Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, er fornøyd med det lovforslaget som er framlagt vedrørende frarådingsplikt.

Bør det innføres en bestemmelse om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven?

Komiteen støtter at det nå blir innført en lovbestemmelse om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven, på lik linje med bestemmelsen i finansavtaleloven. Komiteen vil påpeke at innføring av denne lovbestemmelsen kan bidra til at forbrukere avstår fra å oppta kreditt som de kan få vansker med å betale tilbake. Komiteen mener at det er viktig å iverksette tiltak som hindrer flere gjeldsofre.

Komiteen støtter også at plikten skal gjelde kreditt som ytes til forbrukere og at næringsdrivende faller utenfor.

For hvilke kredittavtaler bør en frarådingsplikt gjelde?

Komiteen er enig med departementet i at frarådingsplikten bør gjelde ved inngåelse av alle typer kredittavtaler som faller inn under loven, da dette vil være oversiktelig og helhetlig. Utgangspunktet for innføring av en frarådingsplikt i kredittkjøpsloven er å beskytte forbrukeren, samtidig som det også vil kunne ha en gunstig effekt for kredittytere, idet de vil lide mindre tap på sine utlån.

Komiteen er enig i at frarådingsplikten også bør gjelde for leie av løsøre der leietaker ikke skal bli eier eller ha rett til å bli eier, ut ifra begrunnelsen om at det ikke her er grunn til å yte forbrukeren mindre beskyttelse. Komiteen er også enig i at det ikke bør skilles mellom kreditt som gis ved personlig kontakt eller ved fjernsalg.

Hvem bør være underlagt en frarådingsplikt?

Komiteen har merket seg at det er et særtrekk ved kreditt som reguleres av kredittkjøpsloven, at det i noen tilfeller gjør seg gjeldende et trepartsforhold bestående av forbruker, selger og kredittyter. Skal frarådingsplikten gjelde kredittyteren, selgeren eller begge?

Komiteen viser til at departementet mener det er hensiktsmessig å skille mellom to situasjoner i tilfeller der selgeren ikke også er kredittyter:

• 1. Der selgeren ikke har noen befatning med inngåelsen av kredittavtalen, men på et seinere tidspunkt selger en gjenstand til kjøperen, som betaler i henhold til den allerede inngåtte kredittavtalen (typisk en kredittkortavtale).

• 2. Den andre situasjonen er der selgeren er involvert i prosessen rundt selve kredittopptaket, for eksempel der det er selgeren som mottar kredittsøknaden.

Komiteen har merket seg at Banklovkommisjonen foreslår at selgeren skal ha en frarådingsplikt også der han eller hun mottar betaling på bakgrunn av en allerede inngått avtale. Komiteen har merket seg at Banklovkommisjonens begrunnelse for dette er at selgeren i enkelte tilfeller vil være like nært involvert som kredittyteren til å oppdage situasjoner som har oppstått hos kjøper etter avtaleinngåelse, og som er forhold som tilsier at forbrukeren bør unngå ytterligere kreditt til tross for at det ligger innenfor rammene av den allerede inngåtte avtalen. Komiteen støtter departementet i ikke å gå inn for en regel om dette, og viser til at høringssvarene som er innkommet peker på at forslaget er uklart og at det vil være vanskelig å praktisere.

Innholdet i og utformingen av en frarådingsplikt

Med utgangspunkt i at frarådingsplikten i finansavtaleloven fungerer bra, har komiteen ikke motforestillinger mot å innføre liknende bestemmelse i kredittkjøpsloven. Komiteen støtter derfor departementet i at plikten i kredittkjøpsloven bør utformes på tilsvarende måte som i finansavtaleloven.

Når det gjelder tidspunktet for frarådingsplikten, er komiteen enig i at denne bør gjelde fram til det tidspunkt salgstingen er overgitt til forbrukeren. Dette innebærer at forhold som inntrer etter at kredittavtalen er inngått, men før salgstingen er overgitt til forbrukeren, kan gi grunnlag for en frarådingsplikt.

Virkninger av brudd på frarådingsplikten

Komiteen er enig med Banklovkommisjonen i at frarådingsplikten ikke er en gyldighetsregel, men en lempingsregel. Departementet oppfatter dette slik at det er mer hensiktsmessig at bestemmelsen gir en skjønnsmessig lempingsadgang, enn at avtalen automatisk skal bortfalle i sin helhet. Det vises til Banklovkommisjonens gjennomgåelse av praksis knyttet til finansavtaleloven, og at brudd på frarådingsplikten her synes å fungere tilfredsstillende. Derfor bør brudd i kredittkjøpsloven vurderes på samme måte.

Komiteen har merket seg at lempingen vil kunne skje på ulike måter, som for eksempel at restfordring reduseres, renten reduseres eller bortfaller, nedbetalingstiden forlenges eller ved en kombinasjon av flere elementer.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen har merket seg at kostnadene ved en frarådingsplikt etter gjeldende rett til sammenlikning utgjør ca. 4,4 mill kroner. Komiteen er enig i at dette må anses som et beskjedent beløp, som uansett må veies mot den samfunnsmessige nytten av lovforslaget.