Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og Harald Valved, fra Høyre, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, viser til direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som ble vedtatt 7. september 2005. Komiteen viser til at direktivet regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og fastsetter når landene er forpliktet til å godkjenne yrkeskvalifikasjoner som er ervervet i et annet medlemsland.

Komiteen viser videre til at direktivets hensikt er å sikre at personer som har kvalifisert seg i et EØS-land, ikke diskrimineres i forhold til et annet lands borgere.

Komiteen merker seg at direktivet er et samledirektiv som erstatter 15 tidligere direktiver for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og mener dette gir grunnlag for en forenkling både for de enkelte yrkesgrupper, men også myndighetene. Komiteen har videre merket seg at bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting i direktivet er utvidet sammenlignet med tidligere direktiver.

I dag er det en hovedregel om at tjenesteytere fritt skal kunne utøve sitt yrke. Komiteen viser i den forbindelse til at direktivet skiller mellom det å tilby tjenester over en kortere periode i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene er ervervet, og det å etablere seg i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene er ervervet.

Komiteen har merket seg at hovedregelen ved midlertidig tjenesteyting er at tjenesteytere som er lovlig etablert i et medlemsland, fritt skal kunne reise til et annet medlemsland og utøve yrket der midlertidig. Komiteen har imidlertid merket seg at det er gitt noen unntak og begrensninger som skal gi medlemslandene mulighet til å beskytte sine borgere mot uforsvarlig virksomhet. Komiteen viser i den forbindelse til at det kan fastsettes krav om at den som ønsker å tilby tjenester midlertidig, skal gi melding til godkjenningsmyndighetene i vertslandet om dette, der også særskilt dokumentasjon kan kreves. Myndighetene kan også kreve å få kontrollere yrkeskvalifikasjonene til enkelte yrkesgrupper før tjenestene kan ytes for første gang. Komiteen er enig i forslaget om at midlertidig tjenesteytere bør få adgang til å påklage beslutning truffet av godkjenningsmyndighetene etter forhåndskontrollen av kvalifikasjonene, og mener dette vil ivareta rettssikkerheten på en god måte.

Komiteen merker seg at utenlandsk helsepersonell skal kunne tilby tjenester midlertidig uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, og at hovedregelen i direktivet er at disse skal benytte den tittel som benyttes i deres eget etableringsland. Som et unntak fra denne hovedregelen kan midlertidig tjenesteytere fra sektoryrkene bruke vertslandets yrkestitler, samt utøvere fra andre grupper enn sektorgruppen forutsatt at kvalifikasjonene er forhåndskontrollert. Det vil etter komiteens mening kunne skape stor forvirring blant pasienter og andre dersom utenlandske tjenesteutøvere skal benytte titler som kan gi en annen mening og være på et annet språk, og komiteen er enig med departementet i at de foreslåtte gruppene skal kunne benytte norske titler. Komiteen mener det viktigste er at yrkesgruppenes kvalifikasjoner holder en god faglig standard, og at pasientenes sikkerhet blir godt ivaretatt, og vil bemerke at myndighetene har et stort ansvar i å påse dette.

Komiteen er enig i at midlertidig tjenesteutøvere skal være underlagt vertslandets regler for yrker som er direkte knyttet til faglige kvalifikasjoner, samt vertslandets disiplinærbestemmelser. Komiteen er kjent med at formålet med bestemmelsen er å sikre samme sikkerhet for pasientene i vertslandet som i etableringslandet.

Komiteen viser til at utenlandsk helsepersonell som yter helsehjelp midlertidig i Norge, er omfattet av helsepersonellovens regler selv om de ikke har norsk autorisasjon eller lisens dersom de arbeider innenfor kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten eller i apotek. Komiteen vil videre vise til at dersom midlertidig tjenesteytere kommer inn under definisjonen av helsepersonell og omfattes av helsepersonellovens reguleringer, vil de også være omfattet av Statens helsetilsyns tilsyn. Komiteen er kjent med at utenlandsk personell som yter helsehjelp utenfor disse tjenestene, ikke er omfattet av helsepersonellovens virkeområde. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om å presisere i forskriftshjemmelen til helsepersonelloven at departementet i forskrift kan bestemme at helsepersonelloven også skal gjelde for helsepersonell uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Komiteen ser at direktivet ikke setter opp en eksakt maksimumstidsgrense for midlertidig tjenesteyting, men at dette skal vurderes fra sak til sak etter flere ulike kriterier, og at disse kriteriene åpner for stor individuell vurdering. Komiteen ser at ulike vurderinger bør legges til grunn, men ser også at uklare kriterier for hva som skal betegnes som midlertidig tjenesteyting, kan skape forskjellsbehandling og uforutsigbarhet innenfor en og samme yrkesgruppe. Komiteen ber om at det fastsettes kriterier som gir likebehandling og mer forutsigbarhet for de enkelte yrkesgrupper.

Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 103 (2005-2006) og Innst. O. nr. 46 (2006-2007) hvor alle privatpraktiserende utøvere av godkjente helsetjenester ble innlemmet i Norsk Pasientskadeerstatning. Hovedårsaken til at også private utøvere ble innlemmet i ordningen, var at alle pasienter skulle ha samme sikkerhet for å få erstatning ved brudd på helsetjenesteloven. Dette gjelder også for utøvere som har privat praksis, og som ikke har avtaler med den offentlige helsetjenesten. Komiteen ser av saken at utenlandsk midlertidig tjenesteyter plikter å melde, i form av en skriftlig erklæring til godkjenningsmyndighetene i vertslandet, om opprettelse av midlertidig praksis, og skal også gi nærmere informasjon om eventuelle forsikringsavtaler eller andre former for personlig eller kollektiv beskyttelse i forbindelse med yrkesansvar som tjenesteyteren har. Ifølge direktivet skal tjenester som utøves enten i eller der tjenesteyter har avtale med det offentlige, komme inn under helsetjenesteloven. Ifølge pasientskadeloven skal dette i utgangspunktet ikke gjelde for dem som kun driver privat uten avtale. Komiteen er redd for at intensjonen med å innlemme alle private utøvere i NPE allikevel ikke vil sikre alle pasienter samme trygghet og like rettigheter dersom en del av de utenlandske utøverne holdes utenfor ordningen. Komiteen mener at pasientskadeloven skal gjelde for alle utenlandske midlertidig tjenesteytere.

Komiteen viser til side 27 og 28 i Ot.prp. nr. 103 (2005-2006) der departementet har tolket loven slik at den gjelder pasientskader voldt av personell med utenlandsk autorisasjon eller lisens under midlertidig tjeneste i Norge. Pasientene vil derfor etter komiteens oppfatning få erstatning gjennom NPE etter pasientskadeloven selv om skaden skyldes helsepersonell som yter midlertidige tjenester i privat virksomhet i Norge.

Komiteen forstår det slik at pasienter skal få erstatning gjennom NPE også når skaden eventuelt er forvoldt av utenlandsk personell med midlertidig praksis i Norge som driver i privat virksomhet. Komiteen mener at den eventuelle økning av utgiftene på grunn av slike tilfeller ikke fører til ekstra økonomisk belastning på de tjenesteytere som er forpliktet til å yte tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning.

Komiteen mener at det med fordel kan presiseres i selve lovteksten at pasientskadeloven gjelder for midlertidig tjenesteytere, og at dette kan forhindre uheldig tvil. Pasientskadeloven bør således endres, og komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"I lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) skal § 1 første ledd pkt. c) lyde:

• c) av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse, personer som har rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller andre personer som er fastsatt i forskrift."

Komiteen mener at når det gjelder status som midlertidig tjenesteyter for lege og andre med rekvireringsrett, er det viktig at også disse finnes i et helsepersonellregister slik at det vil være mulig for apotekene enkelt å kontrollere deres rekvireringsrett, slik regelverket krever. Blant annet baseres e-resept på Helsepersonellregisteret, og disse rekvirentene bør derfor være registrert.

Komiteen er enig i departementets forslag til ny bestemmelse i helsepersonelloven § 65 a som gir Statens helsetilsyn adgang til å reagere overfor forhold som har skjedd under opphold i Norge, og slutter seg til de foreslåtte reaksjonsformer. I den forbindelse har komiteen merket seg at reaksjoner som tilbakekall, suspensjon eller begrensninger i retten til å utøve yrket midlertidig kun har konsekvenser for vedkommendes mulighet til å utøve yrket i Norge.

Komiteen viser til at det ikke stilles krav om at helsepersonell skal være registrert i offentlige trygdeordninger for å kunne utøve sitt yrke, men at folketrygden stiller særlige krav dersom man yter helsetjenester som gir pasienten rett til refusjon. Komiteen er enig i at midlertidig tjenesteytere ikke bør unntas fra dette kravet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre ser at hvis det foreligger omstendigheter fra tidligere opphold i Norge som kunne gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter første ledd, kan nytt opphold nektes. Disse medlemmer ser det som viktig å ivareta pasientenes sikkerhet og ser det som meget uheldig at dette gjelder kun i vertslandet, og at tilsvarende kritikkverdige omstendigheter fra tidligere forhold i andre EØS-land ikke gir samme mulighet til å frata helsepersonellet denne retten.

Disse medlemmer mener det er uheldig hvis ikke hjemlandet/etableringsstaten følger opp anmodning om å inndra hjemlandets autorisasjon i de tilfeller hendelsen er skjedd ved yrkesutøvelse i et annet land. Disse medlemmer er kjent med at EØS-landene har ulikt regelverk og tradisjoner når det gjelder sanksjonering/reaksjoner overfor helsepersonell, men av hensyn til pasientsikkerheten mener disse medlemmer at myndighetene må jobbe videre med å utvikle kontrollrutiner og reaksjonsmidler overfor midlertidig tjenesteytere. Disse medlemmer ser imidlertid at med endringene i helsepersonelloven § 53 andre ledd og innholdet i § 57 første ledd vil kritikkverdige forhold i andre EØS-land kunne gi norske myndigheter anledning til å tilbakekalle eller nekte utøvelse av yrket.

Disse medlemmer mener det ville være av betydning å få opprettet et register over alle som har autorisasjon innenfor de yrkesgrupper proposisjonen omhandler, som er tilgjengelig for myndigheter i alle land som omfattes av regelverket. Disse medlemmer mener at man på denne måten ville kunne føre effektiv kontroll med eventuelle brudd på lovverk eller regler fra tjenesteyteres side. På denne måten kunne man, slik disse medlemmer ser det, sikre seg mot at tjenesteytere flytter sin virksomhet fra land til land uten å opplyse om uforsvarlige hendelser eller lovbrudd.

Komiteen er kjent med at det ikke er et vilkår i helsepersonelloven at søker må kunne norsk for å få norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Komiteen er enig med departementet i at det i all hovedsak er arbeidsgivers ansvar å vurdere helsepersonellets språkkvalifikasjoner i forhold til de arbeidsoppgaver som skal utføres, og at standardiserte språkkrav derfor ikke er hensiktsmessig. Komiteen vil i den forbindelse vise til at det er store forskjeller både mellom yrkesutøvere og mellom yrkesgruppene når det gjelder behovet for norskkunnskaper og nivået på kunnskapene. Komiteen mener imidlertid at der gode språkkunnskaper er nødvendig for at pasientsikkerheten skal kunne bli ivaretatt på en god måte, og for at utøveren skal kunne skjøtte sitt virke på forsvarlig vis, så må arbeidsgiverne også påse at kunnskapene er til stede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener imidlertid at der gode språkkunnskaper er nødvendig for at pasientsikkerheten skal kunne bli ivaretatt på en god måte, og for at utøveren skal kunne skjøtte sitt virke på forsvarlig vis, så må myndighetene også påse at kunnskapene er til stede.

Disse medlemmer mener at det å beherske norsk språk, skriftlig og muntlig, må ansees som selvsagt for utførelse av forsvarlig helsehjelp, både overfor pasient, pårørende og kolleger, samt for å innfri dokumentasjonskravene til journalføring i helsepersonelloven.

Manglende språkforståelse kan slik disse medlemmer ser det, lett føre til uforsvarlig virksomhet og risiko for pasientens sikkerhet. Observasjoner, vurderinger og tiltak gjort i pleie og behandling er avhengig av en god språkforståelse. Tilbakemeldinger fra sykepleiere i helsetjenesten viser at problemer med språket er den største og hyppigste risikoen for pasientsikkerheten ved utenlandsk arbeidskraft. Statens helsetilsyn påpeker at manglende språkkunnskap er en problemstilling som har stått sentralt i flere tilsynssaker.

Slik det fremgår av saken, vil mange av dem som tilbyr helsetjenester, drive selvstendig virksomhet uten en arbeidsgiver som kan foreta kontroll av de språkkrav som fastsettes, og manglende språkkunnskap vil sannsynligvis i liten grad fanges opp av tilsynsmyndighetene. Disse medlemmer mener at en obligatorisk skriftlig og muntlig språktest vil bidra til å sikre at det helsepersonell som skal praktisere i Norge, har de språkkunnskaper som er nødvendige for å utøve helsetjenester på en betryggende måte.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) skal § 4 nytt andre ledd lyde:

Helsepersonell som utøver yrket i Norge, må beherske norsk språk skriftlig og muntlig.

§ 4 andre, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd."

Komiteen viser til at Statens helsetilsyn besitter informasjon om åpning av tilsynssaker, politietterforskning, helsepersonellets bruk av falske dokumenter og vedtak om disiplinære advarsler. Komiteen har merket seg at det er usikkert om hvorvidt direktivet også forutsetter at slik informasjon skal videreformidles, men viser til at dagens lovverk allerede åpner for denne muligheten. Komiteen er kjent med at det pågår et arbeid i EØS og EU for å komme frem til hvilke opplysninger som skal kunne utveksles, og merker seg at departementet vil vurdere eventuelle regelendringer i lys av dette.

Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til de forslag som foreligger.