Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

9. Vern av offentlig myndighet og tilliten til den

Felles for bestemmelsene i dette kapitlet er at de verner offentlige interesser, og spesielt interessen i at den offentlige makt- og myndighetsutøvelse respekteres. I tillegg er det tatt inn bestemmelser som verner om innbyggernes tillit til at offentlig myndighet ikke misbrukes.

De lovbrudd som omhandles her er i straffeloven 1902 regulert i et eget kapittel 10 om forbrytelser med hensyn til utøvelsen av statsborgerlige rettigheter. Mer populært uttrykt omhandler lovbruddene kjøp og salg av stemmer, uberettiget valgdeltakelse og forvansking av valgresultatet.

Straffelovkommisjonen foreslår at også den nye straffeloven skal innholde bestemmelser om stemmekjøp og -salg, uberettiget valgdeltakelse og forvansking av valgresultatet, men tar til orde for at virkeområdet for bestemmelsen på enkelte punkter bør begrenses.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at regler om krenking av valgordningen bør reserveres for valg som er av sentral betydning for det demokratiske styre og myndighetsutøvelse på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder først og fremst valg til Stortinget og Sametinget, samt til fylkestingene og kommunestyrene. I tillegg omfattes folkeavstemninger, som gjerne vil dreie seg om viktige og omstridte spørsmål hva enten avstemningen er landsomfattende eller lokal.

For øvrig går departementet inn for å videreføre kjernen i bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 10. Prinsippene for kriminalisering som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), tilsier utvilsomt at utilbørlig å påvirke andres stemmegivning eller i ettertid å påvirke et valgresultat, bør være straffbart. Det vil være ødeleggende for demokratiet og tilliten til offentlige myndigheter, hvis man ikke er sikker på at valgresultatet gjenspeiler den reelle stemningen blant dem som har nyttet sin rett til å stemme. Det foreligger derfor et solid grunnlag for å kunne ta i bruk straff. Departementet går imidlertid inn for å endre bestemmelsen om stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning slik at det går klart frem at valgkampløfter og annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden ikke rammes av straff, selv ikke når løftene fremstår som svært så urealistiske. Det bør ikke være en oppgave for strafferetten å reagere mot personer som forsøker å vinne et valg med "løgnaktige forespeilinger".

Større rom for tvil om straffverdigheten kan være knyttet til den enkelte som "selger" sin stemme, eller avgir stemme uten å være berettiget til det. Som enkeltstående tilfeller vil slik atferd neppe kunne påvirke valgresultatet eller tilliten til valget. Når også slik virksomhet fortsatt skal være straffbar, er det særlig lagt vekt på to forhold: Hvis flere opptrer med et felles forsett, for eksempel å skaffe seg adgang til å stemme til tross for at de ikke er berettiget til det, kan det rokke ved tilliten til valgresultatet. Selv om det normalt er vanskelig uberettiget å skaffe seg adgang til å stemme, er det ikke alltid tilfelle.

På denne bakgrunnen foreslår departementet bestemmelser i den nye straffeloven om utilbørlig stemmepåvirkning, stemmekjøp, stemmesalg, uberettiget valgdeltakelse og etterfølgende påvirkning av valgresultatet.

De ulike formene for krenking av valgordningen varierer i skadepotensial og straffverdighet. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag til strafferammer. Den strengeste på bot eller fengsel inntil 3 år skal gjelde for etterfølgende påvirkning av valgresultatet. Det er slike handlinger som kan ha størst skadevirkninger. Også på utilbørlig måte å påvirke stemmegivningen, for eksempel slik at et helt lokalsamfunn ikke får avgitt stemme, kan ha betydelige skadevirkninger. Dette skal etter forslaget kunne straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Handlinger som består i å skaffe seg uberettiget adgang til å stemme innebærer som regel at man også må føre en offentlig myndighet bak lyset eller på annen måte opptre fordekt, mens stemmesalget utelukkende krenker det samfunnsansvar en forventer at alle borgere tar. Departementet foreslår at dette markeres i strafferammene ved at uberettiget valgdeltakelse kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år, og stemmesalg med bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Paragrafene 127, 128 og 326 i straffeloven 1902 har som formål å verne offentlige tjenestemenn under utøvingen av tjenestehandlinger.

Paragraf 127 retter seg mot den som "ved Vold" mot offentlige tjenestemenn "søger at formaa" den offentlige tjenestemannen til "at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller hindre ham under en saadan".

Paragraf 128 omhandler trusler mot en offentlig tjenestemann. Det sentrale i bestemmelsen er at gjerningspersonen ved sine trusler forsøker å påvirke tjenestemannen til urettmessig å utføre en tjenestehandling. Truende oppførsel overfor en tjenestemann for å oppnå et rettmessig krav faller dermed utenfor gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og de fleste av høringsinstansene i at offentlige tjenestemenn bør ha et særskilt vern når de utfører tjenestehandlinger. Riktignok kan krenkelsen av personen forfølges etter andre straffebud, men det siktemål at offentlig myndighetsutøving ikke skal hindres, ivaretas bare gjennom de foreslåtte bestemmelsene. Departementet foreslår å slå sammen straffeloven 1902 §§ 127 (om vold mot offentlig tjenestemann) og 128 (om trusler mot offentlig tjenestemann) og videreføre disse med noen mindre endringer i straffeloven 2005.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å gi den nye bestemmelsen en snevrere rekkevidde, slik at den begrenses til å ramme tjenestemenn som utøver offentlig myndighet. Offentlige tjenestemenn som utøver funksjoner som også kan utøves av private, vil ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet er videre enig med kommisjonen i at det ikke er noe krav at vedkommende utøver slik myndighet når hendelsen finner sted, dersom vedkommende i kraft av sin stilling har slik kompetanse.

Departementet vil foreslå at de yrkesgruppene som i dag er vernet av straffeloven 1902 §§ 127 og 128, men som faller utenom lovforslaget, gis et bedre vern enn det som vil følge av de fremtidige alminnelige bestemmelsene om trusler og legemskrenkelser. Departementet vil komme tilbake til valg av løsning i den andre proposisjonen om straffelovens spesielle del. Avgjørende for valg av løsning vil være hvilket reelt behov for et særskilt vern som den enkelte yrkesgruppe vil ha.

Departementet foreslår som kommisjonen at strafferammen settes til bot eller fengsel inntil 3 år, slik at det vil være opp til retten i hvert enkelt tilfelle å bestemme hvilken reaksjon som skal fastsettes.

Departementet deler også kommisjonens syn om at Kongens fullmakt bør omfatte det å la straffebudet få anvendelse på handlinger mot tjenestemenn i internasjonale organisasjoner som Norge er eller måtte bli medlem av. Det er gode grunner for å verne denne formen for offentlig myndighetsutøving.

For atferd som består i å hindre eller forulempe en offentlig tjenestemann på annen måte, foreslår departementet en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Bestemmelsen har stor betydning i praksis, og det er behov for et straffebud som verner om de offentlige interesser og utføringen av tjenestehandlinger også i de tilfellene tjenestemannen ikke utsettes for vold eller trusler.

Departementet slutter seg til kommisjonens syn om at forsøk på å hindre en offentlig tjenestemann ikke bør straffes, noe som vil innebære en avkriminalisering.

Straffeloven 1902 § 132 a ble tilføyd ved lov i 2000 og er senere endret flere ganger, senest ved lov i 2006 da Gjenopptakelseskommisjonen ble føyd til på listen over organer som omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen videreføres i det vesentlige i forslaget til ny lov, med noen mindre endringer. Forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet og grovt uaktsom motarbeiding inntas som nye selvstendige straffebud. I tillegg innføres det minstestraff for særlig grov motarbeiding av rettsvesenet.

Departementet mener det er naturlig og hensiktsmessig å gradere straffebudet etter alvorlighet, og går inn for en egen bestemmelse om forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet. Departementet foreslår at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser reduseres til fengsel inntil 3 år.

Straffeloven 1902 § 132 rammer motarbeiding av offentlig undersøkelse mv. Første ledd gjelder bevisforspillelse i forskjellige former, mens annet ledd omfatter unndragelse fra strafforfølging.

Kommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven § 132 med visse endringer. Etter kommisjonens oppfatning bør første ledd også omfatte bevisfabrikasjon, og ikke bare bevisforspillelse. Kommisjonen foreslår også å endre hensiktskravet til forsett. Videre foreslår kommisjonen at annet ledd om straffunndragelse bare skal ramme medvirkning til at noen unndrar seg pågripelse, varetekt eller annen forfølgning på etterforskningsstadiet. Bistand til rømming og unndragelse fra idømt straff etter rettskraftig avgjørelse vil rammes av en annen bestemmelse.

Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å videreføre hovedinnholdet i straffeloven 1902 § 132, og høringen har ikke gitt grunnlag for å innta et annet syn. Det reiser seg imidlertid flere spørsmål om utformingen av forslaget til bestemmelse som departementet drøfter i proposisjonen.

Straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd gjelder den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner, mens straffeloven 1902 § 131 første ledd første alternativ rammer andres bistand til rømming fra lovlig frihetsberøvelse. Etter denne bestemmelsen må den personen som hjelpes til å rømme, være dømt eller siktet for en straffbar handling, og han må av den grunn være lovlig berøvet friheten.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd om den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner best hører hjemme i bestemmelsen om unndragelse fra frihetsberøvelse. Paragraf 40 sjuende ledd er begrunnet med at et etterfølgende straffansvar kan ha en preventiv effekt i unndragelsestilfellene. Departementet opprettholder dette synspunktet for unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og forvaring.

Når det gjelder unndragelse fra gjennomføring av de strafferettslige særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, er det ikke like selvsagt at det skal være straffbart å unndra seg gjennomføring. Etter departementets oppfatning vil trussel om straff i slike unndragelsestilfeller neppe være egnet til å styre den domfeltes atferd og vil derfor ikke ha preventiv virkning. Et motargument kan være at en som i utgangspunktet ble vurdert som utilregnelig, har blitt tilregnelig, og planlegger å rømme. I slike tilfeller kan straffebudet ha en viss virkning. Dette argumentet er imidlertid ikke tilstrekkelig tungtveiende til at departementet opprettholder straffansvaret på dette punktet. Gjerningspersonen bør i stedet tilbakeføres til institusjonen vedkommende er overført til.

Når det gjelder medvirkning til straffunndragelse, slutter departementet seg til kommisjonens forslag om at bestemmelsen både bør omfatte unndragelse fra idømt straff og særreaksjoner. Den som medvirker til slik unndragelse er ikke nødvendigvis utilregnelig, og det vil derfor gjøre seg gjeldende andre hensyn.

Departementet deler også kommisjonens syn på at straffeloven 1902 bestemmelse om ulovlig å sette seg i forbindelse med noen i fengsel eller skaffe vedkommende gjenstander videreføres. Ulovlig å sette seg i forbindelse med noen i fengsel eller gi vedkommende gjenstander, kan bidra til at det blir lettere å rømme og handlingen har dermed et skadepotensial.

Straffeloven 1902 setter straff for den som nekter å oppgi personlige opplysninger som navn, fødselsdato, fødselsår, stilling eller bopel for et stevnevitne, en polititjenestemann eller annen offentlige myndigheter, eller som oppgir falske personalia til de nevnte myndigheter.

Straffelovkommisjonen har foreslått en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Bestemmelsen har en viktig funksjon i praksis. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag, og viderefører i det alt vesentlige bestemmelsen i ny straffelov.

Straffeprosessloven pålegger den som har plikt til å melde et dødsfall, straks å underrette politiet dersom vedkommende har grunn til mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling. Unnlatelse av å etterleve denne plikten straffes etter straffeloven.

Departementet mener det er gode grunner for å ha et straffebud som rammer den som unnlater å melde fra om dødsfall, og slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre dette.

Straffeloven 1902 § 129 retter seg mot den som uhjemlet utøver offentlig myndighet. Straffebudet har ikke vært endret siden 1902, og det er begrenset rettspraksis knyttet til det.

Utøvelse av offentlig myndighet er i straffebudet avgrenset til tilfeller hvor det overfor andre gjøres et inngrep eller treffes et vedtak som bare et offentlig organ kan. Myndighetshandlingen behøver ikke å lede til noe bestemt resultat eller rettsvirkning for å være straffbar, men må kunne oppfattes som en myndighetshandling. Bestemmelsen rammer bare konkret utøving av offentlig myndighet og omfatter ikke tilfeller hvor noen utgir seg som offentlig myndighetsperson.

Departementet mener som Straffelovkommisjonen, at en uhjemlet myndighetsutøvelse fremdeles bør belegges med straff, og går inn for at straffeloven 1902 § 129 første straffalternativ videreføres i ny straffelov. Bestemmelsen brukes lite i praksis, men en uhjemlet myndighetsutøvelse kan virke villedende og svekke tilliten til vedkommende offentlige myndighet. Det kan også være tilfeller hvor myndighetsutøvelsen har som formål å utnytte andres villfarelse i rettsstridig øyemed, for eksempel når noen gir seg ut for å være polititjenestemann for å gjennomføre ransaking av eller hos andre personer.

Straffeloven 1902 § 328 gjelder ulike krenkelser av offentlige tjenestestillinger og offentlige kjennetegn mv.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen om at uhjemlet uniformsbruk, samt det å utgi seg for å inneha noen offentlig tjeneste, fremdeles bør være straffbart. Dette gjelder selv om slik bruk i mange tilfeller vil rammes av bestemmelsen om uhjemlet myndighetsutøving eller utføring av offentlige tjenestehandlinger.

Misbruk av offentlige titler og utmerkelser bør også være belagt med straffansvar, og hører hjemme i dette kapitlet.

Straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ retter seg mot den som utøver en virksomhet uten en nødvendig offentlig tillatelse. Bestemmelsen er praktisk viktig. For en rekke lover hvor virksomheten er gjort avhengig av bevilling finnes straffetrusselen i dag i § 332 første ledd. I tillegg er det en rekke straffebestemmelser i spesiallovgivningen som retter seg mot den som mangler tillatelse til virksomhetsutøvelse.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ og § 332 annet ledd, og foreslår en tilsvarende bestemmelse. Forslaget setter straff for å ha utøvet et yrke eller en virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse, og rammer den som uriktig gir inntrykk av at offentlige myndigheter har gitt autorisasjon til å drive med virksomheten.

Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsene i straffeloven bør gjelde generelt, slik at overlappende straffebestemmelser i spesiallovgivningen oppheves hvis det ikke kan påvises et særskilt behov for en egen regulering.

Straffeloven 1902 ga opprinnelig hjemmel til ved dom å forby noen å oppholde seg i bestemte områder hvis handlingen viste at lovbryterens opphold der kunne være "til særlig fare eller plage for andre". Under arbeidet med den alminnelige delen i straffeloven 2005 ble det bestemt at dette skal erstattes av en mer vidtrekkende bestemmelse om kontaktforbud. Den nye bestemmelsen åpner for å forby flere former for truende og plagsom atferd.

Departementet går inn for å videreføre gjeldende rett, med de tilpasninger som kreves som følge av den nye bestemmelsen, og opprettholder standpunktet som ble tatt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om at overtredelse av kontaktforbud skal være straffbart. Departementet slutter seg for øvrig til kommisjonens forslag om ikke å videreføre den spesielle straffskjerpingsregelen, og viser til at den generelle straffskjerpingsregelen ved gjentakelse er videreført i straffeloven 2005. Til gjengjeld foreslås den alminnelige øvre strafferammen hevet fra fengsel i 6 måneder til fengsel i ett år.

Straffeloven 1902 § 343 omhandler hindring av tvangsfullbyrding i de tilfellene overtredelsene retter seg mot en offentlig myndighet. Etter bestemmelsen straffes den som ulovlig "tilintetgjør, beskadiger, skjuler, bortfører eller avhender gods, hvori utlegg, hefte, arrest, eller beslag er gjort". Straffeprosessloven kapittel 16 og 17 har regler om henholdsvis beslag og hefte, mens tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 og 14 omhandler utlegg og arrest. Handlingen må være foretatt av debitor selv eller i alle fall i hans interesse.

Etter bestemmelsen straffes også den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud, og den som "bryter eller beskadiger et av offentlig myndighet anbragt segl".

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffeloven 1902 § 343 første ledd første og tredje alternativ bør videreføres. Bestemmelsen tar sikte på å sikre at denne typen domstolsvirksomhet blir respektert, og sikrer gjennomføringen av tvangsfullbyrding. Kriminaliseringsprinsippene tilsier klart at handlinger som hindrer tvangsfullbyrding bør være straffbare. Slike handlinger svekker tilliten til en effektiv rettshåndheving, og det er vanskelig å tenke seg tilstrekkelig effektive alternative reaksjoner.

Straffeloven 1902 § 332 første ledd retter seg mot den som vedblir å utøve en virksomhet, hvortil retten er ham frakjent ved endelig dom. Bestemmelsen er trolig begrenset til virksomhet som krever offentlig bevilling eller tillatelse.

§ 344 første ledd annet alternativ retter seg mot den som vedblir å utøve en rett som er frakjent ved endelig dom, og favner videre enn § 332 første ledd tredje alternativ. "Dom" kan være både en straffedom, i form av et rettighetstap, og en sivil dom. Dommen må være rettskraftig. Den fradømte retten kan være av enhver art. Det er fastslått i rettspraksis at bestemmelsen også kan anvendes når gjerningspersonen aldri har hatt en slik rett, men fortsetter å utøve den etter dommen.

Etter § 343 første ledd annet alternativ straffes den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud. "Forbud" tar blant annet sikte på de forbud som nedlegges av retten som midlertidige forføyninger, men bestemmelsen omfatter også forbud nedlagt, av et forvaltningsorgan med hjemmel i lov.

Straffebestemmelsene mot krenking av rettsavgjørelser har blitt brukt i varierende, men stort sett beskjeden grad. Dette kan være et tegn på at bestemmelsene ikke har noen vesentlig nyttefunksjon i dag, men det kan også skyldes at de har vært lite tilgjengelige.

I vurderingen av om bestemmelsene bør videreføres, har tvangsfullbyrdelsesloven stått sentralt. Tvangsfullbyrdelseslovens regler har ført til at berørte parter kan gjennomtvinge sine sivilrettslige krav mot saksøkte ved å ta i bruk tvangsinstituttet. I arbeidet med den nye straffeloven er det et sentralt prinsipp at det normalt ikke er grunn til å reagere med straff hvis en tilstrekkelig grad av etterlevelse av lovreglene kan oppnås på annen måte. Tvangsfullbyrding, og ikke strafferetten, bør være det primære virkemidlet for å løse konflikter mellom private rettssubjekter. I noen tilfeller kan imidlertid reglene om tvangsfullbyrding komme til kort. Dette gjelder særlig når noen forbys å gjøre noe, for eksempel unnlate å bruke en vei, og når noen frakjennes en rett.

Etter disse overveielsene har departementet foreslått å videreføre det en må legge til grunn er dagens rettstilstand, nemlig at det er straffbart å krenke forbud nedlagt i dom, men ikke pålegg.

Departementet har også kommet til at mangfoldiggjøring og utbredelse av informasjon som er beslaglagt eller inndratt i medhold av en rettsavgjørelse bør være straffbart. Særlig i lys av Grunnloven § 100 er det grunn til å ha en uttrykkelig bestemmelse om dette, siden det språklig ikke er klart uten videre at en domstolsavgjørelse om beslag og inndragning utgjør et forbud mot mangfoldiggjøring og spredning.

Menneskesmugling består i ulovlig å hjelpe andre til innreise eller opphold på nærmere angitte vilkår. Formålet med handlingen er med andre ord å transportere mennesker ulovlig over landegrenser. I dag rammes ulike former for menneskesmugling av henholdsvis utlendingsloven og straffeloven.

Organisert menneskesmugling er en alvorlig form for kriminalitet, med forgreninger i mange land, og hvor store pengebeløp og mange menneskeskjebner er involvert. Slik kriminalitet har hatt en sterk utvikling i de senere årene, og departementet er opptatt av at organisert menneskesmugling bekjempes på en effektiv måte.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser går imot Straffelovkommisjonens forslag om å flytte de strengere straffebudene mot menneskesmugling fra utlendingsloven til straffeloven. Det tyngste argumentet er at en slik plassering vil kunne gjøre rettstilstanden mindre oversiktlig, fordi man bryter opp den tilvante sammenhengen mellom de ulike straffebudene som retter seg mot menneskesmugling.

Organisert menneskesmugling er en handling som straffes strengt (fengsel inntil 6 år), og den representerer et alvorlig angrep både på offentlige og private interesser. På denne bakgrunnen kan det hevdes at straffebudet hører hjemme i straffeloven.

Departementet har likevel valgt å ikke følge opp Straffelovkommisjonens forslag om å ta inn utlendingslovens bestemmelse om organisert menneskesmugling i straffeloven.

Departementet foreslår å oppheve en rekke bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 12 og 34 om vern av offentlig myndighet. Bakgrunnen er dels at det ikke lenger er behov for bestemmelsene eller at de rammer forhold som ikke lenger bør være straffbare. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang av bestemmelsene.

Straffeloven 1902 har en rekke straffebestemmelser som retter seg mot ulike former for misbruk av offentlig myndighet.

Departementet foreslår i proposisjonen straffebestemmelser mot tjenestefeil, mot grovt uaktsom tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet. Bestemmelsene retter seg mot personer som har rett til å utøve offentlig myndighet eller som bistår ved utøving av offentlig myndighet, men som misbruker denne retten. Til sammenlikning er de øvrige bestemmelsene om vern av offentlig myndighet rettet mot utenforståendes angrep mot den offentlige myndighet, for eksempel ved bruk av vold, trusler eller ved å utgi seg for å være en offentlig myndighetsperson.

Straffebudet mot tortur i straffeloven 1902 rammer offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse, eller for å straffe, true eller tvinge noen. Videre rammer bestemmelsen det å påføre en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn, homofil legning, leveform eller orientering eller nasjonale eller etniske opprinnelse.

Departementet foreslår å videreføre straffebudet mot tortur som er inntatt i straffeloven 1902. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov i 2004. Straffebudet er noe omredigert med sikte på å oppnå en mer ensartet utforming av bestemmelsene i straffelovens spesielle del. Videre er det foreslått materielle endringer som følge av at lett uaktsomhet (culpa levissima) ikke er videreført i straffeloven 2005.

Komiteen viser til at straffebestemmelsene i dette kapitlet verner offentlige interesser og særlig rammer forhold som er egnet til å svekke tilliten til offentlig myndighetsutøvelse. Forslaget viderefører i det vesentligste gjeldende rett.

Komiteen viser til at straffebudet mot vold, trusler, forulemping og hindring av offentlig tjenestemann foreslås videreført. Etter straffeloven 1902 er det vide grenser for hvem som anses å være offentlig tjenestemann. I dag er imidlertid flere oppgaver som tidligere ble utført av det offentlige, satt ut til private. Komiteen er av den oppfatning at det er uheldig at personer med samme kompetanse og ansvarsfelt skal ha ulikt strafferettslig vern avhengig av hvem de er ansatt hos. Komiteen støtter derfor forslaget om at begrepet "offentlig tjenestemann" snevres inn, slik at det bare gjelder personer som utøver offentlig myndighet i egentlig forstand.

Komiteen viser til at bestemmelsen om vold mot offentlig tjenestemann i straffeloven 1902 opererer med særskilt høy strafferamme og lavere terskel for hva som er straffbar vold i forhold til de øvrige reglene om legemskrenkelser. Komiteen vil peke på behovet for et slikt særskilt strafferettslig vern også av yrkesgrupper som faller utenfor virkeområdet til §§ 155 og 156 i straffeloven 2005. Dette kan for eksempel gjelde konduktører, lærere og helsepersonell. Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av dette i den andre delproposisjonen om straffelovens spesielle del.

Komiteen er tilfreds med at det foreslås en opprydding i de mange bestemmelsene som knytter seg til tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet. Forslagene til generelle bestemmelser bidrar til at alle former for misbruk av offentlig myndighet rammes, samtidig som det presiseres at det også her er utøvelse av offentlig myndighet som rammes og ikke den utvidede forståelsen av begrepet "offentlig tjenestemann".

Komiteen viser til at straffebud som rammer alvorlige og særlige straffverdige handlinger i utgangspunktet hører hjemme i straffeloven og ikke i særlovgivningen. Dette ville tilsagt at også straffebudet som rammer organisert menneskesmugling burde flyttes fra utlendingsloven til straffeloven. Komiteen har likevel forståelse for at Regjeringen ikke foreslår en slik flytting, ettersom det er begrunnet med at det ville ført til et snevrere nedslagsfelt for bestemmelsen enn den har i dag. Dette skyldes at tolkningen av ordet "organisert" favner videre i utlendingsloven enn i straffeloven.

Komiteen viser til det foreslåtte straffebudet mot tortur og er tilfreds med at Regjeringen foreslår en utvidelse av personkretsen som rammes av bestemmelsen. Med den nye bestemmelsen vil enhver som er engasjert av stat eller kommune for å utføre tjeneste eller arbeid, kunne omfattes av straffebudet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig å beskytte de som på vegne av samfunnet må gripe inn i alvorlige situasjoner. Dette gjelder ikke minst politiet. De er samfunnet og borgernes beskyttelse i siste instans. Disse medlemmer mener derfor det bør være selvsagt at man gir disse personene en særskilt beskyttelse i sitt arbeid. At Regjeringen ønsker å redusere straffenivået mener disse medlemmer er forkastelig. Disse medlemmer vil derfor innføre en minstestraff på 1 år og en øvre strafferamme på 10 år for vold og trusler mot offentlig tjenestemann. Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at strafferammen for trusler ellers (straffeloven § 222) kan medføre straff i 3 år, og i grove tilfeller, jf. straffeloven § 232, kan straffes med 6 år. Disse medlemmer mener dette forslaget fra Regjeringen står i grell kontrast til uttalte ønsker om å øke statusen og rekrutteringen til politiyrket. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Fremskrittspartiet flere ganger tidligere har fremmet forlag om å øke straffen for vold mot offentlig tjenestemann.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 155 skal lyde:

§ 155 Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann

Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med fengsel i 1 år og inntil 10 år.

Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, samt enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til en offentlig tjenestemann.

Første ledd gjelder også for lovbrudd mot Den internasjonale straffedomstols tjenestemenn.

Dersom det gjelder gjensidig, kan Kongen bestemme at første ledd også skal anvendes på lovbrudd mot tjenestemenn i et annet lands offentlige myndighet og i mellomstatlige organisasjoner som Norge er eller blir medlem av."

"§ 158 skal lyde:

§ 158 Grov motarbeiding av rettsvesenet

Grov motarbeiding av rettsvesenet straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om motarbeidingen er grov, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller helbred, er begått ved flere anledninger, av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg.

Er lovbruddet begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, eller handlingen gjennomføres ved trusler om eller bruk av våpen, er straffen fengsel i minst 1 år."

Forrige kapittelNeste kapittel