1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen fremmer departementet forslag om å overføre kompetanse til å innkalle til soning og behandle søknader om soningsutsettelse fra politiet til kriminalomsorgen. Kompetanseoverføringen er ett av flere tiltak for å oppnå en mer effektiv strafferettspleie. Lovforslaget innebærer at saksbehandlingen – etter at fullbyrdelsesordre er gitt – samles i én etat. For kriminalomsorgen har dette stor betydning for å planlegge og derved utnytte soningskapasiteten på en effektiv måte. Overføringen vil også legge til rette for å effektivisere saksbehandlingsrutinene.

Departementet har tidligere lagt til grunn at forslagene om overføring av kompetanse til å innkalle til soning og behandle søknader om soningsutsettelse skal tas med i en proposisjon om hurtigere straffesaksbehandling. Proposisjonen skal etter planen omfatte en rekke spørsmål. Arbeidet er imidlertid omfattende, og det vil fortsatt ta noe tid før proposisjonen kan fremmes. Etter en samlet vurdering velger derfor departementet å skille ut forslaget om kompetanseoverføring i en egen proposisjon for å fremskynde effekten av en omlegging.

Uavhengig av disse forslagene foreslår departementet enkelte presiseringer i straffeprosessloven og straffelovene 1902 og 2005 som følge av at kriminalomsorgen har fått kompetanse til å begjære rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2 ved narkotikaprogram med domstolskontroll og program mot ruspåvirket kjøring.

1.2 Overføring av kompetanse til å innkalle til soning og behandle søknader om soningsutsettelse

Etter at en dom på straff er rettskraftig skal etter gjeldende rett, statsadvokaten eller politiet gjøre vedtak om fullbyrding av dommen. Selve fullbyrdingen skal settes i verk av politiet. Likeledes er det politiet som gir en domfelt som er på frifot, og som skal gjennomføre frihetsstraff eller samfunnsstraff, pålegg om å møte frem for gjennomføringen. Etter straffegjennomføringsloven kan domfelte som ikke møter til soning etter innkalling, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

En arbeidsgruppe II under "Prosjekt hurtigere straffsaksbehandling" beskrev saksgangen etter at fullbyrdelsesordre er gitt, og konstaterte at prosessen med innkalling til soning av ubetingede dommer innebærer mange arbeidsoperasjoner og oversendelser mellom politiet og kriminalomsorgen. På denne bakgrunn foreslo arbeidsgruppen at oppgaven med å innkalle til soning overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Samtidig foreslo arbeidsgruppen at kriminalomsorgen også skal overta behandlingen av søknader om soningsutsettelse og søknader om soning etter daværende fengselslov § 12 (soning i behandlingsinstitusjon eller liknende).

I høringsnotatet stiller departementet seg positiv til forslaget fra arbeidsgruppen, men foreslår at bare dom på fengselsstraff, forvaring eller samfunnsstraff skal iverksettes av kriminalomsorgen. Innkreving av bøter, inndragningskrav og borgerlige rettskrav bør etter departementets syn fortsatt iverksettes av politiet.

Hovedbegrunnelsen for å overføre kompetansen til å innkalle til soning og behandle søknader om soningsutsettelse er å oppnå en mer effektiv strafferettspleie. En mer effektiv strafferettspleie kan både styrke straffens preventive effekt og tilliten til rettssystemet. Endringen vil også være et bidrag til arbeidet med å fjerne soningskøen og hindre ny kødannelse.

Departementet registrerer at de ulike høringsinstansene har ulike erfaringer med dagens rutiner. Den positive reaksjonen fra de fleste av høringsinstansene vitner likevel om at arbeidsgruppens beskrivelse av situasjonen er representativ. Departementet går derfor inn for at forslaget i høringsbrevet følges opp, men slik at det uttrykkelig fremgår at det er ansvaret for iverksetting av "ubetinget" frihetsstraff som skal overføres til kriminalomsorgen.

Departementet forutsetter at politiet gir kriminalomsorgen melding om forhold som tilsier at vedkommende domfelte bør prioriteres, og at kriminalomsorgen innhenter informasjon fra politiet der det er behov for dette.

Et sentralt spørsmål er om kriminalomsorgens behandling av søknader om soningsutsettelse skal følge dagens regler etter straffeprosessloven eller forvaltningslovens regler. Påtalemyndigheten behandler i dag søknader om soningsutsettelse etter reglene i straffeprosessloven hvor det fremgår at domfelte som får søknaden avslått, kan klage vedtaket til nærmeste overordnede påtalemyndighet. Et viktig argument for å benytte forvaltningslovens saksbehandlingsregler er hensynet til sammenhengen i regelverket. Kriminalomsorgen følger forvaltningslovens regler i alle andre saker som den behandler, og det kan derfor være naturlig for kriminalomsorgen å benytte samme saksbehandlingsregler for søknader om soningsutsettelse. Det kan derfor virke noe tilfeldig om saksbehandlingsreglene kriminalomsorgen benytter, skal variere avhengig av om søknaden kommer inn før eller etter at domfelte påbegynner soningen. Forvaltningsloven ivaretar dessuten domfeltes rettssikkerhet på en god måte. Departementet legger dessuten vekt på kriminalomsorgens behov for ens saksbehandlingsregler som er ryddige å praktisere. Alternativet er å videreføre påtaleinstruksens saksbehandlingsregler i egen forskrift, men departementet synes det er uhensiktmessig å gi egne regler som ligger tett opp til forvaltningslovens regler. Departementet går derfor inn for at kriminalomsorgen som hovedregel, bør følge forvaltningslovens regler ved behandlingen av søknader om soningsutsettelse, men med de unntak som følger av straffegjennomføringsloven § 7.

Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten og domfelte om vilkårene for soningsutsettelse er til stede, kan domfelte etter dagens ordning kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse. Påtalemyndighetens skjønnsmessige avgjørelser om fullbyrdelsen skal utsettes, kan derimot ikke overprøves av retten. Her må domfelte i tilfelle klage til overordnet påtalemyndighet etter påtaleinstruksens bestemmelser, eventuelt bringe saken inn for Sivilombudsmannen. Spørsmålet er om dagens regler for domstolsprøving skal videreføres eller om domfelte må gå til søksmål etter tvisteloven for å prøve vedtaket for domstolen.

Dagens ordning der man følger et straffeprosessuelt spor ser ut til å fungere godt, samtidig som adgangen til å kunne bringe saken inn for retten fremstår som en viktig rettssikkerhetsgaranti. Terskelen for å bringe saken inn for en domstol etter sivilprosessens regler vil nok være høyere. En slik sak vil dessuten ta lenger tid og være mer omfattende og kostbar. Departementet antar imidlertid at domfelte neppe vil benytte adgangen til domstolsprøving i særlig stor utstrekning. Etter en samlet vurdering foreslår departementet å beholde dagens straffeprosessuelle spor når det er uenighet om vilkårene for soningsutsettelse er til stede og dette er presisert i lovforslaget.

Domstolsprøving etter straffeprosessloven forutsetter at kriminalomsorgen kan påkjære rettens kjennelse og møte ved rettsmøter i domstolen. Departementet foreslår en tilføyelse i loven som gir tilsatte i kriminalomsorgen slik møterett.

Overføring av kompetanse til kriminalomsorgen medfører også behov for å endre flere bestemmelser i påtaleinstruksen. Arbeidet med å revidere påtaleinstruksen bør skje samtidig med at departementet forbereder nærmere regler om innkalling og utsettelse med fullbyrdingen. Målet må være at endringene i påtaleinstruksen og forskriften kan iverksettes samtidig med loven.

Departementet går også inn for å overføre ansvaret for den forberedende behandling av søknader om soning på institusjon etter straffegjennomføringsloven § 12. Regelen er i dag slik at dersom hele straffen søkes gjennomført i institusjon, skal saken forberedes av den politimesteren som har ansvaret for å sette i verk fullbyrdingen av straffen. Kriminalomsorgen avgjør om søknaden skal innvilges. Endringen innebærer at kriminalomsorgen heretter skal forberede og avgjøre samtlige søknader om gjennomføring av straff i institusjon etter straffegjennomføringsloven § 12, noe som vil føre til en effektivisering av saksbehandlingen. Uttalelser fra politiet bør innhentes der kriminalomsorgen finner det nødvendig. Omleggingen medfører ikke behov for lovendring, men retningslinjene til straffegjennomføringsloven må omformuleres.

1.3 Konsekvensendringer som følge av endringer i straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 54 nr. 1 og 2

Ved en endring i straffeloven fikk kriminalomsorgen kompetanse til å begjære rettens avgjørelse etter nåværende straffelov § 54 nr. 1 og 2 ved narkotikaprogram og promilleprogram. Kriminalomsorgens adgang til å begjære rettens avgjørelse medfører behov for enkelte presiseringer i straffeprosessloven.

Forslaget tilsvarer presiseringer som allerede er gjennomført i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven, som følge av at en domstolsavgjørelse om fullbyrding av betinget fengselsstraff med virkning fra 1. januar 2006 skal være dom, og ikke kjennelse. Presiseringene gjaldt ankekompetanse og møterett i domstolen for tilsatte i kriminalomsorgen, tingrettens sammensetning og prosessform og rettsmiddel og lagmannsrettens sammensetning. Tilsvarende presiseringer er nødvendig som følge av kriminalomsorgens adgang til å begjære rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 2.

Kriminalomsorgen kan også bringe saker etter straffeloven § 54 nr. 1 inn for retten med begjæring om rettens kjennelse. I disse sakene er det behov for å presisere i straffeprosessloven at kriminalomsorgens tilsatte har rett til å møte i rettsmøter i tingretten og lagmannsretten.

1.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Overføring av soningsinnkalling fra politi til kriminalomsorg vil ikke medføre økte utgifter for staten samlet sett. Kriminalomsorgens merutgifter som følge av overføringen, dekkes inn gjennom tilsvarende innsparinger under politiet.