13. Bortvisning
Vedtak om bortvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som enten innebærer at utlendingen nektes innreise i riket fordi innreisevilkårene ikke er oppfylt eller et pålegg om å forlate riket fordi vilkårene for å oppholde seg i riket ikke er oppfylt. Bortvisning er både aktuelt ved gjennomføring av grensekontroll og i saker hvor utlending påtreffes i Norge etter å ha oppholdt seg her i kortere eller lengre tid. Et vedtak om bortvisning medfører en plikt til å forlate riket, og kan gjennomføres ved tvang. Vedtaket medfører imidlertid ikke noe forbud mot fremtidig innreise, og vedkommende kan i prinsippet returnere dagen etter, forutsatt at bortvisningsgrunnen er reparert.
En utlending som får avslag på en søknad om oppholdstillatelse, kan ha plikt til å forlate riket selv om det ikke treffes noe formelt vedtak om bortvisning. Plikten til å forlate riket følger av at vedkommende ikke har noe annet gyldig grunnlag for videre opphold. En forutsetning for at fraktfører skal bli ansvarlig for kostnadene knyttet til uttransportering av en utlending som har reist inn i riket uten gyldig innreisetillatelse, vil imidlertid være at det treffes formelt vedtak om bortvisning eller utvisning, jf. § 91 tredje ledd.
I lovforslaget er det fastsatt enkelte forenklede saksbehandlingsprosedyrer i tilknytning til bortvisning. Det gjøres tydelig at bortvisning etter lovforslaget § 17 første ledd a, b og c (utlendingen mangler reisedokument eller visum, eller er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS)), også skal kunne treffes av polititjenestemann som ikke er jurist. De aktuelle bortvisningstilfellene har gjennomgående et enkelt faktum og det er få betenkeligheter knyttet til at også andre polititjenestemenn enn jurister får vedtakskompetanse.
Under henvisning til at det i praksis er utvisning som er den aktuelle reaksjonen overfor utlendinger med oppholdstillatelse eller nordiske borgere som er bosatt i riket, er det presisert i loven at det ikke skal treffes vedtak om bortvisning overfor disse gruppene, jf. lovutkastet § 17 andre ledd.
Bortvisningsgrunnene framgår av lovutkastet § 17 første ledd a-l.
Etter gjeldende utlendingslov kan det treffes vedtak om å bortvise en utlending som ikke har dekket utgifter som utlendingen er pliktig til å dekke i forbindelse med at vedkommende tidligere er uttransportert. I lovforslaget inntas det i tillegg en særskilt hjemmel for å treffe vedtak om bortvisning hvor utlendingen har en uoppgjort bot til det offentlige.
I tilfeller hvor utlendingen er straffedømt i utlandet, foreslår departementet at adgangen til å bortvise vedkommende bør utvides. Etter gjeldende rett og utvalgets lovutkast vil det ikke være adgang til å bortvise utlendingen dersom forholdet ligger lengre enn fem år tilbake i tid. Etter departementets vurdering bør denne tidsavgrensningen ikke gjelde når utlendingen er straffedømt for grove forbrytelser. Norske myndigheter bør kunne nekte utlendingen adgang til riket dersom vedkommende er straffedømt for et forhold som i Norge kan gi fengselsstraff i 10 år eller mer, uavhengig av når den straffbare handling ble begått eller straffen sonet. Det kan for eksempel dreie seg om forsettelig drap, alvorlig narkotikaforbrytelse, terrorhandlinger mv. Om det skal treffes bortvisningsvedtak i slike tilfeller må imidlertid vurderes konkret i de sakene hvor spørsmålet oppstår.
Bestemmelsen som blant annet gir anledning til å returnere personer som er under psykiatrisk behandling i hjemlandet, foreslås videreført. Departementet foreslår imidlertid å bytte formuleringen "alvorlige psykiske forstyrrelser" med "alvorlig sinnslidelse".
Videre kan det treffes vedtak om bortvisning av en utlending som ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet.
Det kan også gis adgang til å bortvise utlending som ikke kan sannsynliggjøre at vedkommende har eller er sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket og til hjemreise. Dette er en videreføring av gjeldende lovbestemmelse. I tillegg er det foreslått som en ny presisering at utlendingen må ha midler til opphold i øvrige Schengen-land vedkommende planlegger å besøke.
I medhold av gjeldende utlendingslov kan det i forskrift fastsettes unntak fra bortvisningsbestemmelsene for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt av land som deltar i Schengen-samarbeidet. Denne bestemmelsen foreslås videreført.
Komiteen vil fremheve at en forutsetning for at fraktfører skal bli ansvarlig for kostnadene knyttet til uttransportering av en utlending som har reist inn i riket uten gyldig innreisetillatelse, vil være at det treffes formelt vedtak om bortvisning eller utvisning.
Komiteen støtter at det i ny lov gjøres tydelig at bortvisning også skal kunne treffes av polititjenestemann som ikke er jurist. De aktuelle bortvisningstilfellene har gjennomgående et enkelt faktum og det er få betenkeligheter knyttet til at også andre polititjenestemenn enn jurister får vedtakskompetanse.
Komiteen er kjent med at etter gjeldende utlendingslov kan det treffes vedtak om å bortvise en utlending som ikke har dekket utgifter som utlendingen er pliktig til å dekke i forbindelse med at vedkommende tidligere er uttransportert. I lovforslaget inntas det i tillegg en særskilt hjemmel for å treffe vedtak om bortvisning hvor utlendingen har en uoppgjort bot til det offentlige.
Komiteen understreker at det også kan treffes vedtak om bortvisning av en utlending som ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet samt en utlending som ikke kan sannsynliggjøre at vedkommende har eller er sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket og til hjemreise. Komiteen støtter en presisering av at utlendingen må ha midler til opphold i øvrige Schengen-land vedkommende planlegger å besøke. Bestemmelsen om at i forskrift kan fastsettes unntak fra bortvisningsbestemmelsene for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt av land som deltar i Schengen-samarbeidet, videreføres.
Komiteen støtter at adgangen til å bortvise vedkommende bør utvides i tilfeller hvor utlendingen er straffedømt i utlandet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det ikke vil være adgang til å bortvise utlendingen dersom forholdet ligger lengre enn fem år tilbake i tid. Etter departementets vurdering bør denne tidsavgrensningen ikke gjelde når utlendingen er straffedømt for grove forbrytelser. Slik flertallet ser det, bør norske myndigheter kunne nekte utlendingen adgang til riket dersom vedkommende er straffedømt for et forhold som i Norge kan gi fengselsstraff i ti år eller mer, uavhengig av når den straffbare handling ble begått eller straffen sonet. Om det skal treffes bortvisningsvedtak i slike tilfeller må vurderes konkret i de sakene hvor spørsmålet oppstår.
Flertallet støtter en videreføring av bestemmelsen som gir anledning til å returnere personer som er under psykiatrisk behandling.
Flertallet ser det som ønskelig å bytte begrepet "alvorlige psykiske forstyrrelser" med begrepet "alvorlig sinnslidelse", som er det begrepet som benyttes i lov om psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Norge ikke skal være en frihavn for kriminelle. Disse medlemmer mener derfor at utlendinger som er ilagt særreaksjon for et forhold som etter norsk kan føre til fengselsstraff i tre måneder eller mer, bør kunne utvises.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at personer som åpenbart lider av en alvorlig psykisk lidelse bør kunne bortvises, men mener i tillegg at dette også bør gjelde alvorlig sykdom med stor smittefare. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til mange øst- og sørøstasiatiske land benytter seg av en infrarød skanner for å stoppe personer med feber som kan vise seg å være SARS.
Disse medlemmer mener at utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske borgere i riket, i helt spesielle tilfeller bør kunne bortvises. Disse medlemmer mener imidlertid at man i slike saker i all hovedsak bør benytte utvisningsvedtak isteden. Disse medlemmer vil heller ikke avvise muligheten for at det kan oppstå situasjoner der det kan være hensiktsmessig å bortvise personer som er født i Norge, og som senere har hatt fast bopel i landet.
Disse medlemmer mener at i saker med uavklart identitet kan bortvisning skje til antatt hjemland. Med dette menes at bortvisning kan skje til opprinnelsesland eller et annet land i den regionen utlendingen antas å ha kulturell tilknytning til.