1.1 Innledning

Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag om endring i abortloven. Lovendringen innebærer at avslag på begjæringer om svangerskapsavbrudd etter abortloven § 7, dvs. der inngrepet foretas etter utgangen av tolvte svangerskapsuke, skal behandles av én sentral klagenemnd i stedet for fem regionale nemnder som i dag.

Som bakgrunn for forslaget vises det til at Helsetilsynet i 2005 avga "Oppsummeringsrapport fra tilsyn med abortnemnder i 2004". Konklusjonen i rapporten var at det verken i primærnemndene eller i de regionale klagenemndene ble avdekket avvik fra gjeldende regelverk. Tilsynet pekte imidlertid på at funn tydet på forskjellsbehandling mellom nemndene og mente at dette kan svekke den abortsøkendes rettssikkerhet.

Daværende Sosial- og helsedirektoratet foreslo i februar 2006 at det skulle etableres en sentral klagenemnd.

Høringsnotat med forslag til endringer i strukturen på abortnemndene ble sendt på høring i juni 2007 med høringsfrist i september samme år. 30 høringsinstanser hadde merknader til ett eller flere av spørsmålene høringsforslaget tok opp.

Etter gjeldende rett er det inntil utgangen av tolvte svangerskapsuke kvinnen selv som tar den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd. Etter tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd kun skje på nærmere vilkår. Ved begjæring om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke fatter en primærnemnd sammensatt av to leger vedtak om abortinngrep kan foretas. Ved avslag i primærnemnda skal saken automatisk oversendes fylkesmannen som i samråd med kvinnen skal legge saken frem for en annen nemnd (klagenemnda) til ny vurdering, med mindre kvinnen trekker begjæringen tilbake innen tre dager etter at hun er blitt underrettet om avslaget. I dag er det klagenemnder ved Universitetssykehuset Nord-Norge, St. Olavs Hospital, Haukeland universitetssykehus, Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Ullevål universitetssykehus. Klagenemnda består av to leger og et tredje medlem som ikke er lege, utpekt av fylkesmannen. Det tredje medlemmet bør ifølge forskriften være jurist. Den abortsøkende kvinnen har rett, men ikke plikt til å møte i klagenemnda. Nærmere regler om oppnevning av nemndene og saksbehandling er fastsatt i abortforskriften.

Det redegjøres for gjeldende rett i Sverige, Danmark, Finland, Island og Storbritannia.

1.2 Etablering av en sentral klagenemnd

Departementets utgangspunkt er at rettssikkerhet for kvinnen og likebehandling av abortbegjæringer må være et absolutt krav, og departementet mener at Helsetilsynets rapport tilsier at det er behov for tiltak/endringer. Etter departementets oppfatning vil en sentral klagenemnd være bedre egnet til å ivareta kravet om likebehandling og rettssikkerhet.

Det framholdes at det er en fordel for sakens opplysning at kvinnen møter personlig i nemnda og selv får anledning til å legge frem saken sin, og at det derfor er viktig å unngå en løsning som medfører at kvinnen unnlater å møte i nemnda på grunn av lang reisevei. Departementet mener at fordelen som oppnås ved en sentral klagenemnd vil være så stor at dette vil oppveie ulemper enkelte kvinner eventuelt påføres. Det uttales at i de tilfeller der lang reisevei vil være en særlig ulempe for kvinnen, bør det eventuelt heller legges til rette for tiltak som kan avhjelpe de problemer som dette kan medføre. For å redusere eventuelle ulemper ved lengre reisevei mener departementet at den sentrale klagenemnda skal legges til Oslo.

Etter departementets oppfatning tilsier hensynet til likebehandling at rett til ledsager følger de vanlige regler om rett til dekning av kostnader til ledsager, og at det ikke er hensiktsmessig at dekning av ledsager ved et abortinngrep reguleres særskilt.

1.3 Klagenemndas oppgave, sammensetning og virkningstid

Departementet legger til grunn at en sentral klagenemnd vil ivareta den samme oppgaven som de regionale nemndene ivaretar i dag.

For å oppnå den brede kompetansen som anbefales av høringsinstansene, anser departementet det som nødvendig å utvide antall medlemmer i nemnda til fem medlemmer.

Departementet mener at blant nemndas medlemmer bør det være minst to leger og én jurist, og at hvilken kompetanse de to siste medlemmene skal inneha, bør avgjøres i utnevningsprosessen. Det framholdes at det vil være særlig aktuelt med kompetanse på det sosialfaglige felt og i psykisk helse. Videre mener departementet at det bør søkes å oppnå et kvinneflertall blant nemndas medlemmer. Nemndsmedlemmene foreslås oppnevnt av Kongen.

Departementet understreker at medlemmene i den sentrale klagenemnda ikke samtidig kan sitte i en primærnemnd for å unngå rolleblanding og sikre habilitet.

Etter departementets oppfatning bør det oppnevnes to varamedlemmer per medlem.

Funksjonstiden for både medlemmer og varamedlemmer foreslås satt til fire år, med mulighet for gjenoppnevnelse to ganger.

Departementet mener at saksdokumentene bør oversendes fra primærnemnda til klagenemnda umiddelbart etter avgjørelsen i primærnemnda og ikke etter tre dager slik som i dag. Departementet understreker at dette ikke medfører noen endring i kvinnens mulighet til å trekke sin begjæring, og framholder at kvinnen alltid skal ha mulighet til å trekke sin begjæring tilbake – uavhengig av hvor langt i søknadsprosessen saken har kommet.

1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget antas å være noe enklere å administrere enn dagens ordning, men departementet kan ikke se at dette vil gi besparelser av noen betydning.

Antallet saker til behandling antas å forbli det samme som ved dagens ordning, Med flere nemndsmedlemmer vil kostnadene per sak kunne øke, men departementet antar at hver sak vil kunne behandles raskere, og at samlet ressursbruk per sak ikke vil øke vesentlig.

Det antas noe økte utgifter ved dekning av høyere reiseutgifter for noen få kvinner. Kvinnens reiseutgifter vil måtte dekkes av det helseforetak hvor kvinnen er hjemmehørende. Departementet forutsetter at dette som i dag dekkes innenfor helseforetakenes eksisterende rammer.