1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Behov for forskriftsendringer
- 1.3 Midlertidig tjenesteyting
- 1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser
Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i helsepersonellloven og alternativ behandlingsloven. Endringsforslagene fremmes for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i norsk rett når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner til helsepersonell.
EØS-komiteen besluttet å innlemme direktivet i EØS-avtalen 26. oktober 2007. En gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve lovendringer. Beslutningen ble derfor tatt med forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 andre ledd og EØS-avtalen artikkel 1.
Direktivet regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og fastsetter når landene er forpliktet til å godkjenne yrkeskvalifikasjoner som er ervervet i et annet medlemsland. Reglene kommer til anvendelse dersom en person har kvalifisert seg til et regulert yrke i et EØS-land, og ønsker å utøve yrket i et annet medlemsland..
Når det gjelder regulering av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell, erstatter direktivet tidligere direktiver om godkjenning av kvalifikasjoner til leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og provisorfarmasøyter (ni sektordirektiver) og to generelle direktiver om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for de øvrige helsepersonellgruppene (ambulansearbeidere, apotekteknikere, audiografer, bioingeniører, ergoterapeuter, fotterapeuter, fysioterapeuter, helsesekretærer, hjelpepleiere, kiropraktorer, kliniske ernæringsfysiologer, omsorgsarbeidere, optikere, ortopediingeniører, ortoptister, perfusjonister, psykologer, radiografer, tannhelsesekretærer, tannpleiere, tannteknikere, vernepleiere og reseptarfarmasøyter).
Det redegjøres nærmere for direktivets krav for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner ved etablering.
Direktivet skiller mellom det å tilby tjenester over en kortere periode i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene er ervervet, og det å etablere seg i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene er ervervet. For tjenesteytere som vil etablere seg som yrkesutøver i et annet medlemsland, viderefører direktivet et tosporet system. Det ene er en generell ordning for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og det andre er en ordning med automatisk godkjenning av yrkeskvalifikasjonene på grunnlag av allerede harmoniserte minstekrav til noen utdanningers lengde og innhold.
Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede hvilke administrative, økonomiske, juridiske og andre konsekvenser det vil ha å innlemme direktivet i norsk rett når det gjelder godkjenning av helsepersonell.
Sosial- og helsedirektoratet overleverte sin utredning og forslag til nødvendige lov- og forskriftsendringer til departementet ved brev av 1. september 2006.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte ut høringsbrev i februar 2007 med høringsfrist i mai 2007.
Departementet har mottatt realitetsuttalelser fra 25 høringsinstanser.
De tidligere direktivene om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som nå er erstattet med det nye felles direktivet, er gjennomført i norsk rett i stor grad gjennom forskriftshjemmelen i helsepersonelloven § 52 og forskrift av 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen). I tillegg til de lovendringene som foreslås i proposisjonen, vil gjennomføringen av direktivet, når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner til helsepersonell, kreve en revisjon av denne forskriften. Det er bl.a. behov for at det kan gjøres unntak fra kravet om norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for rett til stønad fra folketrygden ved midlertidig tjenesteyting i Norge.
Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner ved midlertidig tjenesteyting er regulert i artiklene 5 til 9 i direktivet. Yrkesutøvere som er lovlig etablert i et medlemsland (etableringslandet), skal etter hovedregelen i artikkel 5 kunne reise til et annet medlemsland (vertslandet) og fritt utøve yrket der på midlertidig basis uten at vertslandet kan kreve å få godkjenne vedkommendes yrkeskvalifikasjoner.
Bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er i direktivet utvidet sammenlignet med tidligere direktiver. Ordningen skal gjelde alle yrkesgrupper. For helsepersonell gjaldt ordningen tidligere bare leger, sykepleiere, tannleger og jordmødre. Etter det nye direktivet vil ordningen omfatte alle helsepersonellgruppene, også provisorfarmasøyter og de 23 helsepersonellgruppene som kommer inn under den generelle godkjenningsordningen.
Fra hovedregelen om at tjenesteyter fritt skal kunne utøve yrket, er det gitt noen unntak og begrensninger som skal gi medlemslandene mulighet til å beskytte sine borgere mot skader og uforsvarlig virksomhet. Det kan bl.a. fastsettes krav om melding, og det gis på fastsatte vilkår muligheter for kontroll.
Etter artikkel 6 skal midlertidig tjenesteytere unntas fra noen plikter som pålegges etablerte tjenesteytere.
Direktivet fastsetter noen plikter som den midlertidig tjenesteyteren skal oppfylle under yrkesutøvelsen, og det redegjøres i proposisjonen nærmere for disse.
Det redegjøres for direktivets regler og for gjeldende rett hva angår bruk av beskyttet tittel.
For å gjennomføre direktivets regler i norsk rett foreslår departementet nye andre og tredje ledd i helsepersonelloven § 74 og alternativ behandlingsloven § 8. De nye bestemmelsene gir nærmere spesifisert helsepersonell som utøver midlertidig tjeneste i Norge, lov til å bruke norsk tittel, uten å ha norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
For å ivareta tjenesteyternes rettssikkerhet foreslår departementet at godkjenningsmyndighetenes avgjørelser etter forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene til midlertidig tjenesteyter kan påklages til Statens helsepersonellnemnd etter samme regler som vedtak i saker om tildeling av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven § 53.
Det foreslås også å presisere i §§ 52 og 53 at Sosial- og helsedirektoratet kan gi norske og utenlandske statsborgere rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på grunnlag av folkerettslige regler som Norge er forpliktet av. Videre foreslås det å presisere at vedtak om tildeling av slik rett til midlertidig tjenesteyting er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
For å sikre at alt utenlandsk helsepersonell som utøver yrket midlertidig i Norge, skal være omfattet av helsepersonellovens regler, foreslår departementet å presisere i forskriftshjemmelen i helsepersonelloven § 3 andre ledd at departementet i forskrift kan bestemme at helsepersonelloven skal gjelde også for helsepersonell som Norge er folkerettslig forpliktet til å gi rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Noen av reaksjonsformene etter helsepersonelloven kapittel 11 forutsetter at helsepersonellet har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 65 a som gir Statens helsetilsyn rett til å ilegge nærmere spesifiserte reaksjoner overfor midlertidig tjenesteytere som ikke har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Departementet foreslår også at de øvrige reglene i helsepersonelloven kapittel 11 om ileggelse av reaksjoner skal gjelde ved ileggelse av reaksjoner overfor midlertidig tjenesteytere etter ny § 65 a.
Departementet foreslår også å presisere i helsepersonelloven § 53 andre ledd at godkjenningsmyndighetene kan nekte personell å utøve helseyrker midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenningen etter reglene i helsepersonelloven § 57.
Det framholdes at det nye direktivet i det vesentlige innebærer en sammenstilling, befesting og modernisering av gjeldende EØS-rett på sitt område, og at det derfor i utgangspunktet ikke vil være store administrative eller økonomiske konsekvenser som følge av at direktivet gjennomføres i norsk rett. Det uttales at noen forhold kan få konsekvenser, men at disse antas å være av beskjedent omfang og vil bli håndtert innenfor Helse- og omsorgsdepartementets budsjettramme.