14. Utvisning
I 2006 ble nær 1 400 personer fra 111 land utvist fra Norge. Det var 100 personer flere enn i 2005. I alt 57 prosent ble utvist etter brudd på utlendingsloven, og denne grunnen sto for mer enn 90 prosent av økningen fra 2005. Nær 40 prosent ble utvist på grunn av brudd på straffeloven og 3 prosent av andre grunner.
Utvisning innebærer at en utlending nektes innreise og opphold i Norge med et fremtidig innreiseforbud som enten er varig eller tidsbegrenset. Som regel vil et vedtak om utvisning også innebære innreiseforbud i hele Schengen-området.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og foreslår at utvisning heller ikke i fremtiden klassifiseres som straff. Utvisning er en forvaltningsmessig avgjørelse, som innebærer en konstatering av at de vilkår som er stilt for oppholdet i landet, ikke lenger er oppfylt.
De objektive vilkårene for utvisning framgår av lovforslaget §§ 66-68. Utvisning kan treffes enten som følge av grov eller gjentatt overtredelse av utlendingsloven, på grunnlag av ilagt straff eller særreaksjon for et straffbart forhold eller når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. På samme måte som i dag knyttes utvisningsadgangen opp mot strafferammen i den aktuelle straffebestemmelsen, og ikke utmålt straff.
Etter gjeldende utlendingslov kan utlendinger som ikke har oppholdstillatelse i Norge utvises når vedkommende her i riket er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, jf. lovforslaget § 66. For utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse gjelder et utvidet utvisningsvern ved at det er et vilkår at det straffbare forholdet må kunne føre til fengselsstraff i mer enn ett år, jf. lovforslaget § 67. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Gjeldende utlendingslov fastsetter at en utlending som oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse, som hovedregel bare kan utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet bare skal kunne påberopes av den som faktisk har fått innvilget permanent oppholdstillatelse, jf. lovforslaget § 68. For det andre foreslås at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. lovforslaget § 70. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. "Forholdets alvor" vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. I proposisjonen er det gitt en oversikt over momenter som skal tillegges vekt i vurderingen av "utlendingens tilknytning til riket". Det inntas en formulering i lovteksten om at "barnets beste" skal være et grunnleggende hensyn.
Det er lagt opp til at det fortsatt ikke skal gjelde noe absolutt vern mot utvisning for utlendinger som kom til Norge i ung alder eller som har særlig lang botid. Dersom utlendingen kom til riket i ung alder og har flere års uavbrutt opphold i riket, skal det imidlertid som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis.
Mens det etter gjeldende utlendingslov er en hovedregel at innreiseforbudet ikke skal settes til kortere tidsrom enn to år, skal innreiseforbudet etter det nye lovforslaget aldri kunne settes til kortere tidsrom enn to år, jf. lovforslaget § 71. Utvisning er en alvorlig reaksjon, og hvis myndighetene mener at det ikke er grunn til å reagere med utvisning for minimum to år, bør utvisning unnlates og det bør eventuelt velges en annen reaksjon.
Etter lovforslaget § 72 skal vedtak om utvisning treffes av UDI. Dette er i samsvar med gjeldende rett og utvalgets forslag. Departementet mener at administrativ behandling best vil sikre rettssikkerhet, forutberegnelighet og likebehandling i utvisningssaker. Rettssikkerheten må anses betryggende ivaretatt ved en forvaltningsmessig behandling innenfor rammene av herværende lovforslag. Rettssikkerheten sikres for øvrig også gjennom adgangen til etterfølgende domstolsprøving av forholdsmessighetsvurderingen.
Komiteen slutter seg til vurderingen om at utvisning heller ikke i fremtiden klassifiseres som straff. Utvisning kan treffes enten som følge av grov eller gjentatt overtredelse av utlendingsloven, på grunnlag av ilagt straff eller særreaksjon for et straffbart forhold eller når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. På samme måte som i dag knyttes utvisningsadgangen opp mot strafferammen i den aktuelle straffebestemmelsen, og ikke utmålt straff.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er kjent med at etter gjeldende utlendingslov kan utlendinger som ikke har oppholdstillatelse i Norge, utvises når vedkommende her i riket er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. For utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse gjelder et utvidet utvisningsvern ved at det er et vilkår at det straffbare forholdet må kunne føre til fengselsstraff i mer enn ett år. Flertallet støtter at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Gjeldende utlendingslov fastsetter at en utlending som oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse, som hovedregel bare kan utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i to år eller mer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter at det utvidede utvisningsvernet bare skal kunne påberopes av den som faktisk har fått innvilget permanent oppholdstillatelse. Det utvidede utvisningsvernet skal heller ikke kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering der det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at i saker om utvisning av en utlending som har barn i Norge, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. lovforslaget § 70. Dette flertallet har merket seg at Høyesterett i en sak fra 2005 kom til at et vedtak om utvisning var uforholdsmessig ut fra en vurdering av situasjonen for barna til den utviste. Dette flertallet vil understreke behovet for å sikre at man tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste i saker som gjelder utvisning.
Dette flertallet ber departementet vurdere om det kan gis forskriftsregler som i enda større grad sikrer at hensynet til barnets beste blir ivaretatt i forbindelse med utvisningssaker.
Dette flertallet merker seg at innreiseforbudet etter det nye lovforslaget ikke kan settes til kortere tidsrom enn to år. Dette flertallet vil understreke at utvisning er en alvorlig reaksjon. Dersom myndighetene mener at det ikke er grunn til å reagere med utvisning for minimum to år, bør utvisning unnlates og det bør eventuelt velges en annen reaksjon. Vedtak om utvisning treffes av UDI.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at det ikke skal gjelde noe absolutt vern mot utvisning for utlendinger som kom til Norge i ung alder eller som har særlig lang botid. Dersom utlendingen kom til riket i ung alder og har flere års uavbrutt opphold i riket, skal det imidlertid som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at departementet har foreslått at fristen for når en utlending kan utvises etter løslatelse, avbrytes når forhåndsvarsel om utvisning er meddelt. Dette flertallet er av den oppfatning at det fortsatt bør være slik at vedtak om utvisning må treffes senest innen ett år etter løslatelse dersom utlendingen ikke kan lastes for at vedtak ikke kan treffes innen fristen, eventuelt innen fem år dersom straff er ilagt i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener utlendinger automatisk skal utvises dersom visse vilkår er oppfylt. Disse medlemmer ønsker ikke at Norge skal være noen frihavn for kriminelle. Disse medlemmer ønsker derfor å utvise utlendinger som i utlandet er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn 3 måneder, uavhengig av hvor lenge det er siden forholdet ble begått. Disse medlemmer tar sterk avstand fra tvangsekteskap, og ønsker å presisere at dette er en utvisningsgrunn selv der vedkommende kun har medvirket.
Disse medlemmer mener også at utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske borgere i riket, i helt spesielle tilfeller bør kunne utvises. Disse medlemmer vil heller ikke avvise muligheten for at det kan oppstå situasjoner der det kan være hensiktsmessig å utvise personer som er født i Norge, og som senere har hatt fast bopel i landet, hvis dette for eksempel er til barnets beste. Norske borgere kan ikke utvises, og i saker der en person har fått norsk statsborgerskap på feil grunnlag, må man frata vedkommende dette statsborgerskapet før utvisning kan finne sted.
Disse medlemmer mener at i saker med uavklart identitet kan utvisning skje til antatt hjemland. Med dette menes at utvisning kan skje til opprinnelsesland eller et annet land i den regionen utlendingen antas å ha kulturell tilknytning til.
Disse medlemmer ønsker å inngå returavtaler med en lang rekke land, og ønsker å koble dette til den generelle bistandspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i at brudd på straffeloven samt grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven bør kunne føre til utvisning fra riket, jf. lovforslagets § 66. Disse medlemmer vil peke på at utvisning er en svært alvorlig forvaltningsmessig reaksjon som må brukes skjønnsomt. Disse medlemmer mener det generelt skal mer til for å utvise en som har brutt utlendingsloven enn en som har brutt straffeloven, men viser til at utvisning alltid må innebære en konkret helhetsvurdering. Disse medlemmer mener det er et prinsipielt viktig utgangspunkt at utlendinger som bryter straffeloven skal utvises. Å begå kriminalitet kan ses på som en krenkelse av den åpenhet Norge har tilbudt vedkommende og disse medlemmer mener derfor at oppholdstillatelsen i slike tilfeller må kunne trekkes tilbake ved hjelp av utvisning.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II senket den nedre strafferammen for utvisning, jf. Ot.prp. nr. 51 (2003-2004). Bakgrunnen for lovendringene var å motvirke vold og trakassering generelt og å beskytte personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.
Disse medlemmer vil imidlertid peke på at utvisning aldri må være et uforholdsmessig inngrep, jf. lovforslagets § 70. Disse medlemmer er bekymret for om hensynene til familien tillegges tilstrekkelig vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Disse medlemmer er glad for hensynet til barnets beste nå nevnes eksplisitt i loven som et grunnleggende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen, jf. lovutkastet § 70. Disse medlemmer viser imidlertid til at flere forhold enn hensyn til barnets beste kan gjøre at utvisning vil være uforholdsmessig, blant annet botid, ekteskap, annen familietilknytning og hvor godt integrert utlendingen er i det norske samfunns- og arbeidsliv. Disse medlemmer mener at disse forholdene også burde vært eksplisitt nevnt i lovteksten. Disse medlemmer mener videre at det burde gis klargjørende bestemmelser i lov og forskrift om hvordan hensynet til barnets beste faktisk skal ivaretas.
Disse medlemmer mener at de sakene hvor hensynet til barnets beste taler mot utvisning bør sikres en særlig kvalifisert saksbehandling i UDI og UNE. Videre mener disse medlemmer at det utvisning kun skal benyttes i særskilte tilfeller og når det ville være støtende på den alminnelige rettsoppfatning å ikke utvise utlendingen når hensynet til barnets beste taler mot utvisning.
Disse medlemmer mener videre at det burde være et absolutt vern mot utvisning av utlendinger som har kommet til Norge som barn. Disse medlemmer mener det skal svært mye til for at utvisning i slike tilfeller ikke er uforholdsmessig og viser til at den svenske utlendingsloven gir utlendinger som er kommet til Sverige før fylte 15 år, og som siden har oppholdt seg i landet i minst fem år, er et gitt absolutt vern mot utvisning på grunn av kriminalitet. Disse medlemmer mener vi også i Norge bør ha et slikt vern.
Disse medlemmer mener videre at det bør være en meget snever adgang til å utvise barn under 18 år. Det pekes særlig på at utvisning av barn i de fleste tilfeller vil føre til atskillelse fra foreldre og annen nær familie, og at dette som hovedregel må regnes som et uforholdsmessig inngrep. Disse medlemmer mener at utvisning av personer under 18 år kun skal skje når der tilknytningen til Norge er liten.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"§ 69 skal lyde:
§ 69 Vern mot utvisning
En norsk statsborger kan ikke utvises.
En utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke utvises.
En utlending som har kommet til riket før fylte 15 år, og som siden har oppholdt seg i landet i minst fem år, kan ikke utvises.
En utlending som er under 18 år, kan kun utvises der tilknytningen til Norge er liten.
En utlending som har lang botid, familie i Norge eller på andre måter er særlig godt integrert i det norske samfunns- og arbeidsliv, kan bare utvises når det ville være støtende for den alminnelige rettsoppfatning å ikke utvise utlendingen."