3.1 Generelt

Den forebyggende sikkerhetstjenesten er regulert i sikkerhetsloven og forskrifter gitt med hjemmel i denne. Formålet med loven er i henhold til § 1 å:

• legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,

• ivareta den enkeltes rettssikkerhet, og

• trygge tilliten til og forenkle grunnlaget for kontroll med forebyggende sikkerhetstjeneste.

Loven slår i § 4 første ledd fast at departementet har det overordnede ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste. Dette overordnede ansvar er ved forskrift av 4. juli 2003 nr. 900 delt mellom Forsvarsdepartementet i militær sektor og Justisdepartementet i sivil sektor. For øvrig er ansvaret for gjennomføringen av de forebyggende sikkerhetstiltak et linjeansvar, jf. lovens § 4 første ledd og § 5 første ledd.

Loven etablerer "Nasjonal sikkerhetsmyndighet" som iht. lovens § 4 annet ledd skal ivareta departementets utøvende funksjoner. I organets oppgaver ligger også en koordinering av de forebyggende sikkerhetstiltak, kontrollere sikkerhetstilstanden og være utøvende organ i forhold til andre land og internasjonale organisasjoner. Disse oppgavene er nærmere konkretisert i lovens § 9. Siden 1. januar 2003 har et eget direktorat kalt Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ivaretatt lovens funksjon som nasjonal sikkerhetsmyndighet. NSM er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. Den faglige ansvarslinje er lagt til Justisdepartementet for oppgaver i sivil sektor og til Forsvarsdepartementet i militær sektor. Forsvarsdepartementet er regelverksforvalter for sikkerhetsloven og skal ivareta regjeringens kontroll med forebyggende sikkerhetstjeneste gjennom regelmessige inspeksjoner av NSM.

Forebyggende sikkerhetstjeneste defineres i sikkerhetsloven § 3 som planlegging, tilrettelegging, gjennomføring og kontroll av forebyggende sikkerhetstiltak som søker å fjerne eller redusere risiko som følge av sikkerhetstruende virksomhet. Slik sikkerhetstruende virksomhet defineres i samme paragraf som forsøk på og gjennomføring av spionasje, sabotasje eller terrorhandlinger, samt medvirkning til slik virksomhet (jf. omtale av trusler i sikkerhetsloven § 1). Spionasje, sabotasje og terrorhandlinger er såkalte villedende handlinger.

Sikkerhetsloven § 2 gjelder for ethvert forvaltningsorgan, dvs. ethvert organ for stat eller kommune. Loven gjelder videre for private leverandører av varer eller tjenester til et forvaltningsorgan i forbindelse med såkalte sikkerhetsgraderte anskaffelser. Slike anskaffelser innebærer iht. loven § 3 at leverandøren vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon eller objekt, eller at anskaffelsen av andre årsaker må sikkerhetsgraderes. Kongen kan videre iht. § 2 utvide lovens virkeområde til å omfatte ethvert rettssubjekt som eier eller råder over skjermingsverdige objekter eller som av et forvaltningsorgan - av andre grunner enn i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser - gis tilgang til skjermingsverdig informasjon. Kongens myndighet er iht. loven § 2 tredje ledd delegert til Forsvarsdepartementet i forskrift av 27. juni 2003 nr. 802. Loven gjelder for domstolene. Stortinget og dets organer er imidlertid unntatt.

3.2 Om de forebyggende sikkerhetstiltak

Tiltakene som foreskrives i sikkerhetsloven med forskrifter benevnes ofte som defensive forebyggende tiltak eller sårbarhetsreduserende tiltak (på engelsk: "protective security"). Dette for å avgrense mot det som kalles offensiv forebygging. Med hensyn til den offensive forebygging av spionasje, sabotasje og terrorhandlinger, er det Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som har hovedansvaret. PSTs aktiviteter og den defensive forebyggende sikkerhetstjeneste utfyller hverandre.

Tiltakene i sikkerhetsloven må videre avgrenses mot politiets utøvelse av sine generelle oppgaver og mot nødetatenes (politi, brann, redning) ansvar knyttet til å håndtere skade som følge av ulykker, herunder sabotasje og terrorhandlinger. I denne sammenheng må det også foretas en avgrensning i forhold til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) koordineringsoppgaver knyttet til planlegging og øving.

På objektsikkerhetsområdet er det videre viktig å avgrense sikkerhetslovens nedslagsfelt i forhold til sikkerhetsarbeidet generelt, dvs. behovet for en alminnelig og gjennomgående sikkerhet i samfunnet, omfattende alt fra husstander til små og mellomstore bedrifter, store bedrifter, det offentlige og organisasjonslivet.

Det er et grunnleggende prinsipp for alt forebyggende sikkerhetsarbeid at man definerer hva som har sikkerhetsmessig verdi, dvs. at man identifiserer og klassifiserer det som er beskyttelsesverdig ut fra:

• en vurdering av hva som kan tenkes rammet av trusselhandlinger, og

• en vurdering av viktigheten av å unngå at trusselhandlingen oppnår sitt formål (uttrykt ved skadeverdi).

3.3 Kontroll med den forebyggende sikkerhetstjenesten

De forebyggende sikkerhetstiltak kan være meget inngripende overfor enkeltpersoner og virksomheter. Den forebyggende sikkerhetstjeneste er derfor underlagt særskilte kontrollmekanismer utover de som generelt er etablert for forvaltningen gjennom Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen og Ombudsmannen for Forsvaret.

Denne særskilte kontrollen med den forebyggende sikkerhetstjeneste er etablert ved lov 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, og utøves av et utvalg (EOS-utvalget) nedsatt av Stortinget.

Regjeringens kontroll med den forebyggende sikkerhetstjenesten utøves gjennom NSM og ved Forsvarsdepartementets kontroll av NSM.