut, ble imidlertid gjeldende markagrense midlertidig fastsatt ved rikspolitisk bestemmelse etter plan- og bygningsloven § 17-1. Departementet mener at fastsetting og sikring av Markas grenser i et langsiktig perspektiv vil utgjøre en viktig del av bakgrunnen for markaloven og således bør stå sentralt i loven, og at markagrensen bør fastsettes direkte i loven.

Kongen kan i forskrift etter § 2 vedta justering av markagrensen. Grensejusteringer kan, slik det vises til at flere høringsinstanser har ønsket, også skje ved at nye områder legges til Marka slik at lovens virkeområde utvides. Denne forskriftshjemmelen åpner for at kommunene kan ta initiativ til grensejusteringer eller at nye områder legges til Marka. Grenseendring ved forskrift forutsetter at det gjennomføres ordinær høring.

Myndigheter etter loven (§ 3)

Etter markaloven skal Miljøverndepartementet være øverste myndighet, kommunene skal være tilsyns- og kontrollmyndighet direkte etter markaloven.

Statens naturoppsyns oppgaver som tilsyns- og kontrollmyndighet i Marka skal hjemles i lov om statlig naturoppsyn. Departementet foreslår derfor at lov om statlig naturoppsyn endres slik at markaloven tilføyes i § 2 om lover som Statens naturoppsyn har oppsynsansvar for. Det enkelte fylkesmannsembete har fortsatt en rådgivende og forberedende rolle i saksbehandlingen, og Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal være klageorgan for kommunale vedtak etter markaloven.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal tillegges myndighet til å behandle en del saker etter markaloven som første instans for å få en så samlet og helhetlig forvaltningspraksis som mulig. Det forutsettes en klar og effektiv kommunikasjons- og styringslinje mellom departementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Oppgavene vil i hovedsak være:

• å fungere som regionalt fagorgan for saker etter markaloven, med kompetanse innen naturvern og friluftsliv så vel som innen landbruk, for å sikre et godt samarbeid både overfor Miljøverndepartementet og landbruksmyndighetene,

• å behandle klager på kommunenes førsteinstansvedtak etter markaloven,

• å behandle alle klager på kommunale vedtak etter skogloven og markaforskriften som gjelder Marka,

• å behandle nærmere spesifiserte saker om dispensasjon eller tillatelse,

• å forberede vernesaker,

• å medvirke i planbehandling, forestå planinitiativ og å utarbeide planforslag i samarbeid med kommunale og regionale planmyndigheter,

• ev. å utføre sekretariatsfunksjonen for et markaråd.

Bygge- og anleggstiltak mv. i Marka

Det foreslås i markaloven et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak mv. innenfor markagrensen, som også omfatter bygge- og anleggstiltak i landbruket. Det generelle byggeforbudet vil i utgangspunktet gjelde foran eldre regulerings- og bebyggelsesplaner og kommuneplanens arealdel, dersom ikke annet følger av loven.

Loven inneholder videre nærmere bestemmelser om etablering av idrettsanlegg og anlegging av løyper og stier. For slike tiltak kreves tillatelse fra kommunen etter markaloven. For etablering av større anlegg og løyper kreves det i tillegg reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Som hovedregel skal ikke stier og løyper anlegges uten grunneiers tillatelse.

Loven har en egen bestemmelse om etablering av offentlig infrastruktur som kraftproduksjonsanlegg, dammer, vannforsyningssystemer, kraftledninger som ikke er unntatt fra plan- og bygningsloven mv. Slike tiltak krever dispensasjon fra departementet etter markaloven og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Kraftproduksjonsanlegg som krever konsesjonsbehandling, er unntatt fra kravet om reguleringsplan. Større overføringslinjer for elektrisitet er også unntatt fra planbestemmelsene i plan- og bygningsloven. Vedlikehold eller utbedring av offentlig infrastruktur kan utføres uten tillatelse etter markaloven.

I Marka finnes det i dag flere etablerte lokalsamfunn, for eksempel i Maridalen og i Sørkedalen, samt et stort antall hytter. En del av disse ligger samlet i hyttefelt. Markaloven skal være tilpasset de spesielle utfordringer som gjør seg gjeldende for denne type etablert bebyggelse, og loven skal gi rom for at bestående bebyggelse og anlegg kan videreføres og inngå i bindende arealplan. Imidlertid vil mulighetene for nybygg og utvidelser være svært begrensede.

Motorisert ferdsel (§ 10)

Motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka skal ikke være tillatt med mindre annet følger av loven eller forskrift gitt i medhold av loven. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.

Departementet kan ved forskrift forby eller begrense ferdselen med motorkjøretøy på privat veg for andre enn fastboende og besøkende til disse når ferdselen ikke har erverv, forvaltning eller oppsyn til formål eller skjer i politi-, ambulanse-, brannverns- eller sikringsøyemed. Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel med motorkjøretøy på vegene.

Departementet viser for øvrig til at det ikke eksisterer nevneverdig konflikt mellom grunneiere og andre brukere av Marka, og det er i dag ikke behov for strengere regler for ferdsel til og fra hytter eller boliger i Marka. Ferdsel til og fra eiendommene for hytteeiere og fastboende vil dermed ikke bli strengere regulert med markaloven.

Særskilt vern av friluftsområder (§ 11)

Det foreslås en hjemmel i markaloven for særskilt vern for å sikre spesielle områder i Marka som har store naturopplevelsesverdier, og hvor verdien av menneskers naturopplevelse er gjort til kriterium for vern av naturområder. Denne vernebestemmelsen er særlig nødvendig for å sikre begrensede arealer med spesielt viktige "eventyrskoger", hvor det er avgjørende at man kan oppleve et stabilt naturmiljø over tid. I slike områder vil det kunne gis nærmere vernebestemmelser som også kan rette seg mot skogsdrift, dersom dette er nødvendig av hensyn til friluftslivet. For økonomisk tap som følge av vernevedtak kan det kreves erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Skogloven og forskrift om skogbehandling og skogsdrift i Marka er viktige for å ivareta et "minimumsnivå" av skogbrukshensyn i Marka generelt. Dette regelverket er imidlertid ikke egnet til å ivareta behovet for å sikre avgrensede områder i Marka som har spesielle naturopplevelsesverdier. Dette skyldes i hovedsak at verken skogloven eller forskrift for skogsdrift i Marka gir hjemmel for å gjennomføre tiltak som begrenser skogsdrift i så stor grad at man kan sikre slike viktige naturopplevelsesverdier. For å oppnå dette vil det ofte være nødvendig med tiltak som begrenser lønnsomheten i skogbruket i vesentlig grad, noe som følgelig må påregnes å utløse krav om erstatning fra grunneier. De verdier man søker å ta vare på gjennom denne bestemmelsen, anslås ifølge proposisjonen å ligge på i størrelsesorden 1 pst. av det totale skogarealet i Marka.

Departementet viser til at restriksjonsnivået for skogbruket stort sett vil være det samme som før markaloven. Det vil imidlertid bli foretatt en ny gjennomgang av gjeldende markaforskrift etter skogbruksloven med sikte på en tilpasning til Regjeringens samlede markapolitikk og skogbrukslovens virkeområde og innretning. Det forutsettes i proposisjonen at de nødvendige endringer gjennomføres i skogbruksloven med forskrifter, slik at Fylkesmannen i Oslo og Akershus også overtar klagemyndigheten fra de enkelte fylkesmannsembeter og Fylkeslandbruksstyret for alle kommunale vedtak etter skogloven og markaforskriften som gjelder Marka.

Det generelle skogvernarbeidet har frivillig vern som hovedstrategi. Departementet viser til at det vil være naturlig å prøve ut denne strategien også i forbindelse med særskilt vern etter markaloven.

Markarådet (§ 13)

Regjeringen foreslår i markaloven en hjemmel for å opprette et eget råd for markasaker (Markarådet), som vil kunne ivareta en ombudsmannsfunksjon i Marka. Departementet skal i forskrift kunne gi bestemmelser om sekretariatsordningen for Markarådet, herunder hvilket organ som skal fungere som rådets sekretariat og antall medlemmer og varamedlemmer i rådet.

Markaloven inneholder også en hjemmel for departementet til gjennom forskrift å vedta bestemmelser om flerbruk i Marka, og utarbeidelse av forslag til slik forskrift vil falle inn under Markarådets oppdrag.

Departementet forutsetter for øvrig at Markarådet og øvrige markamyndigheter utarbeider rutiner som sikrer en god dialog.

Tiltak, dispensasjon, klage mv. (§§ 14–16)

Det foreslås at plan- og bygningslovens plandel og planvirkemidler delvis skal virke sammen med markaloven, og at bygningsdelen i hovedsak skal komme til anvendelse først etter at et tiltak er avklart etter markaloven. Ethvert tiltak i strid med det generelle byggeforbudet vil således måtte godkjennes etter markaloven før eventuell byggesaksbehandling i den aktuelle kommune kan igangsettes. Kommunene vil fortsatt være bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven.

Kommunene, regional planmyndighet og departementet skal etter behov kunne forestå planlegging etter plan- og bygningsloven så lenge dette skjer innenfor markalovens formål og bestemmelser. Markaloven skal ha særskilte regler som begrenser hvilke arealformål og tiltak det kan planlegges for. Loven angir både krav om departementets tillatelse til at arealplanlegging blir satt i gang og krav om at departementet skal stadfeste alle kommunale planvedtak i Marka. Nye planer kan dermed bare utarbeides, vedtas og stadfestes innenfor nærmere angitte rammer som skal sikre at markaområdene får en tilstrekkelig og langsiktig beskyttelse mot uheldige inngrep. Det vil være forbud mot planlegging av ny spredt bebyggelse i LNF-område.

Utover dette kan bygge- og anleggstiltak bare gjennomføres etter dispensasjon i henhold til markaloven. Dette gjelder også for tiltak i landbruket.

Etter lovforslaget gis departementet også hjemmel til å behandle planoppgaver etter reglene i plan- og bygningsloven om statlig plan i tilfeller hvor en oppgave eller et arealbruksspørsmål krever samordning over kommunegrenser, eller hvor det oppstår ekstraordinære behov eller en situasjon av nasjonal eller viktig regional karakter.

Dispensasjon

Markaloven inneholder en egen dispensasjonsbestemmelse. Det kan ikke dispenseres fra kravet til utarbeidelse av reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler.

Markaloven skiller mellom tillatelse og dispensasjon. Tillatelse etter § 14 benyttes for å godkjenne tiltak som ligger innenfor rammen av lovens bestemmelser og som er i samsvar med eventuelle arealplaner. Dispensasjon kan benyttes i tilfeller hvor det er nødvendig å gjøre unntak fra lovens bestemmelser eller fra vedtatte arealplaner, som er vedtatt innenfor rammen av markalovens formål og bestemmelser. Etter markaloven § 15 kan departementet og kommunen behandle og avgjøre søknader om dispensasjon. Denne bestemmelsen angir også nærmere kriterier for når dispensasjon kan gis. Siktemålet er at den alt overveiende del av tillatelsene etter markaloven vil gis i form av tillatelse etter § 14 og at dispensasjon bare er aktuelt i rene unntakstilfeller.

Det er kommunen som vurderer søknader om dispensasjon, grunnvilkåret er at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra, ikke blir vesentlig tilsidesatt. Det vil ikke være aktuelt å dispensere fra bestemmelser i markaloven i tilfeller der hensynene bak bestemmelsen det søkes om dispensasjon fra, fortsatt gjør seg gjeldende tilnærmet fullt ut, selv om det i den konkrete saken skulle foreligge grunner som tilsier dispensasjon. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.

Tilsyn og kontroll (§ 17)

Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av markaloven blir overholdt, og kommunen avgjør på hvilke områder det skal føres tilsyn. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.

Ved tilsyn skal den som blir kontrollert eller den ansvarlige for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig bistand og opplysninger. Tilsynsmyndigheten kan stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om tilsyn, kontroll og rapportering.