Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Anita Orlund, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Representantlovforslag nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om lov om endring i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samordningsloven gjelder i forholdet mellom offentlige tjenestepensjoner og pensjoner fra folketrygden. Før 1959 var alderstrygden behovsprøvd. Tjenestepensjonene var derfor som hovedregel et alternativ til alderstrygd. Behovsprøving av alderstrygden ble opphevet i 1957 med virkning fra 1959. Samtidig ble samordningsloven innført, for å hindre at de med rett til tjenestepensjon fikk doble pensjoner. I statsrådens brev til komiteen, datert 18. november 2008 (vedlagt), er det redegjort for flere justeringer som er foretatt i samordningsbestemmelsene etter at folketrygden ble innført i 1967. Justeringene har gitt lavere samordningsfradrag og høyere samlet utbetaling til mange pensjonister. Samordningen skjer i praksis slik at det gjøres fradrag i utbetalingene fra tjenestepensjonen for pensjon utbetalt fra folketrygden med 75 pst. av grunnpensjonen og hele tilleggspensjonen. Ett av unntakene fra denne hovedregelen er lovendringen fra 1989 (samordningsloven § 23 nr. 2 andre ledd), der fradraget i tjenestepensjonen begrenses til den tilleggspensjonen som medlemmet selv har opptjent i folketrygden. Denne bestemmelsen slår spesielt gunstig ut for tjenestepensjonister med kombinert tilleggspensjon fra folketrygden (55 pst. av summen av egenopptjent og ektefelleopptjent tilleggspensjon). Bestemmelsen innebærer at differansen mellom kombinert tilleggspensjon og egenopptjent pensjon holdes utenfor samordning. Som oftest vil dette være etterlatte med lav egenopptjening. Jo høyere egenopptjening i folketrygden den etterlatte ektefellen har, jo lavere blir differansen og dermed det beløpet som holdes utenfor samordning. På den annen side vil økt egenopptjening i folketrygden som regel også bety høyere tjenestepensjon, slik at samlet pensjon øker.

Flertallet viser til representantlovforslaget, der det foreslås et nytt, siste, ledd i samordningsloven § 23 nr. 2 som begrenser det samordningsfradraget som skal gjøres i tjenestepensjonen, ytterligere, men uten at det er gitt noen nærmere anvisning på hvordan samordningen konkret skal foretas. Begrunnelsen er at dagens samordningspraksis er i strid med bestemmelsene i samordningsloven. Flertallet viser til statsrådens svarbrev, der det er foretatt en grundig gjennomgang av tidligere forslag, lovvedtak og rettspraksis, og som konkluderer med at det ikke er grunnlag for denne påstanden. Flertallet slutter seg til statsrådens vurdering av at det heller ikke er behov for nye endringer i samordningsregelverket. Flertallet viser for øvrig til at det er igangsatt et arbeid for å tilpasse tjenestepensjonene til det nye pensjonssystemet, noe som vil gjøre problemstillingene i representantlovforslaget lite aktuelle i framtida.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at lovforslaget dreier seg om nåværende praktisering av samordningsloven på en slik måte at en del etterlatte taper hele eller deler av opptjent statspensjon/kommunepensjon på grunn av opptjening av tilleggspensjon i folketrygden, ofte omtalt som "negativ effekt".

Disse medlemmer vil påpeke at den gruppen som rammes er enker/enkemenn, hvor begge ektefellene må ha tjent opp pensjon, og at det bare er en liten del av denne gruppen som rammes.

Disse medlemmer viser til at det ved lovendring i 1989, med virkning fra 1. januar 1977, ble slått fast at egenpensjon og etterlattepensjon ikke kan samordnes selv om den ene er tjent opp i folketrygden. Dette innebærer at samordningsfradraget for de aller fleste blir begrenset til faktisk utbetalt beløp av den ytelsen det samordnes med, og at det her ikke oppstår det vi omtaler som "negativ effekt".

Disse medlemmer vil påpeke at "negativ effekt" oppstår i de tilfeller hvor man utmåler samordningsfradraget med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. En enke som rammes, vil ha rett til to pensjoner, en enke- og en alderspensjon.

Disse medlemmer vil påpeke at de to omtalte pensjonstyper er tjent opp, og betalt for, av to forskjellige personer, og de skal dekke to forskjellige tap, tap av egen lønn og økonomisk tap i forbindelse med tap av ektefelle.

Disse medlemmer viser videre til at Samordningsloven fra 1959 innførte ingen samordning av disse to pensjonstypene, og det gjelder fortsatt. Prinsippet som er nedfelt i loven går ut på at samordningen skal hindre dobbel erstatning for samme tap, og sum pensjon for hver pensjonsart skal avgrenses til "full pensjon".

Disse medlemmer viser til svarbrev til komiteen fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008, hvor statsråden skriver, sitat:

"Det er grunn til å understreke at man aldri taper i samlet pensjon på å motta kombinert tilleggspensjon. Man får alltid minst samlet pensjon lik egenopptjent pensjon, som på sin side alltid vil være minst like stor som bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønnen."

Disse medlemmer mener det kan synes som om statsråden ikke har oppdaget at alle som rammes av "negativ effekt" har rett til minst to pensjoner.

Disse medlemmer vil understreke at da folketrygden ble innført fra 1. januar1967, ble det forhandlet om tilpasningen mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Partene under disse forhandlingene kom frem til det resultat at tilleggspensjon fra folketrygden, tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende i statlige og kommunale ordninger, skulle holdes utenfor samordningen.

Disse medlemmer vil videre påpeke at det omtalte resultat ble bygget inn i en tilleggslov til pensjonsloven. Loven overlot den detaljerte gjennomføringen av dette til forskrift, gitt av Kongen.

Disse medlemmer viser til at Statens Pensjonskasse ble anmodet av regjeringen om å utarbeide utkast til forskrift. Dette ble gjort, og hadde forslaget fra Pensjonskassen blitt fulgt, hadde vi ikke hatt noen av disse sakene med "negativ effekt". Dessverre "glemte" departementet enkene i forskrift av 9. april 1973.

Disse medlemmer er kjent med at Eidsivating lagmannsrett behandlet "Bjøraanesset-saken" i 1989. Dommen var enstemmig og gikk ut på at departementet hadde feiltolket og feilpraktisert loven helt siden 1967. Stortinget sørget for at innholdet i dommen ble innarbeidet i loven med virkning fra 1. januar 1977. Dette ga tolv års etterbetaling. Det som disse enkene hadde tapt fra 1967–1977, ble vurdert som foreldet.

Under lovendringen i 1983 gjorde departementet, etter disse medlemmers syn, en ny feil, uten at Stortinget ble gjort oppmerksom på forholdet. Departementet la seg på en ny praksis som rammet bare noen av de enkene der begge ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon i folketrygden.

Disse medlemmer viser til Samordningsutvalget (NOU 1995:29), ledet av professor Asbjørn Kjønstad, som slår fast at problemene for etterlatte der begge ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon i folketrygden, skyldes at samordningsfradragene for tilleggspensjon delvis beregnes uavhengig av den tilleggspensjon som kommer til utbetaling.

Disse medlemmer mener følgende eksempel kan illustrere feilen:

"Avdøde mann hadde tjent opp en tilleggspensjon på kr 60 000 pr. år. Enken har selv tjent opp en full (30 år) alderspensjon i staten. Så lenge hun er yngre enn 67 år, får hun ikke utbetalt egenopptjent tilleggspensjon fra folketrygden, og hun rammes ikke av feilen. Så blir hun 67 år og får honorert egenopptjeningen i folketrygden. Den gir en utbetalt effekt på 22 000 kroner pr. år. Siden hun har full egenpensjon fra før, skal hun ikke ha noe mer, og en riktig samordning ville gå ut på at hun får et såkalt samordningsfradrag i statspensjonen på 22 000 kroner, og hun får ingen utbetalt nytte av egenopptjeningen i folketrygden. Folketrygden øker med andre ord med 22 000 kroner, og statspensjonen reduseres med samme beløp, og netto resultat blir 0 kroner. Departementet har funnet ut at i dette eksemplet kan de redusere statspensjonen med 40 000 kroner, og dermed har enken tapt 18 000 kroner pr. år, på grunn av egenopptjeningen i folketrygden."

Disse medlemmer mener dette er sakens kjerne. Samordningen i seg selv er riktig. Feilen består i at samordningsfradraget er for stort. Det får ikke full erstatning i den ytelsen det samordnes med, og dermed oppstår det et tap, større eller mindre.

Disse medlemmer vil påpeke at debatten fortsatte etter 1989, og tidligere sosialminister Frogn-Sellæg igangsatte en utredning knyttet til problematikken. Det ble leverte et solid arbeid som konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967. Stortinget ryddet opp i en god del av disse feilene i 1992, med ny etterbetaling fra 1. oktober 1976. Stortinget var på dette tidspunktet kjent med at det gjensto en restgruppe. Det er denne restgruppen det nå forsøkes å rettes opp overfor gjennom forslagene i Representantlovforslag nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Kenneth Svendsen og Robert Eriksson.

Disse medlemmer viser til svarbrev fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008, hvor han skriver, sitat:

"På bakgrunn av nevnte Høyesterettsdom fra 1994 (Lassung-saken), hvor Høyesterett enstemmig fastslo at den aktuelle lovbestemmelsen i samordningsloven § 23 nr. 2 annet ledd skal anvendes etter sin ordlyd, er det etter mitt syn ikke tvil om den faktiske rettstilstanden".

Disse medlemmer mener det blir totalt feil av statsråden å sitere fritt fra høyesterettsdommen fra 1994, og at man samtidig unnlater det viktigste, nemlig at en enstemmig plenumsdom i 1962 krevde full erstatning for samordningsfradraget.

Disse medlemmer registrerer videre at statsråd i regjeringen Bondevik I, Magnhild Meltveit Kleppa, forsikret Stortinget i 1999 at, sitat:

"Departementet legger til grunn plenumsdommen fra Høyesterett i 1962 om at reduksjon i en pensjon i form av et samordningsfradrag, krever full erstatning."

Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Bondevik I dessverre unnlot å sørge for at dette ble gjennomført i praksis for dem som rammes av disse tapene. Det er for øvrig den eneste gangen Høyesterett har behandlet kravet om full erstatning.

Disse medlemmer deler oppfatningen fra Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter om at både nåværende regjering og tidligere regjeringer har forsøkt å skjule seg bak Høyesterett, og påstår egentlig at Høyesterett har gitt grønt lys for å påføre enkene disse tapene.

Disse medlemmer vil videre vise til at samordning krever hjemmel i lov (samordningsloven). Høyesterett kan tolke loven, men den har ikke lovgivningsmyndighet. Når samordningsloven § 1 sier at denne lov gjelder samordning av "ytelser som en person samtidig kan få", er dette en definisjon av lovens gyldighetsområde. Verken Regjeringen eller Høyesterett er bemyndiget til å samordne utenom dette område.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen i årevis har utsatt å ta stilling til Stortingets vedtak av 2001. Det ble blant annet henvist til at man måtte vente på behandling i Pensjonskommisjonen.

Disse medlemmer viser til brev fra Norsk Pensjonistforbund til Pensjonskommisjonen, av 31. juli 2003, hvor de skriver, sitat:

"Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling, utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet, eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling vil vise."

Disse medlemmer viser videre til at Norsk Pensjonistforbund i et brev av 10. oktober 2006 til daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen har bedt om en redegjørelse av tolv punkter. Etter hva disse medlemmer erfarer, har en slik redegjørelse ennå ikke blitt gitt.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 1 (2008–2009) fra Riksrevisjonen, hvor det påpekes følgende, sitat:

"Riksrevisjonen konstaterer at Stortinget gjennom en 15-årsperiode har tatt opp problemet med at enkelte tjenestepensjonister taper på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden, såkalt negativ effekt. Riksrevisjonen har merket seg at departementet vil vurdere samordningen i arbeidet med pensjonsreformen. Avklaring av problemstillingen har tatt lang tid, og mange pensjonister har ikke fått de ytelsene som Stortinget opprinnelig la til grunn. Det kan derfor stilles spørsmål ved framdriften i arbeidet til nå har vært i tråd med Stortingets forutsetninger."

Disse medlemmer viser til at "negativ effekt" ut fra dagens regelverk vil berøre flere brukere også lenge etter at ny alderspensjon i folketrygden er innført i 2011. Nytt pensjonssystem vil måtte føre til endringer i samordningslovens bestemmelser om samordning mellom pensjon fra folketrygden og andre ytelser.

Disse medlemmer registrerer at også Riksrevisjonen påpeker dette forhold i sin årlige rapport, jf. Dokument nr. 1 (2008–2009). Det er derfor viktig at problemstillingen i forbindelse med "negativ effekt" avklares så raskt som mulig.

Disse medlemmer har merket seg at Riksrevisjonen påpeker at samordningsloven gjør at enkelte tjenestepensjonister taper på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden, såkalt "negativ effekt".

Disse medlemmer mener det kan se ut til at Regjeringen lider av to alvorlige svakheter. De klarer ikke å innrømme egne feil, og de kan ikke redegjøre for seg.

Disse medlemmer vil understreke at Stortinget har sørget for etterbetalinger i milliardklassen for å rette opp det som Eidsivating lagmannsrett, lovgiver og Riksrevisjonen helt klart har oppfattet som feilbehandling fra departementets side, men departementet har hittil ikke klart å innse eller innrømme at de har gjort noen feil.

Disse medlemmer vil vise til stortingsvedtaket av 15. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 14. mai 2002, der daværende statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte, sitat:

"at det er regjeringens fordømte plikt og iverksette stortingets vedtak."

Disse medlemmer vil for ordens skyld understreke at problemet knyttet til "negativ effekt" var vesentlig større tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av samordningsloven ble det ryddet opp i av Stortinget i 1989 og 1992, med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om en restgruppe.

Disse medlemmer viser til at Stortinget 5. juni 1992 vedtok en endring i samordningsloven hvor departementet fikk fullmakt til å utarbeide forskrift om justering av samordningsfradraget i de tilfeller det oppsto "negativ effekt".

Disse medlemmer viser også til behandlingen av St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, hvor regjeringen konkluderte med at dagens samordning foreløpig burde videreføres, men at spørsmålet skulle vurderes på nytt i lys av pensjonskommisjonens innstilling.

Disse medlemmer viser til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet ikke har opplyst om det foreligger planer for vurdering og eventuell endring av samordning etter dagens regelverk.

Disse medlemmer vil peke på at Stortinget ved flere anledninger, etter 1992, har tatt opp spørsmålet knyttet til praktiseringen av samordningsloven.

I likhet med Riksrevisjonen konstaterer disse medlemmer at problemet med "negativ effekt" ikke er løst til tross for at Stortinget gjennom lengre tid har forutsatt dette.

Disse medlemmer vil også understreke at flertallet av dem det rammer er kvinner, og mener at en videreføring av dagens regelverk medfører at man fortsatt tillater en pensjonsdiskriminering av disse kvinnene.

Disse medlemmer viser til forslaget som er fremmet i representantlovforslaget, og mener dette må forstås slik at man nå ønsker å endre samordningsfradraget, slik at det også for denne gruppen blir slik at statspensjonen ikke reduseres med et høyere beløp enn det beløpet som egenopptjening i folketrygden øker med.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I

I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endring:

§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:

Fullt samordningsfradrag skal i alle tilfelle begrenses slik at pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.

II

Loven trer i kraft straks."