Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til representantlovforslaget i Dokument nr. 8:86 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth og Arne Sortevik om endring i lov 18. mai. 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven), i forbindelse med barnehjemssakene.

Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning av at det ikke er noen tvil om at mange tidligere barnehjemsbarn og barn fra spesialskoler har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep av alvorlig karakter. Kartleggingsutvalget, som ble oppnevnt av staten i 2003, slo fast at det foregikk omsorgssvikt og alvorlige fysiske, psykiske og seksuelle krenkinger på barnehjem og spesialskoler i perioden 1945–1980. Komiteen viser her, som forslagsstillerne, til NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Denne rapporten tar for seg en tragisk side av norsk barnevernshistorie.

Komiteen viser videre til at Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 24 (2004–2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvansker, vedtok at disse personene skulle få en tilpasset erstatningsordning gjennom Stortingets billighetserstatningsordning. Denne erstatningsordningen avskjærer ikke mulighetene for tidligere barnehjemsbarn til å kreve erstatning av staten og eventuelt gå til søksmål etter vanlige erstatningsregler. Det er i tilknytning til den sistnevnte ordningen forslagsstillerne ønsker en lovendring vedrørende foreldelsesreglene.

Som nevnt både av forslagsstillerne og justisministeren i hans merknader til representantlovforslaget i brev av 25. april 2008 (vedlagt), vil komiteen påpeke at både justiskomiteen og familie- og kulturkomiteen flere ganger har behandlet foreldelsesspørsmålet i saker mot staten. En samlet justiskomité uttaler i Innst. O. nr. 18 (1995–1996) vedrørende foreldelse av krav på skadeerstatning:

"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder."

Komiteen viser også til det forannevnte brev fra justisministeren, der han bl.a. opplyser at staten følger denne "forsiktighetslinjen".

Justisministeren sier videre:

"Hver sak og hvert sakskompleks må imidlertid vurderes konkret. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg gjeldende for erstatningskrav mot staten. Eventuelle uheldige utslag av reglene vil kunne avbøtes på annen måte enn ved lovendring, for eksempel ved at staten unnlater å påberope foreldelse."

Komiteen deler justisministerens syn, men vil presisere at den forutsetter at merknader fra en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité i Innst. S. nr. 217 (2004–2005) inngår som et tungtveiende og viktig moment i statens vurdering av om foreldelse skal påberopes. Den omtalte merknaden lød som følger:

"Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men forutset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil til slutt presisere at det er viktig at billighetserstatningsordningen fungerer fleksibelt og tilpasset. Det er viktig at saksbehandlingstiden går ned. I dag er den altfor lang for enkelte søkere, og mange har ventet i flere år på et svar. Dette oppleves som et nytt overgrep. Flertallet er glad for at det i mars 2008 ble opprettet et tredje billighetserstatningsutvalg for å øke kapasiteten, og dermed få ned den lange saksbehandlingstiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at da St.meld. nr. 24 (2004–2005) ble behandlet i Stortinget, var det et enstemmig storting som sluttet seg til merknadene om at foreldelsesfristen skulle settes til side i saker som angikk barn i barnehjem og spesialskoler. At dette den gang ikke ble fremmet som et forslag, var fordi man ikke ønsket å debattere saken i Stortinget, da dette ville kunne fremkalle svært vanskelige minner om vonde opplevelser, for dem det angikk.

Disse medlemmer vil påpeke at det var full konsensus om denne fremgangsmåten, og det var ingen tvil om at Stortingets intensjoner skulle følges, selv om disse kun var i merknads form. Når det i ettertid reises tvil om hvorvidt dette var ment å være en rettesnor for staten i slike søksmål, er det svært leit. Både for de som arbeidet med dette spørsmålet i 2005, og for alle de som nå blir fratatt muligheten til å gå til søksmål mot staten. Man kan hevde at dette er nok et overgrep mot de som allerede har mistet barndommen sin på grunn av at de under det offentliges omsorg, ble misbrukt og mishandlet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at hvis man nå ikke rydder opp i dette, ved å endre foreldelsesloven, vil dette bli stående som en skamplett i Norge for all ettertid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til dom fra Gulating lagmannsrett i sak mellom A og staten ved Barne- og likestillingsdepartementet avsagt 14. april 2008 hvor det blir sagt følgende:

"Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ikke deler statens syn på at det ikke kan være grunnlag for erstatningsansvar for staten som tilsynsmyndighet. Etter bevisførselen finner lagmannsretten det nærliggende å anta at et erstatningskrav ville føre frem ved rettslig prøving. Selv om statens begrunnelse for å påberope seg foreldelse således synes å svikte og derved fremstår å være i strid med praksis og for så vidt også i strid med instruks, jfr tingrettens premisser, gir dette ikke grunnlag for lagmannsretten til å underkjenne statens standpunkt om å påberope foreldelse."

Lagmannsrettens avgjørelse er anket til Høyesterett.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet følgende forslag:

"Vedtak til lov

om endring i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven)

I

I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) skal § 9 nytt punkt 4 lyde:

Paragrafen gjelder ikke krav mot offentlige myndigheter i forbindelse med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980.

II

Loven trer i kraft straks."