4. Lovfesting av skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen
Straffeloven 1902 inneholder lite av generelle regler om hvilke omstendigheter som skal tillegges vekt ved utmåling av straff innenfor de alminnelige strafferammer. Det er også få bestemmelser om hva som generelt er å anse som skjerpende eller formildende omstendigheter. Norsk straffutmålingspraksis er i hovedsak basert på domstolenes praksis, først og fremst Høyesteretts avgjørelser.
Departementet mener det er grunn til å justere straffutmålingspraksis i enkelte typer saker. I noen tilfeller er det grunn til å skjerpe straffen, for eksempel for drap, grov vold, grove seksuallovbrudd og hatmotivert kriminalitet. I andre tilfeller er det grunn til det motsatte.
Departementet sendte i august 2005 på høring forslag til generelle regler om skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen. Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om det bør gis generelle regler om dette. I tillegg ba departementet om deres syn på om de foreslåtte regler hadde fått en hensiktsmessig utforming. Endelig ba departementet høringsinstansene uttale seg om omstendighetene listet opp i departementets forslag representerer et hensiktsmessig utvalg.
Selv om høringsinstansene er delt i synet på departementets forslag i høringsnotatet, går departementet inn for at straffeloven 2005 skal inneholde bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen. Departementet har lagt avgjørende vekt på målsettingen om en mer informativ, brukervennlig og tilgjengelig straffelov for publikum.
Selv om straffutmålingen i dag i stor grad er ensartet, ser departementet det som positivt om en kodifisering kan bidra til å opprettholde og kanskje også styrke en ensartet straffutmåling i likeartede saker. Likebehandling og ensartethet i straffutmålingen, forankring i loven samt større grad av forutsigbarhet for publikum kan også ha betydning for legitimiteten til domstolenes og påtalemyndighetens straffutmålingspraksis.
Momentene i lovforslagene er i hovedsak en kodifisering av gjeldende rett. Høyesteretts normerende rolle for straffutmålingen ligger fast, og Høyesterett vil fortsatt basere sine avgjørelser på en vurdering av hva som i det konkrete tilfellet fremstår som en adekvat og rimelig reaksjon.
Forslaget bygger på at bestemmelsene ikke skal endre den norske straffutmålingstradisjonen eller straffenivået. Ved utvelgelsen av hvilke omstendigheter som bør lovfestes, ble det sett hen til forhold som også påvirker reaksjonen utenfor den ordinære strafferammen, forhold som knytter seg til selve den straffbare handlingen samt omstendigheter som ikke har tilknytning til selve utførelsen.
Bestemmelsene har karakter av tvingende hovedregler i den forstand at domstolene skal ta i betraktning de omstendigheter som oppregnes i bestemmelsene når de faktisk foreligger i saken. Samtidig åpner de for at domstolene også kan ta andre momenter i betraktning ved straffutmålingen når de foreliggende omstendighetene i saken eller samfunnssituasjonen tilsier det. Normalt vil de oppregnede momentene måtte tillegges vekt, men det er opp til domstolene å avgjøre hvor stor vekt de skal få. Det kan også være situasjoner hvor momenter som er oppregnet i bestemmelsene, får liten eller ingen vekt.
Kriminelle handlinger som følge av fordommer og hat (ofte og noe forenklet omtalt som "hatmotiverte lovbrudd") angriper menneskers rett til å bli behandlet likt uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle preferanser. En generell bestemmelse om at det skal tas i betraktning som straffskjerpende at lovbruddet har bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern, vil styrke vernet som lovgivningen gir for særlig utsatte grupper. Samtidig gis det et klart signal om at samfunnet ikke tolererer vold og diskriminering på bakgrunn av fordommer og hat.
Departementet går i forslaget videre inn for å lovfeste som skjerpende moment at lovbruddet har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller hvor den forsvarsløse er den direkte fornærmede, men også den psykiske belastningen det er for barn å være tilskuere eller tilhørere til at noen av deres nærmeste utsettes for vold eller andre overgrep.
Det er under høringen fremsatt forslag om å ta med som et straffskjerpende moment at gjerningspersonen har utnyttet personer som befinner seg i en meget vanskelig livssituasjon. Departementet er enig i at et så sentralt moment bør inngå i en generell straffutmålingsbestemmelse.
Når det gjelder formildende omstendigheter ba departementet høringsinstansene spesielt uttale seg om det bør kreves at skadelidtes atferd må være rettsstridig for at den skal påvirke straffen i formildende retning. De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enig med departementet i at dette ikke bør kreves. Departementet fastholder derfor sitt syn, men gjør det samtidig klart at det ikke er slik at enhver foranledning til lovbruddet som kan relateres til skadelidte skal påvirke straffen i formildende retning. Skadelidte må i betydelig grad ha foranlediget lovbruddet.
Flere høringsinstanser peker på at momentet om at lovbryteren på handlingstidspunktet har redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen, kan føre til at gjerningspersonen sykeliggjøres til tross for at han befinner seg innenfor normalområdet. Det innvendes at bestemmelsen kan bidra til økt fokusering på gjerningspersonens personlighet og økt oppnevning av sakkyndige. Departementet mener imidlertid at en lovfesting av etablert praksis ikke vil føre til uforholdsmessig økt oppmerksomhet omkring lovbryterens person eller større bruk av sakkyndige enn det som allerede følger av etablert praksis. Det er domstolenes ansvar å se til at prosessen ikke blir unødig vidløftig eller at alle momenter på listen blir gjenstand for bevisføring i utrengsmål.
Departementet foreslår at det tas i betraktning som et formildende moment at lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad har bidratt til oppklaring av andre lovbrudd. Når departementet nå går inn for å lovfeste omstendigheten, skyldes det at siktemålet med straffelovrevisjonen er å gjøre loven mer fullstendig og opplysende. Det krever da gode grunner for å utelate en omstendighet som påvirker straffutmålingen i et ikke ubetydelig antall saker.
Tidligere vandel er i høringsforslaget tatt med i listen over skjerpende omstendigheter. Av Høyesteretts praksis går det frem at momentet også gjør seg sterkt gjeldende i formildende retning i de tilfeller hvor domfelte har plettfri vandel. På den bakgrunn og under henvisning til at tidligere vandel har generell betydning for straffutmålingen, mener departementet at omstendigheten også bør tas med i oppregningen av de formildende momentene.
Høyesterett har i sin høringsuttalelse også stilt spørsmål ved om det bør vurderes å lovfeste en generell bestemmelse om at det ved straffastsettelsen bør søkes å oppnå en passende balanse av de straffene og strafferettslige reaksjonene som ilegges for overtredelsen. Departementet går etter fornyet vurdering inn for at straffeloven 2005 bør inneholde en bestemmelse om at den samlede reaksjonen skal stå i et rimelig forhold til lovbruddet. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett.
Komiteen viser til at norsk straffelovgivning i dag ikke inneholder alminnelige bestemmelser om hvilke forhold det skal legges vekt på ved utmålingen av straff. Straffutmålingen skjer på bakgrunn av en straffutmålingstradisjon i rettspraksis. Komiteen ønsker å lovfeste skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen. Hovedformålet er å gjøre straffeloven mer informativ og tilgjengelig, og å opprettholde og kanskje styrke en ensartet straffutmåling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil særlig løfte frem som en skjerpende omstendighet at en straffbar handling er motivert av fordommer og hat ("hatmotiverte lovbrudd"), noe som angriper menneskers rett til å bli behandlet likt uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle preferanser. Volden mot utsatte grupper skaper frykt og begrensninger i livsutfoldelsen hos dem som er rammet og hos andre med samme bakgrunn. Slike straffbare handlinger må det reageres strengt mot. En bestemmelse om at det skal være straffskjerpende at lovbruddet har bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern, vil styrke vernet som lovgivningen gir særlig utsatte grupper. Av samme grunn ønsker flertallet å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 som verner sårbare grupper mot hatefulle ytringer og diskriminering, jf. §§ 135 a og 349 a, og å utvide vernet til også å gjelde personer med en nedsatt funksjonsevne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i en lovfesting av formidlende og skjerpende omstendigheter, men er derimot uenig i at man skal lovfeste skjerpet straff på bakgrunn av om handlingen har sin bakgrunn i religion, etnisk opprinnelse eller seksuell legning mv. På samme måte som disse faktorene ikke skal tillegges vekt hos gjerningsmannen bør de ikke tillegges vekt hos offeret. Disse medlemmer er meget skeptisk til at man i lovs form i stadig større grad tillegger slike faktorer betydning. Dette vil kunne innbære en forskjellsbehandling av gjerningsmann og offer på bakgrunn av faktorer de fleste demokratiske rettsstater finner irrelevant. Disse medlemmer viser til at blind og uforklarlig vold ofte kan være minst like traumatisk å oppleve som vold motivert av andre faktorer. Det som bør tillegges stor vekt, er imidlertid hvor grov handlingen i seg selv er og ikke minst følgen for offeret for den kriminelle handlingen. Dette vil være et ledd i generelt større offerfokus i rettspleien.
Disse medlemmer viser til forslaget til ny § 78 litra e. Disse medlemmer mener uttrykket "uten at lovbryteren kan lastes" bør tolkes slik at hvis lovbryteren ikke har erkjent de faktiske forhold eller skyld og anker avgjørelsen så kan han lastes. Dersom man vet man er skyldig, bør derfor ikke lang saksbehandling ved anke komme lovbryteren til gode.
Disse medlemmer ønsker å fastslå at tidligere rettspraksis nå må vike for ny lovgivning. Her mener disse medlemmer at Regjeringen har en feil tilnærming ved at de i for stor grad tilpasser loven til tidligere rettspraksis. Disse medlemmer er tilhenger av mer aktiv bruk av hele strafferammen og ikke bare nedre del av strafferammene, slik domstolene i dag gjør. Derfor bør straffeutmålingen i utgangspunktet ligge i midtre sjikt og oppover, dersom det ikke foreligger formildende omstendigheter. Disse medlemmer mener videre at dersom det påvises skjerpende omstendigheter, bør domstolen i sin helhet kunne se helt bort fra bestemmelsene om formildende omstendigheter ved vekting og straffeutmåling.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader i Innst. O. nr. 72 (2004-2005).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 77 skal lyde:
§ 77 Skjerpende omstendigheter
Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet:
a) er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,
b) har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,
c) tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,
d) er begått på en særlig hensynsløs måte,
e) er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,
f) er begått av flere i fellesskap,
g) er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til ham,
h) har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd,
i) har fått alvorlige følger for offerets livsførsel og livskvalitet,
j) er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,
k) er begått av noen som tidligere er ilagt en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger eller andre handlinger som er av betydning for saken.
§ 78 skal lyde:
§ 78 Formildende omstendigheter
Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at:
a) det foreligger en situasjon eller tilstand som nevnt i § 80 bokstav b, c, d, e, i eller j,
b) lovbryteren har forebygget, gjenopprettet eller begrenset skaden eller velferdstapet voldt ved lovbruddet, eller søkt å gjøre det,
c) lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av den skadelidtes forhold,
d) lovbryteren på handlingstidspunktet har redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av psykisk lidelse, psykisk utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse som ikke er en følge av selvforskyldt rus, eller en sterk sinnsbevegelse,
e) det har gått lang tid siden lovbruddet og saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette,
f) lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd,
g) lovbryteren selv er hardt rammet av lovbruddet, eller straffreaksjonen vil bli en sterk belastning på grunn av sykdom,
h) lovbryteren tidligere ikke er ilagt en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger eller andre handlinger som er av betydning for saken."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til behandlingen av Innst. S. nr. 54 (2006-2007) og det prinsipielle syn Stortinget ga uttrykk for ved denne behandlingen. Disse medlemmer viser til at hatkriminalitet i internasjonal rettspraksis er et generelt begrep, som tar utgangspunkt i at gjerningspersonen er motivert av fordommer mot en persons antatte eller reelle identitet eller gruppetilhørighet. Disse medlemmer har merket seg at det under lovbehandlingen har blitt problematisert at det fremlagte lovforslaget er for snevert i forhold til å definere de ulike diskrimineringsgrunnlag i forhold til Stortingets behandling av forslag om en mer generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Menneskerettsalliansen har fremmet forslag om at norsk lov i pakt med internasjonal rett beskytter mot hatkriminalitet også på grunnlag av "annen status".
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2008 om å fremlegge forslag som sørger for at hatkriminalitet på grunnlag av "annen status" gis det samme lovmessige vern som annen hatkriminalitet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er ikke uten forståelse for forslaget fra komiteens medlemmer fra Høyre om å utvide § 77 bokstav i, slik at bestemmelsen gir vern til ethvert offer for kriminalitet der det er gjerningspersonens fordommer som motiverer den straffbare handlingen. På den måten ville bestemmelsen ha dekket kriminalitet som er motivert av nærmest enhver egenskap eller ethvert karaktertrekk ved offeret, inkludert alder og kjønn, i motsetning til departementets forslag som gjelder hatmotiverte lovbrudd mot grupper som har et påfallende eller iøynefallende behov for et særskilt strafferettslig vern. Utvides kretsen av dem som gis et uttrykkelig vern, er det imidlertid en fare for at bestemmelsen utvannes og mister noe av sin effekt. Det er dessuten viktig å understreke at domstolene etter departementets forslag fortsatt står fritt til å legge vekt på andre forhold i straffutmålingen enn dem som er uttrykkelig nevnt, dersom de finner grunn til det. For eksempel kan domstolene i en konkret sak uavhengig av loven la det virke straffskjerpende at vold er motivert av fordommer eller hat mot noen av en viss alder eller et bestemt kjønn. Bestemmelsen er ikke uttømmende, jf. innledningen til § 77 om "især tas i betraktning" og ordlyden i bokstav i avslutningsvis "eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern". Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke slutte seg til forslaget fra komiteens medlemmer fra Høyre om å utvide virkeområdet til bestemmelsen.
Komiteen stiller seg positiv til at Regjeringen foreslår å lovfeste hva som skal utgjøre skjerpende omstendigheter og mener det er spesielt viktig for å sikre at straffeutmålingen i forbindelse med overgrep mot barn, voldtekt og vold i nære relasjoner i større grad korresponderer med alminnelige rettsoppfatninger.
Komiteen viser til at straffebudene om seksualforbrytelser skal behandles av Stortinget i inneværende periode, og at en da vil gå gjennom praksis og lovverk. I forbindelse med behandlingen av disse straffebudene skal det være en klar forutsetning at barns rettsvern i forbindelse med seksuelle overgrep må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at domstolene i for stor grad har vektlagt graden av voldsbruk i saker om voldtekt og overgrep mot barn. Disse medlemmer har også merket seg at dette kan ha medført at vold og overgrep mot barn har blitt straffet mildere all den tid det for en voksen person ikke nødvendigvis er nødvendig å utøve stor grad av vold for å forlede eller å utnytte barn eller personer i en vanskelig livssituasjon.
Komiteen registrerer at Regjeringen i sitt forslag til § 77 første ledd litra g legger til grunn at gjerningspersonen forutsetningsvis er en mann, men legger til grunn at lovverket på dette punktet bør være kjønnsnøytralt all den tid dokumentasjon viser at også kvinner utøver vold både mot barn og partner.
Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"§ 77 første ledd litra g skal lyde:
g) er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren,"
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til at det med "unge personer" i § 77 litra g først og fremst siktes til personer under 18 år. Disse medlemmer legger til grunn at det er behov for å styrke barn og ungdoms rettsstilling ytterligere og legger til grunn at den objektive alder vurderes mer konkret i forhold til den enkeltes livssituasjon for øvrig. Disse medlemmer viser til at det foreligger store individuelle forskjeller mellom hvordan ofre håndterer de samme typer objektive handlinger og at dette i større grad bør vurderes og vektlegges av domstolene både under skyldspørsmålet og ved straffeutmålingen. Disse medlemmer viser videre til at mørketallene for overgrep mot gutter er store og at for eksempel frykten for å bli definert som en seksuell minoritet gjør at disse lettere kan komme i overgrepssituasjoner som etter dagens rettspraksis ikke blir tillagt vekt ved straffeutmåling.
Disse medlemmer viser til at det etter forslaget til § 77 litra h ikke er et krav om at den forsvarsløse tilstanden er varig. Disse medlemmer legger til grunn at dette innebærer at terskelen for når dette skal tillegges vekt ved straffeutmålingen senkes sammenliknet med rettspraksis. Disse medlemmer ønsker også å presisere at det i de tilfeller hvor den forsvarsløse tilstanden er mer varig skal det tillegges betydelig vekt ved straffeutmålingen, typisk i tilfeller hvor barn er vitne til eller utsettes for vold i nære relasjoner. Disse medlemmer legger til grunn at barn ikke har noen reell mulighet til selv å komme seg ut av en slik forsvarsløs tilstand og at dette må gjenspeiles i reaksjonen mot lovbryter.
Tilsvarende syn legger disse medlemmer til grunn i tilfeller hvor personer opplever at ektefelle/samboer/partner eller familiemedlemmer både kortvarig og mer langvarig rammer ofre som er eller blir forsvarsløse grunnet gjerningspersonens handlinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at § 77 bokstav h er ment å kodifisere gjeldende rett både i forhold til forsvarsløs tilstand som ikke er varig og tilfeller hvor barn er vitne til eller utsettes for vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Høyesterett nylig har stadfestet en avgjørelse av lagmannsretten hvor fire gjerningsmenn i praksis deler utgiftene til oppreisningserstatning til offeret (jf. HR-2008-00083-A). Disse medlemmer har merket seg at rettspraksis legger til grunn et normert oppreisningsbeløp på 100 000 kroner til voldtektsofre. Disse medlemmer har med interesse merket seg den dissenterende høyesterettsdommers begrunnelse for det som med rette kan oppfattes som en kvantumsrabatt for gruppevoldtekt. Disse medlemmer ser det som positivt at høyesterettsdommere i noe større grad tar del i det offentlige ordskiftet, og i slike tilfeller synliggjør at det finnes rom for i større grad å individualisere erstatningsansvaret i denne type grove saker. Disse medlemmer ser det også som positivt at den dissenterende høyesterettsdommer i større grad vektlegger at det ved gruppevoldtekt er flere gjerningspersoner som medvirker til andres handlinger og gjensidig styrker hverandres forsett, noe som gjør handlingen mer straffverdig. Disse medlemmer ser det som en ønsket utvikling og ber derfor Regjeringen om å fremlegge forslag som kan sikre større grad av individuell erstatningsutmåling i denne type saker, samt at Regjeringen vurderer behovet for i lovs form å presisere den økte straffverdigheten ved denne type organiserte overgrep.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å fremlegge forslag som kan sikre større grad av individuelt erstatningsansvar ved utmåling av oppreisningserstatning, samt en vurdering av behovet for i lovs form å presisere den økte straffverdigheten ved grove, organiserte overgrep."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det allerede i dag - i straffeloven 1902 - gjelder en forhøyet strafferamme på 21 år når voldtekten er begått av flere i fellesskap. Slike tilfeller kan altså allerede i dag lede til lovens strengeste straff. Flertallet legger til grunn at denne forhøyede strafferammen vil bli videreført, også i den nye straffeloven. Flertallet vil også fremheve at det generelle straffenivået i saker om seksuallovbrudd bør heves også innenfor gjeldende strafferammer. Saker om seksuallovbrudd vil ofte inneholde flere av momentene som i forslaget til § 77 er listet opp som generelt skjerpende omstendigheter, og som tilsier at straffen i slike saker bør skjerpes betydelig. Dette gjelder blant annet bokstav b (liv og helse satt i fare), bokstav d (hensynsløst utført lovbrudd), bokstav g (utnytte personer i en vanskelig livssituasjon) og bokstav h (forsvarsløs person).