2. Kunnskap om det norske leiemarkedet
Norge har en lav leieandel i boligmassen sammenlignet med andre nord- og mellomeuropeiske land. Andelen husholdninger som leier er i overkant av 20 pst. Dette utgjør omtrent 400 000 boliger. Flertallet av dem som leier har lav inntekt. Inntektsmønsteret henger sammen med aldersmønsteret på leierne; i 20-årene bor over halvparten til leie. Mønsteret gjelder også for eldre leiere hvor lav inntekt ofte er en mer varig økonomisk situasjon.
Det er en overrepresentasjon av etniske minoritetsgrupper blant leierne.
Det offentliges andel av utleiemarkedet har holdt seg stabilt rundt 15 pst. de siste ti årene. Dette er trolig et litt for lavt estimat. Levekårsundersøkelsen 2004 anslår at sokkelboliger utgjør en tredjedel av utleiemarkedet.
Et flertall av leierne har trolig tidsubestemte leiekontrakter.
I proposisjonen er det gjort rede for en undersøkelse foretatt av Norsk institutt for forskning om oppvekst, levekår og aldring (NOVA) i desember 2005 for å kartlegge befolkningens kjennskap til sentrale bestemmelser i husleieloven.
Dessuten er det referert til en undersøkelse som NOVA og Fafo gjennomførte vinteren 2006–2007 for blant annet å kartlegge praksis og rutiner rundt bruken av spesialbestemmelsene i husleieloven §§ 11-1 og 11-2.
I proposisjonen redegjøres det også for erfaringer fra Prosjekt Bostedsløse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at husleieloven har bestemmelser om prisvern, men erfaringene har vist at disse bestemmelsene har hatt en begrenset effekt som middel for å hindre urimelige leienivåer. Etter at et leieforhold har vart i tre år, kan det i dag kreves regulering av leien til gjengs leie. Et stort problem med dagens lovgivning, er at man på landsbasis ikke har noe erfaringsgrunnlag for å fastslå hvilket nivå som er riktig for en vurdering av gjengs leie.
Flertallet viser til at det i områder utenfor Oslo og Akershus ikke finnes noe fungerende prisvernsystem. Takstnemnder og domstolene skulle overta dette ansvaret i husleieloven fra 1999. I rettspraksis finnes det bare en håndfull eksempler på at prisvernbestemmelsene er påberopt. De fleste av disse gjelder næringsforhold.
Flertallet mener på denne bakgrunn at departementet må vurdere om det kan utarbeides en leieprisstatistikk som kan danne grunnlag for å finne nivået for gjengs leie. Flertallet viser til at Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeider den såkalte leiemarkedsundersøkelsen (LMU). Denne undersøkelsen har begrenset verdi fordi tallmaterialet ikke er tilstrekkelig spesifikt. SSB har opplyst at de har full anledning til å gjøre disse statistikkene mer spesifikke slik at de kan brukes til å fastslå gjengs leie, men at det ikke er satt av midler til nødvendig videreutvikling og drift av en slik utvidet LMU.
Flertallet mener det kan være en mulighet å videreutvikle LMU-målingene til å gi signifikante verdier på gjengs leie i ulike områder av landet. Flertallet ber departementet om å vurdere eventuelle tiltak slik at det kan utarbeides statistikk over gjengs leienivå. I større kommuner, f.eks. med flere enn 50 000 innbyggere, bør statistikken spesifiseres for ulike områder av kommunen. Statistikken skal utarbeides og offentliggjøres minst én gang i året. I tillegg bør det utarbeides poengskalaer for særegne forhold som gir grunnlag for fratrekk/påplusning av gjengs leie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forutsetter at et bedre grunnlag for å beregne gjengs leie ikke er det samme som å gjeninnføre husleieregulering og pristak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør være full avtalefrihet for fastsettelse av leiebeløp ved utleieforhold. Husleiens størrelse og art er derfor et forhold som bør bestemmes av partene selv gjennom avtale. Det offentliges inngripen i det private marked skal være begrenset til å stimulere den frie konkurranse samt strengt kontrollere at uheldig kartell- eller monopolvirksomhet ikke oppstår. Rent prinsipielt bør det ikke innføres lov- eller regelverk med det formål å regulere bort eller vesentlig å svekke markedselementenes betydning på etterspørsel- eller tilbudssiden.
Disse medlemmer vil peke på at utrykket markedsleie således er det mest korrekte begrepet å benytte i leieforhold.
Disse medlemmer er av den mening at offentlig innblanding i utleieforhold som er omtalt i loven, herunder leiens størrelse, i seg selv er en kilde til å skape konflikter mellom leier og utleier. Det er derfor viktig å begrense at utleieforhold underlegges offentlige bestemmelser og kontroll som kan skape enda større problemer enn de som eventuelt kan oppstå i et fritt marked.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 3-1 annet ledd skal lyde:
Leiens størrelse fastsettes som det beløp partene selv blir enige om skal gjelde.
Lovforslaget § 3-1 annet ledd blir nytt tredje ledd."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener det norske leiemarkedet er preget av dårlig organisering på utleiesiden og mange uerfarne leietakere på den andre siden. Myndighetene må derfor bidra til å profesjonalisere utleiesektoren og bidra til mer langsiktighet. I Norge har vi en særlig tradisjon for å stimulere eid bolig. Disse medlemmer vil videreføre en slik stimulering, men ønsker også et økt politisk fokus på å styrke leiesektoren. Den er kommet for å bli, også i Norge. Disse medlemmer ser for seg at leiesektoren kommer til å vokse de nærmeste årene på grunn av økonomisk uro og økte ungdomskull. Studentsamskipnaden i Tromsø har organisert både utleiere og leietakere ved hjelp av Internett, og disse medlemmer mener det er et enkelt og billig virkemiddel som kan bidra til at flere byer i landet gjør det samme. Dette vil være ett tiltak for å organisere sektoren bedre og bidra til mer profesjonalitet. Disse medlemmer ser også for seg flere ideelle boligstiftelser inn i leiesektoren og utfordrer Regjeringen på en politikk for å bidra til å etablere disse. Det er også behov for å styrke informasjonstiltak overfor særlig unge leieboere. Disse medlemmer oppfordrer derfor Regjeringen til å vurdere hvilke aktører som kan stå for en slik virksomhet.