Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Synnøve Brenden Klemetrud og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Magnhild Eia, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) om lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven). I denne proposisjonen har Barne- og likestillingsdepartementet fremmet forslag til en ny lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. Lovforslaget dekker i det vesentlige samme område som gjeldende markedsføringslov (lov 16. juni 1972 nr. 47) som forslaget foreslår å avløse. Forslaget har blant annet bakgrunn i direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere (i det følgende omtalt som direktivet om urimelig handelspraksis eller direktivet), som er tatt inn i EØS-avtalen. I proposisjonen fremmer departementet forslag til gjennomføring av direktivets bestemmelser.

Komiteen merker seg at lovforslaget gjelder næringsdrivendes markedsføring i vid forstand og hjemler Forbrukerombudets og Markedsrådets kontroll med næringsdrivendes handlinger og bruk av avtalevilkår ut fra hensynet til forbrukerne. Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett med de tilpasninger som er nødvendige som følge av direktivet. Departementet har imidlertid også gjennomgått bestemmelsene om markedsføring overfor forbrukere og vurdert behovet for endringer.

Komiteen merker seg at bestemmelser som skal beskytte næringsdrivende ikke har vært gjenstand for revisjon. De videreføres uendret, men er plassert i et eget kapittel og dermed skilt fra bestemmelsene som skal beskytte forbrukernes interesser. Komiteen slutter seg til dette.

I sin vurdering av forslaget til revidert/ny lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) har komiteen lagt særlig vekt på følgende:

• Ønske om et lovverk som beskytter forbrukerne.

• Ønske om å forenkle regelverket innenfor de rammer som er gitt av direktivet.

• Ønske om å gi gode arbeidsvilkår for seriøse næringsdrivende.

• Ønske om å gjøre forholdene vanskelige for useriøse aktører i markedet slik som "kataloghaier", svindlere og andre useriøse markedsførere.

• Et generelt ønske om å harmonisere norske lover og regler med andre land.

• Ønske om å verne barn og ungdom mot aggressiv markedsføring.

Komiteen merker seg at bestemmelser av generell karakter er tatt inn i lovforslagets kapittel 1. Loven innledes med en bestemmelse om hva loven gjelder. I kapitlet foreslås det også å lovfeste prinsippet om at faktiske påstander i markedsføringen skal kunne dokumenteres. Videre videreføres forbudet mot handlinger som strider mot god markedsføringsskikk, og forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame blir stående i påvente av revisjon av diskrimineringslovene som er under arbeid. Det samme gjelder bestemmelsen om at markedsføring alltid skal fremstå som markedsføring. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen merker seg at i lovforslagets kapittel 2 er bestemmelsene som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis, tatt inn. Disse bestemmelsene beskytter forbrukernes økonomiske interesser. Her forbys handelspraksis som er urimelig fordi den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere, særlig praksis som er villedende eller aggressiv. Komiteen ser at disse bestemmelsene for en stor del er en videreføring av gjeldende rett, men gjennomføringen av direktivet har medført endringer i begrepsbruk og utforming. Det uttrykkelige forbudet mot aggressiv handelspraksis, som har sin bakgrunn i direktivet, er nytt. I dette kapitlet er også dagens bestemmelse om prismerking foreslått videreført. Komiteen slutter seg til dette.

2.1 Kataloghaier, e-postreklame og uadressert postkassereklame

Komiteen konstaterer at lovforslagets kapittel 3 viderefører flere av dagens spesialbestemmelser om markedsføring. Dette gjelder forbudet mot krav om betaling for ytelser uten etter avtale (forbud mot kataloghaivirksomhet og negativt salg), regelen om begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder (bl.a. e-postreklame) og reguleringen av levering av uadressert reklame ("Nei takk" til uadressert reklame). Komiteen slutter seg til at man viderefører dagens spesialbestemmelser mht. forbudet mot "kataloghaivirksomhet" etc., og begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder (bl.a. e-postreklame).

Når det gjelder levering av uadressert reklame ("Nei takk" til uadressert reklame), har komiteen merket seg at en del kommuner og fylker har hatt disse reglene oppe til debatt og gjort sitt syn kjent både gjennom media og i henvendelser til komiteen. Komiteen setter pris på det engasjementet som er vist i saken.

Komiteen har merket seg at det fra flere høringsinnstanser er blitt tatt til orde for å speilvende "Nei takk"-prinsippet til at man skal måtte ha en lapp på postkassene som sier "Ja takk" til reklame.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Regjeringen foreslår å videreføre dagens ordning vedrørende uadressert reklame. Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet understreker betydningen av å ta hensynet til miljø på alvor.

Flertallet legger vekt på at mulighetene for å reservere seg mot uadressert reklame gjøres så tilgjengelige, enkle og effektive som mulig. Flertallet mener dagens ordning er ubyråkratisk, velkjent og enkel å forholde seg til. Flertallet registrerer at flere kommuner ønsker å "speilvende" dagens ordning. Flertallet finner det kommunale engasjement i denne sammenheng positivt og vil vise til at kommunene selv kan bidra til å redusere uønsket distribusjon av reklame gjennom ytterligere informasjonstiltak om nei-takk-ordningen og gjennom egen distribusjon av klistremerker.

Flertallet har også merket seg at forslaget om speilvending er blitt kraftig imøtegått av næringsliv og næringsorganisasjonene, som frykter at dette vil gi avisene monopol i form av innstikkreklame og vil gjøre det umulig for små næringsdrivende (for eksempel en lokal Jokerbutikk) å komme ut med sin markedsføring i et geografisk begrenset område. Flertallet sier seg enig i dette syn og slutter seg til proposisjonen på dette felt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en rekke av landets kommuner ønsker forhåndssamtykke, det vil si en "speilvending" av dagens reservasjonsordning. I stedet for "nei takk" må forbrukeren si "ja takk". Disse medlemmer vil peke på at rundt 90 kommuner har vedtatt at de ønsker en slik speilvendingsordning og at vedtakene i de fleste tilfeller er enstemmige. Etter disse medlemmers mening bør hensynet til forbrukerne som klager over at store mengder uønsket reklame fyller opp postkassene, veie tungt. Disse medlemmer vil også understreke hensynet til miljøet som et avgjørende argument i saken. Disse medlemmer mener tonnevis av avfall kan unngås dersom dagens reservasjonsordning speilvendes. Disse medlemmer vil understreke at med denne løsningen kan bransjen fortsatt spre reklame til forbrukere som ønsker det.

Disse medlemmer viser til at det i noen kommuner spres en stor mengde uadressert reklame, mens andre kommuner ikke opplever dette som et problem. Disse medlemmer peker på at flere kommuner har ytret et ønske om en speilvending. Disse medlemmer mener den beste løsningen er å gi kommunene rett til å "speilvende" dagens "nei-takk"-ordning til en "ja-takk"-ordning lokalt, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om en endring av markedsføringsloven § 12 som åpner for at kommunene lokalt kan bestemme at dagens reservasjonsordning "speilvendes" fra "nei-takk" til "ja-takk" til markedsføring ved uadressert post."

Komiteen merker seg at det fra departementet foreslås å gi forbrukerne en rett til å si nei takk til alle gratisaviser, ved at markedsføringsloven utvides til å omfatte publikasjoner med "en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff". Retten til å si nei vil bli utformet som en separat ordning, og det vil være mulig å si nei takk til uadressert reklame og samtidig beholde gratisavisen. Som ved uadressert reklame, vil et merke eller lignende på forbrukerens postkasse og/eller inngangsdør være en tilstrekkelig tilkjennegivelse av at vedkommende ikke ønsker gratisaviser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til dette.

Flertallet viser til at forslaget om innføring av en reservasjonsrett også for gratisaviser er av hensyn til forbrukerne. Det er etter gjeldende regler ikke mulig å reservere seg mot gratisavisene, og mange forbrukere blir påtvunget produkter de ikke ønsker.

Flertallet har gjennom flere henvendelser fått signaler om at begrepet "gratisavis" i § 17 kan virke forvirrende i den forstand at forbrukere som bare har reservert seg mot uadressert reklame, vil motta gratisaviser, men ikke gratis utgave av for eksempel Aftenposten. Mens de som har reservert seg mot gratisaviser – og ikke mot uadressert reklame – fortsatt vil motta gratis utgaver av Aftenposten. Flertallet viser til at dette henger sammen med at gratis distribusjon av abonnementsaviser etter § 2 c er å betrakte som reklame, mens gratisavis ikke betraktes som reklame dersom andelen av redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig i forhold til andelen reklame.

Flertallet viser til at denne problemstillingen ble tatt opp i spørsmål fra familie- og kulturkomiteen 10. oktober 2008. Flertallet viser videre til statsrådens svar av 20. oktober 2008 (vedlegg) der det bl.a. står:

"En løsning som kan være enklere å forstå enn den som er foreslått i proposisjonen, og som ivaretar hensynet til forbrukerne, er at ett merke omfatter både det som i dag er definert som gratisaviser (Avis1) og i tillegg gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser, og at disse kategoriene får fellesbetegnelsen gratis aviser. Da blir gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser koblet av ordningen "nei takk for uadressert reklame". Forbrukerne som kun har satt opp dette merket vil motta avisene. For å gi tilfredsstillende vern av forbrukerne må en slik ordning suppleres med mulighet til å reservere seg mot "gratis aviser". For å unngå både uadressert reklame og gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser samt gratisaviser, må man reservere seg med begge merkene.

Utdeling av gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser vil imidlertid fortsatt anses som markedsføring etter loven, slik at for eksempel aggressiv (pågående) eller villedende markedsføring av disse ved utdeling av gratis aviser på gata er omfattet av lovens bestemmelser om god handelspraksis. Dette må presiseres uttrykkelig i motivene.

En måte å utforme ordningen med ett felles merke for gratisaviser og gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser på er å endre forslaget i § 17 om levering av uadressert reklame og gratisaviser, slik at bestemmelsens første punktum lyder:

"I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.""

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

"§ 17 første punktum skal lyde:

I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette."

Flertallet legger imidlertid til grunn at utdeling av gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser fortsatt vil anses som markedsføring etter loven, slik at for eksempel aggressiv (pågående) eller villedende markedsføring av disse ved utdeling av gratis aviser på gata er omfattet av lovens bestemmelser om god handelspraksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre deler ikke departementets syn på dette felt. Disse medlemmer mener det ikke er riktig å utvide muligheten til å si nei takk til uadressert reklame til også å omfatte gratisaviser og øvrige aviser som tidvis gis ut til et avgrenset lokalt område i fulldistribusjon. Disse medlemmer mener en slik ordning i tillegg til å være byråkratisk/vanskelig å administrere vil være ødeleggende i forhold til den offentlige debatt og informasjonsutveksling i samfunnet. Samtidig vil den være sterkt hemmende for lokalavisenes mulighet til å markedsføre seg.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar av 20. oktober 2008 (vedlegg 2) på spørsmål fra familie- og kulturkomiteen vedrørende begrepet "gratisaviser" som kan være uklart, og at ordningen etter den nye bestemmelsen i § 17 kan misforstås. Det stilles blant annet spørsmål om hvorvidt det er tilsiktet at gratisaviser og gratis fulldistribusjon av andre aviser skal behandles ulikt.

Disse medlemmer deler ikke statsrådens syn og anser ikke gratisaviser og aviser i fulldistribusjon som reklame – på samme måte som øvrig offentlig informasjon, informasjon fra politiske partier etc.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår m.v. skal § 17 overskriften og første ledd lyde:

§ 17 Levering av uadressert reklame

I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette."

2.2 Telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post

Komiteen merker seg at departementet foreslår nye regler om markedsføring ved hjelp av telefon eller adressert post. Det foreslås flere konkrete tiltak for å effektivisere dagens reservasjonsordning mot telefonmarkedsføring. Det åpnes eksempelvis for å registrere telefonnummer i tillegg til fødselsnummer i Reservasjonsregisteret. De næringsdrivende pålegges hyppigere kontroll mot registeret og må informere om reservasjonsmuligheten når de ringer dem som ikke har reservert seg. For øvrig foreslås det å stille krav om skriftlig aksept ved telefonsalg til forbrukere i angrerettloven. Dersom forbrukeren ikke gir skriftlig aksept, vil ikke bindende avtale være inngått. Det forelås også en skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse om enkelte sentrale avtalevilkår.

Komiteen merker seg at det fortsatt er mange som klager på aggressiv telefonmarkedsføring og manglende etterlevelse av regelverk fra aktørene. Det kan derfor synes som om det er behov for en innstramming.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støtter proposisjonen på dette felt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at en samlet forbrukerbevegelse lenge har gått inn for forbud mot telefonsalg og at meningsmålinger viser at et stort flertall av befolkningen ønsker strengere reguleringer på området. Dette medlem mener Regjeringens forslag ikke går langt nok, og at en speilvending av dagens reservasjonsrett bør innføres: forbrukerne må si ja takk til telefonreklame for at det skal være lovlig. Dette medlem vil vise til at speilvending av dagens reservasjonsordning er et noe mildere tiltak enn forbud. Dette medlem mener dette er en god løsning fordi ordningen beskytter forbrukeren samtidig som det åpner for markedsføring til forbrukere som ønsker det. Dette medlem vil imidlertid understreke at det bør være et unntak for aviser og frivillige organisasjoner, fordi frivillig virksomhet har et samfunnsnyttig formål og avisene har en viktig samfunnsrolle. Dette medlem vil peke på at telefonmarkedsføring er en viktig del av avisene og frivillige organisasjoners inntektsgrunnlag.

Komiteen viser til at ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners telefonsalg foreslås unntak fra kravene om skriftlig aksept og skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til dette. Flertallet viser til at unntaket for telefonsalg av avisabonnement foreslås knyttet til avisdefinisjonen i merverdiavgiftsloven § 16. Flertallet legger til grunn at dette innebærer at ukepressen ikke omfattes av det foreslåtte unntaket. Flertallet viser til at avgrensningen mot magasin og ukepressen når det gjelder momsfritak, bl.a. er begrunnet med at avisenes demokratifunksjon ikke i samme grad kan gjøres gjeldende for ukepressen, selv om ukepressen kan ha betydning for å stimulere til lesning og ellers formidle verdifullt stoff. Flertallet viser videre til at departementet har lagt vekt på at hensynet til forbrukerne tilsier at unntaket ikke blir for omfattende, og derfor avgrenset unntaket til avisene, som antas å drive med allmenn formidling av nyheter av et visst omfang. På denne måten vil ukepresse og aviser behandles ut fra samme kriterier i de to lovene. Flertallet tar departementets vurderinger til etterretning og legger til grunn at den prinsipielle forståelsen av skillet mellom aviser og ukepresse i merverdiavgiftsloven § 16 videreføres i markedsføringsloven.

Komiteen mener det bør vurderes å gjøre reservasjonsordningen lettere tilgjengelig. For unge mennesker er det enkelt å orientere seg om muligheten til å reservere seg via Internett og telefon, men ikke alle vet om denne muligheten. Komiteen ber derfor Regjeringen vurdere om det kan informeres bedre om dagens ordning med reservasjon, eventuelt om telefonselskaper bør pålegges å informere om reservasjonsordningen ved salg av telefonabonnement.

Når det gjelder unntaket for telefonsalg av avisabonnement, vil komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre imidlertid mene at aviser og ukeblander/magasiner skal likebehandles i dette regelverket. Disse medlemmer kan vanskelig se gode grunner for den forskjellsbehandling av publikasjoner som det her legges opp til, og vil mene at aviser, tidsskrifter, ukeblader osv. bør likebehandles på dette felt uavhengig av utgivelsesfrekvens.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I angrerettloven § 10a fjerde ledd skal ny bokstav c lyde:

• c) Salg av abonnement på magasiner og ukeblad."

Komiteen viser til statsrådens svar av 20. oktober 2008 (vedlegg 1) på spørsmål fra familie- og kulturkomiteen vedrørende lovforslagets §§ 12 og 13 – der man i proposisjonen har foreslått innført begrepet "fysiske personer". Komiteen spør om dette medfører at plikten til å "vaske" mot reservasjonsregistrene utvides til også å gjelde henvendelser fra næringsdrivende til personer hos annen næringsdrivende, som man ikke allerede har et kundeforhold til.

Komiteen viser til at statsråden i sitt svar bekrefter dette:

"… forslaget innebærer at en bedrift i utgangspunktet ikke kan rette telefonmarkedsføring direkte til en fysisk person, herunder for eksempel en innkjøpssjef eller salgssjef på jobben, dersom denne personen står oppført i Reservasjonsregisteret. Dette fremgår av merknadene til § 13 på side 200-201 i proposisjonen. Man pålegger dermed næringslivet å "vaske" mot Reservasjonsregisteret også i forbindelse med markedsføring til andre næringsdrivende.

Næringsdrivende kan imidlertid ringe bedriftens sentralbord, siden bedriften som sådan ikke er en "fysisk person", for så å bli viderekoblet til f.eks. innkjøpssjefen."

Komiteen vil anta at forslaget vil være problematisk å gjennomføre og at det kan ha en uheldig og utilsiktet effekt, siden det kan være i arbeidsgivers interesse at enkeltpersoner, selv om de har reservert seg som privatpersoner, likevel mottar markedsføring og tilbud i egenskap av sin funksjon i jobbsammenheng.

Komiteen vil derfor legge til grunn at reservasjonsretten ikke skal gjelde i arbeidsforhold og at teksten i lovforslaget bør endres. Komiteen vil her vise til statsrådens svarbrev av 20. oktober 2008 (vedlegg 1) der det skisseres at en slik endring enklest kan gjøres ved å erstatte "fysisk person" med "forbruker" i § 12:

"Begrepet "forbruker" benyttes også i forslaget til § 14 om forbud mot telefonmarkedsføring på enkelte tidspunkter. Endringen vil innebære at dersom innkjøpssjef Kari Ås eller selvstendig næringsdrivende Petra Ås har reservert seg, vil det være forbudt å rette direkte markedsføringshenvendelser om produkter til privat bruk til dem, men ikke henvendelser om produkter til bruk i bedriften de er ansatt i eller driver.

Hensynet til næringsdrivende eller arbeidstakere kan ivaretas ved at de får mulighet til å reservere seg "lokalt"/direkte hos den enkelte markedsfører (som i dag)."

Komiteen siterer videre fra statsrådens brev:

"Begrepet "fysiske personer" er også brukt i forslagets § 13. Etter denne bestemmelsen er det forbudt å rette markedsføring mot "fysiske personer" som har reservert seg. Hvis § 12 blir endret må § 13 forstås slik at forbudet gjelder markedsføring overfor forbrukere som har reservert seg i Reservasjonsregisteret og markedsføring overfor forbrukere og andre fysiske personer som har reservert seg direkte hos en næringsdrivende.

Slik departementet ser det vil det ikke være nødvendig å endre § 13, men følgende endring i § 12 vil medføre at en reservasjon i Reservasjonsregisteret ikke skal gjelde i arbeidsforhold:

§ 12 Rett til å reservere seg mot markedsføring ved telefon eller adressert post

Forbrukere kan reservere seg mot markedsføring ved telefon eller adressert post ved å registrere navn, adresser og telefonnumre i det sentrale reservasjonsregisteret for direktemarkedsføring (Reservasjonsregisteret). Den som registrerer seg i Reservasjonsregisteret kan angi at reservasjonen likevel ikke skal gjelde for markedsføring til inntekt for frivillige organisasjoner.

Næringsdrivende som markedsfører ved telefon eller adressert post, skal oppdatere sitt adresseregister i forhold til Reservasjonsregisteret før første gangs henvendelse og før henvendelse den måned markedsføring utføres.

Både forbrukere og andre fysiske personer kan reservere seg direkte hos næringsdrivende.

Kongen kan gi forskrift med nærmere regler for Reservasjonsregisteret.

Departementet har sjekket forholdet til EØS-regelverket, og antar at en slik endring er i overensstemmelse med de relevante direktivene på området."

Komiteen foreslår at § 12 skal lyde:

"§ 12 Rett til å reservere seg mot markedsføring ved telefon eller adressert post

Forbrukere kan reservere seg mot markedsføring ved telefon eller adressert post ved å registrere navn, adresser og telefonnumre i det sentrale reservasjonsregisteret for direktemarkedsføring (Reservasjonsregisteret). Den som registrerer seg i Reservasjonsregisteret kan angi at reservasjonen likevel ikke skal gjelde for markedsføring til inntekt for frivillige organisasjoner.

Næringsdrivende som markedsfører ved telefon eller adressert post, skal oppdatere sitt adresseregister i forhold til Reservasjonsregisteret før første gangs henvendelse og før henvendelse den måned markedsføring utføres.

Både forbrukere og andre fysiske personer kan reservere seg direkte hos næringsdrivende.

Kongen kan gi forskrift med nærmere regler for Reservasjonsregisteret."

2.3 Tilgift, rabatter utlodning og konkurranser

Komiteen merker seg at departementet foreslår endringer i bestemmelsene om bruk av tilleggsytelser i markedsføringen. Enkelte av restriksjonene på slik markedsføring foreslås opphevet. Dette gjelder for det første tilbud om ekstraytelser "på kjøpet" som til nå har vært forbudt, dersom det ikke var naturlig sammenheng mellom hovedytelsen og ekstraytelsen (tilgift). Det samme gjelder forbudet mot bruk av visse rabattkuponger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, ser at dette vil bringe norsk lovgivning mer i tråd med de øvrige nordiske land og Europa for øvrig. Flertallet har også merket seg at det er hevdet at opprettholdelse av særnorske regler på dette felt vil kunne anses som handelshindre og derfor ikke være i tråd med EØS-avtalen. På den annen side vil det kunne hevdes at et frislipp mht. tilleggsytelser, vil kunne gjøre markedet mer uoversiktlig for forbrukerne. Flertallet har merket seg begge syn, men kommer ut fra en helhetsvurdering frem til at man vil støtte den liberaliseringen proposisjonen legger opp til.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er ikke enig i at forbudet mot tilgift bør oppheves. Disse medlemmer viser til at bruk av konkurranser og "tilleggsgaver" har blitt vanligere ved markedsføring. Denne utviklingen er bekymringsfull når tilgiften er rettet mot barn. Disse medlemmer har merket seg at det jobbes med et nytt EU-direktiv som vil gjøre det vanskelig å opprettholde et generelt forbud mot tilgift. Dette direktivet er imidlertid ikke vedtatt ennå. Disse medlemmer mener at Norge – i stedet for å oppheve forbudet – bør påvirke andre land til å ta mer hensyn til barn og unges forbrukervern ved utformingen av direktivet. Disse medlemmer mener et forbud mot tilgift er en effektiv måte å unngå at barn "lokkes" til å kjøpe produkter de egentlig ikke trenger eller ønsker fordi tilgiften er fristende. Disse medlemmer mener dette er en svært uheldig form for markedsføring og mener en liberalisering på dette området svekker barns forbrukervern.

2.4 Beskyttelse av barn og unge

Komiteen merker seg at i lovforslagets kapittel 4 foreslås det nye særregler for å beskytte barn og unge. Komiteen har registrert at det er praksis for at lovens bestemmelser tolkes strengere der markedsføring er rettet til barn. Forslaget innebærer at denne praksisen lovfestes og synliggjøres. Det foreslås en generell regel som markerer at barn er en særlig påvirkelig gruppe som det skal vises særlig aktsomhet overfor. Videre foreslås det en bestemmelse om urimelig handelspraksis overfor barn og en bestemmelse om god markedsføringsskikk (etiske og moralske aspekter) ved markedsføring overfor barn.

Komiteen ønsker en best mulig beskyttelse av barn og unge og slutter seg til departementets forslag om å lovfeste de prinsipper som i dag følger av forvaltningspraksis. Komiteen legger til grunn at den foreslåtte aktsomhetsnorm i forslagets § 19 er uttrykk for ønsket om å synliggjøre et generelt prinsipp som følger av gjeldende rett.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at et uttrykkelig forbud mot direkte-reklame overfor barn og unge under 16 år vil være uforenlig med EU-direktivet. Flertallet understreker derfor betydningen av en streng praktisering av generalklausulen når markedsføring er rettet mot barn eller der generell markedsføring også når barn. Flertallet viser også til at mer spesifikke krav enn det som generalklausulen gir muligheter for, finnes i sektorlovgivningen. Flertallet viser i denne forbindelse til bestemmelsene i kringkastingsregelverket om barn og TV-reklame og at disse reglene vil gå foran markedsføringsloven.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det hersker uenighet rundt hvorvidt et forbud mot direktereklame til barn under 16 år vil være forenlig med direktivet eller ikke. Disse medlemmer viser til at Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Framtiden i våre hender mener at det bør innføres et slikt forbud, og at BarneVakten anbefaler at norsk praksis følger svensk praksis som forbyr direktereklame til barn under 16 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre presiserer (i likhet med proposisjonen) at man ikke går inn for begrensninger med hensyn til kinoreklame (som henvender seg til voksne) som vises i forbindelse med barneforestillinger.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at departementets syn er at det er for tidlig å ta stilling til forslaget om forbud mot kinoreklame på barneforestillinger, og at departementet viser til at det kan være naturlig å innpasse et eventuelt forbud i sektorlovgivning under Kultur- og kirkedepartementet fremfor i markedsføringsloven.

Dette medlem viser videre til Innst. O. nr. 15 (2006–2007):

"Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at kringkastingsloven beskytter barn mot reklame i norske tv- og radiostasjoner som har sine sendinger fra Norge. Dette medlem mener det bør være reklamefrie soner spesielt for de yngste barna. Dette medlem vil understreke at kino er et sterkere medium enn fjernsyn. Det faktum at barn og unge daglig utsettes for et stadig økende kommersielt press tilsier at det bør være noen reklamefrie soner. Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at et reklameforbud på barneforestillinger vil redusere det kommersielle presset på barn og familier. Disse medlemmer viser til at et slikt reklameforbud er i tråd med høringsuttalelsene til Barneombudet, Forbrukerombudet og "Familie og Medier". Disse medlemmer ønsker derfor å fremme følgende forslag:

Stortinget ber Regjeringen om å innføre et forbud mot visning av reklame i forbindelse med filmer for barn fra 7 år og nedover."

Dette medlem vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å innføre et forbud mot visning av reklame i forbindelse med filmer for barn fra 7 år og nedover."

2.5 Håndheving

Komiteen konstaterer at kapittel 5 omhandler håndhevingsmyndighetenes kontroll med avtalevilkår og krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Bestemmelsene i dette kapitlet er en videreføring av gjeldende rett.

Komiteen registrerer at bestemmelser som utelukkende regulerer forhold næringsdrivende imellom, foreslås skilt ut fra lovens øvrige bestemmelser og er tatt inn i lovforsalgets kapittel 6. Disse videreføres uendret.

Komiteen viser videre til at forhold vedrørende Forbrukerombudet og Markedsrådet og deres kompetanse er regulert i lovforslagets kapittel 7. Det foreslås å videreføre gjeldende rett ved at Forbrukerombudet er tilsynsorgan, mens Markedsrådet er et domstolsliknende forvaltningsorgan som er Forbrukerombudets overinstans i faglige saker. Hovedregelen er at Markedsrådet treffer vedtak ved brudd på loven, men i visse unntakstilfeller kan Forbrukerombudet treffe vedtak selv som førsteinstans. Det foreslås å effektivisere Forbrukerombudets håndheving på noen punkter, samt å innføre hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på enkelte av lovens bestemmelser. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen viser til at det i lovforslagets kapittel 8 foreslås å videreføre dagens bestemmelser om grenseoverskridende håndheving av forbrukerregelverk innenfor EØS-området uendret. I lovforslagets kapittel 9 er det tatt inn bestemmelser om straff. Dagens straffehjemler foreslås noe innskrenket pga. at det foreslås en effektivisering av den administrative håndhevingen. Komiteen har ingen merknader til disse kapitlene.