8. Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger
Kapitlet inneholder forslag til straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Sett under ett medfører det bare en beskjeden nykriminalisering. De fleste handlingene ville også blitt rammet av straffeloven 1902. Forslaget inneholder imidlertid mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser som gjør straffansvaret for terrorhandlinger og ikke minst terrorrelaterte handlinger mer synlig.
Å vie et eget kapittel i straffeloven 2005 til terrorhandlinger gjenspeiler at faren for slike handlinger har kommet i forgrunnen sammenlignet med de mer tradisjonelle truslene mot rikets indre og ytre sikkerhet i form av fare for krig og okkupasjon. De internasjonale forpliktelsene på dette området er dessuten så omfattende og komplekse at det er hensiktsmessig å gjennomføre dem i et eget kapittel.
Departementet foreslår en annen lovstruktur enn i dag, ved at internasjonale instrumenter i større grad skal gjennomføres med egne straffebestemmelser, i stedet for den tradisjonelle passive transformasjonen ved henvisning til generelle straffebud.
Departementet går i hovedsak inn for å videreføre definisjonen av terrorhandlinger i straffeloven 1902. Departementet foreslår imidlertid å snevre inn definisjonen noe ved å erstatte dagens terrorforsett med terrorhensikt. Etter departementets forslag vil visse særlig alvorlige straffbare handlinger være å anse som terrorhandlinger dersom de er begått med en særlig form for hensikt, såkalt terrorhensikt. Terrorhensikten gjenspeiler at målet med terrorhandlinger er å skape kaos, frykt eller å påvirke avgjørelser. En terrorhandling skal fortsatt kunne straffes med fengsel inntil 21 år. Grove terrorhandlinger, dvs. terrorhandlinger som for eksempel har ført til tap av flere menneskeliv, skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år.
Med terrorrelaterte handlinger siktes det til handlinger som har en tilknytning til selve terrorhandlingen, men som det ikke er naturlig å karakterisere som terrorhandlinger i seg selv. Eksempler på dette er finansiering av terrorhandlinger, trusler og forbund om terrorhandlinger og visse former for forberedelse av terrorhandlinger. Det siste omfatter ikke bare oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, men også ulovlig befatning med svært farlige stoffer som egner seg spesielt godt til å bli anvendt i terrorhandlinger, som for eksempel kjernefysisk og radioaktivt materiale. Slike terrorrelaterte handlinger står i en sammenheng med terrorhandlingene som gjør at det er hensiktsmessig å regulere dem i ett og samme kapittel. Dette gjenspeiler at de folkerettslige forpliktelsene som ligger bak de terrorrelaterte straffebudene gjør denne koblingen.
Lovendringene er i det vesentlige begrunnet med at de er nødvendige for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser, trusselbildet tilsier ikke i seg selv noe større behov for å endre lovgivningen.
Ved utformingen av materielle straffebestemmelser i terrorbekjempelsen må statene holde seg innenfor de grenser som trekkes opp av internasjonale menneskerettskonvensjoner. Forslaget i proposisjonen er moderat, og bygger på norske og felleseuropeiske rettsprinsipper. Etter departementets syn ligger forslaget godt innenfor de rammene menneskerettskonvensjonene setter for utformingen av nasjonale lovtiltak mot terrorisme. I proposisjonen gis det en oversikt over de mest sentrale forpliktelsene på området.
Terrorhandlinger er i de internasjonale instrumentene beskrevet som internasjonale forbrytelser. I samsvar med FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender er statspartene derfor bare forpliktet til å samarbeide om strafforfølgning der forbrytelsen har tilknytning til mer enn én stat. Det vil regelmessig være tilfelle dersom forbrytelsen er foretatt i mer enn én stat, gjerningspersonene eller ofrene befinner seg i flere stater eller skadevirkningene av forbrytelsen inntrer i flere stater.
Departementet mener som før at bestemmelsene i kapitlet bør gjelde for både internasjonale og nasjonale lovbrudd. Selv om det etter folkeretten er adgang til å unnta nasjonale forhold fra bestemmelsenes virkeområde, mener departementet at en slik løsning vil være lite naturlig. Om terrorhandlingen har tilknytningspunkter til andre stater, har ingen avgjørende betydning for hvor straffverdig den er. Om det finnes noen slik tilknytning, vil ofte bero på tilfeldigheter. En slik avgrensning ville videre komplisere regelverket unødig.
Alle terrorkonvensjonene inneholder uttrykkelige rettsstridsreservasjoner, typisk ved at handlingen må være ulovlig ("unlawful"). Dette må normalt leses som en referanse til forhold som etter nasjonal rett gjør at handlingen likevel ikke er ulovlig, som eksempelvis straffrihetsgrunner. Departementet har i tråd med ønsket om å begrense bruken av uttrykkelige rettsstridsreservasjoner valgt ikke å foreslå slike i alle gjennomføringsbestemmelsene. Enhver straffebestemmelse må imidlertid tolkes med den ulovfestede rettsstridsreservasjonen for øye.
Etter straffeloven 2005 § 91 skal straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke foreldes. Departementet går inn for å presisere lovteksten i § 91 slik at det gjøres unntak fra reglene om foreldelse for terrorhandlinger som har en strafferamme på 15 år eller mer. De vanlige foreldelsesreglene skal gjelde for de øvrige straffbare handlingene i loven kapittel 18. Departementet foreslår på samme måte at det presiseres i § 96 at idømt straff for terrorhandlinger ikke foreldes dersom handlingene har en strafferamme på 15 år eller mer.
Det finnes ingen omforent legaldefinisjon av terrorisme eller terrorhandlinger. Det forhandles i regi av FN om en ny konvensjon om bekjempelse av terrorisme, men forhandlingene har så langt ikke ført frem. I utkastet til artikkel 2 er det tatt inn en definisjon av terrorhandlinger, som innebærer at visse straffbare handlinger, for eksempel drap og grov legemsbeskadigelse, skal regnes som terrorhandlinger hvis de er begått i den hensikt å skape alvorlig frykt i en befolkning eller å tvinge en stat eller en internasjonal organisasjon til å gjøre eller unnlate å gjøre noe. Det er bred internasjonal enighet om at en handling som bærer disse kjennetegnene er en terrorhandling. Problemene knytter seg i første rekke til utformingen av unntak fra definisjonen slik at nærmere bestemte handlinger likevel ikke skal anses som terrorhandlinger.
Straffeloven 1902 § 147 a inneholder en norsk definisjon av terrorhandlinger. Bestemmelsen ble tatt inn i straffeloven for å oppfylle Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001). Etter § 147 a første ledd anses utvalgte grove straffbare handlinger som terrorhandlinger dersom de utføres med et særlig forsett.
Et av spørsmålene som ble drøftet i høringsnotatet var om det burde inntas en legaldefinisjon av terrorhandlinger også i den nye straffeloven. Departementet gikk inn for det. I forslaget ble definisjonen av terrorhandlinger i straffeloven 1902 § 147 a snevret noe inn, ved at det ble stilt krav om en kvalifisert form for terrorforsett, nemlig terrorhensikt.
Høringen har gitt støtte til departementets forslag om å videreføre en definisjon av terrorhandlinger i den nye straffeloven. Selv om Norge ikke er folkerettslig forpliktet til å definere terrorhandlinger i loven, er en slik definisjon blitt tatt inn i lovgivningen i de fleste statene som står oss nær. En ensartet lovgivning letter det mellomstatlige samarbeidet, fordi viktige internasjonale instrumenter om gjensidig bistand i straffesaker knytter rettsvirkninger til utvalgte kategorier straffbare handlinger. Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre en definisjon av terrorhandlinger, og oppstille et vilkår om terrorhensikt.
Argumentene for å velge et hensiktskrav i definisjonen av terrorhandlinger er for det første et ønske om ikke å la definisjonen av terrorhandlinger - og dermed reglene om straffskjerping og straffbar forberedelse mv. - favne unødig vidt. Det er særlig motivasjonen, ønsket om å oppnå et nærmere bestemt mål, som gjør at man kan skille terrorhandlinger fra andre handlinger som i sitt ytre er identiske. Et krav om terrorhensikt vil dessuten bringe oss mer på linje med rettstilstanden som følger av EUs rammebeslutning om bekjempelse av terrorisme.
Det er fortsatt det umiddelbare målet for handlingen, og ikke det bakenforliggende formålet, som er avgjørende for om det foreligger terrorhensikt. Å trekke inn for eksempel politiske, religiøse eller ideologiske motiver som vilkår for at en handling skal bedømmes som en terrorhandling, ville gi opphav til vanskelige spørsmål om forholdet til tros- og ytringsfrihet og reise vanskelige bevisspørsmål. I den grad de internasjonale konvensjonene om bekjempelse av terrorisme og EUs rammebeslutning krever terrorhensikt, lar de det umiddelbare målet med handlingen være avgjørende for straffbarheten. Selv om handlingene ofte vil være politisk, religiøst eller ideologisk motivert, er dette ikke noen betingelse etter disse instrumentene. Det samme vil etter forslaget fortsatt gjelde for den norske definisjonen.
Når det gjelder terrorhensiktens innhold, går departementet inn for å videreføre straffeloven 1902 § 147 a: Handlingen må være begått med hensikt om å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet - som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern, å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for Norge, eller for en annen stat eller en annen mellomstatlig organisasjon.
Også når det gjelder hvilke straffbare handlinger som skal anses som terrorhandlinger dersom de oppfyller de nevnte vilkårene, foreslår departementet å videreføre straffeloven 1902.
Som nevnt har det hittil ikke lykkes å komme til enighet om en generell FN-konvensjon mot terrorisme. De folkerettslige forpliktelsene som påhviler Norge, er fragmentariske og overlappende. Noen instrumenter knytter straffansvaret til hvor handlingen er begått, andre instrumenter lar det være avgjørende hvem handlingen er rettet mot, mens andre lar middelet som brukes i handlingen være avgjørende. Atter andre instrumenter knytter straffansvaret til handlingens art. Ettersom hver forpliktelse i utgangspunktet gjennomføres i egne bestemmelser i straffeloven, kan det oppstå situasjoner hvor en konkret handling rammes av flere bestemmelser. Konkurrensspørsmålet stiller seg på samme måte som i strafferetten for øvrig.
Forpliktelsene til å kriminalisere kapring i SUA-konvensjonen, plattformprotokollen og Haagkonvensjonen er i det vesentlige likelydende. De bør derfor gjennomføres i et felles straffebud. Departementet går inn for at forslaget til § 139 skal begrenses til å gjelde kapring av skip, innretninger og anlegg på kontinentalsokkelen og luftfartøy. Andre offentlig tilgjengelige kommunikasjonsmidler vil bli vernet av andre bestemmelser i straffeloven 2005. Den øvre strafferammen for kapring er i dag fengsel inntil 21 år, og departementet går inn for å videreføre denne i forslaget.
Departementet er også etter høringsrunden av den oppfatning at forpliktelsene etter SUA-konvensjonen, plattformprotokollen og Montrealkonvensjonen til å kriminalisere visse handlinger som svekker sikkerheten ved skip, faste plattformer, luftfarten og ved flyplasser bør gjennomføres i en felles bestemmelse.
Selv om Norge ikke er folkerettslig forpliktet til å ha straffebud som rammer forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss, kan konsekvenshensyn tale for at straffebudet også bør omfatte slike handlinger. Departementet ønsker å videreføre straffansvar for handlinger som i dag er straffbare etter § 150 første ledd bokstav e, men går inn for at straff for forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss bør reguleres utenfor terrorkapitlet. Dette markerer at tilknytningen til terrorvirksomhet ikke er så sterk, og leder til at en slik driftsforstyrrelse ikke kan straffes med fengsel inntil 21 år, eventuelt 30 år dersom handlingen er grov.
Når det gjelder utformingen av § 140, går departementet inn for å lovfeste handlingsalternativer som i det vesentlige er felles i de tre instrumentene, uten at listen over alternative handlemåter skal være uttømmende. Instrumentene krever at handlingen må være "likely to endanger" sikkerheten. I tråd med tilnærmingen i straffeloven 1902 går departementet inn for å sette som vilkår for straff at handlingen har forstyrret den sikre drift. Departementet går inn for å konkretisere hva det innebærer at den sikre drift forstyrres, ved å kreve at handlingen fremkaller fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø. Strafferammen er i dag 6 år. Departementet går inn for å videreføre denne strafferammen i forslaget til § 140.
SUA-konvensjonen setter som vilkår for straff at handlingen forårsaker ("causes") død eller alvorlig personskade eller materiell skade. Etter departementets syn bør det ikke være avgjørende om handlingen rent faktisk har fremkalt særlig alvorlige følger, men om handlingen medfører fare for slike følger. Det kan bero på tilfeldigheter om gjerningspersonen faktisk lykkes med å fremkalle følgene, og straffverdigheten vil være den samme selv om handlingen ikke resulterer i slike følger. Etter departementets syn bør det derfor legges vekt på handlingens skadepotensial. På denne bakgrunn foreslår departementet å gå noe lenger enn konvensjonsforpliktelsen tilsier, ved å kreve at bruken av skipet har voldt fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet.
Bruk av farlig materiale mot eller om bord på skip og plattformer samt utslipp av farlig materiale fra skip eller plattformer skal etter konvensjonen kunne straffes når handlingen sannsynligvis vil føre til ("is likely to cause") død, alvorlig personskade eller materiell skade. Departementet går også her inn for å gjennomføre dette ved å kreve at handlingen volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet.
Konvensjonen om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer (Haagkonvensjonen) og konvensjonen til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart (Montrealkonvensjonen) er begge tiltrådt av Norge. Norge og de andre statspartene er forpliktet til å oppstille straff for visse former for forstyrrelse av sikkerheten ved luftfartøy og flyplasser, blant annet voldshandlinger mot personer som befinner seg i luftfartøyet eller på flyplassen og ødeleggelse eller beskadigelse av luftfartøy eller utstyr på flyplassen. Det er et vilkår at handlingene kan skape en særlig fare for sikkerheten om bord på flyet eller på flyplassen.
Departementet mener at bestemmelsen som gjennomfører Haagkonvensjonen ikke bør begrenses til å gjelde sivile luftfartøy. Kapring av statsfartøy er like straffverdig som kapring av sivile luftfartøy, og dette bør gjenspeiles i bestemmelsen. Etter Haagkonvensjonen er det et vilkår at handlingen er foretatt mens luftfartøyet er "in flight". Det stilles ikke krav om at flyet er i luften, bare at flydørene er lukket etter ombordstigning. Etter departementets syn innebærer dette en noe vilkårlig avgrensning av straffansvaret. Hvis gjerningspersonen tar kontroll over et luftfartøy før dørene på fartøyet er lukket, bør handlingen likevel være å anse som en kapring etter den norske straffebestemmelsen. Det blir likevel nødvendig å avgrense bestemmelsens virkeområde mot at noen tar kontroll over et luftfartøy som ikke er i drift. På denne bakgrunn går departementet inn for å innta som vilkår for straff at luftfartøyet må være "i drift".
Departementet går i lys av høringen inn for at forpliktelsene etter Wienkonvensjonen og konvensjonen om kjernefysisk terrorisme gjennomføres i forslaget til § 142, ettersom konvensjonsforpliktelsene i tilstrekkelig grad har et felles virkeområde. Forpliktelsene etter SUA-konvensjonen om transport av farlig materiale gjennomføres i samme bestemmelse.
Departementet foreslår også etter høringsrunden å gjennomføre forpliktelsen etter FN-konvensjonen om forbrytelser mot internasjonale beskyttede personer i en egen bestemmelse. Første ledd rammer angrep på en internasjonalt beskyttet persons liv, legeme, helbred eller personlige frihet, mens annet ledd rammer angrep på personens tjenestested, privatbolig eller transportmiddel. Etter annet ledd stilles det krav om at angrepet "sannsynlig" vil sette personens liv, legeme, helbred eller personlige frihet i fare. Departementets forslag er en tilnærmet direkte gjennomføring av konvensjonsforpliktelsen.
Når det gjelder FN-konvensjonen mot gisseltaking, går departementet inn for å gjennomføre forpliktelsen etter konvensjonen i en egen bestemmelse.
Flere av konvensjonene som er behandlet ovenfor pålegger statene å kriminalisere, foruten hovedhandlingene, trusler om å begå slike handlinger. Det har ikke kommet innvendinger under høringen mot departementets forslag om å gi en egen bestemmelse om trusler i dette kapitlet, og departementet opprettholder dette forslaget. Hovedårsaken er at denne typen trusler er av en så alvorlig karakter at strafferammen i den alminnelige trusselbestemmelsen ikke vil fange det opp. Departementet foreslår at strafferammen bør være fengsel inntil ti år, men 21 år når terrorhensikten realiseres.
Departementet går inn for å gjennomføre forpliktelsene etter terrorfinansieringskonvensjonen og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i en felles bestemmelse. Forslaget rammer det å stille midler og tjenester til rådighet for terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Videre rammer det å stille midler eller tjenester for den som utfører, forsøker å utføre eller medvirker til slike handlinger. Departementet foreslår som vilkår for straff at gjerningspersonen må ha forsett om at midlene eller tjenestene skal brukes til handlinger som nevnt eller av personer eller foretak som nevnt. En person som for eksempel samler inn penger til en organisasjon eller gruppe i den tro at den bare utfører lovlig virksomhet, kan ikke straffes.
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001)OP 2 (e) pålegger statene å sikre at personer som deltar i finansieringen, planleggingen, forberedelsen eller utførelsen av terrorhandlinger eller støtter terrorisme stilles til ansvar. Videre skal slike handlinger utgjøre alvorlige straffbare forhold etter nasjonal rett. Å inngå forbund om å begå terrorhandlinger er en særlig form for planlegging og forberedelse. Under behandlingen av den alminnelige delen i straffeloven 2005 fremmet justiskomiteen et ønske om forbundsbestemmelser for utvalgte former for særlig alvorlig kriminalitet. Departementet opprettholder etter høringsrunden forslaget om å videreføre straff for forbund om å begå terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Å avtale å begå slike handlinger er en forberedelseshandling som har en særlig farlig karakter. En forbundsbestemmelse vil, sammen med medvirkningsreglene i kapitlet og de nye §§ 135 og 136, lojalt gjennomføre FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373. Departementet har vurdert om også forsøk på og medvirkning til å inngå forbund bør være belagt med straff. Forsøk på å inngå forbund er straffbart etter straffeloven 1902. Når departementet går inn for å kriminalisere forsøk og medvirkning, skyldes dette først og fremst to forhold: For det første er det vanskelig å trekke et klart skille mellom medvirkning til og forsøk på å inngå forbund og forslaget til forbud mot rekruttering og oppfordring. For det andre er slike medvirknings- og forsøkshandlinger straffverdige.
Departementet går inn for å gjennomføre forpliktelsene etter europarådskonvensjonen om forebygging av terrorisme i en egen bestemmelse i straffeloven. Etter departementets forslag skal det være straffbart offentlig å oppfordre til iverksettelsen av en straffbar handling som omfattes av FNs konvensjoner om terrorisme. Departementet foreslår videre å gjøre det straffbart å rekruttere noen til å begå eller ta del i utførelsen av de straffbare handlingene som omfattes av FN-konvensjonene om terrorisme, samt å rekruttere noen til en sammenslutning eller gruppe for å bidra til at gruppen eller sammenslutningen utfører slike handlinger. Endelig foreslår departementet straff for å gi opplæring i særlig egnede metoder eller teknikker for å utføre eller bidra til utførelsen av handlinger som omfattes av FNs konvensjoner om terrorisme. For å rammes av utkastet kreves det at gjerningspersonen har forsett om at ferdighetene skal brukes til å utføre eller medvirke til slike handlinger.
Komiteen viser til at det foreslås å vie et eget kapittel til terrorhandlinger i den nye straffeloven. Dette gjenspeiler en utvikling der terrorisme i stadig større grad har blitt en sentral del av trusselbildet mot Norges sikkerhet.
Komiteen vil understreke betydningen av at terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger bekjempes på rettsstatens grunn og med rettsstatens midler. Både straffebudene og annet regelverk knyttet til bekjempelse av denne typen kriminalitet må være i tråd med menneskerettighetene og grunnleggende rettsikkerhetsgarantier. Komiteen viser til at det fremlagte forslaget er godt innenfor disse rammene.
Komiteen viser til at lovforslaget bygger videre på norske og felleseuropeiske rettsprinsipper, og at de fleste handlingene ville blitt rammet også av straffeloven 1902. Komiteen vil likevel understreke betydningen av å få mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser som gjør straffansvaret for terrorhandlinger, og ikke minst terrorrelaterte handlinger, mer synlig. Det gir bedre oversikt at terrorhandlinger og relaterte handlinger som finansiering, oppfordring, opplæring og rekruttering til terrorhandlinger, befatning med særlig farlige stoffer og visse former for forberedelse til terrorhandlinger, står i samme kapittel.
Komiteen viser til at det påhviler Norge en rekke internasjonale forpliktelser som ledd i det internasjonale arbeidet for å bekjempe terrorisme. Særlig sentral er Europarådets konvensjon om forebygging av terrorisme. Lovendringene vil bringe straffeloven i samsvar med disse internasjonale forpliktelsene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at en terrorhandling fortsatt skal kunne straffes med fengsel inntil 21 år, mens grove terrorhandlinger skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år. Flertallet slutter seg til en slik strafferamme. Grove terrorhandlinger vil stå i en særstilling hva gjelder straffverdighet. Med 30 års strafferamme for disse helt ekstraordinære tilfellene vil vi også unngå en situasjon der norske strafferammer på området er vesentlig lavere enn andre lands. Flertallet vil understreke at en slik heving av strafferammen for disse handlingene, ikke er ment å initiere en generell utvikling mot økte strafferammer på andre områder.
Flertallet slutter seg til at det i vurderingen av om handlingen er grov, skal det legges vekt på handlingens skadepotensial. Det må understrekes at bestemmelsen om grov terrorhandling skal være forbeholdt helt ekstraordinære tilfeller.
Komiteen vil peke på at det særlig er formålet og hensikten med handlingen som skiller en terrorhandling fra andre, liknende handlinger. Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen foreslår å oppstille et kvalifisert skyldkrav, nemlig terrorhensikt. Det har imidlertid blitt pekt på at et slikt skyldkrav vil være vanskelig å påvise, og dermed gjøre det vanskelig for politiet å benytte metoder for å avverge terrorhandlinger. Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen vil vurdere endringer i reglene om bruk av metoder for å forebygge og forhindre terrorhandlinger.
Komiteen viser til forslaget som legger opp til at opprørsstyrker i en intern væpnet konflikt, jf. annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 1, unntas fra terrorbestemmelsene så lenge de utfører lovlige krigshandlinger. Opprørsstyrker slik de er definert i fellesartikkel 3 til de fire Genèvekonvensjonene, skal imidlertid kunne straffes for terrorisme. Fellesartikkel 3 har en veldig lav terskel og kan omfatte bl.a. opptøyer og sporadiske voldshandlinger. Om også handlinger fra slike grupper skulle unntas, ville terrorkonvensjonene og de foreslåtte lovtiltakene som bygger på dem, bli uthult. Det kan også føre til at det blir stilt spørsmål ved om Norge oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Komiteen vil derfor uttrykke støtte til den tilnærmingen Regjeringen har lagt opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg undrende til Regjeringens forslag om å dele opp straffebudene som gjelder terror i alminnelige og grove forbrytelser. Terror innbærer å benytte seg av alvorlige kriminelle handlinger for å lamme samfunnsfunksjoner og skape alvorlig frykt i befolkningen. Disse medlemmer mener terror og hensikten bak terror alltid er en grov handling. Det er nettopp dette som er noe av bakgrunnen for at terror nå skal settes i en strafferettslig særstilling. Når det foreligger terrorhensikt, er det en hensikt som går utover den enkelte straffbare handlingen som for eksempel drap. Denne hensikten mener disse medlemmer dermed i seg selv gjør handlingene grove. Disse medlemmer vil derfor i forhold til terrorbestemmelsene ha en strafferamme på 30 år og minst i 6 år. Disse medlemmer viser til at dette tilsvarer den minstestraff som ellers vil gjelde for drap. I all hovedsak gjelder dette også for krigsforbrytelser og krenkelse av Norges selvstendighet. Disse medlemmer vil derfor skjerpe strafferammen for flere av disse bestemmelsene.
Disse medlemmer mener videre det er urimelig at straffeansvar eller idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger blir foreldet. Disse medlemmer viser til at slike handlinger ofte kan ta tid å oppklare og kartlegge. I mange tilfeller søker slike personer også tilfukt i andre land i lenger tid før man får tak i dem.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader i Innst. O. nr. 72 (2004-2005).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 91 skal lyde:
Straffansvaret for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger foreldes ikke."
"§ 96 skal lyde:
Idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger foreldes ikke."
"§ 103 skal lyde:
§ 103 Krigsforbrytelse mot person
For krigsforbrytelse straffes den som i forbindelse med en væpnet konflikt
a) dreper en beskyttet person,
b) påfører en beskyttet person stor lidelse eller betydelig skade på legeme eller helse, særlig ved tortur eller annen grusom eller umenneskelig behandling,
c) gjør en beskyttet person til slave,
d) utsetter en beskyttet person for voldtekt, seksuelt slaveri, tvungen prostitusjon, tvungent svangerskap, tvungen sterilisering eller annen tilsvarende grov seksuell vold,
e) tar en beskyttet person som gissel,
f) utskriver eller verver barn under 18 år til væpnede styrker eller bruker dem aktivt til å delta i fiendtlighetene,
g) utsetter en beskyttet person for et medisinsk eller vitenskapelig eksperiment som ikke skjer i personens interesse og som medfører alvorlig fare for personens liv eller helse,
h) i strid med folkeretten deporterer eller tvangsflytter en beskyttet person fra et område hvor personen lovlig oppholder seg eller ulovlig sperrer inne en beskyttet person,
i) ilegger eller iverksetter en straff mot en beskyttet person uten at personen først har fått en rettferdig rettergang i samsvar med folkeretten,
j) grovt krenker en beskyttet persons verdighet ved ydmykende eller nedverdigende behandling, eller
k) skader en stridende som har overgitt seg eller er kampudyktig.
Ved internasjonal væpnet konflikt straffes også den som
a) overfører en del av sin egen sivilbefolkning til et okkupert område,
b) tvinger en av motpartens borgere til å delta i stridshandlinger mot eget land, eller
c) tvinger en beskyttet person til å tjenestegjøre i en fiendtlig makts væpnede styrker.
En beskyttet person er en person som ikke, eller ikke lenger, tar aktiv del i fiendtlighetene, eller som for øvrig er beskyttet etter folkeretten.
Straffen for krigsforbrytelse mot person er fengsel inntil 30 år og i minst 6 år. Ved straffeutmålingen skal det blant annet legges vekt på dens skadepotensial og skadevirkninger, og på om den er begått som ledd i en plan eller målsetting om eller som ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser."
"§ 108 skal lyde:
§ 108 Forbund om og tilskynding til folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse
Med fengsel inntil 15 år straffes den som inngår forbund med noen om å begå lovbrudd som nevnt i §§ 101 til 107. Det samme gjelder den som direkte og offentlig tilskynder noen til å begå et slikt lovbrudd."
"§ 111 skal lyde:
§ 111 Krenkelse av Norges selvstendighet og fred
Med fengsel inntil 30 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Norge eller en del av Norge
a) innlemmes i en annen stat,
b) blir underlagt en fremmed stats herredømme,
c) eller en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med, blir påført krig eller fiendtligheter,
d) påføres vesentlige begrensninger i sin selvbestemmelsesrett, eller
e) løsrives."
"§ 112 skal lyde:
§ 112 Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred
Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred straffes med fengsel i minst 6 år og inntil 30 år. Ved avgjørelsen av om krenkelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om
a) den har hatt særlig alvorlige virkninger for Norge,
b) den er gjennomført ved en organisert væpnet aksjon, under utnyttelse av frykt for inngrep av en fremmed stat, eller ved trussel om dette,
c) gjerningspersonen er et medlem av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller tilhører landets øverste sivile eller militære ledelse,
d) handlingen har medført tap eller fare for tap av menneskeliv."
"§ 118 skal lyde:
§ 118 Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner
Grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner straffes med fengsel inntil 21 år. Ved avgjørelsen av om inngrepet er grovt, skal det særlig legges vekt på forhold som nevnt i § 112 bokstav a til d."
"§ 122 skal lyde:
§ 122 Grov etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter
Grov etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter straffes med fengsel inntil 21 år. Ved avgjørelsen av om etterretningsvirksomheten er grov, skal det særlig legges vekt på om
a) gjerningspersonen er et medlem av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller tilhører landets øverste sivile eller militære ledelse,
b) gjerningspersonen hadde til hensikt å avsløre opplysningen til en fremmed stat eller terrororganisasjon,
c) en avsløring ville ha voldt betydelig skade."
"§ 131 skal lyde:
§ 131 Terrorhandlinger
En straffbar handling som nevnt i §§ 138 til 141, § 142 første ledd, §§ 143 til 144, § 192, § 239 (allmennfarlig forgiftning), § 240 (alvorlig miljøkriminalitet), § 254 (grov frihetsberøvelse), § 256 (menneskehandel), § 274 (grov legemsskade), § 275 (drap), § 345 (grov brannstiftelse), anses som terrorhandling og straffes med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år dersom den er begått med terrorhensikt som nevnt i annet ledd.
Terrorhensikt foreligger dersom en handling som nevnt i første ledd begås i den hensikt
a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.
Straffen kan ikke settes under minstestraffen i bestemmelsene som er nevnt i første ledd."
"§ 133 skal lyde:
§ 133 Terrorforbund
Med fengsel inntil 21 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling ved å inngå forbund med noen om å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 138, 139, 141, 142, 143 eller 144.
Med fengsel inntil 3 år straffes den som inngår forbund med noen om å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 137 eller 140."
"§ 135 skal lyde:
§ 135 Terrorfinansiering
Med fengsel inntil 21 år straffes den som rettsstridig yter, mottar, sender, fremskaffer eller samler inn penger eller andre formuesgoder med hensikt eller viten om at midlene helt eller delvis skal brukes
a) til å utføre en handling som nevnt i §§ 131, 134 eller §§ 137 til 144,
b) av en person eller gruppe som har til formål å begå handlinger som nevnt i § 131, § 134 eller §§ 137 til 144, når personen eller gruppen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler,
c) av et foretak som noen som nevnt i bokstav b eier eller har kontroll over, eller
d) av et foretak eller en person som handler på vegne av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstav b.
På samme måte straffes den som stiller banktjenester eller andre finansielle tjenester til rådighet for personer eller foretak som nevnt i første ledd bokstav b, c eller d."
"§ 136 skal lyde:
§ 136 Oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger
Med fengsel inntil 15 år straffes den som
a) offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144,
b) rekrutterer noen til å begå en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144, eller
c) gir opplæring i metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144, med forsett om at ferdighetene skal brukes til dette."
"§ 137 skal lyde:
§ 137 Medvirkning til unndragning fra straff for terrorhandlinger
Med fengsel inntil 15 år straffes den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at noen som har begått en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 138 til 144, unndrar seg strafforfølgningen eller en idømt straff.
Den som har gitt bistand som nevnt i første ledd til en av sine nærmeste, straffes ikke."
"§ 138 skal lyde:
§ 138 Terrorbombing
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den som sender inn, anbringer, avfyrer eller detonerer et sprenglegeme eller en annen potensielt dødbringende anordning på, i eller mot et offentlig sted, et statlig eller offentlig anlegg, et offentlig infrastrukturanlegg eller et offentlig transportsystem, med forsett om å volde tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø."
"§ 139 skal lyde:
§ 139 Kapring av luftfartøy og skip mv.
Den som ved vold, trusler eller på annen ulovlig måte tiltvinger seg kontroll over et luftfartøy i drift eller et skip eller griper inn i en flygning eller seilas, straffes med fengsel inntil 30 år. På samme måte straffes den som med slike midler tiltvinger seg kontroll over innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen."
"§ 140 skal lyde:
§ 140 Forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og skip mv.
Med fengsel inntil 15 år straffes den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø."
"§ 143 skal lyde:
§ 143 Gisseltaking i terrorøyemed
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den som berøver noen friheten og som truer med å drepe eller skade gisselet eller med å fortsette å holde gisselet frihetsberøvet, med forsett om å tvinge en annen til å gjøre, tåle eller unnlate noe."
"§ 144 skal lyde:
§ 144 Angrep på en internasjonalt beskyttet person
Med fengsel inntil 30 år og i minst 6 år straffes den som begår drap på et statsoverhode, en regjeringssjef, en utenriksminister eller en annen internasjonalt beskyttet person når personen befinner seg utenfor sitt hjemland.
Med fengsel inntil 21 år straffes den som berøver en slik person friheten eller skader ham på legemet, eller begår et voldelig angrep på hans tjenestested, bolig eller transportmiddel, der angrepet volder fare for død eller betydelig skade på legeme."