Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Tord Lien, Ingrid Skårmo og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og fra Venstre, lederen Gunnar Kvassheim, viser til at Regjeringen la frem forslag til ny plan- og bygningslov (plandelen) den 15. februar 2008. Komiteen slutter seg til at det er et stort behov for å modernisere plansystemet i dagens plan- og bygningslov.

Komiteen viser til at loven skal være et verktøy for en langsiktig, samfunnsøkonomisk og effektiv utvikling av samfunnet hvor hensynet til helhetlige løsninger vektlegges. Planleggingen skal baseres på endringer og nye oppgaver i samfunnet. Komiteen vil vektlegge betydningen av at planleggingen etter plan- og bygningsloven skal være et effektivt verktøy for folkevalgte organer til å styre utviklingen av samfunnsutviklingen, og arealdisponeringen skal foregå på basis av en bærekraftig utvikling og et helhetlig vurderingsgrunnlag.

Komiteen ser det som avgjørende at lovens intensjoner om åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning legges tilgrunn for alt planarbeid, herunder private planer, som skal utføres i henhold til denne lov. Komiteen ser det som viktig at universell utforming skal være førende i all planlegging fremover.

Komiteen er tilfreds med at universell utforming er tatt med i forslaget til formålsparagraf i den nye plan- og bygningsloven. Komiteen mener at det er viktig at hele byggebransjen, både private og offentlige aktører, tar inn over seg og anerkjenner prinsippene om universell utforming. Det er viktig at de kommunale plan- og bygningsmyndighetene blir kjent med, forstår og tar strategien om universell utforming i aktiv bruk.

Komiteen peker imidlertid på at selv om hensynet til universell utforming kommer inn i formålsparagrafen i den nye plan- og bygningsloven, så utgjør nye bygg og større ombygninger, som vil bli omfattet av den nye plan- og bygningsloven, kun en liten del av samfunnets totale bygningsmasse. Selv om alle nye bygg og anlegg umiddelbart blir utformet i tråd med prinsippene, vil det gå lang tid før våre fysiske omgivelser tilfredsstiller målene for universell utforming.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det derfor også er viktig at det legges til rette for ombygninger av eksisterende bygg og anlegg, gjennom blant annet at det settes av økonomiske midler i de kommende budsjetter til dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds med at reglene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen strammes inn. I mange områder er strandsonen under sterkt press for utbygging. Innstrammingen vil derfor være viktig for å sikre allmennheten tilgang til attraktive strandområder langs sjø og vann for framtiden. Flertallet mener det skal utarbeides statlige planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk, som tar hensyn til ulikhetene langs kysten.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at politiske avgjørelser skal fattes så nær dem det angår som mulig. Derfor er lokaldemokratiet bærebjelken i et levende folkestyre. Det lokale selvstyret må styrkes ved at kommuner og fylkeskommuner får en reell mulighet til å bestemme over politiske saksfelt der ikke hensynet til individuelle rettigheter, behov for nasjonale minstestandarder, eller spesielle nasjonale interesser, tilsier at politikken må bestemmes på nasjonalt eller internasjonalt nivå.

Dette flertallet vil vise til at et reelt lokalt selvstyre vil kunne skape et mangfold av løsninger på innbyggernes behov. Ved mulighet til å velge ulike løsninger kan det bli større engasjement i lokalpolitikken, men det innebærer også at vi må akseptere ulikhet mellom kommunene.

Dette flertallet mener plan- og bygningsloven er et av de mest langsiktige virkemidlene til å påvirke utslipp av klimagasser i Norge i dag. Gjennom arealplanleggingen har kommunen et ansvar for å vurdere tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, særlig fra transport og stasjonær energibruk. Loven skal i tillegg være et viktig verktøy for å vurdere behov for tiltak som eventuelt følger av menneskeskapte klimaendringer, som f.eks. stigning av havnivå og rasutsatte områder som følge av mer ekstremvær.

Dette flertallet viser til den pågående behandling av ny lov om motorferdsel i utmark, hvor plan- og bygningsloven vil være sentral for utarbeidelse av motorferdselsplaner. Dette flertallet slutter seg til denne vurderingen, og mener at kommunal og regional planmyndighet skal anvise motorferdsel i utmark gjennom plan- og bygningslovens bestemmelser.

Dette flertallet vil understreke betydningen av at all planlegging etter denne lov skal styres av folkevalgte organer etter demokratiske og involverende prosesser. Kongen er øverste planmyndighet, mens fylkestingene er regional planmyndighet og kommunestyrene kommunal planmyndighet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er genuint opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter. Kommunene må derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være slik at enhver kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise til det lokale skjønnet. Disse medlemmer mener kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge innenfor lovens rammer.

Disse medlemmer er opptatt av nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker, sjøarealforvaltning og verneområder.

Disse medlemmer mener at det er kun i helt spesielle tilfeller, hvor åpenbare og viktige nasjonale prosjekter må sikres gjennomført, at kommunene ikke selv skal disponere sine arealer. Eksempler på slike nasjonale tiltak kan være kraftfremføring, bygging av større kraftproduserende- og petroleumsanlegg, riks- og europaveiutbygging. I slike tilfeller bør de ansvarlige departementer ha rett til å be om statlig regulering av arealer.

Disse medlemmer er grunnleggende negative til forslaget om å gi fylkene en lovfestet rolle som overkommune i plan- og arealsaker.

Disse medlemmer har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Når beslutninger fattes nærmest dem det angår, av dem det angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket på den beste måten.

Disse medlemmer viser til at det er store variasjoner mellom kommunene. Kommunene vil derfor velge ulike løsninger for å dekke ulike behov. Mangfold er ikke en trussel, men skaper utvikling og fremgang.

Disse medlemmer mener det er betenkelig at viktige avgjørelser som gjelder bruk og vern av menneskers og lokalsamfunns nærområde, eiendom og livsgrunnlag i stor grad fattes av ikke-folkevalgte organer. Både fordi disse organene representerer sektorinteresser, og ikke helheten, og fordi vedtakene mangler den legitimitet som følger av at det er et folkevalgt organ som fatter det.

Disse medlemmer har merket seg at prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store arealer og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter. Det oppleves mange steder at denne prosessen samtidig medfører en form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter.

Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen i berørte kommuner og storsamfunnet. Disse medlemmer mener at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at plan- og bygningsloven og dens praktisering har stor praktisk betydning og berører veldig mange mennesker og virksomheter. Muligheten til å fatte vedtak og gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven må derfor skje så nær opp til den berørte som mulig, og tillegges kommunene så langt råd er.

Disse medlemmer viser her til Dokument nr. 8:10 (2007-2008) representantforslag fra representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Gunnar Gundersen, Ivar Kristiansen, Trond Helleland, Bent Høie og Olemic Thommessen, der det ble foreslått at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om å etablere forvaltningsdomstoler i Norge, blant annet i Dokument nr. 8:90 (2003-2004) og Dokument nr. 8:58 (2005-2006). Etter som en slik ordning ikke er etablert, bør innsigelsesrett ikke kunne delegeres til andre enn departement eller Kongen.

Disse medlemmer mener at kommunene bør få retten til å forvalte motorisert ferdsel i utmark i medhold av plan- og bygningsloven. Disse medlemmer mener dette vil medføre økt vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene, kanalisere ferdsel utenfor disse områdene, redusere støy for de områdene i kommunen som ønskes avholdt til støyfritt friluftsliv og beskytte sårbart dyreliv. Disse medlemmer er skuffet over at dette – til tross for løfter fra posisjonen – ikke er ivaretatt i forslaget til ny plan- og bygningslov fra Regjeringen.

Komiteen vil vektlegge betydningen av medvirkning på alle nivå i planleggingen også når det gjelder private planer. Komiteen mener det er avgjørende viktig at deltakelse og involvering skjer på et så tidlig tidspunkt som mulig. Komiteen mener planleggingen må styrkes ved å gjøre den mer målrettet og fleksibel. Planleggingen skal ikke være mer omfattende enn formålet tilsier, og det må være rom for ulike planleggingsformer ut i fra de utfordringene den enkelte region står overfor. Komiteen mener forskjellige planutfordringer har behov for ulik detaljeringsgrad og involvering fra ulike parter i planleggingen.

Kapittel 1. Fellesbestemmelser

§ 1-1 Lovens formål

Komiteen vil understreke betydningen av bærekraftig utvikling. Med bærekraftig utvikling menes her blant annet sikring av verdifulle landskaps-, natur- og kulturmiljøer. Loven skal også ivareta hensynet til estetikk og god byggeskikk. Loven skal sikre at planer og vedtak om forvaltning av ressurser og om virksomhet, utbygging og vern bygger på en allsidig og langsiktig vurdering, og på forutsigbarhet, åpenhet og medvirkning fra alle berørte interesser og myndigheter.

Komiteen vil presisere at det er de folkevalgte organene i kommunene og fylkeskommunene som i hovedregel har ansvaret og vedtaksmyndighet i planprosessene etter denne loven.

§ 1-2 Lovens virkeområde

Komiteen ser betydningen av at viktige nasjonale oppgaver og ansvarsforhold som fremkommer gjennom anlegg for overføring og fordeling av elektrisk energi med høy spenning og som er underlagt konsesjon, unntas fra bestemmelsene i denne lov, med unntak av kapittel 2 i proposisjonen, som omhandler krav om kartgrunnlag m.m., samt kapittel 14 som omhandler konsekvensutredninger for tiltak og planer etter annet lovverk. Likeledes at rørledninger i sjø for transport av petroleum skal være unntatt bestemmelsene i denne lov.

Komiteen vil med unntaket etter denne bestemmelse understreke betydningen av at de berørte parter blir involvert i beslutningsprosessen på en god måte, og vil understreke at all annen planlegging skal skje etter denne lov.

Komiteen viser til at anlegg for produksjon av elektrisk energi fortsatt vil omfattes av planbestemmelsene i ny plan- og bygningslov. Komiteen vil presisere at kommunene etter den nye loven ikke vil ha en plikt til å regulere, men kan regulere anlegg for produksjon av elektrisk kraft dersom kommunen selv ønsker dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg. I den forbindelse ble fylkeskommunene oppfordret til å starte regionalt planarbeid for vind- og småkraftanlegg. I de tilfeller der slike planer foreligger, skal disse tillegges stor vekt i forbindelse med den videre konsekvens- og konsesjonsbehandling.

Flertallet vil også understreke vertskommunenes rolle som en viktig part og sentral høringsinstans i dette arbeidet. Flertallet mener at vertskommunenes vurderinger må tillegges stor vekt av konsesjonsmyndighetene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at selv om større vannkraftutbygginger og overføringsnettet for elektrisk kraft kan vedtas som statlig arealplan, er det viktig at myndigheter og utbygger har en god dialog med lokalsamfunnet, og at man i fellesskap finner en god utbyggingsløsning som har støtte i lokalmiljøet.

§ 1-4 Plan- og bygningsmyndighetenes oppgaver og andre myndigheters plikter overfor plan- og bygningsmyndighetene

§ 1-5 Virkninger av planer

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 1-6 Tiltak

Komiteen har merket seg at bestemmelsen om tiltak etter denne lov er av opplysende karakter. Selve lovteksten kan virke mer rigid enn hva som har vært praksis i gjeldende lov.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det vil være riktig at dagens lovpraksis, som hovedregel, legges til grunn for forståelsen av ny lovtekst. Unntaket er tiltak innenfor bestemmelsene i lovforslagets § 1-8.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader under § 1-8.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 1-6 første ledd andre punktum strykes."

§ 1-7 Felles behandling av plan- og byggesak

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag

Komiteen vil presisere at bygging i strandsonen, etter denne lov, må avklares gjennom kommunale planer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds med at reglene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen strammes inn, og unntakene for bygging innenfor 100-metersbeltet fjernes. Kommunen kan innføre bestemmelser som tillater nødvendige bygninger for stedbunden næring, som for eksempel landbruk, fiske og reindrift, og kommunen skal også vurdere hvilke vassdrag som eventuelt skal ha byggeforbud.

Flertallet mener det skal utarbeides statlige planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk som tar hensyn til ulikhetene langs kysten. Det vil være enklere å få tillatelse til å bygge i områder uten press enn i områder der presset er stort. Det vil gi kommuner utenfor pressområdene mulighet til å inkludere strandsonen i sine helhetlige utviklingsstrategier.

Flertallet forventer at de statlige planretningslinjene i særlige pressområder for strandsonen forsterker lovens restriktive intensjon.

Flertallet vil peke på at det i strandsonen, innenfor 100-metersbeltet, er foretatt en rekke terrenginngrep som vil være irreversible. Et eksempel på dette er kunstig anlagte strender, og som er å oppfatte som tiltak etter § 1-6. Flertallet vil påpeke at slike tiltak, kun unntaksvis, skal kunne bli godkjent i strandsonen.

Flertallet mener at å ivareta sammenhengende kystområder med tilgang for befolkningen fra hele landet til å utøve friluftsliv og oppleve naturverdier er av nasjonal interesse. Dette tilsier at større deler av politikken må bestemmes nasjonalt i de områdene som er under stort press. Her må allemannsretten gå foran andre interesser. Et gjennomgående prinsipp er å bygge på innsiden av kyststripen, mens denne skal ligge som et fellesgode for alle mot sjøen.

Flertallet synes Regjeringens forslag til innstramming og målretting av praksisen med byggeforbudet i strandsonen er positivt og nødvendig. En målretting av praksisen er etter flertallets mening viktig for å ivareta tilliten og den alminnelige rettsfølelse når byggeforbudet i strandsonen håndheves. Flertallet vil påpeke at det i motsetning til de områder med sterkt press på strandsonen, må det i andre områder kunne være andre restriksjoner når det gjelder bygging i strandsonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at for mange kommuner representerer de sjønære arealene de mest attraktive områdene. Et totalforbud mot bygging av fritidsboliger og boliger i dette området mener disse medlemmer vil være en alvorlig innskrenkning av det kommunale selvstyret og kommunenes rett til selv å forvalte sine arealer.

Disse medlemmer mener det lokale skjønn må gis avgjørende betydning, og vil fremheve de store variasjoner som finnes langs kysten i Norge.

Disse medlemmer peker på at topografiske forhold gjør at et såkalt "100-metersbelte" ikke er en meningsfull parameter for forvaltningen av strandsonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag, første ledd skal lyde:

I sjønære arealer hvor det tradisjonelt har vært utøvd friluftsliv skal det ved regulering tas hensyn til allmennhetens mulighet til fri ferdsel."

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 1-8 annet, tredje og fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen må ta høyde for lokale variasjoner, også når det gjelder byggeforbud ved vann og vassdrag i innlandet. Disse medlemmer mener at en økt lokal forvaltning av strandsonene på en bedre måte vil kunne ivareta de lokale utfordringer knyttet til dette.

Disse medlemmer støtter ambisjonen i proposisjonen om å få på plass et differensiert regelverk for forvaltningen av strandsonen. Disse medlemmer er imidlertid skeptiske til en mer restriktiv statlig politikk for utbygging i strandsonen og langs sjøer og vassdrag. Disse medlemmer mener dette forvaltes best lokalt, og at det er behov for mer lokalt skjønn, ikke mindre – slik det legges opp til i proposisjonen.

Disse medlemmer peker på at mange kystkommuner i dag har fokus på kulturell identitet, næringsmessig utvikling og bosetting knyttet til havet og til kystsonen. For å legge til rette for utviklingsmuligheter i kystsonen, både næringsmessig og kulturelt, må vedtak og dispensasjoner ivaretas av de lokale myndigheter så langt det er mulig. Det er store geografiske forskjeller i Kyst-Norge, og dette må det tas hensyn til. En aktiv, bærekraftig forvaltning av 100-metersbeltet langs kysten vil etter disse medlemmers syn være bestemmende for et "være" eller "ikke være" når det gjelder bosetting og bolyst. En slik bærekraftig forvaltning må basere seg på en fornuftig og realistisk avveining mellom økologiske, økonomiske og kulturelle faktorer.

Disse medlemmer mener at det er store lokale variasjoner også når det gjelder naturen langs vassdrag. Disse medlemmer mener at skal tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser også langs vassdrag, men at hvordan dette sikres må overlates til den enkelte kommune som en del av deres arealforvaltning. Disse medlemmer ønsker ingen lovbestemmelse der kommunene pålegges å sette en grense på inntil 100 meter langs vassdrag der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal være tillatt.

Disse medlemmer går derfor imot siste ledd i § 1-8.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at i det i deler av landet, eksempelvis rundt Oslofjorden, på Sørlandet og på Sør-Vestlandet, er et økende press på strandsonene til tross for at byggeforbud har vært innført. Viktige natur-, kultur- og friluftslivsverdier er truet.

Disse medlemmer ser at det i deler av landet er så stort strandsoneareal i forhold til folketallet at allemannsretten ikke blir svekket, selv om man åpner for en noe lempeligere praksis når det gjelder tilrettelegging for bolig- og næringsformål i disse områdene. Færre restriksjoner her kan være et fornuftig distriktspolitisk tiltak. En tilpasset praktisering av lovverket vil også styrke legitimiteten til en stram strandsonepolitikk.

Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det i alle deler av landet finnes attraktive strand- og kystområder under press. Det er nødvendig å også sikre disse områdene gjennom en langsiktig strandsonepolitikk, som ivaretar verdiene både i fjordområder og i den ytre skjærgården.

§ 1-9 Forholdet til forvaltningsloven og klage

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 1-9 Forholdet til forvaltningsloven og klage, tredje ledd skal lyde:

Berørt statlig organ, herunder Sametinget, og kommune kan påklage enkeltvedtak etter loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde. Dette gjelder likevel ikke i plansaker der vedkommende myndighet er gitt anledning til å fremme innsigelse."

Kapittel 2. Krav om kartgrunnlag, stedfestet informasjon mv.

§ 2-1 Kart og stedfestet informasjon

§ 2-2 Kommunalt planregister

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

Andre del: Plandel

I. Innledende bestemmelser

Kapittel 3. Oppgaver og myndighet i planleggingen

§ 3-1 Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven

Komiteen mener lovteksten er utfyllende og underbygger formålsparagrafen. Det er viktig at planarbeidet gjennomføres effektivt, det er derfor viktig at man ved endret planstrategi foretar grundige analyser om hvilke planer som eventuelt må justeres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker at plan- og bygningsloven primært skal og bør handle om arealbruk og bygningsmasse. Disse medlemmer stiller seg på den bakgrunn svært undrende til Regjeringens forslag til § 3-1 som tilkjennegir svært vidtrekkende og ambisiøse mål for norsk planlovgivning.

Disse medlemmer peker på at disse målene ikke er veldig konkrete og direkte knyttet til arealdisponering. Disse medlemmer frykter at mange av målene og hensynene i Regjeringens forslag, sett i sammenheng med den svært vide forskriftsretten Regjeringen ønsker å gi seg selv, vil være egnet til i enda større grad enn i dag å overprøve det kommunale skjønnet på enda flere områder.

Disse medlemmer slutter seg ikke til at enkelte næringer skal ha noen særstilling i plan- og bygningsloven, men mener at det er viktig å "legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling" for alle næringer.

Disse medlemmer går på dette grunnlag imot Regjeringens forslag i § 3-1 første ledd bokstavene a, b, c og f.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 3-1 Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven, annet ledd skal lyde:

Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten."

"§ 3-1 femte ledd skal lyde:

Vedtatte planer skal være et felles grunnlag for kommunal, statlig og privat virksomhet i planområdet."

§ 3-2 Ansvar og bistand i planleggingen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"§ 3-2 første ledd skal lyde:

Ansvaret for planlegging etter loven ligger til kommunestyrene og Kongen, jf. §§ 3-3 til 3-7."

"§ 3-2 fjerde ledd skal lyde:

Fylkesmannen skal påse at kommunene oppfyller plikten til planlegging etter loven."

§ 3-3 Kommunens planoppgaver og planleggingsmyndighet

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 3-4 Regionens planoppgaver og planleggingsmyndighet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner.

Disse medlemmer vil derfor avvikle de lovfestede fylkesplanene, og går også i mot eventuelle nye former for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil gi kommunene større selvråderett i plan- og arealsaker. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag til § 3-4 i proposisjonen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag til § 3-4:

"§ 3-4 Regionens planoppgaver og planleggingsmyndighet skal lyde:

To eller flere kommuner kan samarbeide om planlegging etter denne lov når det er hensiktsmessig å samordne planleggingen over kommunegrenser. Samarbeidet kan omfatte alle kommunale plantyper."

§ 3-5 Statlige planoppgaver og planleggingsmyndighet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader under § 3-4. Disse medlemmer ønsker ikke noe regionalt planarbeid, og dermed er det heller ikke noe behov for å føre tilsyn med dette.

Disse medlemmer går imot § 3-5 første og fjerde ledd.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 3-5 tredje ledd skal lyde:

Departementet har det administrative hovedansvaret for statens planleggingsoppgaver etter loven og skal arbeide for at de vedtak som treffes nasjonalt blir fulgt opp i den kommunale planleggingen."

§ 3-6 Felles planleggingsoppgaver

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at lovbestemmelsen må ta hensyn til at kommunal planmyndighet på et så tidlig tidspunkt som mulig involveres i planarbeidet, der hvor dette igangsettes av statlig eller regional myndighet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 3-6 Felles planleggingsoppgaver, første ledd skal lyde:

Statlig myndighet kan starte arbeid med planer etter denne lov på områder der staten og kommunene sammen har ansvar for å løse planoppgaver av regional eller nasjonal betydning, herunder samordnet areal- og transportplanlegging, planlegging av større sammenhengende natur- og friluftsområder omkring byer og tettsteder, samordnet vannplanlegging og kystsoneplanlegging."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Regjeringens forslag til § 3-6 vil kunne medføre unødvendig overstyring av lokaldemokratiet. De viktige nasjonale hensyn ivaretas godt i øvrige paragrafer i loven.

§ 3-7 Overføring av planforberedelse til statlig eller regional myndighet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser positivt på at det kan tas statlig planinitiativ for å få til helhetlig og samordnet planlegging, spesielt viktig er en samordnet og helhetlig planlegging av samferdselssektoren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke at regional planmyndighet skal ha noen slik rolle.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 3-7 Overføring av planforberedelse til statlig myndighet; første, annet og tredje ledd skal lyde:

Etter nærmere avtale mellom partene kan statlig myndighet helt eller delvis overta de oppgavene planadministrasjonen i kommunen har med å organisere planarbeidet og utarbeide planforslag.

Oppnås ikke enighet mellom vedkommende myndighet og kommunen om organisering av planarbeidet, treffer departementet avgjørelsen.

Myndigheter med ansvar for større samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur kan etter samråd med planmyndigheten utarbeide og fremme forslag til arealplan for slike tiltak og beslutte å legge slike planer ut til offentlig ettersyn etter bestemmelsene for vedkommende plantype. Gjeldende kommunale planstrategier skal vurderes i forbindelse med planarbeidet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser positivt på at det i noen tilfeller skal kunne tas statlige planinitiativ. Dette vil være et viktig instrument for å kunne sikre en helhetlig planlegging av nasjonal og regional infrastruktur.

Disse medlemmer vil dog understreke at dette gjelder for reguleringer av infrastrukturtiltak som er av viktighet for større områder enn den enkelte kommune. Disse medlemmer menet at statlig planforberedelse skal kunne igangsettes når det ikke oppnås enighet mellom departementet og kommunene.

Kapittel 4. Generelle utredningskrav

§ 4-1 Planprogram

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 4-1 Planprogram, første ledd skal lyde:

For alle kommuneplaner, og for reguleringsplaner som kan ha vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal det som ledd i varsling av planoppstart utarbeides et planprogram som grunnlag for planarbeidet."

"§ 4-1 Planprogram, fjerde ledd skal lyde:

Dersom berørte statlige myndigheter på grunnlag av forslag til planprogram vurderer at planen kan komme i konflikt med nasjonale eller viktige regionale hensyn, skal dette framgå av uttalelsen til forslaget til planprogram."

§ 4-2 Planbeskrivelse og konsekvensutredning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 4-2 Planbeskrivelse og konsekvensutredning, annet ledd skal lyde:

For kommuneplaner med retningslinjer eller rammer for framtidig utbygging og for reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal planbeskrivelsen gi en særskilt vurdering og beskrivelse – konsekvensutredning – av planens virkninger for miljø og samfunn."

Disse medlemmer understreker at "universell utforming" er ett av de hensyn som inngår i begrepet "samfunn" i andre ledd i § 4-2.

§ 4-3 Samfunnssikkerhet og risiko- og sårbarhetsanalyse

Komiteen vil understreke betydningen av at hensynet til samfunnssikkerhet gjennomgående gis stor oppmerksomhet i all planlegging og utvikling. Gode rutiner knyttet til risiko og sårbarhetsanalyser er derfor av største betydning.

Komiteen er av den formening at lovbestemmelsen gir en formalisering av planmyndighetens ansvar for samfunnssikkerhet i planleggingen. Komiteen vil påpeke at i områder der hensynet til samfunnssikkerhet er uavklart eller under avklaring, må det legges til grunn en særskilt aktsomhetsadferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at det er uklart hvor omfattende kravet er til å utarbeide en risiko- og sårbarhetsanalyse for hele kommunen ved utarbeidelse av arealdelen til kommuneplanen. Analysen bør i tilfelle gjelde for begrensede temaer og områder.

Disse medlemmer mener at det vil være behov for å få utarbeidet forskrift om temaet sårbarhets- og samfunnssikkerhet, gjerne inneholdende metode for å utføre en slik oversikt på oversikts- og detaljplannivå. Også her må det være kommunen som avgjør hva som er nødvendige analyser for det plannivået som velges.

Kapittel 5. Medvirkning i planleggingen

§ 5-1 Medvirkning

Komiteen vil understreke betydningen av at medvirkning i planleggingen fra grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, skal skje så tidlig som mulig. Komiteen oppfatter medvirkning etter denne bestemmelsen til å omfatte direkte deltakelse. I de tilfellene der disse hensyn ikke er ivaretatt, må planarbeidet i ettertid innrettes slik at medvirkning etter denne bestemmelsen oppfylles.

§ 5-2 Høring og offentlig ettersyn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 5-2 Høring og offentlig ettersyn, første ledd skal lyde:

Når loven her bestemmer at et planforslag skal sendes på høring, skal forslaget sendes til alle statlige og kommunale myndigheter og andre offentlige organer, private organisasjoner og institusjoner, som blir berørt av forslaget, til uttalelse innen en fastsatt frist."

§ 5-3 Regionalt planforum

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser ingen grunn til å opprette noe "regionalt planforum." Et slikt organ vil etter disse medlemmers mening medføre et ekstra byråkrati, og vil legge til rette for økt unødvendig innblanding i kommunalt planarbeid. Der kommunene selv ønsker det kan et slikt planforum opprettes uten at dette trenger å lovfestes.

Disse medlemmer vil avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser også nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner. På denne bakgrunn ser heller ikke disse medlemmer noe behov for et regionalt planforum.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 5-3.

§ 5-4 Myndighet til å fremme innsigelse til planforslag

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil presisere at Sametingets innsigelsesrett etter lovens bestemmelser kun kan komme til anvendelse der dette er av vesentlig og direkte betydning for samisk kultur eller samisk næringsutøvelse.

Flertallet har for øvrig ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at en paragraf om myndighet til å fremme innsigelse til planforslag er nødvendig, blant annet for å ivareta andre kommuners interesser. I lys av den strenge praksis kommunene opplever å bli møtt med i dag, og med de konsekvenser det har for lokale politikeres motivasjon til å drive med god arealplanlegging i egen kommune, ønsker disse medlemmer imidlertid å begrense myndigheten til å fremme innsigelse.

Disse medlemmer mener myndighetenes innsigelsesrett bør være begrenset til lovlighetskontroll.

Disse medlemmer er opptatt av at næringslivet, herunder reindriftsnæringen, blir hørt i reguleringsspørsmål. Disse medlemmer ser imidlertid ingen grunn til at en etnisk gruppe skal ha noen særskilt rett til å bli hørt i plansaker.

Disse medlemmer reagerer også på at det i lovforslaget står at:

"Sametinget kan fremme innsigelse mot slike planer som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse (...)",

mens det i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) står at det må være opp til Sametinget selv å vurdere hva som er av "vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse". Dette vil medføre en "carte blanche"-fullmakt til Sametinget – om å inngi innsigelse i alle plansaker i mer enn halve Norge, også i områder hvor samene utgjør mindre enn 1 pst. av befolkningen.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 5-4 tredje ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne og et levende demokrati. Kommunene skal derfor ha en mer sentral rolle i lokal samfunnsutvikling. Disse medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret. Disse medlemmer mener statens bruk av innsigelse må begrenses til der det er absolutt nødvendig av hensyn til overordnete nasjonale hensyn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer for øvrig følgende forslag:

"§ 5-4 Myndighet til å fremme innsigelse til planforslag, første ledd skal lyde:

Berørt statlig organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan dersom planforslaget er i strid med bestemmelser i lov, forskrift, overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt av Stortinget."

Disse medlemmer går imot § 5-4 fjerde ledd.

§ 5-5 Begrensning i adgangen til å fremme innsigelse

Komiteen er tilfreds med at innsigelsesretten faller bort dersom deltakelse i planprosessen etter § 3-2 tredje ledd ikke er oppfylt. Forutsetningen for slikt bortfall av innsigelsesretten henger sammen med at planmyndigheten har oppfylt varslingsplikten.

Komiteen mener at denne bestemmelsen skal være absolutt dersom planmyndigheten har oppfylt varslingsplikten.

§ 5-6 Mekling og avgjørelse av departementet

Komiteen vil understreke betydningen av at meklingen etter denne bestemmelse skal foregå av nøytral og upartisk instans.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at lang saksbehandlingstid med å ta en endelig avgjørelse etter at innsigelse er fremmet og mekling ikke har ført frem gir betydelig usikkerhet og liten forutsigbarhet i de berørte kommuner, og at kommunens arbeid med oppdatering av sin kommuneplan blir forsinket. Det kan blant annet komplisere forholdet til aktuelle utbyggere. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det innføres en tidsfrist for endelig beslutning i departementet dersom kommunens beslutning når det gjelder kommuneplan skal overprøves.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 5-6 Mekling og avgjørelse av departementet, første ledd andre og tredje punktum skal lyde:

Departementet avgjør, senest innen 6 måneder etter at frist før høring av planforslaget er utløpt, om innsigelsen skal tas til følge og planen endres. Dersom det ikke er truffet noen avgjørelse innen denne fristen regnes innsigelsen for ikke å ha blitt tatt til følge, og planen for rettskraftig."

II. Nasjonale planoppgaver

Kapittel 6. Statlige planretningslinjer og planvedtak

§ 6-1 Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke betydningen av at det utformes overordnede nasjonale strategier for regional og kommunal planlegging hvert fjerde år. Slike strategier må innholde nasjonale helhetlige målsettinger som skal gjenspeiles i det regionale og kommunale planarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret, og ser ikke behovet for at det skal utformes overordnete nasjonale strategier for kommunal planlegging.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 6-1.

§ 6-2 Statlige planretningslinjer

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret. Forslaget om statlige planretningslinjer innebærer en statlig overstyring av det lokale selvstyret.

Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag til § 6-2.

§ 6-3 Statlige planbestemmelser

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser ingen gode og tungtveiende årsaker til at staten skal kunne båndlegge et område fra kommunal planregulering slik Regjeringen i realiteten foreslår i § 6-3. Dersom staten gjennom regulering ikke ønsker alternative tiltak regulert på et område, bør heller ikke staten ha anledning til å ilegge rådighetsbegrensninger på arealer. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte en slik paragraf. Nasjonale mål er etter disse medlemmers oppfatning godt ivaretatt i andre paragrafer.

Disse medlemmer har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret. Forslaget om statlige planbestemmelser innebærer en statlig overstyring av det lokale selvstyret. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 6-3.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) trekker frem begrensninger i kjøpesenteretablering som et eksempel på statlig planbestemmelse. Disse medlemmer viser til at rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre betyr at etablering eller utvidelse av kjøpesentre bare kan skje i samsvar med godkjente fylkesplaner eller fylkesdelplaner med retningslinjer for lokalisering av varehandel og andre servicefunksjoner. Det er foreslått at disse planene blir juridisk bindende, slik at det blir forbud mot etablering i strid med plan. Videre vil det for områder som ikke omfattes av godkjent plan, ikke være tillatt å etablere kjøpesentre med over 3 000 m2 bruksareal eller å utvide eksisterende sentre slik at det samlede bruksareal overskrider denne grensen. Dette forbudet vil også gjelde dersom en godkjent fylkesplan eller fylkesdelplan blir helt eller delvis opphevet. Forbudet skal gjelde både dagligvarehandel og faghandel, inklusive salg av plasskrevende varer.

Disse medlemmer ser positivt på målsettingen om å styrke by- og tettstedsentre, samt legge til rette for miljøvennlige transportvalg. Disse medlemmer mener imidlertid at en statlig eller fylkeskommunal begrensning på etablering eller utvidelse av kjøpesentre ikke er veien å gå for å nå en slik målsetting. Undersøkelser fra bl.a. Sverige viser at selv med mange etableringer av kjøpesentre utenfor bysentra, så har likevel bysentraene opplevd økt handel. Videre vil disse medlemmer peke på at familiene ofte er avhengig av bil for å kunne transportere varene hjem ved innkjøp av større volum. Mange foretrekker å gjøre storhandel "alt på ett sted" i store kjøpesentre. Dette gir samlet sett mindre bilbruk enn når en må kjøre til flere steder for å handle. Disse medlemmer peker også på at en grense på 3 000 m2 vil føre til at en vil få flere spredte etableringer rett under denne grensen, og dermed føre til at det blir vanskeligere å få til gode løsninger for kollektivtransport, økt bilbruk og mer forurensning.

Disse medlemmer peker videre på at kjøpesentrene utenfor de store byene også fungerer som et priskorrektiv og gir en for forbrukerne viktig konkurrent i forhold til dyrere konsepter og butikktyper i bysentrum, noe som kommer forbrukerne til gode.

Disse medlemmer mener at kommunene er de rette til å legge til rette for og planlegge en bærekraftig arealbruk innenfor sitt område. Dette gjelder også i forhold til etablering av kjøpesentre kontra annen bruk av arealene. Disse medlemmer mener at kommunene selv har den beste kunnskap om hva som er hensiktsmessig etablering av kjøpesentre innenfor sine kommunegrenser. Disse medlemmer går derfor imot statlige eller fylkeskommunale begrensninger på etablering eller utvidelser av kjøpesentre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til at man fjerner kravet til et minimumsantall parkeringsplasser i reguleringsplaner. Disse medlemmer mener imidlertid ikke at det er et behov for å innføre noe statlig bestemt krav om maksgrense for parkeringsplasser.

Disse medlemmer er skeptiske til den restriktive politikken det legges opp til i forhold til etablering av kjøpesentre. Disse medlemmer mener det er et paradoks at man kun vil tillate ny etablering av slike i sentrumsområder, samtidig som man vil legge sterke begrensninger for bilbruk i sentrumsområder. Disse medlemmer vil understreke at geografiske forskjeller og ulikt kollektivtilbud gjør at behovet for privat bil varierer sterkt fra sted til sted i landet.

§ 6-4 Statlig arealplan

Komiteen mener at lokale parter skal bli involvert og må gis aktiv medvirkning i beslutningsprosessen der hvor staten selv utarbeider og eventuelt vedtar plan. Samme hensyn skal legges til grunn for konsesjoner etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Komiteen mener staten i et slikt tilfelle har et særskilt ansvar for en god og involverende prosess fram til endelig vedtak fattes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at utbygging av småkraftverk og vindkraftanlegg fremdeles bør være en del av kommunenes arealplanlegging. For større vannkraftutbygginger og overføringsnett for elektrisk kraft ser disse medlemmer at det bør behandles som statlig arealplan i tråd med forslaget i proposisjonen.

Disse medlemmer peker på at det er viktig at utbygging av småkraftverk og vindkraftanlegg har lokal forankring og oppslutning i lokalsamfunnet, og derfor bør være en naturlig del av den kommunale arealplanleggingen. Dette er tiltak som har mye til felles med de øvrige bygningsmessige tiltak som er omfattet av kommuneplanens arealdel og reguleringsplan.

Disse medlemmer peker på at flaskehalsen når det gjelder offentlig godkjennelse av planer om utbygging av småkraftverk og vindkraftanlegg ikke er i den kommunale planprosessen, men i lang behandlingstid for konsesjonssøknader hos statlige myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at myndigheten til å gi konsesjon etter vannressursloven for vannkraftverk under 3 MW må delegeres til den enkelte kommune.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dokument nr. 8:4 (2006-2007) representantforslag fra representantene Erna Solberg, Gunnar Gundersen og Ivar Kristiansen om å be Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag, jf. Innst. S. nr. 52 (2006-2007), og hvor det ble foreslått at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune. Med dette forslaget ville all myndighet vedrørende vannkraftverk med installert effekt under 1 MW vært samlet i den enkelte kommune.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at en slik paragraf som foreslått som § 6-4 må ha som hovedformål å sikre effektiv planlegging av viktig nasjonal og regional infrastruktur. Slike infrastrukturtiltak kan være kraftledninger, vannrørledning, riks- og europaveier, ledningsnett tilknyttet petroleumsindustrien eller bane. Når det gjelder andre tiltak, for eksempel vernetiltak, mener disse medlemmer at slike tiltak er godt ivaretatt gjennom andre lover, for eksempel naturvernloven.

Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag til § 6-4:

"§ 6-4 Statlig arealplan, første ledd skal lyde:

Når gjennomføringen av viktige nasjonale statlige utbyggings- eller anleggstiltak gjør det nødvendig, kan departementet henstille til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot Regjeringens forslag til § 6-4 andre ledd.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 6-4 Statlig arealplan, tredje ledd skal lyde:

Departementet kan når viktige statlige hensyn tilsier det, bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg uten videre skal ha virkning som statlig arealplan. Departementets vedtak etter dette ledd kan ikke påklages."

Disse medlemmer imøteser for øvrig en ny naturmangfoldlov, som Regjeringen har forespeilet vil bli forelagt Stortinget med det første.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre foreslår:

"§ 6-4 Statlig arealplan, tredje ledd skal lyde:

Departementet kan i den enkelte sak bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg for vannkraft med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven uten videre skal ha virkning som statlig arealplan. Departementets vedtak etter dette ledd kan ikke påklages."

III. Regional planlegging

Kapittel 7. Regional planstrategi

§ 7-1 Regional planstrategi

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er særlig opptatt av at regionale planstrategier og planutarbeidelser underlegges gode og inkluderende prosesser. Det er en forutsetning at berørte planmyndigheter gis reell medvirkning og deltakelse i selve beslutningsprosessen.

Flertallet vil understreke viktigheten av at regional planstrategi inkluderer behovet for å se viktige natur-, frilufts- og andre områder for rekreasjon i en større sammenheng. Flertallet mener at regional planstrategi må ta opp i seg og samordne tema som utvikling av områder for handel, større idrettsanlegg av regional betydning, skytebaner etc.

Flertallet mener det påhviler regional planmyndighet et særskilt ansvar å inkludere kommunal planmyndighet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver.

Disse medlemmer avviser nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner. På den bakgrunn vil ikke disse medlemmer styrke det regionale planarbeidet, langt mindre lovfeste dette. Disse medlemmer vil avvikle de lovfestede fylkesplanene, og går også mot eventuelle nye former for regionale planer.

Disse medlemmer mener at det kommunale selvstyret er best egnet til å ivareta arealforvaltning, og at dette sammen med frivillig interkommunalt plansamarbeid og statlig regulering kan erstatte fylkesplanene og annen regional arealplanlegging. En ny kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid.

Disse medlemmer vil gi kommunene større selvråderett i plan- og arealsaker. Ut fra dette ser disse medlemmer ikke behov for en regional planstrategi.

På denne bakgrunn går disse medlemmer mot Regjeringens forslag til §§ 7 og 8.

§ 7-2 Behandling og virkning av regional planstrategi

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot Regjeringens forslag til § 7-2.

Kapittel 8. Regional plan og planbestemmelse

§ 8-1 Regional plan

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner.

Disse medlemmer vil derfor avvikle de lovfestede fylkesplanene, og går også imot eventuelle nye former for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil gi kommunene større selvråderett i plan- og arealsaker. Disse medlemmer går derfor mot kapittel 8 i proposisjonen.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 8-1.

§ 8-2 Virkning av regional plan

§ 8-3 Utarbeiding av regional plan

§ 8-4 Vedtak av regional plan

§ 8-5 Regional planbestemmelse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot Regjeringens forslag til §§ 8-2, 8-3, 8-4 og 8-5.

Kapittel 9. Interkommunalt plansamarbeid

§ 9-1 Interkommunalt plansamarbeid

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at interkommunalt plansamarbeid mellom annet bør søkes brukt når forslaget til kommunal planstrategi eller planprogram i en kommune innebærer at verdifulle jordbruksarealer vil bli omdisponert.

Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter intensjonen om at interkommunalt samarbeid erstatter regionalt samarbeid. Disse medlemmer mener dog dette bør baseres på frivillighet, og at det ikke bør pålegges kommunene gjennom lov.

Disse medlemmer mener at kommunene i all hovedsak fritt skal kunne disponere egne arealer. Disse medlemmer er grunnleggende negative til regjeringspartienes forslag om å gi regionene en rolle som overkommune i plan- og arealsaker på bekostning av lokaldemokratiet, og vil av samme grunn gå imot den foreslåtte lovfestingen av interkommunalt plansamarbeid. Disse medlemmer viser til sitt forslag til § 6-4, og mener dette er tilstrekkelig for å få gjennomført viktige nasjonale statlige utbyggings- eller anleggstiltak.

Disse medlemmer vil derfor gå imot hele Regjeringens forslag til kapittel 9 i forslaget til ny lov om planlegging og byggesaksbehandling.

Disse medlemmer vil understreke at de svakheter som preger dagens kommunestruktur best lar seg utbedre ved å foreta endringer i kommuneinndelingen, og at interkommunalt samarbeid ikke er et fullgodt alternativ. Disse medlemmer er imidlertid positive til at kommuner på frivillig basis kommer frem til gode løsninger sammen med nabokommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 9-1 Interkommunalt plansamarbeid, annet ledd skal lyde:

Statlige myndigheter kan anmode kommunene om å innlede et slikt samarbeid når det anses nødvendig for å ivareta hensyn og løse oppgaver som går ut over den enkelte kommune."

§ 9-2 Organisering

§ 9-3 Planprosess og planinnhold

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 9-4 Overføring til regional plan

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre går imot Regjeringens forslag til § 9-4.

§ 9-5 Uenighet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 9-5 Uenighet, første ledd skal lyde:

Er kommunene uenige om innholdet i et samlet planforslag, kan styret eller den enkelte kommune anmode fylkesmannen om å mekle."

§ 9-6 Gjennomføring og endring

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 9-6 Gjennomføring og endring, annet ledd skal lyde:

Dersom en kommune ensidig ønsker å endre en plan etter kapitlet her, skal de øvrige deltakende og berørte parter få skriftlig varsel om dette før planarbeidet starter."

§ 9-7 Plansamarbeid mellom regioner og kommuner

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre går imot Regjeringens forslag til § 9-7.

IV. Kommunal planlegging

Kapittel 10. Kommunal planstrategi

§ 10-1 Kommunal planstrategi

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 10-1 Kommunal planstrategi, annet ledd skal lyde:

Kommunen skal i arbeidet med kommunal planstrategi innhente synspunkter fra statlige organer og nabokommuner. Kommunen bør også legge opp til bred medvirkning og allmenn debatt som grunnlag for behandlingen. Forslag til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager før kommunestyrets behandling."

Kapittel 11. Kommuneplan

§ 11-1 Kommuneplan

§ 11-2 Kommuneplanens samfunnsdel

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 11-3 Virkningen av kommuneplanens samfunnsdel

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 11-3 Virkningen av kommuneplanens samfunnsdel, første ledd skal lyde:

Kommuneplanens samfunnsdel skal legges til grunn for kommunens egen virksomhet og for statens virksomhet i kommunen."

§ 11-4 Revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og kommunedelplan og rullering av handlingsdel

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 11-4 Revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og kommunedelplan og rullering av handlingsdel, annet ledd skal lyde:

For den årlige rullering av kommuneplanens handlingsdel, jf. § 11–1, skal kommunen innhente synspunkter fra berørte statlige organer og andre som har ansvar for gjennomføring av tiltak i handlingsdelen. Forslag til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager før kommunestyrets behandling."

§ 11-5 Kommuneplanens arealdel

§ 11-6 Rettsvirkning av kommuneplanens arealdel

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 11-7 Arealformål i kommuneplanens arealdel

Komiteen mener kommunene gjennom arealformålet må avsette tilstrekkelig grøntområder til aktivitet og naturopplevelser for barn i tilknytning til boligområder, barnehager og skoler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg i hovedsak til Regjeringens forslag til § 11-7. Disse medlemmer mener imidlertid det burde – i tråd med signaler fra Regjeringen – inneholdt en formulering om kjøreleder for motorferdsel i utmark.

Disse medlemmer har også fått med seg at flere høringsinstanser er bekymret for tilgangen på sivile skytebaner.

Disse medlemmer foreslår på dette grunnlag:

"§ 11-7 Arealformål i kommuneplanens arealdel, annet ledd nr. 1 og nr. 2 skal lyde:

Arealformål:

• 1. Bebyggelse og anlegg.

  Underformål:

  Boligbebyggelse, fritidsbebyggelse, sentrumsformål, kjøpesenter, forretninger, bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting, fritids- og turistformål, råstoffutvinning, næringsbebyggelse, idrettsanlegg, sivile skytebaner, andre typer anlegg, uteoppholdsarealer, grav- og urnelunder.

• 2. Samferdselsanlegg, teknisk infrastruktur og motorferdselsområder.

  Underformål:

  Veg, bane, lufthavn, havn, hovednett for sykkel, kollektivnett, kollektivknutepunkt, parkeringsplasser, traseer for teknisk infrastruktur og områder for motorferdsel, herunder kjøreleder for motorferdsel i utmark."

§ 11-8 Hensynssoner

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, påpeker at innføringen av hensynssoner i arealdelen, som et tillegg til arealformål, skal være et viktig virkemiddel i planleggingen.

Flertallet vil peke på at retningslinjer og/eller anføringer som er fastsatt gjennom hensynssoner, kan angi strengere restriksjoner enn det som følger av sektorlov. I slike tilfeller skal retningslinjene kun være førende for sektorlovgivningen som skal følges ved tvilstilfeller. Flertallet vil allikevel peke på at der hensynssonene har til hensikt å beskytte ikke fornybare ressurser, skal dette særlig vektlegges.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at bestemmelsene knyttet til hensynssoner kan legge store begrensninger på eksisterende virksomhet. Disse medlemmer frykter at hensynssonene i praksis ikke vil bli opprettet der man ønsker aktivitet, men som et middel til å unngå aktivitet. Innføring av hensynssoner vil bidra til en dobbel saksbehandling så lenge samme hensyn også reguleres av sektorlover. Dette vil gi en uoversiktlig situasjon ettersom store arealer kan komme i flere soner samtidig.

Disse medlemmer går derfor mot opprettelsen av såkalte hensynssoner og imot Regjeringens forslag til § 11-8.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder, samtidig med fastsettelse av verneforskrift for nytt verneområde eller revisjon av verneforskrift eller forvaltningsplan for etablerte verneområder, kan bli fastsatt bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet. Randsonen er i en slik sammenheng ikke å betrakte som "tilleggsvern".

Flertallet mener randsoneområdene må kunne differensieres gjennom kommuneplaner, og at det er mulig å drive ulike næringsvirksomheter i disse sonene. Flertallet er kjent med at det i flere kommuner er vernet opp til 70 pst. av kommunens areal, det vil derfor være riktig at slike kommuner gis anledning til å benytte randsoneområdene til næringsvirksomhet.

Flertallet legger til grunn for sin forståelse av loven at dette også innbefatter næringsutvikling i randsonen så lenge dette ikke forringer verneformålet. Flertallet mener det er viktig at grunneierne får delta aktivt i planprosessene, spesielt der hensynssoner skal innføres i randsonen.

Flertallet vil peke på at retningslinjer og/eller anføringer som er fastsatt gjennom hensynssoner, kan angi strengere restriksjoner enn det som følger av sektorlov. I slike tilfeller skal retningslinjene kun være førende for sektorlovgivningen som skal følges ved tvilstilfeller. Flertallet vil likevel peke på at der hensynssonene har til hensikt å beskytte ikke fornybare ressurser skal dette særlig vektlegges.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kommunene også har mulighet til å opprette hensynssoner med særlige hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at de foreslåtte vernegrensene fra Nasjonalparkplanen fra 1992 til stadighet blir til dels kraftig økt av Regjeringen, uten at Stortinget får anledning til å si sin mening. Samtidig har disse medlemmer merket seg at stadig flere fylkesmenn "knytter sammen" inngrepsfrie området i randsoner i forvaltningen av norsk utmark. Denne praksisen er for mange av landets største og minst befolkete kommuner en alvorlig hindring for lokal forvaltning av egen grunn. Disse medlemmer ønsker ikke å forsterke denne effekten gjennom å lovfeste randsonene, men vil heller hevde at når en grense for et vern i medhold av naturvernloven er satt, skal det ikke eksistere noe eget verneområde rundt et slikt vernet område.

Disse medlemmer peker på at dersom Kongen ønsker å legge begrensninger for tiltak i tilstøtende områder til naturreservat eller viktige deler av en nasjonalpark, kan Kongen i medhold av Naturvernloven verne slike områder som landskapsvernområder. På den måten skulle behov for lovhjemmel for et eventuelt tilleggsvern være godt ivaretatt.

Disse medlemmer ser videre viktigheten av å ivareta dyrket jord, men mener at der lokalsamfunn og grunneiere er enige om arealdisponering, bør lokaldemokratiet gis avgjørende betydning. Disse medlemmer minner om at det er en vesensforskjell mellom dyrket og dyrkbar jord, og mener sist nevnte begrep favner bredere enn formålstjenlig.

Disse medlemmer mener at det er viktig å legge til rette for næringsvirksomhet i randsonene til nasjonalparkene. Nasjonalparkene gir et betydelig potensiale for turisme, og mange land har klart å utnytte dette potensialet. Disse medlemmer mener at også i Norge bør nasjonalparkenes mulighet som "honningkrukker" for turisme utnyttes bedre, og mener at forholdene bør legges til rette for økt turistisk bruk av nasjonalparkene.

Disse medlemmer mener randsoneområdene må kunne differensieres gjennom kommuneplaner, og at det er mulig å drive næringsvirksomhet i disse sonene. Disse medlemmer er kjent med at det i flere kommuner er vernet mer enn 70 pst. av kommunens areal. Det vil derfor være riktig at slike kommuner gis anledning til å benytte randsoneområdene til næringsvirksomhet.

§ 11-9 Generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel

§ 11-10 Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 11-11 Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg i hovedsak til Regjeringens forslag til § 11-11.

Disse medlemmer ønsker i tråd med sine øvrige merknader i denne innstillingen imidlertid ikke å støtte nr. 5 i § 11-11.

Likeens har disse medlemmer stor forståelse for at kommunene skal kunne få beslutte hvilke områder i kommunen som skal avsettes til oppdrett, men at kommunene skal kunne detaljregulere hvilke arter som skal oppdrettes hvor, finner disse medlemmer noe paradoksalt.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 11-11 nr. 5.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 11-11 Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6, nr. 7 skal lyde:

• 7. hvilke artsgrupper av akvakultur som kan etableres."

§ 11-12 Oppstart av arbeid med kommuneplan

§ 11-13 Utarbeiding av planprogram

§ 11-14 Høring av planforslag

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 11-15 Vedtak av kommuneplan

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:

"§ 11-15 Vedtak av kommuneplan, annet ledd skal lyde:

Planen skal kunngjøres og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier. Et eksemplar av planen skal sendes til departementet, fylkesmannen og berørte statlige myndigheter."

§ 11-16 Innsigelse og vedtak av departementet

Komiteen mener at i de tilfeller der det rettes innsigelse mot kommuneplanens arealdel skal vedkommende fagmyndighet foreta en vurdering av innsigelsen før innsigelsen avgjøres i departementet. Jf. § 5-4 første ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer forelsår:

"§ 11-16 Innsigelse og vedtak av departementet, tredje ledd skal lyde:

Departementet kan, selv om det ikke er reist innsigelse, oppheve hele eller deler av planen eller gjøre de endringer som finnes påkrevd, dersom den strider mot nasjonale interesser. Kommunen skal ha fått mulighet til å uttale seg før departementet treffer vedtak. Kommunen må innen tre måneder etter at departementet har mottatt den være underrettet om at planen kan bli endret."

§ 11-17 Endring og oppheving av kommuneplanens arealdel

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 11-18 Begrensning i adgangen til å endre deler av kommuneplanens arealdel

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det er kommunestyrene som er kommunal planmyndighet. Disse medlemmer mener at de samme regler må gjelde for å endre eller oppheve vedtatt kommuneplan som for utarbeiding av ny kommuneplan. Kommunestyrene må derfor ha den samme adgang til å endre eller oppheve kommuneplanen som å utarbeide en ny kommuneplan. Disse medlemmer går imot at Kongen skal bestemme at angitte deler av planen ikke skal kunne endres eller oppheves uten etter samtykke fra departementet.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 11-18.

Kapittel 12. Reguleringsplan

§ 12-1 Reguleringsplan

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til tidligere merknader i denne sak, og ønsker ikke å støtte og frata mindre energianlegg og vindmøller fra kommunenes planmyndighet.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om at krav til reguleringsplan ikke skal gjelde for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, jf. § 12-1 tredje ledd tredje punktum.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er generelt skeptiske til Regjeringens store vilje til å be om forskriftsrett, slik det gjøres i § 12-1 tredje ledd.

Disse medlemmer viser til tidligere merknad og går imot et regionalt forvaltningsnivå.

§ 12-2 Områderegulering

§ 12-3 Detaljregulering

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 12-4 Rettsvirkning av reguleringsplan

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil i forhold til lovtekstens femte ledd legge vekt på at dersom tiltakshaver søker om å få forlenge fristen for planvedtaket, skal dette normalt imøtekommes såfremt det ikke er tungtveiende grunner som tilsier at det må utarbeides et nytt planvedtak.

Flertallet har for øvrig ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens fremlegg om full likebehandling av kommunale og private planforslag.

Disse medlemmer kan ikke se at det er grunn til å skille de vedtatte planvedtak avhengig av hvorvidt de hadde sin opprinnelse i privat eller kommunalt planforslag.

På dette grunnlag vil disse medlemmer gå imot siste ledd i § 12-4.

Disse medlemmer mener at den foreslåtte bestemmelsen om en tidsfrist på fem år for bygge- og anleggstiltak etter at reguleringsplan er vedtatt, må sees i sammenheng med offentlig pålagte rekkefølgebestemmelser som ofte gir tidsforsinkelser for igangsetting langt utover fem år. Som eksempel vil disse medlemmer nevne veiprosjekter/kryssløsninger med statlig finansiering og en rekke kommunale årsaker som manglende skolekapasitet mv.

Videre vil disse medlemmer peke på at en vedtatt reguleringsplan på en eiendom representerer en stor verdi som brukes aktivt i finansiering av prosjektgjennomføringen. Med en "varighet" på fem år, og deretter søknad om forlengelse hvert annet år, vil dette skape stor usikkerhet for lånegiverne til prosjektene.

Disse medlemmer vil dessuten peke på at konjunkturendringer sterkt vil påvirke igangsetting av prosjekter, med lav utbygging i dårlige tider og høyere utbygging når markedsforholdene bedres. Det må etter disse medlemmers mening være et mål at planleggingen skal gjøres uavhengig av konjunktursvingningene, slik at planmyndigheter og utbyggere kan planlegge uten å måtte ta taktiske hensyn til planens "varighet" når den er vedtatt.

§ 12-5 Arealformål i reguleringsplan

Komiteen viser til at kommunene i tråd med denne bestemmelse skal anvise hvor motorisert ferdsel etter motorferdselsloven kan foregå.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Kongen fastsetter ytterligere underdeling i forskrift. Disse medlemmer mener at en slik ytterligere underdeling må være romslige, mindre detaljerte og mer fleksible. Planene vil ved dette bli mer robuste i forhold til samfunnsutviklingen, og presset på dispensasjoner blir mindre.

§ 12-6 Hensynssoner i reguleringsplan

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot opprettelsen av hensynssoner.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 12-6.

§ 12-7 Bestemmelser i reguleringsplan

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 12-8 Oppstart av reguleringsplanarbeid

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at berørte fagmyndigheter bør delta i oppstartsmøte, og at kommunene skal gi råd om hvordan planen skal utarbeides.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 12-8 Oppstart av reguleringsplanarbeid, første ledd skal lyde:

Når planarbeidet igangsettes, skal berørte offentlige organer og andre interesserte varsles. Når forslagsstilleren er en annen enn planmyndigheten selv, skal planspørsmålet legges fram for planmyndigheten i oppstartsmøte, der også berørte fagmyndigheter deltar. Kommunen skal gi råd om hvordan planen bør utarbeides, og kan bistå i planarbeidet."

§ 12-9 Behandling av planprogram for planer med vesentlige virkninger

§ 12-10 Behandling av reguleringsplanforslag

§ 12-11 Behandling av private reguleringsplanforslag og

§ 12-12 Vedtak av reguleringsplan

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 12-13 Innsigelse og vedtak av departementet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot Regjeringens forslag til § 12-13.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine tidligere merknader om skepsis til innsigelsesretten. Disse medlemmer er også skeptiske til innsigelsesretten i forhold til reguleringsplaner.

Disse medlemmer viser til at i § 12-13 åpner Regjeringens forslag for at departementet selv, uten at noen har reist innsigelse, kan oppheve deler av planen.

Disse medlemmer mener at når tungtveiende nasjonale behov taler for det, har Kongen og departementet hjemmel i andre paragrafer for innsigelse og statlig overstyring. Disse medlemmer mener dermed at denne paragraf ikke er nødvendig, og at den bare vil oppfordre til økt statlig innblanding i det kommunale selvstyret.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at når et forslag til reguleringsplan er innenfor områdeplan eller kommuneplanens arealdel, bør virkningen av dette være at kommunen kan avgjøre saken uten at statlige, fylkeskommunale og regionale etater har rett til innsigelse. Disse medlemmer går derfor imot § 12-13 i proposisjonen.

§ 12-14 Endring og oppheving av reguleringsplan

§ 12-15 Felles behandling av reguleringsplanforslag og byggesøknad

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

Kapittel 13. Midlertidig forbud mot tiltak

§ 13-1 Midlertidig forbud mot tiltak

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 13-2 Varighet og frist

Komiteen mener det er riktig av hensynet til en helhetlig og god planprosess at fristen for forbud settes til 4 år når det gjelder overordnet plan. Komiteen mener at lovteksten ikke er til hinder for at den enkelte kommune kan sette kortere frister dersom forbudet skyldes mulig endring i reguleringsplan, dog ikke under 2 år.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 13-3 Fristforlengelse, § 13-4 Statlig bygge- og deleforbud

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

V. Konsekvensutredninger for tiltak og planer etter annet lovverk

Kapittel 14. Konsekvensutredninger for tiltak og planer etter annet lovverk

§ 14-1 Virkeområde og formål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil støtte bestemmelsene i § 14, da disse medlemmer mener bestemmelsene kan styrke legitimiteten i befolkningen for de vedtatte areal- og reguleringsplanene.

Disse medlemmer er allikevel bekymret for at nevnte bestemmelser vil kunne medføre økninger i kostnadene og tidsbruken for å få gjennomført en reguleringsprosess. Standpunktet må derfor sees i sammenheng med disse medlemmers merknader og forslag til § 12-4.

Disse medlemmer er bekymret for at uten at en likebehandling av de private og de kommunale planforslagene blir vedtatt, vil bestemmelsene i § 14 medføre store ekstrakostnader for private utbyggere, mens de planene som blir resultatet av private reguleringsinitiativer får en svekket rettsstilling.

§ 14-2 Utarbeiding og behandling av utredningsprogram og konsekvensutredning

§ 14-3 Hensyntaken til konsekvensutredningen ved vedtak i saken

§ 14-4 Konsekvensutredninger ved grenseoverskridende virkninger

§ 14-5 Kostnader

§ 14-6 Forskrift

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

Tredje del: Gjennomføring

Kapittel 15. Innløsning og erstatning

§ 15-1 Grunneierens rett til å kreve innløsning ved kommuneplanens arealdel

Komiteen vil peke på at kommunen må ha god dialog med grunneiere som blir berørt. I de tilfeller hvor grunneiere etter denne bestemmelse krever erstatning er det kommunens plikt å påse at saksbehandlingstiden ikke volder unødig belastning for grunneier.

§ 15-2 Grunneierens rett til å kreve innløsning ved reguleringsplan

§ 15-3 Erstatning for tap ved reguleringsplan

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.

Kapittel 19. Dispensasjon

§ 19-1 Søknad om dispensasjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at behovet for dispensasjoner ikke nødvendigvis er forårsaket av dårlig kommuneplanbehandling, men at all statlig innblanding i kommuneplanene gjør at lokalpolitikerne heller velger å søke om dispensasjoner for konkrete prosjekter enn å forsøke å regulere inn for eksempel fritidsbebyggelse under kommuneplanbehandlingen.

Disse medlemmer vil i tråd med Fremskrittspartiets standpunkter i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2006-2007) innskrenke retten til å fremme innsigelse til å gjelde bare lovlighetskontroll. Disse medlemmer viser også til forslaget i samme sak om å etablere en forvaltningsdomstol til erstatning for dagens fylkesmenns innsigelsesinstitutt. Disse medlemmer mener at det i størst mulig grad må lovfestes mål, samt virkemidlene for å nå disse målene, slik at ikke Regjeringen og departementene får fritt spillerom til å overstyre kommunenes arealforvaltning.

Disse medlemmer mener man bør fjerne departementets delegasjonsadgang, slik at det i praksis blir slik loven sier at "departementet" behandler sakene. Disse medlemmer viser til dagens praksis hvor en rekke saker får endelig behandling hos fylkesmenn og settefylkesmenn. Med en ny praksis i tråd med hva disse medlemmer ønsker, oppnår man å plassere ansvaret for å overkjøre lokaldemokratiet hos en politiker som må svare for Stortinget.

Disse medlemmer ønsker å skille skjønn og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete har en uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll er i dag nærmest fraværende, og dette er ikke egnet til å øke respekten for de rettslige rammer for forvaltningen. Konsekvensen er at rettssikkerheten har dårligere kår i forvaltningens dagligliv enn nødvendig, og at dagens form for domstolskontroll med forvaltningen er klart utilstrekkelig.

Disse medlemmer mener det bør innføres forvaltningsdomstoler som erstatning for klagesaksbehandlingen i fylkesmannsembetet, og viser til at mange klagesaker på andre forvaltningsområder i dag behandles av domstolslignende forvaltningsorganer med spesialisert kompetanse. Disse spesialiserte organene har man gjerne valgt å kalle nemnder o.l., men i praksis er det langt på vei der den faktiske rettspleien foregår på disse områdene, ikke i de alminnelige domstolene. Behovet for forvaltningsdomstoler bekreftes av at domstolene i Norge sjelden behandler forvaltningssaker.

Disse medlemmer mener på den bakgrunn at fylkesmannens innsigelsesrett bør fjernes og erstattes av en forvaltningsdomstol. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:112 (2006-2007) om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealsaker.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 19-1 Søknad om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:

Statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer og plankrav."

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette.

Disse medlemmer foreslår:

"§ 19-1 Søknad om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:

Statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og forbudet i § 1-8."

§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er sterkt uenig i innstramningene i dispensasjonsadgangen knyttet til byggeforbudet i strandsonen. Store deler av landet vil med dette forslaget i praksis miste denne adgangen helt.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 19-2 i proposisjonen.

Disse medlemmer viser til at det er store geografiske variasjoner når det gjelder press på strandsonen og allmennhetens muligheter til fri ferdsel. Disse medlemmer vil at kommunene skal ha mulighet til å finne frem til fleksible, lokalt tilpassede løsninger og muligheter til å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Statlige myndigheter må ha muligheter til å overprøve dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen, der det kan dokumenteres at slik dispensasjon i betydelig grad innebærer en svekkelse av allemannsretten i området.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket, første ledd skal lyde:

Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for dispensasjonen. Kongen kan i forskrift fastsette tidsfrist for behandling av dispensasjonssaker."

§ 19-3 Midlertidig dispensasjon

Komiteen har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

§ 19-4 Dispensasjonsmyndigheten

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre går imot Regjeringens forslag til § 19-4 i proposisjonen.

Sjette del: Sluttbestemmelser

Komiteen har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

Kapittel 35 Endringer i annet lovverk

Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven)

§ 2 femte ledd:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag i § 6-4 i plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven) skal § 2 femte ledd lyde:

Departementet kan, når viktige statlige hensyn tilsier det, bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven) skal § 2 nytt femte ledd lyde:

Departementet kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4."

Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven)

§ 3-1 fjerde ledd:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot Regjeringens forslag til § 3-1 nytt fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) skal § 3-1 nytt fjerde ledd lyde:

Departementet kan bestemme at ethvert kraftanlegg for produksjon av vannkraft med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon etter denne lov, og som ikke er unntatt fra plan- og bygningsloven etter tredje ledd, uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4."

Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)

§ 22 fjerde ledd:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot Regjeringens forslag til § 22 fjerde ledd nytt annet punktum.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) skal § 22 fjerde ledd nytt annet punktum lyde:

Vassdragsmyndigheten kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4."