1. Sammendrag
- 1.1 Proposisjonens hovedinnhold
- 1.2 Vilkår for overlevering
- 1.3 Prosessuelle bestemmelser - overlevering fra Norge til en annen nordisk stat
- 1.4 Overlevering til Norge
- 1.5 Forholdet til Island
- 1.6 Ratifikasjon av den nordiske konvensjonen om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre)
- 1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
I proposisjonen legger departementet frem forslag til lov om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Lovforslaget vil innføre et nytt og mer effektivt system for utlevering (overlevering) av lovbrytere til strafforfølgning og straffullbyrding, og skal avløse loven fra 1961 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige, heretter kalt den nordiske utleveringsloven. Lovforslaget gjennomfører konvensjonen om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre) som ble undertegnet av alle de nordiske stater i desember 2005, og som det i proposisjonen bes om Stortingets samtykke til å ratifisere.
I dag er utlevering mellom de nordiske stater basert på likelydende lover. Dersom det i Norge oppholder seg en person som i en annen nordisk stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, kan denne staten sende en utleveringsbegjæring til den norske påtalemyndigheten. Begjæringen kan gjelde utlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av dom. Avgjørelse om utlevering kan treffes av påtalemyndigheten hvis den ettersøkte i rettsmøte har samtykket til utlevering. I andre tilfeller er det Justisdepartementet som treffer avgjørelsen. Utlevering kan i prinsippet nektes uten at det er nødvendig å gi noen begrunnelse for det.
Overleveringsordningen lovforslaget legger opp til, skiller seg fra dagens utleveringsordning på flere sentrale punkter:
Den tradisjonelle utleveringsbegjæringen erstattes av en "nordisk arrestordre".
Arrestordren skal etterkommes ved pågripelse og overlevering av den ettersøkte, med mindre en av nærmere angitte avslagsgrunner foreligger.
Muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere for politiske forbrytelser og til å kreve dobbel straffbarhet innsnevres ytterligere og blir på det nærmeste avskaffet.
Hovedregelen skal være at påtalemyndigheten treffer avgjørelse om overlevering, også når den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. I disse tilfellene skal spørsmålet om vilkårene for å overlevere er tilstede avgjøres av retten før påtalemyndigheten treffer avgjørelse. Justisdepartementet skal bare treffe avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller overlevering og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor Norden.
Det innføres meget korte frister for å etterkomme og iverksette en nordisk arrestordre.
Behovet for en ny utleveringsordning kommer blant annet av at kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende og organisert. En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet i et felles reisefrihetsområde krever at det ikke settes hindringer for etterforskning og strafforfølgning i enkelte av statene. Slike stater vil ellers lett bli et fristed for forbrytere. Den forenklede overleveringsprosedyren arrestordren innfører, vil derfor være et viktig redskap for strafforfølgning over statsgrensene.
I kapittel 2 i proposisjonen gis en gjennomgang av gjeldende rett.
Etter den nordiske utleveringsloven kan norske statsborgere bare utleveres så framt han eller hun har hatt bopel i den stat som anmoder om utlevering de siste to år, eller den handling han eller hun kreves utlevert for, kan medføre høyere straff enn fengsel i fire år. Utlevering av norske statsborgere kan i utgangspunktet heller ikke skje for handlinger som i sin helhet er begått på norsk territorium.
I henhold til den nordiske konvensjonen er den klare hovedregel at man ikke lenger kan nekte overlevering av egne statsborgere. Når det gjelder overlevering til straffullbyrding, vil det være adgang til å nekte overlevering dersom fullbyrding skjer i Norge.
Fortalen til den nordiske konvensjonen omhandler forholdet til de grunnleggende menneskerettigheter. Det fastslås at ingen skal utleveres/overleveres til et land der det er alvorlig risiko for at de vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det slås fast at konvensjonen respekterer de grunnleggende rettigheter slik de er garantert ved Den europeiske menneskerettskonvensjon.
De nordiske stater har et høyt utviklet rettssystem, og departementet legger til grunn at utlevering til de nordiske stater ikke kan komme i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Departementet ser derfor ikke behov for å foreslå at fare for at de overleverte skal bli utsatt for brudd på fundamentale rettigheter skal fastsettes som en avslagsgrunn. Dersom en slik situasjon mot formodning skulle oppstå, vil norske myndigheter uansett ha plikt til å avslå arrestordren.
Den nordiske utleveringsloven inneholder enkelte bestemmelser om når en utleveringsbegjæring skal avslås. Bl.a. kan utlevering ikke skje for politiske forbrytelser. Utlevering kan heller ikke skje dersom det er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for det samme forholdet. Det er også visse begrensninger på adgangen til å utlevere egne statsborgere.
Konvensjonens utgangspunkt er at den iverksettende stat har plikt til å pågripe og overlevere en person som det er utstedt en gyldig arrestordre på. Unntak for denne plikten er regulert i konvensjonen.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det forelå et behov for å kunne anvende alle de fakultative avslagsgrunnene. Departementet foreslo videre at det skulle være obligatorisk å avslå å iverksette en arrestordre når det var gitt påtaleunnlatelse, en avslagsgrunn som følger av konvensjonen. En påtaleunnlatelse er en konstatering av straffskyld, og regnes som en strafferettslig reaksjon som er til hinder for at saken kan tas opp på ny.
Etter konvensjonen skal en arrestordre avslås dersom lovovertredelsen som ligger til grunn for arrestordren er omfattet av et amnesti i Norge, og Norge har myndighet til å strafforfølge lovovertredelsen. Selv om dette er en situasjon som sjelden vil oppstå i praksis, er avslagsgrunnen tatt inn i lovforslaget som en obligatorisk avslagsgrunn i tråd med våre konvensjonsforpliktelser.
Videre skal etter konvensjonen en arrestordre avslås hvis personen som kreves overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig ansvarlig i den iverksettende stat. Alle de nordiske statene har i dag 15 år som den kriminelle lavalder. Bestemmelsen har derfor ikke praktisk betydning i dag. Departementet vil likevel lovfeste unntaket i tråd med konvensjonsteksten.
I henhold til den nordiske utleveringsloven kan utlevering heller ikke skje dersom det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for den handlingen utleveringen gjelder. I saker hvor etterforskning er innstilt, kan utlevering bare skje dersom vilkårene i straffeprosessloven foreligger.
Etter den nordiske konvensjonen vil norske myndigheter ha plikt til å avslå en arrestordre dersom det foreligger en endelig dom for de samme handlinger i en nordisk stat eller i en annen EU-medlemsstat. Det følger videre at man kan nekte å overlevere en person dersom det foreligger endelig dom fra en tredjestat. En arrestordre kan avslås også når det er besluttet ikke å innlede rettsforfølgning i den staten som skal iverksette arrestordren, eller å bringe rettsforfølgningen til opphør. Videre kan en arrestordre avslås dersom de samme forhold er endelig avgjort i en annen nordisk stat, og denne avgjørelsen er til hinder for videre rettsforfølgning.
Etter departementets syn bør en arrestordre avslås dersom det vil være i strid med Schengenkonvensjonen å strafforfølge personen. Når videre strafforfølging i Norge er i strid med denne bestemmelsen, bør en person heller ikke overleveres. I tråd med dette vil departementet foreslå at en nordisk arrestordre skal avslås dersom det i Norge foreligger en rettskraftig dom (enten denne er fellende eller frifinnende), dersom det er vedtatt forelegg og dersom det er meddelt påtaleunnlatelse for det samme forholdet. Når den ettersøkte er dømt eller har vedtatt et forelegg, skal arrestordren bare avslås dersom reaksjonen er fullbyrdet, er under fullbyrdelse eller ikke lenger kan fullbyrdes. Når den ettersøkte er gitt påtaleunnlatelse, skal arrestordren ikke avslås dersom det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas opp på ny.
Departementet foreslår også at en arrestordre skal avslås dersom det foreligger en godkjent avtale i konfliktråd i den samme saken, eller dersom det foreligger rettskraftig dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Også det at forfølgningen av et straffbart forhold er innstilt, vil etter gjeldende rett i utgangspunktet avskjære videre strafforfølgning. Dette gjelder imidlertid ikke absolutt. Dersom innstillingen er henlagt pga. bevisets stilling, er det mulig å gjenåpne strafforfølgningen dersom det senere oppdages nye bevis av vekt. Dersom saken er innstilt fordi en nødvendig påtalebegjæring eller annen forutsetning for å fremme saken mangler, kan saken tas opp på nytt dersom denne feilen blir avhjulpet. Departementet foreslår at en arrestordre skal avslås dersom strafforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt, med mindre det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas opp igjen i Norge.
Schengenkonvensjonen fastsetter forbud mot ny strafforfølgning for samme forhold når saken er endelig avsluttet i en annen Schengenstat. Dersom det er truffet en avgjørelse som endelig avslutter en straffesak i en annen Schengenstat, vil det dermed ikke være anledning til å strafforfølge personen, verken i Norge eller i en annen nordisk stat. Heller ikke i disse tilfellene bør personen overleveres.
I tråd med konvensjonen om nordisk arrestordre foreslår departementet at en nordisk arrestordre skal avslås hvis det foreligger endelig dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det samme forhold i en annen nordisk stat, en EU-medlemsstat eller en stat som er tilsluttet Schengensamarbeidet. I tilfelle domfellelse gjelder dette bare dersom dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller den ikke lenger kan fullbyrdes.
Når det gjelder endelige dommer fra stater som ikke er med i Schengensamarbeidet, foreslår departementet at det gis adgang til å avslå en arrestordre. I vurderingen av om arrestordren skal avslås, bør det blant annet legges vekt på straffens lengde og om hvorvidt straffen er gjennomført.
Den grensekryssende kriminalitet er økende, og stadig oftere vil et strafferettslig forhold ha tilknytningspunkter til flere stater. Det er også en rekke lovbrudd hvor statene har ekstrateritoriell jurisdiksjon. Det vil derfor være en rekke tilfeller hvor to eller flere nordiske stater vil ha jurisdiksjon i den samme saken.
Det følger av konvensjonen at det er adgang til å avslå å iverksette en arrestordre når den ettersøkte allerede rettsforfølges for det samme forholdet i den iverksettende stat.
Det vil ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål hvor en sak som kan rettsforfølges både i Norge og i en annet nordisk stat, faktisk skal rettsforfølges. Dette vil bero blant annet på hvor langt saken er kommet, i hvilken stat bevismateriale er lettest tilgjengelig, i hvilken stat eventuelle vitner befinner seg, om saken er en del av et større sakskompleks som rettsforfølges i én av statene, og hensynet til den ettersøkte selv. Spørsmålet løses etter departementets syn best av påtalemyndigheten i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at avslagsgrunnen gjøres fakultativ. I praksis vil slike saker vanligvis kunne løses ved at de kompetente myndigheter i den stat som har utstedt en arrestordre og den iverksettende stat avtaler i hvilken stat strafforfølgningen mest effektivt kan gjennomføres.
Etter gjeldende nordisk utleveringslov er hovedregelen at norsk statsborger ikke kan utleveres for handlinger som i sin helhet er begått her i riket.
Konvensjonen åpner for at man kan avslå å iverksette en arrestordre dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren, etter den iverksettende stats lovgivning er begått helt eller delvis på denne statens territorium, og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse etter den iverksettende stats lovgivning.
På grunn av de store likhetstrekkene mellom de nordiske statenes straffelovgivning, er unntaket lite praktisk. Departementet foreslår likevel å lovfeste en adgang – som en sikkerhetsventil – til å nekte å etterkomme en arrestordre i disse tilfellene.
I henhold til konvensjonen kan en arrestordre avslås dersom den er utstedt med henblikk på fullbyrding av straff eller annen frihetsberøvende reaksjon i tilfeller der den ettersøkte er norsk statsborger eller har bopel eller opphold i Norge. Forutsetningen er at den iverksettende stat selv forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Hvor det er mest hensiktsmessig at en person soner sin straff, vil variere. Den dømtes bosted vil ha betydning, og også hvor den dømtes familie har bosted.
Hvorvidt en arrestordre skal avslås på dette grunnlaget, må avgjøres i det enkelte tilfellet ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet foreslår derfor at avslagsgrunnen skal være fakultativ.
Det følger av konvensjonen at den iverksettende stat kan kreve at den ettersøkte blir tilbakeført til soning dersom han eller hun er statsborger av eller bosatt i den iverksettende stat. Som for avslagsgrunnen ved fullbyrding er også her formålet å legge til rette for at en soning eller annen reaksjonsfullbyrding skal kunne foregå der det er mest hensiktsmessig.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om betinget overlevering i tråd med konvensjonen.
Spesialitetsprinsippet innebærer at en person ikke kan strafforfølges for straffbare forhold som er begått før det forhold som lå til grunn for at en person ble utlevert eller overlevert. Det følger av den nordiske utleveringsloven at en norsk statsborger ikke skal kunne strafforfølges eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før utleveringen begått straffbar handling med mindre enten departementet gir samtykke, han selv gir samtykke i rettsmøte, han har unnlatt å forlate det land han er utlevert til enda han i 1 måned uhindret har kunnet forlate det, eller han frivillig er vendt tilbake etter først å ha forlatt landet. Det følger videre at ved politiske forgåelser gjelder reglene også for personer som ikke er norske statsborgere. En person kan heller ikke utleveres videre til en tredje stat uten at departementet samtykker.
I den nordiske konvensjonen er spesialitetsprinsippet modifisert og adgangen til å strafforfølge for straffbare forhold begått før overleveringen er dermed utvidet. Hovedregelen er at en person kan strafforfølges for en handling som er begått forut for overleveringen. Dette gjelder også for norske statsborgere. Dersom et krav om overlevering for den aktuelle forbrytelse skulle vært avslått fordi det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn, kunne vært avslått fordi det foreligger en fakultativ avslagsgrunn, eller personen er overlevert fra Island og det straffbare forhold anses som en politisk forbrytelse, kan i utgangspunktet strafforfølgning likevel ikke skje.
Krav til utforming og innhold av en nordisk arrestordre er regulert i konvensjonen. En arrestordre skal innholde opplysninger om den ettersøktes identitet og nasjonalitet, opplysninger om den myndighet som har utstedt arrestordren, angivelse av grunnlaget for arrestordren, angivelse av det straffbare forholdet samt gjerningsbeskrivelse. Dersom det skal overleveres til straffullbyrding, skal det opplyses hvilken straff vedkommende er blitt idømt.
Mangelfulle opplysninger i arrestordren er ikke en avslagsgrunn. Om arrestordren ikke inneholder de foreskrevne opplysninger, må mottakerstaten kontakte den staten som har utstedt arrestordren, for å få utfyllende opplysninger. Utgangspunktet for tidsfristene konvensjonen fastsetter for avgjørelse om overlevering, må imidlertid knyttes til det tidspunktet mottakerstaten har mottatt de nødvendige opplysningene.
Konvensjonens bestemmelser er foreslått gjennomført i lovens § 2.
Den nordiske utleveringsloven bygger på direkte kommunikasjon mellom de nasjonale påtalemyndigheter ved oversendelse av utleveringsbegjæringer. Som hovedregel skal begjæringene sendes riksadvokaten, men er den ettersøktes oppholdssted kjent, kan begjæringen sendes direkte til den stedlige statsadvokat eller politimester. Etter konvensjonen skal en nordisk arrestordre kommuniseres mellom de myndigheter statene har utpekt som utstedende og iverksettende rettshåndhevende myndigheter. I praksis vil det som i dag si politi eller påtalemyndighet. De enkelte stater står imidlertid fritt til å peke ut hvilke rettshåndhevende myndigheter som skal være kompetente til å motta en arrestordre.
I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende kompetansefordeling ble opprettholdt, dvs. at andre nordiske stater skulle sende arrestordre til riksadvokaten, eller til statsadvokat eller politimester når den ettersøktes oppholdssted er kjent.
Departementet er enig med riksadvokatens synspunkter om at en nordisk arrestordre skal sendes den stedlige politimester v/kjent oppholdssted og ellers sendes KRIPOS, og går inn for å utforme lovteksten i overensstemmelse med riksadvokatens forslag. Denne løsningen har støtte i målsettingen om en rask og enkel overleveringsprosedyre.
En hovedmålsetting i konvensjonen er å legge til rette for at overlevering skal kunne skje så raskt som mulig. Det er derfor lagt til rette for minst mulig byråkratiske ordninger.
Det framgår videre at en nordisk arrestordre skal behandles og iverksettes som hastesak. Dersom den ettersøkte samtykker til overlevering, bør beslutningen treffes senest tre dager etter at samtykket er gitt. I andre tilfeller bør det treffes endelig avgjørelse om fullbyrding innen 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte. Avgjørelsen skal iverksettes så snart som mulig etter at den er truffet, og overlevering skal skje senest 5 dager etter at den endelige avgjørelsen om overlevering er truffet.
Departementet ønsker å legge opp til prosedyrer og rutiner som medfører at fristene i konvensjonen kan overholdes i de aller fleste tilfeller. I tillegg foreslås konkrete frister. I flertallet av sakene vil antakelig overlevering kunne skje godt innenfor maksimumsfristene. En oversittelse av fristene får imidlertid ingen rettsvirkninger.
Etter den nordiske utleveringsloven skal påtalemyndigheten straks etter at en utleveringsbegjæring er mottatt, sette i gang undersøkelse for å bringe på det rene om vilkårene for utlevering er til stede. Samtidig skal det oppnevnes forsvarer for den ettersøkte. Ved behandlingen av utleveringsbegjæringen har den ettersøkte de rettigheter som følger av straffeprosessloven.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det anvendes tvangsmidler i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges i Norge. Vurderingen av om tvangsmidler kan anvendes, skjer dermed på grunnlag av straffeprosesslovens bestemmelser. Ved avgjørelse av om vilkårene er til stede, kan retten legge til grunn rettsavgjørelsen som følger med begjæringen, uten ytterligere prøving. Med mindre retten bestemmer noe annet, skal dens beslutning om å anvende tvangsmidler gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort og utlevering i tilfelle er satt i verk. Beslutning om fengsling skal som hovedregel likevel ikke gjelde i mer enn tre uker.
Konvensjonen regulerer den ettersøktes rettigheter. Ved pågripelse skal han eller hun informeres om den nordiske arrestordren og dens innhold og om muligheten til å gi samtykke til overlevering.
Konvensjonen regulerer bruk av tvangsmidler i påvente av en beslutning om overlevering av den ettersøkte. Som etter den nordiske utleveringsloven § 12, kan varetektsfengsling og andre tvangsmidler anvendes i samsvar med nasjonale regler.
I høringsnotatet foreslo departementet at den ettersøkte skulle framstilles for varetektsfengsling innen 24 timer dersom det var nødvendig å beholde den pågrepne. Begrunnelsen for å forkorte fristen for framstilling for varetektsfengsling var ønsket om å sikre en raskest mulig behandling og gjennomføring av overleveringen.
På bakgrunn av synspunktene fra høringsrunden har departementet endret standpunkt, og går inn for at den ordinære fremstillingsfristen i straffeprosessloven bør gjelde også i overleveringssaker.
I dette punktet behandles spørsmålet om hvilken myndighet som skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme en nordisk arrestordre er oppfylt, og hvilken myndighet som skal treffe den endelige avgjørelsen av om arrestordren skal etterkommes eller ikke. Det må skilles mellom tilfellene der (i) den ettersøkte samtykker, (ii) vedkommende ikke samtykker, (iii) det foreligger konkurrerende arrestordre eller utleveringsbegjæringer om samme person og (iv) den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden.
Etter den nordiske utleveringsloven kan påtalemyndigheten som hovedregel treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte har samtykket til utlevering i rettsmøte. I disse tilfellene prøver ikke retten om lovens vilkår for å etterkomme utleveringsbegjæringen er oppfylt.
Konvensjonen fastsetter i artikkel 11 at den ettersøkte kan samtykke til overlevering. Det følger at statene skal iverksette de nødvendige tiltak for at samtykket innhentes på en slik måte at det framgår at vedkommende har avgitt det frivillig, med full kjennskap til følgene. Med henblikk på dette har den ettersøkte rett til juridisk bistand.
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten kan treffe avgjørelse i slike saker uten å gå veien om domstolen. Samtykket vil etter lovforslaget kunne gis også til rettsforfølgning for andre straffbare forhold begått forut for overleveringen. Saken skal bare bringes inn for retten for prøvelse av om lovens vilkår er oppfylt hvis samtykket trekkes tilbake. Forslaget ivaretar konvensjonens målsetting om en rask og enkel overleveringsprosedyre basert på gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger, og legger til rette for at konvensjonens frister kan overholdes.
Etter departementets syn bør hovedprinsippene for hvordan et samtykke skal gis, framgå av lovteksten. Nærmere bestemmelser kan fastsettes i forskrift eller i retningslinjer.
Samtykke til utlevering har hittil måttet avgis i rettsmøte for å være gyldig. Departementet anser det nå som tilstrekkelig at samtykke gis til påtalemyndigheten. Adgangen til å avslå en arrestordre er snevrere enn adgangen til å avslå en utleveringsbegjæring etter dagens regler, og det foreligger dessuten mindre rom for skjønn. For å skape notoritet bør et samtykke likevel avgis skriftlig. Det bør også gjøres klart at den ettersøkte skal ha fått informasjon om rettsvirkningene av et samtykke. Samtykket skal videre foreligge ved overlevering. Dersom samtykket trekkes tilbake før overlevering er gjennomført, må saken sendes til tingretten som avgjør om vilkårene for overlevering er til stede.
Etter den nordiske utleveringsloven skal departementet alltid treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte ikke samtykker til utlevering. Retten skal imidlertid også i disse sakene avgjøre om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen angir ikke hvilken myndighet som skal treffe avgjørelse om overlevering.
I høringsnotatet foreslo departementet at spørsmålet om overlevering skulle bringes inn for tingretten når den ettersøkte ikke samtykket til overlevering overfor påtalemyndigheten. Tingretten skulle ta stilling både til om vilkårene for overlevering er oppfylt, og om arrestordren skulle etterkommes. Det ble videre foreslått at overleveringsspørsmålet om mulig skulle behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.
Departementet går som i høringsnotatet inn for at domstolen skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme arrestordren er oppfylt i de tilfellene den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. Det samme skal gjelde i de tilfellene samtykket trekkes tilbake.
Kommer domstolen til at vilkårene for overlevering er oppfylt, skal saken sendes påtalemyndigheten for avgjørelse.
Som følge av at departementet går inn for at det er påtalemyndigheten – og ikke domstolen – som skal treffe den endelige avgjørelsen om overlevering, foreslås det at påtalemyndighetens vedtak skal kunne påklages i samsvar med straffeprosessloven § 59 a. Det kan bl.a. klages over påtalemyndighetens skjønn ved bruk av de fakultative avslagsgrunnene. Det kan imidlertid ikke klages over at vilkårene for overlevering ikke er tilstede. Av hensyn til en rask avvikling av saken er tidsfristene i § 59 a innskjerpet. Klagen skal ha oppsettende virkning.
Etter gjeldende rett skal Justisdepartementet treffe avgjørelse om utlevering når det foreligger konkurrerende utleveringsbegjæringer. Dette gjelder uavhengig av om den ettersøkte samtykker til utlevering eller ikke, og uavhengig av om begjæringene kommer fra nordiske stater eller stater utenfor Norden. Også i slike saker er utgangspunktet at domstolen avgjør om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen skiller mellom tilfellene der det foreligger konkurrerende nordiske arrestordre og tilfellene der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en anmodning om utlevering fra en stat utenfor Norden om samme person. I det første tilfellet gjelder konvensjonens hovedregel om at avgjørelsen må treffes av en rettshåndhevende myndighet. I det andre tilfellet gjelder ikke denne begrensningen. Foreligger det konkurrerende begjæringer og en eller flere av disse er fra en stat utenfor Norden, står man etter konvensjonen fritt til å velge hvilken myndighet som skal avgjøre hvilken begjæring som skal etterkommes. Det innebærer at avgjørelse som i dag vil kunne treffes av Justisdepartementet. Bestemmelsene påvirker ikke de nordiske staters forpliktelser i henhold til statuttene for den internasjonale straffedomstol eller i henhold til andre internasjonale domstoler for forbrytelser mot internasjonal humanitær rett.
I høringsnotatet gikk departementet inn for at domstolen skal treffe avgjørelse om overlevering/utlevering både når det foreligger konkurrerende nordiske arrestordre og når det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden.
Departementet slutter seg til riksadvokatens vurderinger, og går inn for at Justisdepartementet skal treffe avgjørelse i saker der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden. Denne løsningen er også valgt i de øvrige nordiske staters implementering av konvensjonen. Når det gjelder konkurrerende nordiske arrestordre, skal avgjørelsen treffes av påtalemyndigheten i tråd med hovedregelen ellers.
Når den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden, kan det ligge visse begrensninger i adgangen til å overlevere personen for et straffbart forhold som er begått før utleveringen. I de fleste saker om utlevering fra stater utenfor Norden vil det være en betingelse for utleveringen at personen ikke utleveres eller overleveres videre for slike forhold uten denne statens samtykke. Det følger av konvensjonen at slike begrensninger skal respekteres.
Etter departementets syn bør henvendelser om slikt samtykke fremdeles sendes gjennom departementet, enten direkte mellom justisdepartementene i de enkelte stater eller gjennom diplomatiske kanaler. Når det er snakk om å overlevere en person som tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden for et forhold som er begått forut for utleveringen, vil derfor saken måtte sendes til Justisdepartementet som vil besørge innhenting av samtykke.
Departementet ser ingen grunn til å fravike hovedregelen om at det er påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om overlevering i disse tilfellene. Når samtykke er mottatt, skal derfor saken sendes tilbake til påtalemyndigheten for avgjørelse.
Etter den nordiske utleveringsloven skal en beslutning om utlevering settes i verk så snart råd er. Konvensjonen fastsetter at en avgjørelse om overlevering skal iverksettes snarest mulig på en dato som avtales mellom de berørte myndigheter, og som hovedregel senest 5 dager etter at endelig avgjørelse om overlevering foreligger. I høringsnotatet ble det i lovutkastet foreslått en tilsvarende bestemmelse.
Etter den nordiske utleveringsloven og konvensjonen kan den staten som treffer avgjørelse om utlevering eller overlevering, utsette overleveringen eller midlertidig overlevere den ettersøkte når vedkommende er under rettsforfølgning eller soner en dom i denne staten. Tilsvarende bestemmelser ble foreslått i høringsnotatet.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatets bestemmelser om iverksettingen av avgjørelse om overlevering. Departementet viderefører på denne bakgrunn utkastet i høringsnotatet.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det besluttes at gjenstander som er beslaglagt under saken i Norge, skal overgis til den myndighet som har begjært utleveringen. Konvensjonen pålegger den staten som den ettersøkte overleveres fra, på eget initiativ, eller etter anmodning fra den som utstedte arrestordren, å beslaglegge og overlevere gjenstander som antas å være påkrevd som bevismateriale, eller som den ettersøkte har ervervet som et resultat av lovovertredelsen. Bestemmelsen skal ikke forstås å oppstille en særlig aktivitets- eller undersøkelsesplikt for politiet, og den gjelder med de begrensninger som måtte følge av nasjonal rett.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om beslagsplikten også burde omfatte ting som kunne bli gjenstand for utvidet inndragning.
Hensynet til gjensidig anerkjennelse tilsier etter departementets oppfatning at beslagsplikten bør utvides noe sammenliknet med konvensjonen, blant annet ved også å omfatte tredjemannsinndragning og utvidet inndragning. I den grad det i en overleveringssak ville vært adgang til å foreta inndragningen i den staten som har utstedt arrestordren, og denne staten ønsker det, er det etter departementets syn i tråd med konvensjonens grunntanke å oppstille en beslagsplikt også i slike tilfeller. Departementet foreslår derfor at gjenstander som omfattes av straffelovens bestemmelser, skal kunne beslaglegges og overleveres.
Etter konvensjonen artikkel 1 og den nordiske utleveringsloven, kan norske myndigheter utstede en arrestordre eller utleveringsbegjæring til en annen nordisk stat på samme vilkår som en annen nordisk stat kan utstede en arrestordre til Norge. Høringsnotatet foreslo det samme i lovutkastet.
Utleveringsbegjæringen eller arrestordren kan utstedes med tanke på å strafforfølge den ettersøkte i Norge for en handling som kan medføre fengselsstraff, eller for å fullbyrde en fengselsdom mot ham.
I høringsnotatet ble det ikke presisert hvilken straffeprosessuell status den ettersøkte må ha for at norske myndigheter kan be om å få vedkommende overlevert til strafforfølgning her. Etter lovgivningen i de andre nordiske statene er kravet at den ettersøkte er mistenkt, siktet eller tiltalt for handlingen.
Begrepet mistenkt har ingen presis betydning i norsk straffeprosess. Departementet foreslår i stedet at den som med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling, skal kunne kreves overlevert.
Konvensjonen fastsetter at dersom den som overleveres blir ilagt straff, skal det gjøres fradrag i straffen for eventuell frihetsberøvelse den ettersøkte har vært undergitt i den staten vedkommende ble overlevert fra. I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om varetektsfradrag ved overlevering til fullbyrding av dom. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utkastet. Departementet foreslår at bestemmelsen utformes slik at det framgår at tilsvarende varetektsfradrag også skal gis i de tilfellene der den ettersøkte blir ilagt straff i Norge. Den nærmere utmålingen av varetektsfradraget følger reglene i straffeprosessloven.
Konvensjonen regulerer overlevering til/fra Island. Island gis en utvidet adgang til å avslå en arrestordre som gjelder overlevering av en islandsk statsborger til en annen nordisk stat. I høringsnotatet foreslo departementet at det ikke skulle gis særregler for overlevering til Island. Ingen av høringsinstansene har kommentert dette, og departementet opprettholder standpunkt.
Konvensjonen ble undertegnet 15. desember 2005 med forbehold om Stortingets samtykke. Stortingets samtykke er nødvendig da gjennomføring av konvensjonen krever lovendring, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. Konvensjonen anses også som en sak av særlig viktighet.
Departementet anbefaler at Stortinget gir sitt samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.
Lovforslaget legger opp til en forenklet administrativ prosedyre for overlevering av lovbrytere. Dette vil føre til mindre arbeid for både påtalemyndigheten, domstolene og departementet, og kan dermed gi en viss innsparingseffekt for disse organene. For øvrig antar departementet at lovforslaget ikke får økonomiske og administrative konsekvenser.