1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen foreslår Justisdepartementet endringer i arveloven og enkelte andre lover. Formålet med lovforslaget er å styrke samboeres arverettslige vern.

Lovforslaget innebærer for det første at samboere med felles barn skal ha rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Det vil si at en gjenlevende samboer skal ha rett til arv selv om det ikke fremgår av et testament etter den avdøde. Etter forslaget skal denne retten til arv gjelde der partene har, har hatt eller venter barn sammen. Etter forslaget vil en gjenlevende samboers rett til arv i kraft av loven være begrenset til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Arv utover dette beløpet må ha grunnlag i testament. Det foreslås at den lovbestemte arven til en gjenlevende samboer skal gå foran livsarvingenes pliktdelsarv der boet ikke er stort nok til å dekke begge deler.

For samboere som ikke har felles barn, men som har vært samboende i fem år eller mer, foreslås det en adgang til å fastsette i testament at den andre parten i forholdet skal ha rett til en arv opp til fire ganger grunnbeløpet, som går foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Denne bestemmelsen er aktuell for samboere som ikke har felles barn, men som har særskilte livsarvinger. Samboere uten barn kan fritt disponere til fordel for hverandre ved testament.

For det annet foreslås det at en gjenlevende samboer gis rett til å sitte i uskiftet bo. Også retten til å sitte i uskifte er etter forslaget betinget av at samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. Uskifteboet omfatter etter forslaget felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo som har tjent til samboernes felles bruk.

Forslaget omfatter bare samboerforhold som oppfyller visse kriterier. Bakgrunnen for dette er at regler om arverettigheter etter departementets syn bør begrenses til samboerskap som i så stor grad bærer preg av å være et livsfellesskap at det er rimelig å gi samboerne en rett som ellers bare tilkommer ektefeller. Forslaget gjelder videre begrensede arverettslige rettigheter. Det er dermed ikke tale om full likestilling med det som gjelder for ektefeller.

Departementet anser det som viktig at det i forbindelse med ikrafttredelsen av lovendringene gis omfattende informasjon om hvem reglene vil gjelde for, og hvilke rettigheter de vil gi.

I kapittel 2 redgjøres det for bakgrunnen for lovforslaget, og i kapittel 3 redegjøres det for forekomsten av samboere i ulike alderssegmenter. Videre gis det i de følgende kapitler en oversikt over hovedtrekk i gjeldende rett, rettsstillingen i de nordiske land samt en gjennomgang av arverettslige hensyn.

1.2 Hvem skal regnes som samboere?

Et hovedspørsmål er hvordan samboerbegrepet skal avgrenses. Spørsmålet er med andre ord hvem som skal ha rett til arv og uskifte etter reglene i lovforslaget. Utformingen av en samboerdefinisjon i arveloven kan reise flere spørsmål, blant annet om partene må være myndige, om det skal kreves at de bor i samme husstand eller har samme folkeregistrerte adresse, om det skal kreves aktiv registrering av samboerskap, om de må ha felles økonomi, om begrepet kan omfatte situasjonen der flere enn to lever sammen, om partene må være av forskjellige kjønn, eller om homofile og lesbiske par også skal omfattes, om partenes egen oppfatning skal være et relevant hensyn, og om det er til hinder for å regnes som samboer at man er gift eller registrert partner på en annen kant. Valget av avgrensning av samboerbegrepet kan tenkes å bero på hvilket rettsområde som skal reguleres, og de særlige hensyn som reglene tar sikte på å fremme.

En rekke lovregler legger rettsvirkninger til det å være samboer. Det finnes likevel ikke et entydig samboerbegrep eller en alminnelig definisjon i lovgivningen. Avgrensningen av hvem som skal regnes som samboer, varierer fra rettsområde til rettsområde, avhengig av hvilke hensyn reglene skal ivareta.

Departementet går ikke inn for en generell samordning av ulike samboerdefinisjoner i lovverket. Til det er behovene og hensynene på ulike rettsområder for forskjellige. Samtidig er det god grunn til å vurdere om det på noen områder kan lages definisjoner som er tilpasset hverandre, især på rettsområder som ligger nær opp til hverandre.

I lovforslaget opprettholdes kravet om at samboerne må være minst 18 år.

Departementet går også inn for et krav om at man ikke kan være gift, registrert partner eller samboer på en annen kant.

Under høringen har det vært bedt om at det presiseres at personer som ikke kan gifte seg heller ikke skal regnes som samboere. Etter departementets syn følger det av en tolkning av begrepet "ekteskapsliknande forhold" at for eksempel søsken ikke kan regnes som samboere. Departementet har likevel tatt inn en presisering av definisjonen i lovforslaget.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig eller ønskelig å stille krav om at samboerne må ha samme folkeregistrerte adresse. Det kan være mange grunner til at samboerne ikke er registrert på samme adresse.

Departementet følger opp forslaget fra høringsnotatet om at samboerskapet må bestå ved den førstavdødes bortgang. Det var lagt til grunn i høringsnotatet at partene kan anses som samboere selv med midlertidige avbrudd i felles bosted, for eksempel på grunn av studier, arbeidsforhold, sykehus- eller institusjonsopphold. Enkelte høringsinstanser har foreslått å presisere dette i lovteksten og samtidig samordne arvelovens definisjon med det som følger av arveavgiftsloven. Departementet er enig i dette.

I departementets lovforslag er det ikke lagt opp til noen forskjell mellom heterofile og homofile samboerskap. Kravet om felles barn innebærer imidlertid at reglene i mindre grad vil være aktuelle for homofile samboere.

I høringsnotatet ble det foreslått en ny samboerdefinisjon i tvangsfullbyrdelsesloven. I hovedtrekk gikk forslaget ut på å presisere "ekteskapslignende forhold" i tvangsfullbyrdelsesloven slik at samboere med felles barn og samboere som har levd sammen i minst to år, omfattes. Bestemmelsen angir et utgangspunkt for når en kreditor kan få utlegg for krav mot skyldneren i (en ideell halvpart av) en felles bolig som skyldneren eier sammen med sin ektefelle eller partner. Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig å klargjøre "ekteskapslignende", selv om regelen i tvangsfullbyrdelsesloven har begrenset rekkevidde. Det fremgår tydeligere når presumsjonsregelen gjelder. Departementet viser også til at forslaget innebærer en kodifisering av den praksis som har utviklet seg. Departementet viderefører derfor forslaget i høringsnotatet.

1.3 Rett til arv etter loven

Samboere har ingen rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Arverett forutsetter her som ellers i Norden at den avdøde har tilgodesett sin samboer i testament. Testasjonsfriheten er begrenset når testator har livsarvinger, som går ut på at to tredeler av formuen etter den avdøde er pliktdelsarv for livsarvingene.

Departementet ser grunn til å følge opp forslaget i høringsnotatet om at samboere på visse vilkår skal ha rett til arv etter hverandre i kraft av loven.

Departementet foreslår at felles barn kan gi den gjenlevende samboeren arverett etter loven, opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. For samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, bærer samboerskapet gjerne preg av å være et livsfellesskap. På den bakgrunn vil det etter departementets syn normalt gi en rimelig løsning at den gjenlevende samboerens interesser til en viss grad prioriteres foran andre arvinger. Forslaget innebærer at samboere med felles barn vil ha rett til arv etter hverandre uten at dette må fastsettes i testament, og at arven vil gå foran livsarvingenes pliktdelsarv, uansett om livsarvingene er felles barn eller avdødes særkullsbarn.

Departementet følger ikke opp forslaget i høringsnotatet om at samboere som har bodd sammen i fem år eller mer, skal ha rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Etter departementets syn gir det i disse tilfellene en rimeligere løsning å overlate til samboerne selv å fastsette i testament om de skal ha arverett etter hverandre.

Fem års samboerskap bør etter departementets syn likevel gi grunnlag for at partene kan fastsette at den gjenlevende samboeren skal prioriteres foran de særskilte livsarvingene opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. En regel om at arveretten må fastsettes i testament, men at den gjenlevendes arverett i så fall kan gå foran pliktdelsarven, gir en fleksibel regel og mulighet for samboere i denne gruppen til å finne frem til den løsningen som passer best for seg.

Når et slikt testament prioriterer samboeren foran særkullsbarn opp til 4 G, vil det bety at i helt små boer – der avdødes netto formue er mindre enn 4 G – vil samboeren arve alt. Det vil også gi samboeren fremfor særkullsbarn rett til avdødes personlige gjenstander som skriver seg fra tiden før samboerskapet og kanskje fra livsfellesskapet med særkullsbarna, og det selv om gjenstandene bare har affeksjonsverdi. Dette kan nok oppleves hardt for særkullsbarna, som kan miste retten til verdifulle minner om sin avdøde forelder på grunn av samboerskapet. En tolking av den avdøde samboerens testament kan likevel føre til at de har en slik rett i behold. Spørsmålet kommer sterkere til uttrykk ved nytt ekteskap, hvor den nye ektefellens minstearv på 4 G følger direkte av loven og ikke kan begrenses ved testament. Departementet tar derfor sikte på å komme tilbake til dette spørsmålet i samband med oppfølgingen av Skiftelovutvalgets utredning.

I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at arveretten begrenses til fire ganger grunnbeløpet (4 G). Forslaget innebærer at for samboere med felles barn, vil den gjenlevende samboeren ha rett til en arv som tilsvarer 4 G direkte i kraft av loven. Samboere som har bodd sammen i minst fem år, og som ikke har felles barn (men særkullsbarn), vil kunne begunstige hverandre i testament med en arv på opp til 4 G som går foran livsarvingenes pliktdelsarv.

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at en samboer i testament kan innskrenke legalarveretten for den annen samboer. Departementet legger særlig vekt på at partene kan ha ønske om å inngå samboerskap uten at dette skal ha betydning for andre slektningers arverett etter dem.

Departementet foreslår imidlertid – som i høringsnotatet – et krav om at testamentet må ha kommet til samboerens kunnskap for å være gyldig.

1.4 Uskifte

Samboere har i dag ingen lovfestet rett til å sitte i uskiftet bo.

Ektefeller har derimot rett til å sitte i uskifte etter reglene i arveloven. Uskifte innebærer at skifteoppgjøret etter en avdød ektefelle utsettes, oftest frem til den gjenlevende ektefellen dør. Under uskiftet inngår den avdødes og den gjenlevende ektefellens eiendeler i et felles uskiftebo. Retten til å sitte i uskifte avhenger av om ektefellene har særkullsbarn og om de har felleseie eller særeie.

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om rett til uskifte for samboere, og departementet foreslår at samboere med felles barn gis en slik rett i tråd med forslaget i høringsnotatet. På bakgrunn av innspill i høringsrunden mener departementet samtidig at det bør foretas enkelte justeringer i forslaget. De viktigste endringene gjelder omfanget av uskifteboet og den nærmere reguleringen av ansvaret for den avdødes gjeld.

Departementet foreslår også i tråd med høringsnotatet at det skal gjelde et krav om felles barn for å få rett til å sitte i uskifte. Det foreslås etter dette som et vilkår at samboerne har, har hatt eller venter barn sammen.

I høringsnotatet var det foreslått at retten til å sitte i uskifte etter loven skulle omfatte felles bolig og innbo. Dette vil omfatte de eiendeler den gjenlevende vil ha størst behov for å kunne overta uskiftet. Samtidig ble det i høringsnotatet lagt vekt på at samboerskap ikke bør gi grunnlag for så omfattende rettigheter som et ekteskap med felleseie, og at det dermed ikke kan være aktuelt å gi en samboer rett til å sitte i uskifte med alle de eiendeler den avdøde etterlater seg.

Som det ble pekt på i høringsnotatet, må avgrensningen av uskifteboet ses i sammenheng med ansvaret for gjelden etter den avdøde. Jo flere eiendeler uskifteboet omfatter, i desto større grad er det grunn til å gjøre den gjenlevende samboeren ansvarlig for gjelden.

Departementet har vurdert alternative måter å regulere gjeldsansvaret på. Det vil være ønskelig at flest mulig saker kan løses uten at tingrettene blir involvert. Etter departementets syn vil det representere en betydelig forenkling med en regel som innebærer at en gjenlevende samboer som ønsker å overta eiendeler i uskifte, samtidig må overta gjeldsansvaret fullt ut. Dette er løsningen for ektefeller. Et så omfattende gjeldsansvar er imidlertid ikke rimelig med mindre man gir regler som innebærer at uskifteboet vil omfatte det vesentligste av de eiendeler gjelden normalt relaterer seg til. Gjeldsansvaret bør så vidt mulig korrespondere med eiendelene i uskifteboet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at retten til å sitte i uskifte skal omfatte noen flere eiendeler enn det som var foreslått i høringsnotatet. I tillegg til felles bolig og innbo foreslås det at uskifteboet kan omfatte også bil og fritidseiendom med innbo som tjente til samboernes felles bruk.

Departementet antar at en regel om at bolig, innbo, bil og fritidseiendom kan overtas uskiftet mot at den gjenlevende må overta all gjeld, vil innebære en rimelig løsning for flertallet av samboere som faller inn under de foreslåtte reglene om rett til å sitte i uskifte. Departementet legger til grunn at i de fleste samboerskap vil familiens verdier nettopp ligge i disse eiendelene. Samtidig vil også gjeldsforpliktelsene først og fremst knytte seg til ervervet av slike eiendeler. Lovforslaget vil i disse tilfellene innebære at uskifteretten vil omfatte de viktigste eiendelene i boet, og det virker da ikke urimelig at den gjenlevende også blir ansvarlig for all gjeld.

Når det gjelder eventuelle særkullsbarn etter den avdøde, vil det, i likhet med det som gjelder for ektefeller, være et vilkår for å kunne sitte i uskifte at særkullsbarnet samtykker til dette. Særkullsbarnets interesser settes dermed foran den gjenlevendes interesser.

Departementet foreslår i samsvar med forslaget i høringsnotatet at det den gjenlevende erverver som naturlig hører sammen med eiendeler i uskifteboet, skal inngå i boet. I motsatt fall vil uskifteboet etter hvert tæres ned. Under høringen har det vært reist spørsmål om hva som skal gjelde for økonomisk overskudd ved flytting til en rimeligere bolig. Etter departementets syn bør et slikt overskudd inngå i uskifteboet. Rimelighetshensyn taler etter departementets syn for en slik løsning. Reglene ville dessuten bli vanskelige å praktisere dersom prinsippet skulle være at når eiendeler ble solgt, skulle salgssummen eller overskuddet gå ut av uskifteboet.

Når det gjelder forsikringsutbetalinger, foreslår departementet en justering av ordlyden i forsikringsavtaleloven § 15-1.

Departementet viderefører også forslaget fra høringsnotatet om hvordan uskifteboet skal deles. Det følger av lovforslaget at når den lengstlevende er død, skal uskifteboet deles i forhold til verdien av hver av samboernes eiendeler i uskifteboet på den tiden uskiftet tok til. På det tidspunktet uskifteboet etableres, skal det med andre ord foretas en vurdering av verdien av det hver av samboerne bringer inn i uskifteboet. Dette vil være nettoverdiene fra hver samboer, det vil si at det beregnes en brøk på grunnlag av den enkelte samboerens eiendeler fratrukket den enkelte samboerens gjeldsforpliktelser. Når den lengstlevende er død, skal uskifteboets nettoverdier fordeles mellom arvinggruppene etter den nevnte brøken.

De av høringsinstansene som uttaler seg, støtter forslaget om at loven skal kunne fravikes ved testament. Departementet foreslår en slik adgang i lovforslaget. Når det gjelder innskrenkninger i uskifteadgangen, vil det etter forslaget gjelde et krav om at den gjenlevende må ha fått kunnskap om testamentet. Dette forslaget fikk bred støtte i høringsrunden.

Departementet foreslår – som i høringsnotatet – at den gjenlevende som overtar boet uskiftet, ikke samtidig kan ta arv etter den avdøde. Dersom det senere skjer et skifte mens den gjenlevende fortsatt er i live, vil den gjenlevende imidlertid ta arv.

Spørsmålet om skifte ved nytt ekteskap eller samboerskap omfatter følgende situasjoner:

• en gjenlevende samboer i uskifte inngår ekteskap

• en gjenlevende samboer i uskifte etablerer samboerskap

• en gjenlevende ektefelle i uskifte etablerer samboerskap

Dersom en gjenlevende samboer i uskifte inngår ekteskap, bør uskifteboet først skiftes. Ved det nye ekteskapet oppstår et formuesfellesskap og partene har gjensidig underholdsplikt. Ekteskapet kan dessuten gi grunnlag for rett til uskifte der en av ektefellene dør. "Kolliderende" uskiftebo bør unngås. Det foreslås etter dette en endring av ekteskapsloven i tråd med høringsnotatet.

For tilfeller der en gjenlevende samboer som sitter i uskifte, etablerer nytt samboerskap, ble det i høringsnotatet ikke foreslått noen regel om umiddelbar plikt til å skifte. Det ble i stedet foreslått en rett for andre arvinger til å kreve skifte av uskifteboet når det nye samboerskapet har vart i minst to år eller samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. Departementet går inn for en regel om skifteplikt først når andre arvinger krever det, i tråd med forslaget i høringsnotatet.

Situasjonen der en gjenlevende ektefelle i uskifte etablerer nytt samboerskap, bør etter departementets syn reguleres på samme måte som der en gjenlevende samboer sitter i uskifte. De foreslåtte reglene vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett for gjenlevende ektefellers adgang til å etablere samboerskap uten at dette får konsekvenser for uskifteboet etter den avdøde ektefellen. Det er grunn til å anta at noen enker og enkemenn som sitter i uskiftet bo, etablerer samboerskap fremfor ekteskap nettopp for å unngå å måtte skifte. Enkelte høringsinstanser er opptatt av at en slik regel ikke må gis virkning for allerede etablerte samboerskap. Departementet er enig i dette, og foreslår enkelte presiseringer i overgangsreglene.

De foreslåtte reglene innebærer at man ikke uten videre vil ha noen plikt til å avvikle uskifteboet etter en tidligere samboer eller ektefelle ved inngåelse av nytt samboerskap. Som det ble pekt på i høringsnotatet, er det på den bakgrunn behov for regler som hindrer at man kan sitte i to uskiftebo samtidig. Videre er det behov for regler som hindrer at det blir en sammenblanding mellom den avdødes uskiftebo etter en tidligere partner og en ny samboers arverettigheter. Departementet foreslår regler om plikt til å skifte et tidligere uskiftet bo før man tar over et nytt bo uskiftet etter en ny partner.

1.5 Rett til innsyn i samboerens økonomiske forhold

For ektefeller gjelder at de har rett til innsyn i hverandres økonomi. Samboere har ikke tilsvarende rettigheter. Dersom en gjenlevende samboer skal ha mulighet til å vurdere sin arverettslige stilling, vil han eller hun være avhengig av å få oversikt over den avdøde samboerens økonomi. Det vil for eksempel være avgjørende for å få klarhet i hvor stor gjeld avdøde hadde.

Etter departementets syn vil det være en forutsetning for en gjenlevende som vurderer å sitte i uskifte å kunne få oversikt over den avdødes økonomiske forhold. Departementet mener at det kan være behov for en innsynsadgang for gjenlevende samboere. I lovforslaget er det lagt opp til et mer omfattende gjeldsansvar for gjenlevende samboere som vil overta et bo uskiftet, enn det som fulgte av høringsnotatet. Det innebærer at den gjenlevende har sterkere behov for å skaffe oversikt over den avdødes økonomi. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at en gjenlevende samboer som har rett til uskifte, skal ha innsynsadgang. Det innebærer for det første at samboerne må ha oppfylt samboerdefinisjonen, og at tilleggskravet om at samboerne har, har hatt eller venter felles barn, er oppfylt. Slik departementet vurderer det, kan det være usikkerhet om kravene er oppfylt i tilfeller der partene er samboere uten at de har samme folkeregistrerte adresse, og i tilfeller der de venter barn sammen uten at de har andre felles barn. Det kan da være vanskelig for en utenforstående part, for eksempel et ligningskontor, å avgjøre om det foreligger rett til innsyn. Den som krever innsyn, vil her ha bevisbyrden for at det foreligger et samboerskap som gir rett til innsyn. Har partene felles folkeregistrert adresse, vil dette innebære en sterk presumsjon for at partene er samboende etter lovforslaget.

1.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Etter departementets vurderinger er det vanskelig å gi sikre anslag om økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget. Forslaget kan på noen områder innebære noe økte utgifter og større belastning på domstolene, særlig når det gjelder uskifteattester og verdifastsettelse i forbindelse med uskiftebo. Samtidig kan en klargjøring av regelverket føre til færre prosesser, men i mangel av oversikt over hvor mange prosesser som i dag gjelder samboere, er det vanskelig å anslå noe om dette. Man må likevel anta at de foreslåtte reglene om uskifte kan føre til noen flere prosesser enn i dag. Noen betydelig merbelastning for domstolene vil forslaget imidlertid neppe føre til.