Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at den gjeldende dyrevernloven er fra 1974 og at det derfor er riktig med en totalrevisjon av dyrevernlovgivningen. Komiteen er fornøyd med at lovforslaget presiserer ordet velferd. Det har skjedd en betydelig utvikling i folks oppfatning av hva som skal anses som et godt dyrevern, både innen landbruket og i kjæledyrholdet. Komiteen mener at dyr skal ha god behandling, godt stell og få riktig behandling mot sykdom og skader mens de lever og bli avlivet på en minst mulig smertefull måte når avliving er nødvendig. Nyere forskning innen dyrevern bringer ny kunnskap om dyrs sansning, følelser og opplevelser som det er helt naturlig at lovgivningen tar inn over seg. Det har også skjedd en utvikling innen produksjonsmetoder i landbruket, størrelse på besetninger og lignende som bidrar til at det er riktig å stille et strengere krav til dyrevelferd enn hva som har vært riktig tidligere. Også innen kjæledyrholdet har det kommet tekniske løsninger og utstyr som gjør at det er naturlig at kravene til dyrevelferd skjerpes.

Komiteen mener det er ønskelig at flest mulig kan oppleve kontakten med dyr og det fine samspillet som er mellom mennesker og dyr.

Komiteen har merket seg at det har vært et stort engasjement rundt behandlingen av dette lovforslaget, både i departementets høringsrunde og under komiteens behandling. Komiteen mener dette engasjementet er positivt og er med på å styrke dyrs velferd.

Komiteen mener at Norge er et land som er ledende på dyrevelferd i verden. Komiteen mener at den nye loven bidrar til å sikre dette også for fremtiden.

Komiteen mener likevel det er en utfordring å balansere krav til en streng dyrevernlovgivning og hensynet til de som skal eie dyr og spesielt til de som benytter dyr i kommersiell sammenheng, for eksempel i landbruket.

Komiteen mener god dyrevelferd og mattrygghet er avgjørende for et godt og levedyktig norsk landbruk. God dyrevelferd gir bedre trivsel hos husdyrene, noe som på sikt vil være lønnsomt for landbruksnæringen. Kostnadsnivået i Norge er høyt og norske bønder kan sjelden konkurrere på pris. Norsk landbruk skal være kjennetegnet av god dyrevelferd, som både vil være avgjørende for råvarenes kvalitet og landbrukets legitimitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at § 20 gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om jakt, fangst og fiske på viltlevende dyr, og dyr som eies eller holdes i menneskers varetekt. Flertallet mener at bestemmelser vedrørende dyrevelferdsmessige hensyn i forbindelse med jakt, fangst og fiske, bør så langt mulig fastsettes i særlovene, i dette tilfellet viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. For å ivareta dyrevelferdsmessige hensyn, bør miljømyndighetene forelegge dyrevelferdsmyndighetene forskriftene når de anses å berøre dyrevelferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at det fremlagte lovforslaget i stor grad er en rammelov og at Regjeringen legger opp til utarbeidelse av et betydelig forskriftsverk for å utfylle de enkelte paragrafer i loven. Disse medlemmer vil presisere at dette krever at Regjeringen ikke foretar noen betydelige innstramninger eller liberaliseringer i dyrevelferden gjennom forskrifter uten at Stortinget høres. Det er viktig under utarbeidelsen av forskrifter at det ikke kommer pålegg om større kostnader uten at dyreeiere får tid til å omstille seg og at det settes høringsfrister som bidrar til at de som blir berørt får god tid til å uttale seg og mulighet til omstilling.

Disse medlemmer vil, i tillegg til å advare mot å trekke fullmaktslovens hjemler for langt, spesielt understreke forholdet til annen lovgivning og de uheldige konsekvenser som kan oppstå i form av blant annet tolkningstvil ved dobbeltlovgivning. Disse medlemmer kan i denne forbindelse blant annet vise til at Norges Jeger- og fiskerforbund i sitt brev av 29. januar 2009 til næringskomiteen understreket at der realitetsprinsipper om dyrevelferdsmessige hensyn bør ligge i dyrevelferdloven, bør reguleringen av de ulike aktivitetene skje gjennom særlovene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig med et godt og strengt dyrevern, men dette må ikke bli så strengt at det umuliggjør vanlig dyrehold.

Komiteens medlem fra Venstre er skuffet over at Regjeringen i St.prp. nr. 69 (2007–2008) Jordbruksoppgjøret for 2008 utsatte krav om løsdrift i 10 år, jf. St.meld. nr. 12 (2002–2003) om dyrehold og dyrevelferd hvor det fremgår krav om løsdrift for alle melkekyr fra 1. januar 2024. Dette medlem er klar over at det følger kostnader ved å innføre løsdrift, men skal Norge være i tet med å produsere unike produkter av god kvalitet, ha en god dyrevelferd og hevde seg i det utenlandske markedet, er det etter dette medlems oppfatning at dess tidligere man får løsdrift dess bedre. Dette medlem vil påpeke at det må tas hensyn til praktiske løsninger i innfasingsprosessen. Dette medlem viser til forslag som ble fremmet i Innst. S. nr. 320 (2007–2008), der Stortinget ber Regjeringen om å innføre løsdrift for alle melkekyr fra 1. januar 2024.

2.1 Dyrs egenverdi

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i høringsforslaget sto at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Regjeringen har utelatt denne formuleringen. For å understreke at dyr har egenverdi, vil flertallet opprettholde denne formuleringen, og tilføye den i lovteksten, slik at § 3 i sin helhet vil lyde:

"Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger."

Flertallet legger vekt på at ordet egenverdi ikke skal tolkes så vidtgående at det kan stilles spørsmålstegn ved vanlig/normalt husdyrhold slik som vi kjenner det i dag. Flertallet har merket seg at departementet har lagt dyrs egenverdi som en premiss for lovforslaget. Flertallet vil derfor understreke at utvidelsen av lovteksten i seg selv ikke gir grunnlag for å vurdere noen forskrifter for husdyrhold på nytt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det har vært et stort engasjement i høringen knyttet til å få presisert i lovteksten at dyr har en egenverdi i tråd med den ordlyd som departementet hadde i høringsutkastet. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen i lovforslaget legger til grunn en anerkjennelse av dyrs egenverdi og at det av lovtekniske grunner ikke har vært behov for å presisere dette nærmere i lovteksten. Begrepet egenverdi innebærer at dyr skal behandles godt og med respekt. Disse medlemmer viser til svar fra statsråd Lars Peder Brekk på spørsmål fra komiteen hvor Regjeringen påpeker at begrepet egenverdi ikke vil få noen selvstendig betydning som tolkningsfaktor og derfor kun vil ha en symbolverdi. Det vil heller ikke få noen endrede dyrevelferdsmessige konsekvenser å ta begrepet inn i lovteksten. Disse medlemmer har merket seg at begrepet egenverdi ble tatt ut av lovteksten av lovtekniske grunner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at statsråd Lars Peder Brekk i sitt brev til komiteen den 10. februar 2009 skriver følgende:

"Det vil ikke ha noen dyrevelferdsmessige konsekvenser å ta inn begrepet egenverdi i lovteksten. Som nevnt vil begrepet kun ha en symbolverdi og ikke i seg selv bidra til bedre dyrevelferd. I den lovtekniske gjennomgangen av utkastet kom man derfor frem til at det ikke var nødvendig å ha begrepet med i selve lovteksten. Begrepet ligger til grunn for lovens formålsbestemmelse og lovens materielle bestemmelser, og disse vil i tilstrekkelig grad ivareta dyrevelferdshensynet."

Disse medlemmer er kjent med at en rekke andre aktører som er opptatt av et sterkt dyrevern mener det vil ha betydelige rettslige konsekvenser å ta med begrepet "egenverdi" i lovteksten. Disse medlemmer finner det vanskelig å ta inn et begrep i lovteksten som det på forhånd ikke er avklart hvilke rettslige konsekvenser begrepet vil ha. Disse medlemmer stiller seg tvilende til om statsrådens fortolkning av dette, slik som det er skrevet i brevet, er riktig, og mener det er en betydelig svakhet ved lovarbeidet at dette spørsmålet ikke er tilstrekkelig utredet i proposisjonen. Å ta inn et begrep i lovteksten som lovgiver ikke er sikker på de rettslige konsekvensene av, vil gi forhåpninger til aktører i samfunnet som ikke er reelle og vil kunne medføre prosesser i rettsapparatet. Disse medlemmer kan heller ikke se at flertallet i komiteen i sine merknader har bidratt til en klargjøring av dette, og at det etter vedtagelsen av loven fortsatt vil hefte betydelig usikkerhet ved hva begrepet vil innebære for den praktiske dyrevelferden. Disse medlemmer ønsker at Norge skal være ledende på dyrevelferd i verden og ha en streng dyrevernlovgivning, men ønsker samtidig å ha en enkel og forståelig lov som alle som har dyrehold lett kan sette seg inn i og hvor det rettslige innholdet er klart.

Disse medlemmer vil etter dette gå imot flertallets forslag til nytt første punktum i § 3.

Komiteens medlemmer fra Høyre er glade for at et flertall i komiteen har hørt på innspill fra høringen og besluttet at dyrs egenverdi bør fremheves i lovteksten.

2.2 Produkter som stammer fra dyr

Komiteen har merket seg at det skal kunne stilles krav til produkter som stammer fra dyr, og støtter dette.

2.3 Inngrep på dyr

Komiteen har merket seg at det foreslås et generelt forbud mot å gjøre operative inngrep eller fjerne kroppsdeler på dyr, med mindre dette er nødvendig av helsemessige grunner, og slutter seg til dette.

2.4 Hjelpeplikt

Komiteen støtter at det innføres en generell hjelpeplikt for den som påtreffer dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst. Det er for komiteen viktig å understreke at den enkelte skal hjelpe etter sine egne forutsetninger og at for de fleste vil dette innebære å varsle offentlige myndigheter eller veterinær.

Komiteen mener at hjelpeplikten vil bli vesentlig enklere å håndtere om det innføres et krav til merking av hunder og katter. Når dyr påtreffes skadd, vil eieren raskt kunne kontaktes for å avklare dyrets videre behandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at mange frivillige legger ned en betydelig arbeidsinnsats og økonomiske ressurser i å ta vare på forvillede og hjelpeløse dyr. Disse medlemmer mener det bør utredes å innføre en kompensasjonsordning til personer og organisasjoner som gjør et slikt samfunnsgavnlig arbeid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å innføre en kompensasjonsordning til personer eller organisasjoner som frivillig tar hånd om forvillede og hjelpeløse dyr."

2.5 Varsling

Komiteen har merket seg at helsepersonell får en varslingsrett om dyremishandling eller alvorlig vanskjøtsel, og støtter dette. Komiteen vil bemerke at selv om helsepersonell generelt har taushetsplikt, så bør ikke dette være til hinder for tverrfaglig samarbeid for å sikre dialog som kan forhindre at dyretragedier får utvikle seg.

Komiteen mener det er riktig å innføre en allmenn plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet der hvor dyr lider. Det forekommer saker om dyretragedier hvor dyreeiere har mistet kontrollen over sitt dyrehold, enten det gjelder kjæledyrhold eller profesjonell husdyrdrift. Disse sakene innebærer en tragedie både for de dyr og mennesker som er involvert og gir betydelig lidelse for begge parter. Komiteen ser det som viktig at slike hendelser blir avverget og at samfunnet har mekanismer som klarer å fange opp slike tragedier på et tidlig tidspunkt, slik at tragedier kan unngås. Prioritering av Mattilsynets og dyrevernnemndenes kontrollvirksomhet vil bidra til at slike tragedier unngås.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke betydningen av at tilsynsmyndighetene rustes til å håndtere det ansvar de pålegges. Nye hjemler må ikke bli en sovepute i kampen mot dyretragediene.

2.6 Merking

Komiteen mener det er viktig med merking av dyr, slik at man raskt kan finne frem til dyrets eier dersom det er behov for det. Mange dyr kommer på avveie og mange blir funnet syke, skadde eller døde. I slike tilfeller er det avgjørende for bl.a. veterinær raskt å kunne komme i kontakt med dyrets eier for å avgjøre videre behandling av dyret eller avgjøre om dyret skal avlives. Komiteen vil også bemerke at mange dyreeiere ikke er sitt ansvar bevisst, og at det i mange tilfeller kan være aktuelt å komme i kontakt med dyrets eier for å gjøre eieren ansvarlig for mangelfullt dyrehold.

Komiteen mener at identitetsmerking både vil lette situasjonen i forhold til hjelpeplikten når skadde dyr påtreffes og at krav om merking vil utgjøre en positiv terskel for å skaffe seg kjæledyr. Det vil også avhjelpe problemet med løskatter. Komiteen ønsker at merkeordninger utredes videre, med mål om et krav til merking av hunder og katter.

Komiteen viser til at en obligatorisk ordning med merking av hunder er innført i Sverige og Finland, og at det er et krav til slik merking ved føring av dyr over grensene i EU.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er positive til at en merkeordning av katter og hunder skal utredes. I utredningsprosessen bør man ta høyde for at problemet med løskatter ikke er like stort over hele landet. Disse medlemmer mener derfor at en løsning kan være at kommuner som er plaget av løskatter og identitetsløse hunder, skal kunne få en hjemmel til å utarbeide en kommunal forskrift som medfører at katte- og hundeeiere kan pålegges merking av katter og hunder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er etablert en frivillig ordning med merking av hunder og katter i Dyreidentitet AS (DI). Disse medlemmer mener at dette har vært en vellykket ordning, men at det er behov for at flere hunde- og katteeiere registrerer dyrene sine i dette registeret. Så langt er 240 000 hunder og 50 000 katter registrert i registeret.

2.7 Kompetanse hos dyreeier

Komiteen registrerer at Regjeringen mener det er viktig med god kompetanse hos dyreeiere. Komiteen er enig i at det er viktig at dyreeiere skaffer seg nødvendig kunnskap og kompetanse for hold av de dyr de har.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, deler Regjeringens syn på at økt fokus på kompetanse vil gi et betydelig løft for dyrevelferden. Flertallet mener derfor at husdyrprodusenter i landbruket født etter 1980 skal ha dokumentert, formell kompetanse om husdyrhold. Som et alternativ til yrkesutdanning i videregående skole skal det kunne kreves mindre omfattende kurs som oppfyller kravet til husdyrhold.

Flertallet vil understreke at bestått agronomutdanning skal være tilstrekkelig for å oppfylle alle krav om formell kompetanse til husdyrhold. Flertallet forutsetter at forskriftene fastslår at den som har bestått relevant yrkesutdanning i videregående skole, eller tilsvarende eldre yrkesutdanning, anses å ha tilfredsstillende kompetanse, uten ytterligere kompetansetiltak. Yrkesutdanning, i henhold til offentlig fastsatte læreplaner, må tilfredsstille myndighetenes krav til yrkesutøvelsen.

Flertallet mener at aktuell kompetanseheving og ‑videreutvikling er viktig for å møte de endringer som vil berøre husdyrholdet, og mener at oppdatert kompetanse er av stor verdi hos den enkelte bonde, og for landbrukets legitimitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere at dette bør være et personlig ansvar hos den enkelte dyreeier og at det ikke må komme krav som er byråkratiske og fordyrende for dyreeierne. Disse medlemmer vil peke på at mange i det norske samfunnet har god kompetanse i hold av dyr. Disse medlemmer viser for øvrig til den pågående debatten om hvorvidt godkjent agronomutdanning skal være tilstrekkelig kompetanse for hold av dyr i landbruket. Disse medlemmer vil understreke at den mener at slik utdanning skal være tilstrekkelig.

Disse medlemmer vil understreke at det bør tas hensyn til realkompetanse når den nærmere utformingen av kompetansekravene fastlegges.

2.8 Dyrs levemiljø

Komiteen vil understreke at miljøet skal tilpasses artens behov. For mange arter som holdes av mennesker er artstypiske sosiale behov viktig for dyrets velferd. Hensyn til dyrets sosiale adferd er derfor helt sentralt for god dyrevelferd. Komiteen viser til at ulike arter har ulike sosiale behov. For eksempel har hester behov for å være sammen med artsfrender, men behovet kan også tilfredsstilles ved samvær med mennesker eller dyr det er naturlig for hester å omgås. Samvær med andres hunder eller mennesker kan også ivareta hunders sosiale behov for å være i en flokk.

2.9 Beskyttelse mot rovdyr

Komiteen registrerer at Regjeringen i § 24 første ledd bokstav b fastslår at dyreholder skal sikre at dyr beskyttes mot rovdyr og andre farer.

Komiteen registrerer at det har oppstått usikkerhet om hvorvidt denne bestemmelsen pålegger dyreeieren et større ansvar enn etter dagens lov, for å beskytte sine husdyr mot rovdyr. Komiteen har oppfattet at Regjeringen har lagt opp til å videreføre gjeldende rettstilstand.

For å klargjøre at dyreeiers ansvar ikke utvides, vil komiteen likevel ta ut ordet "rovdyr" slik at § 24 første ledd bokstav b da skal lyde:

"dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, fastslår at selv om ordet "rovdyr" er utelatt, medfører ikke dette at dyreeier fritas for sitt ansvar for sine dyr i forhold til rovdyr. Fare for rovdyrangrep vil være omfattet av begrepet "andre farer". Rendalsdommen tydeliggjør at det er ubestridt at akutt nedsanking i en akuttsituasjon ligger innenfor dyreeiers plikter, og dommen påpeker også at tidsbegrensede beitenekt ligger innenfor gjeldende dyrevernlov. Flertallet legger derfor til grunn at gjeldende rettstilstand videreføres, slik den er kommet til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse.

Flertallet har merket seg at § 30 Tilsyn og vedtak gir Mattilsynet myndighet til å fatte vedtak om beiterestriksjoner.

Flertallet påpeker at beiterestriksjoner er et svært inngripende tiltak og at det bare må benyttes når andre tiltak ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. For å oppnå den todelte målsettingen i rovviltforliket, mener flertallet det er avgjørende med god samhandling mellom dyrevelferds- og rovviltforvaltningen. Tiltak for å redusere rovviltfaren må vurderes i saker der beitenekt kan være aktuelt. Videre må oppbyggingstakten av rovviltbestandene ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og lokalsamfunnet generelt. Dette er nødvendig for å få forutsigbare rammebetingelser for levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at dyreeier etter § 31 gis rett til økonomisk kompensasjon ved inngripende vedtak etter § 30, om beiterestriksjoner grunnet rovvilt. Dette flertallet forutsetter at det stilles tilstrekkelige midler til rådighet for at ethvert inngripende vedtak skal kompenseres, og at ikke forutsetningene for å utløse kompensasjon blir endret etter bevilgningens størrelse.

Dette flertallet har merket seg at Høyesterett i Rendalsdommen viste til at:

"Vår rovdyrpolitikk bygger på den oppfatning at den enkelte borger ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller ved tiltak for å forebygge skade."

Dette prinsippet må også være førende ved bevilgning til og ved fastsettelse av satser i den nye kompensasjonsordningen, men likevel ikke motvirke dyreeiers insentiver til selv å iverksette forebyggende tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner som nedsanking av dyr eller forbud mot å sende dyr på beite, foreslås å gi dyreeier rett til kompensasjon. Disse medlemmer mener at dette er et svært inngripende forslag som i praksis kan føre til at store deler av landbruket i rovdyrutsatte områder vil bli nedlagt. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt at det skal være plass til både husdyr og rovdyr innenfor de områder hvor det er vedtatt at Norge skal tillate rovdyr.

Disse medlemmer er sterkt uenige i at dyreeiers rett til kompensasjon skal være bevilgningsstyrt. Det kan innebære at det ikke gis full erstatning til de dyreeiere som er rammet av pålegg om beitenekt. Disse medlemmer mener dette er et uakseptabelt inngrep mot bondens eiendomsrett. Disse medlemmer er også sterkt bekymret for den effekt dette vil ha på norsk rovdyrpolitikk fremover. Norsk naturvernpolitikk, og herunder rovdyrpolitikk, har vært sterkt konfliktfokusert. Dette har i liten grad bidratt til løsninger, og avgjørelser har trukket ut i tid. Dette har verken tjent interessene til norske rovdyr eller de enkelte bønder og de enkelte samfunn som har stått i sentrum for disse sakene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er av avgjørende betydning at rovdyrpolitikken blir mer løsningsorientert, og et rettighetsbasert krav på full kompensasjon står i den sammenheng sentralt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 31 første punktum skal lyde:

Ved vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt etter § 30, har dyreeier rett til full økonomisk kompensasjon."

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil gi tamme dyr et større vern mot lidelser ved rovdyrangrep enn ville dyr som for eksempel elg og rådyr. Disse medlemmer har også merket seg at erstatning på grunn av pålegg om beitenekt etter lovutkastets forslag til § 30 skal være bevilgningsstyrt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at pålegg om beitenekt vil skape store utfordringer for de bønder som skal drive med husdyrdrift, spesielt sau, i disse områdene. Det er en utopi å tro at rovdyr og tusenvis av sauer kan leve sammen uten at det blir store tap av sau og andre husdyr. Disse medlemmer bemerker at Stortingets vedtatte rovdyrpolitikk skaper stor frustrasjon i mange bygdesamfunn som er helt avhengige av landbruksdrift. Eiendommene i disse områdene har tilgjengelig store utmarksområder som må benyttes til sommerbeite fordi man er helt avhengig av å benytte innmark til innsanking av vinterfôr. Dersom husdyr må beite på innmark på grunn av rovdyr store deler av sommerhalvåret vil dette ikke være bærekraftig for den enkelte bonde fordi gårdens ressursgrunnlag ikke kan utnyttes. Disse medlemmer vil også vise til at mange grunneiere i de rovdyrutsatte områdene satser på utnyttelse av utmarksnæringer til turisme, jakt og fiske. Rovdyrpolitikken bidrar til å redusere grunnlaget for å utnytte denne typen ressurser. Disse medlemmer er uenige i at rovdyr skal gis en forrang foran husdyr og opparbeidede eiendomsrettigheter, og mener at i de tilfeller hvor det er skadegjørende rovdyr, skal disse rovdyrene tas ut og forvaltningen av rovdyrstammene i disse områdene skal skje ved lokalforvaltning. Da kan skade avverges raskt, og lokalbefolkningen vil få større forståelse for rovdyrpolitikken når den vedtas og utøves lokalt.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i sitt forslag til § 24 fastslår at dyreeier har en plikt til å beskytte dyr mot rovdyr og andre farer. Det foreslås å tydeliggjøre en hjemmel for Mattilsynet til å fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot rovvilt.

Disse medlemmer mener derfor at Mattilsynet ikke skal gis noen hjemmel til å gi beitenekt i rovdyrutsatte områder.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Innst. S. nr. 174 (2003–2004) der et bredt flertall på Stortinget våren 2004 inngikk et forlik om rovviltpolitikken. Disse medlemmer har lagt dette forliket til grunn for sin politikk, men mener samtidig at på bakgrunn av de ulemper forliket har gitt i forhold til lokalbefolkningen i noen av de mest rovdyrutsatte områdene, er det på tide med en evaluering av rovviltforliket. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Dokument nr. 8:127 (2007–2008) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Gunnar Gundersen, Elisabeth Aspaker, Martin Engeset, Peter Gitmark, Kari Lise Holmberg og Ivar Kristiansen om en evaluering av rovviltforliket med fokus på å få bedre samsvar mellom storsamfunnets, lokalsamfunns og enkeltindividers interesser.

Disse medlemmer peker på at rovviltforliket har gitt mye verdifull innsikt. Hensikten med forliket var å ivareta Norges internasjonale forpliktelser i Bern-konvensjonen om å ha levedyktige bestander av de store rovdyrene, samtidig som hensynet til menneskers levevilkår og mulighetene for fortsatt å ha aktive utmarksnæringer ble bevart.

Disse medlemmer viser til at beiteinteresser og tradisjonell bruk av utmark i forhold til å ha levedyktige rovviltbestander er svært konfliktfylt i berørte områder. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 174 (2003–2004), der en samlet energi- og miljøkomité uttaler følgende:

"Komiteen vil understreke at den todelte målsetning skal opprettholdes og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt."

Disse medlemmer viser til at bruk av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig og viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge.

Disse medlemmer er enige i at "rovdyr" ikke skal nevnes særskilt i lovens § 24. Bakgrunnen for dette er at lovens ordlyd slik den er foreslått i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) åpner for at dyreeier skal ta byrden ved rene naturvernhensyn, noe som strider mot rovviltforliket og norsk politikk på området. Disse medlemmer mener at så lenge dyreeier skal beskytte sine dyr mot "andre farer", vil dette også omfatte rovdyr og at en dyreeier vil ha plikt til å beskytte sine dyr mot rovdyr der det er nødvendig av dyrevernhensyn. Imidlertid er det eksempler på at plikten til å holde dyr fra utmarksbeite, eventuelt i kombinasjon med pålagt beitenekt, har blitt vedvarende fordi fellingstillatelse ikke gis av hensyn til oppbygging av rovdyrstammen. Da tar naturvernhensyn over for dyrevernhensyn, og den byrden bør samfunnet ta.

Disse medlemmer er enige i at Mattilsynet skal kunne fatte nødvendige enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, og har merket seg at Mattilsynet i dag har adgang til å ilegge beitenekt i rovdyrutsatte områder. Disse medlemmer mener imidlertid at Mattilsynets hjemmel til å ilegge beitenekt i rovdyrutsatte områder ikke skal gå lenger enn etter gjeldende rett. Dette korresponderer med det syn disse medlemmer har på hvor langt dyreeiers plikt til å holde sine dyr unna rovdyr, går.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er kjent med at det er relativt store konflikter knyttet til Mattilsynets vedtak om beitenekt. Disse medlemmer mener at opprettelsen av et register vil kunne fremme offentlighet i disse sakene, og være konfliktdempende.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det opprettes et sentralt register over saker om beitenekt på grunn av rovdyr."

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre står bak Rovdyrforliket fra 2004, og vi mener at Norge skal ta ansvar for å sikre levedyktige bestander av de fem store rovviltartene (jerv, ulv, bjørn, gaupe og kongeørn). For å redusere konflikten mellom husdyr og rovvilt trengs en forutsigbar politikk og en større lokal forankring.

Venstre mener at de som lever med rovdyr tett på kroppen, og som opplever store dyretap, skal bli tatt på alvor og få en kompensasjon for tapet. I den grad rovdyr og dyrehold (sau/rein) ikke lar seg forene, må Norges forpliktelser til å opprettholde levedyktige rovviltstammer gå foran, kombinert med økonomisk kompensasjon til næringsdrivende som får redusert sin mulighet til å drive med dyrehold på egne områder. Dette medlem er glad for at Regjeringen i § 24 foreslår å tydeliggjøre en hjemmel for Mattilsynet til å fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot rovvilt. Dette medlem viser til at Mattilsynet i sommer stengte store områder for beite i Møre og Romsdal på grunn av mye flått. Flåtten kan i store mengder være en like stor trussel som rovdyr er for husdyr, derfor mener dette medlem det er et fornuftig grep å utvide Mattilsynets myndighet til innføre beiterestriksjoner for å skjerme husdyrene mot rovdyr.

Dette medlem mener at Mattilsynets hjemmel til å fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot rovvilt må brukes med skjønn, og særlig i forhold til reindriftsnæringen. Det å samle sammen rein, og finne et egnet sted for midlertidig beite, kan i mange tilfeller være problematisk.

Hovedutfordringen på dette området slik dette medlem ser det, er å få fokus på det totale bildet av hva det er som dreper norske husdyr, og viktigst; hvordan forhindre at sau, lam og rein går tapt. I løpet av de siste 3 årene har mellom 130 000 og 140 000 sau gått tapt hvert år i Norge. For beitesesongen 2007 ble det utbetalt erstatning for ca. 40 000 sau og lam og for ca. 15 500 tamrein, som ble tatt av fredet rovvilt. Norske bønder fikk full erstatning for 14 800 sau tatt av jerv i 2007. 6 600 sau ble erstattet på grunn av bjørn, mens 2 377 sau ble erstattet på grunn av ulv. Det giftige ugresset rome antas å stå for 30 prosent av alle omkomne lam, i tillegg dør sau, lam og tamrein på grunn av sykdom, påkjørsler og andre ulykker. Dette medlem er redd for at fokuset på rovdyr skal overskygge debatten og politikken som føres for å hindre at sau, lam og tamrein går tapt. Et større fokus på beiteområder, mer forskning på midler mot flått og andre parasitter og hvordan forhindre påkjørsler burde være et vel så viktig fokusområde for å sikre dyrenes velferd.

2.10 Fang og slipp

Komiteen har merket seg at enkelte høringsinstanser frykter at Regjeringen vil innføre forbud mot fang og slipp i fisket og da spesielt i laksefisket. Komiteen mener at fang og slipp er et virkemiddel til å gjøre norske elver interessante for sportsfiskere fra hele verden. Komiteen har merket seg at loven ikke innfører noe forbud mot fang og slipp.

2.11 Kompetanse hos sportsfiskere

Komiteen har registrert at enkelte høringsinstanser mener at Regjeringen har til hensikt å innføre krav til kompetanse hos sportsfiskere. Komiteen har sendt spørsmål til departementet om dette hvor det avkreftes at det er planer om å innføre et slikt krav. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det ikke med hjemmel i denne lovens § 6 om kompetanse og ansvar skal kunne innføres krav om kompetanse for sportsfiske. Disse medlemmer viser til at Landbruks- og matdepartementet i brev av 10. februar 2009 til næringskomiteen uttalte at:

"Regjeringen har ingen konkrete planer om å innføre et krav om formell kompetanse for sportsfiskere tilsvarende jegerprøve for jegere."

Disse medlemmer mener at innføring av en slik hjemmel må skje etter behandling i Stortinget, og frykter at dersom terskelen for å benytte seg av norsk natur blir for høy vil dette på sikt kunne medføre at kommende generasjoner vil se et mindre behov for å ta vare på både natur og dyr.

2.12 Lovfesting av dyrevernnemndene

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil beholde den foreslåtte sammensetningen av dyrevernnemndene basert på lekmannskjønn. Flertallet mener at dyrevernnemndene er viktige for å få med lekmannsskjønnet i det lokale dyrevelferdsarbeidet. Flertallet vil peke på at det viktigste er å ha medlemmer i dyrevernnemndene som har godt praktisk skjønn og interesse for dyr og dyrehold. På denne måten vil nemndene best bidra til legitimitet for det lokale arbeidet med å fremme god dyrevelferd og samtidig gi et verdifullt supplement til Mattilsynets fagkompetanse i mange krevende dyrevernsaker.

Flertallet er opptatt av at Mattilsynet må stille tilstrekkelige midler til rådighet for dyrevernnemndene, slik at de blir i stand til å følge opp sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er riktig å lovfeste dyrevernnemndene som en del av Mattilsynet og at dette gir et bedre og mer samlet kontrollapparat. Disse medlemmer mener imidlertid at dyrevernnemndene må bestå av både lekmanns- og veterinær kompetanse for å ivareta et helhetlig tilsyn og sikre riktige avgjørelser. Dette er også avgjørende for å sikre dyreeiere som blir ilagt pålegg eller forbud, en god rettssikkerhet og trygghet for at alle hensyn er ivaretatt. Det vil heller ikke være like enkelt for lekfolk alltid å kunne ta stilling til alle problemstillinger som kan dukke opp under inspeksjoner dersom disse problemstillingene er av veterinærfaglig karakter. Disse medlemmer mener det er viktig at dyrevernnemndene ikke får et for lokalt preg og at man ser nærmere på hvor mange dyrevernnemnder det er hensiktsmessig å ha og hvor stort område disse skal dekke. Disse medlemmer mener det må stilles romslige budsjettrammer til disposisjon for dyrevernnemndene slik at en god hyppighet av inspeksjoner kan gjennomføres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 30 andre ledd første punktum skal lyde:

Mattilsynet oppnevner dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønn og veterinærkompetanse i dyrevelferdsarbeidet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at en samlet komité uttalte at det fortsatt gjenstår utfordringer med å få et mer helhetlig tilsyn i Mattilsynet. Komiteen mente også at klare sentrale retningslinjer vil gi regionkontorene de føringene som skal til for å kunne utføre et helhetlig tilsyn som sikrer trygg mat og ivaretakelse av dyrs og menneskers velferd. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Dokument nr. 8:95 (2007–2008) om utarbeidelse av en handlingsplan for å gjøre Mattilsynet til en serviceetat.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for en helhetlig og enhetlig praksis hos Mattilsynet."

2.13 Kapittel IV Avsluttende bestemmelser

Komiteen har, i samråd med departementet, gjort en rettelse i lovutkastets § 39 som gjelder § 14 i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, der bokstavnummereringen er tatt bort.

Komiteen foreslår videre, i samråd med departementet, at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.