Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Justisdepartementet legger frem forslag om endringer i straffeprosessloven mv. for å styrke fornærmedes og etterlattes rettigheter i straffeprosessen. Proposisjonen følger opp NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen - nytt perspektiv og nye rettigheter.

Mange fornærmede og etterlatte har gitt uttrykk for at møtet med rettssystemet kan oppfattes som en tung tilleggsbelastning. De har etterlyst bedre informasjon og mulighet for å kunne bidra med opplysninger. De ønsker å bli anerkjent som fullverdige deltakere i straffesaken, med prosessuelle rettigheter som gjør dem i stand til å ivareta egne interesser.

Departementet mener fornærmedes og etterlattes behov og ønsker om styrkede rettigheter er klart legitime. Det er ikke tvil om at fornærmede og etterlatte berøres av straffesaken på flere måter, og at straffesakens behandling og dens utfall kan ha følelsesmessig, symbolsk, praktisk og rettslig betydning for dem. Departementet mener fornærmede og etterlatte bør gis vesentlig styrkede prosessuelle rettigheter som reflekterer den betydning som saken har for dem. Stikkordsmessig går forslagene ut på utvidet rett til bistandsadvokat, styrket rett til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon.

Departementet går ikke inn for å gi fornærmede eller etterlatte formell status som part i straffesaken.

Forslagene om å styrke fornærmedes og etterlattes posisjon innebærer ikke en svekkelse av tiltaltes rettssikkerhetsgarantier. Det er etter departementets mening mulig å ivareta både fornærmedes og etterlattes behov for informasjon, innsyn og kontradiksjon, samtidig som siktede gis en rettferdig rettergang.

I kapittel 2 i proposisjonen gjøres det rede for bakgrunnen for lovforslaget og i kapittel 3 gjennomgås hovedreglene i nordisk rett.

Fornærmedeutvalget har gitt en grundig redegjørelse for internasjonale forpliktelser på området, som departementet slutter seg til.

Forslagene i proposisjonen bidrar etter departementets oppfatning til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser overfor dem som er utsatt for lovbrudd, herunder den nye anbefalingen fra Europarådets ministerkomité og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Departementet mener samtidig at forslagene ligger innenfor rammen av de folkerettslige forpliktelsene som Norge har i forhold til siktede.

Utvalget er kommet til at det er behov for å se fornærmedes straffeprosessuelle stilling i et nytt perspektiv. Det nye perspektivet består i at man må anerkjenne at fornærmede har legitime interesser i straffesaken og gi fornærmede mulighet til å ivareta disse interessene gjennom endringer i regelverket.

Departementet slutter seg til utvalgets grunnleggende utgangspunkter om fornærmedes og etterlattes legitime interesser i straffesaken. Det er ikke tvilsomt at fornærmede og etterlatte rent faktisk berøres av straffesaken på ulike måter, og at måten straffesaken behandles på og dens utfall kan ha følelsesmessig, symbolsk, praktisk og rettslig betydning for dem.

Mange fornærmede og etterlatte opplever prosessen rundt straffesaken som en stor belastning fordi de opplever at de blir sett på som uvedkommende i saken - uten tilstrekkelig informasjon eller mulighet til å ivareta sine interesser. Dette taler etter departementets syn for å gi fornærmede styrkede rettigheter, så langt de ikke kommer i strid med andre grunnleggende rettsprinsipper.

At fornærmede gis styrkede prosessuelle rettigheter, endrer ikke hva som er straffens formål. Å styrke fornærmedes stilling svekker verken straffens preventive virkning eller rettferdighetsbetraktninger. Heller ikke begrunnelsen for å gi rettigheter - at fornærmede berøres av sakens behandling og dens utfall, og at styrkede rettigheter vil kunne føre til at møtet med strafferettsapparatet blir mindre belastende - kan sies å påvirke hva som er straffens formål.

Mer hensiktsmessig enn å knytte diskusjonen om styrkede rettigheter for fornærmede og etterlatte opp til hva som er straffens formål, er det etter departementets syn å se hen til hva som er straffesakens formål, som er å avgjøre om vilkårene for straff er oppfylt i det enkelte tilfellet. Som utvalget peker på, er styrkede rettigheter for fornærmede stort sett i samsvar med alminnelige prinsipper for en god prosessordning - det vil si at prosessen skal være betryggende, tillitvekkende og hensynsfull overfor parter, vitner og andre impliserte, men samtidig hurtig og billig.

Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom å styrke fornærmedes rettigheter og ivareta siktedes rettssikkerhet.

Utvalget går ikke inn for å gi fornærmede eller etterlatte en formell prosessuell partsstatus. Dette følger av utvalgets prinsipielle utgangspunkt om at staten bør ha eneansvar for strafforfølgningen.

Departementet slutter seg til utvalgets flertall og flertallet av høringsinstansene og foreslår ikke nå å gi fornærmede full partsstilling i straffeprosessen. Det avgjørende bør etter departementets mening være at fornærmede og etterlatte gis en vesentlig og styrket rettsposisjon. Kritikken mot gjeldende rett og situasjonen for fornærmede har i hovedsak dreid seg om hvordan ofre for kriminelle handlinger blir møtt av aktørene i strafferettspleien. Denne situasjonen løses ikke alene av å gi fornærmede eller etterlatte formell partsstatus. Avgjørende for fornærmedes og etterlattes rettsposisjon er hvilke konkrete rettigheter de tilkjennes, ikke hva disse rettighetene kalles i navnet.

Utvalget foreslår at avgrensningen av hvilke fornærmede som bør gis særlig styrkede rettigheter bør være sammenfallende med hvem som får oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven. På denne måten oppnår man en lovteknisk klar avgrensning av rettighetsgruppen. Enkelte av rettighetene som foreslås, er også av en slik art at det vil være en klar fordel at fornærmede gis bistand av en profesjonell aktør. Også for de etterlatte foreslår utvalget at enkelte rettigheter skal være forbeholdt dem som har bistandsadvokat.

Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at gruppen av fornærmede med særlige rettigheter avgrenses etter hvem som har krav på bistandsadvokat. Dette kan gjøre det lettere for fornærmede å utøve rettighetene. Det kan også være en fordel for politi, påtalemyndighet, domstoler, forsvarere og andre å ha en profesjonell aktør å forholde seg til. I tillegg vil en slik sammenkobling ha lovtekniske fordeler. Også for etterlatte foreslås det en kobling mellom hvem som får oppnevnt bistandsadvokat og hvem som får særlig styrkede rettigheter.

Etter gjeldende straffeprosesslov har fornærmede krav på bistandsadvokat i saker om voldtekt, andre former for seksuell omgang uten reelt samtykke, seksuell omgang med mindreårige, incest med mer, incestlignende forhold, seksuell handling med barn under 16 år der det foreligger skjerpende omstendigheter, tvangsekteskap, saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat og overtredelse av besøksforbud og kontaktforbud.

I tillegg har den som forbudet skal beskytte, rett til advokat når sak om besøksforbud i eget hjem eller kontaktforbud i eget hjem bringes inn for retten.

Utvalget foreslår å videreføre retten til bistandsadvokat for fornærmede som i dag har slik rett, samt å utvide retten å gjelde også seksuell handling med barn under 16 år uten at det foreligger skjerpende omstendigheter, vold i nære relasjoner, menneskehandel og utnytting til tigging, saker om kjønnslemlestelse og alle saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred.

Ved vurderingen av hvem som bør ha krav på bistandsadvokat, må det tas utgangspunkt i hva som er bistandsadvokatens oppdrag - å bistå den fornærmede med å gjennomføre plikter og rettigheter i forbindelse med en straffesak. I vurderingen bør også fornærmedes muligheter til å bidra til å opplyse saken best mulig stå sentralt. Departementet slutter seg til utvalgets avgrensning av sakstyper, men foreslår også en bestemmelse om at retten kan oppnevne bistandsadvokat i andre saker dersom sakens art og alvor eller hensynet til de involverte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for det. Forslaget er ment som en sikkerhetsventil og bør praktiseres strengt.

Etter gjeldende rett kan det i særlige tilfeller oppnevnes bistandsadvokat der den fornærmede ikke er i stand til å begjære slik oppnevnt.

Utvalget drøfter forståelsen av bestemmelsen og mener den gir fornærmede en dårligere stilling enn de bør ha. Etter utvalgets mening bør fornærmede som er i denne situasjonen, i stedet få sin rett til bistandsadvokat vurdert etter hovedregelen. Utvalget går derfor inn for å oppheve bestemmelsen.

Departementet er enig i utvalgets vurdering og forslag. Den særlige bestemmelsen om tilfeller der fornærmede er ute av stand til å begjære advokat oppnevnt foreslås derfor opphevet.

Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for å oppnevne bistandsadvokat for barn som er omkommet.

Utvalgets flertall foreslår ikke å endre på dette og departementet slutter seg til utvalgets flertall.

Etter gjeldende rett er det bare anledning til å oppnevne bistandsadvokat for saker som behandles av norske domstoler. Hvorvidt norske borgere som er fornærmet i straffesaker som behandles for domstoler i utlandet, har rett til bistand fra advokat, beror i utgangspunktet på regelverket i det landet hvor saken behandles. Unntaksvis kan det innvilges helt eller delvis fritt rettsråd i saker for utenlandsk domstol dersom de økonomiske vilkår er oppfylt og særlige grunner taler for det.

Utvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om den norske bistandsadvokatordningen bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Justiskomiteen har ved flere anledninger bedt regjeringen om å vurdere spørsmålet. Etter utvalgets mening er det ikke behov for endringer på dette punktet.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger.

Etter gjeldende rett regnes ikke alle som blir utsatt for en straffbar handling som "fornærmet" i straffeprosessuell forstand. Det er heller ikke alle straffebestemmelser som har en fornærmet. Dette er tilfellet dersom straffebestemmelsen hovedsakelig er ansett for å verne offentlige interesser. Overtredelser av vegtrafikkloven er et slikt eksempel.

Utvalget har foreslått å utvide retten til bistandsadvokat til å gjelde andre etterlatte i saker der noen er død som følge av en straffbar handling når særlige forhold tilsier at det er behov for det. Utvalget har ikke omtalt spørsmålet om bistandsadvokat for direkte skadelidende.

Departementet foreslår at det innføres en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat også i andre tilfeller enn der det er krav på bistandsadvokat. Departementet mener at denne skjønnsmessige adgangen til å oppnevne bistandsadvokat også bør kunne omfatte enkelte alvorlige og grove saker der det ikke er noen fornærmet i tradisjonell forstand, for eksempel trafikksaker eller arbeidsulykker.

Straffeprosessloven hjemler en adgang til å ilegge noen besøksforbud. Etter gjeldende rett har den beskyttelsesforbudet skal verne, rett til bistandsadvokat i saker om ileggelse av besøksforbud i eget hjem. Den forbudet retter seg mot, har en ubetinget rett til forsvarer på det offentliges bekostning i slike saker. Gjelder forbudet ikke opphold i eget hjem, har verken den forbudet skal beskytte eller den forbudet retter seg mot, krav på advokatbistand.

Utvalget tar til orde for at det bør innføres rett til bistandsadvokat og forsvarer i alle saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffelovens bestemmelse om vold i nære relasjoner.

Departementet går som utvalget inn for å utvide retten til bistandsadvokat til å gjelde alle saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffelovens bestemmelse om vold i nære relasjoner. I slike saker kan en avgjørelse om besøksforbud være svært viktig for dem den gjelder, selv om forbudet ikke gjelder hjemmet til den forbudet retter seg mot. I flere av disse tilfellene bor ikke lenger personene sammen slik at det ikke vil bli tale om besøksforbud i eget hjem.

Departementet støtter videre utvalgets forslag om å gi den forbudet retter seg mot, rett til forsvarer i slike saker. Dersom begge parter er representert ved advokat, kan det gi mulighet for å dempe konflikten i retten og til å komme frem til praktiske ordninger som kan dempe motsetningene og behovet for videre besøksforbud.

Med mindreårige fornærmede menes fornærmede under 18 år. Etter gjeldende rett er det ingen generell bestemmelse i straffeprosessloven som regulerer mindreårige fornærmedes rettsstilling. Utgangspunktet er at en mindreårig fornærmet har de samme rettighetene som voksne fornærmede, men rettighetene utøves normalt av den som har foreldreansvaret.

Utvalget har foreslått en egen bestemmelse som regulerer mindreårige fornærmedes stilling. Etter utvalgets forslag skal også vergen ha de rettigheter som tilkommer en mindreårig fornærmet.

Departementet er enig i at mindreårige fornærmede i flere henseender er en særlig sårbar gruppe, og at de ofte vil være avhengige av hjelp fra andre til å utøve sine rettigheter. Departementet mener likevel at det vil være å gå for langt å lovfeste at vergen skal ha egne prosessuelle rettigheter ved siden av den fornærmede helt til fornærmede fyller 18 år. En slik lovregel ville kunne synes å stride mot en utviklingstendens i retning av å gi barn økt innflytelse i saker som angår dem selv.

Et annet spørsmål er hvem som bør utøve de rettigheter som tilkommer mindreårige fornærmede. Spørsmålet om hvem som bør utøve fornærmedes rettigheter etter fylte 16 år, vil vurderes som ledd i arbeidet med oppfølgningen av Vergemålsutvalgets utredning.

I 2004 ble det gitt visse prosessuelle rettigheter til den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling. Det samme gjelder tilfeller der fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og særlige grunner foreligger.

Utvalget mener pårørende bare bør gis straffeprosessuelle rettigheter i tilfeller der fornærmede selv ikke er live. For å tydeliggjøre at pårørende i utgangspunktet bare gis selvstendige rettigheter i tilfeller der fornærmede selv er død, bruker utvalget uttrykket "etterlatte" i stedet for pårørende. Utvalget foreslår at etterlatte, som i dag, bør ha rettigheter i alle typer saker der noen har mistet livet som følge av en straffbar handling.

Departementet støtter utvalgets begrunnelse for å avgrense pårørendes rettigheter til de tilfellene der fornærmede eller andre direkte skadelidte er døde som følge av en straffbar handling.

Etter gjeldende rett er det bare den som hadde foreldreansvaret eller var verge for avdøde som i visse tilfeller er gitt prosessuelle rettigheter.

Utvalget mener at kretsen av etterlatte som gis rettigheter, bør utvides til å gjelde også fornærmedes ektefelle/registrerte partner/samboer og myndige barn i tillegg til foreldre.

Departementet er enig med utvalget i at ektefelle/registrert partner/samboer, foreldre og myndige barn bør gis styrkede rettigheter. Videre har departementet kommet til at mindreårige barn av avdøde bør gis straffeprosessuelle rettigheter som etterlatte, men at søsken i utgangspunktet bør holdes utenfor definisjonen av etterlatte. Departementet mener som utvalget at den som var verge for avdøde, normalt ikke vil ha behov for straffeprosessuelle rettigheter. Vergen foreslås derfor ikke inkludert i definisjonen av etterlatte.

Departementet foreslår i tråd med utvalgets flertallsforslag at søsken bør kunne få godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen. Departementet antar at dette vil være en praktisk viktig rettighet for søsken.

Etter straffeprosessloven har den som hadde foreldreansvar eller var verge i saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling rett til bistandsadvokat. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år og særlige forhold foreligger. I tillegg kan retten oppnevne advokat i andre tilfeller der fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt til å ivareta hensynet til fornærmede eller fornærmedes nærmeste.

Utvalget har vurdert hvorvidt flere etterlatte enn i dag bør ha rett til bistandsadvokat.

Departementet støtter utvalgets forslag og begrunnelse til en ytterligere utvidelse av etterlattes krav på bistandsadvokat.

Før gjennomgangen av hvilke nye rettigheter som bør innføres, gjøres det i proposisjonen en oppsummering av de ulike gruppene av rettighetshavere og forskjellige grunnlag for prosessuelle rettigheter. Det vises til proposisjonen på dette punkt.

I gjeldende rett regulerer straffeprosessloven kapittel 9 a rett til advokat for fornærmede og etterlatte og inneholder ellers bestemmelser om bistandsadvokatens oppnevning, oppdrag og godtgjørelse. Kapittel 8 omhandler siktede, og kapittel 9 forsvareren. Det er ikke et eget kapittel i straffeprosessloven som omhandler fornærmede eller etterlatte og deres rettigheter.

Utvalget har foreslått å opprette et eget kapittel 8 a i straffeprosessloven om fornærmede og etterlatte for å synliggjøre dem i loven og tydeliggjøre deres rettigheter.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og høringsinstansenes syn. Et eget kapittel i loven bidrar til å synliggjøre fornærmede og etterlatte og deres rettigheter. Fordi lovforslaget skiller mellom ulike grupper av fornærmede og etterlatte, er det dessuten sentralt å ha klare og samlede definisjoner i loven av hvem som er omfattet av de ulike gruppene. Departementet er enig med utvalget i at kapittelet bør inneholde definisjoner og bestemmelser om varsel til rettsmøter, rett til å være til stede i rettsmøter, møte- og forklaringsplikt, rett til informasjon og godtgjørelse. Øvrige regler om saksbehandlingen foreslås inntatt der de systematisk hører hjemme.

I medhold av rettshjelploven har Justisdepartementet iverksatt særlige rettshjelpstiltak for personer som er blitt utsatt for voldtekt og for menneskehandel. Tilbudet innebærer at det gis advokatbistand inntil tre timer i voldtektssaker og inntil fem timer i menneskehandelsaker for å vurdere om forholdet skal anmeldes. Bistanden skal gis som fritt rettsråd uten behovsprøving og uten at det skal betales egenandel.

Utvalget foreslår at alle fornærmede i sakstyper som gir rett til bistandsadvokat gis krav på en kostnadsfri konsultasjon med advokat for å vurdere anmeldelse.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre rett til kostnadsfri konsultasjon med advokat før anmeldelse i saker som omfattes av bistandsadvokatordningen, men begrenser forslaget til saker som er omfattet av forslaget til straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a og b. Nettopp i denne typen saker, hvor fornærmedes person og forklaring står sterkt, vil belastningen ved en straffesak kunne være stor. Det kan være viktig for fornærmede å ha en nøytral og profesjonell samtalepartner som også kan vurdere ulike juridiske aspekter ved saken, for eksempel foreldelse, bevisspørsmål mv. Dette kan også spare politi og påtalemyndighet for arbeid.

Etter gjeldende rett skal politiet ved første gangs avhør av fornærmede orientere om vedkommendes rettigheter. Informasjonspliktens nærmere utstrekning avhenger av den enkelte fornærmedes rettigheter.

Utvalget legger til grunn at det er behov for regler som bedre ivaretar fornærmedes og etterlattes behov for informasjon. På denne bakgrunn har utvalget foreslått en fanebestemmelse om fornærmedes og etterlattes krav på informasjon om sine rettigheter og sakens utvikling og fremdrift. Bestemmelsen er ment supplert av og spesifisert i regler om saksbehandlingen i loven og påtaleinstruksen.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en fanebestemmelse om rett til informasjon. Alle fornærmede og etterlatte bør etter departementets mening ha rett til generell informasjon om sine rettigheter i saken. Slik informasjon kan gis en standardisert form og vil derfor fordre en begrenset ressursbruk.

Etter departementets syn vil det føre for langt å gi alle fornærmede rett til å bli holdt løpende orientert om sakens utvikling og fremdrift på politiets initiativ. Som utvalget peker på, må informasjonsplikten tilpasses sakens alvor og betydning for fornærmede og hensynet til politiets og påtalemyndighetens arbeidsbyrde. I en del saker, som for eksempel sykkeltyveri, butikknaskeri og lignende, vil fornærmede regelmessig ikke ha behov for slik informasjon. Departementet går på denne bakgrunn inn for å la retten til å holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift tilkomme fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge.

Departementet foreslår, som utvalget, at øvrige fornærmede skal informeres etter behov. Det må foretas en konkret vurdering av om fornærmede eller etterlatte må antas å ha behov for den aktuelle informasjonen.

Departementet foreslår også, som utvalget, å innføre en spesialbestemmelse om at de som rammes av avsperring av åsted mv. skal informeres om muligheten for å bringe spørsmålet om opprettholdelse av dette tiltaket inn for retten.

Etter gjeldende rett har politi og påtalemyndighet taushetsplikt om personlige forhold, drifts- og forretningshemmeligheter og opplysninger som det er nødvendig å holde hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken.

Utvalget foreslår at det skal klargjøres i loven at politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffeprosessloven § 61 a ikke er til hinder for å gjøre opplysninger kjent for fornærmede og etterlatte eller deres representanter.

Departementet er enig med utvalget i at det kan være grunn til å presisere i loven at taushetsplikten ikke gjelder i forhold til fornærmede eller etterlatte. Det foreslås at fornærmede og etterlatte og deres representanter kan pålegges taushetsplikt når de får opplysninger som er undergitt taushetsplikt.

Etter straffeprosessloven har fornærmede og den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a annet ledd første og annet punktum, rett til på begjæring å gjøre seg kjent med sakens dokumenter på nærmere bestemte vilkår. Den samme rettigheten tilfaller etterlatte som har status som fornærmet fordi de fremmer sivile krav.

Utvalget mener kretsen av innsynsberettigede bør utvides til også å gjelde etterlatte i prioritert rekkefølge, men presiserer at foreldre som ikke lever sammen bør kunne utøve innsynsretten hver for seg. Videre foreslår utvalget at det gjøres klart i loven at også fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge skal ha rett til å få avslag på begjæring om dokumentinnsyn prøvd for retten. Forslaget omfatter alle fornærmede, ikke bare fornærmede med bistandsadvokat.

Departementet går som utvalget inn for at også etterlatte bør ha rett til dokumentinnsyn. At etterlatte gis rett til innsyn er i tråd med den generelle utvidelsen av kretsen som får prosessuelle rettigheter.

Adgangen til å få avslag på begjæring om dokumentinnsyn prøvd for retten bør etter departementets syn utvides til også å gjelde fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Det er ingen grunn til å behandle fornærmede og etterlatte annerledes enn mistenkte i denne sammenhengen.

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede og etterlatte noen formell rett til å bidra aktivt under etterforskningen.

Utvalget går ikke inn for å gi fornærmede eller etterlatte en rett til å kreve gjennomført bestemte etterforskingsskritt, men utvalget mener likevel fornærmede og etterlatte etter omstendighetene bør gis adgang til å bidra mer aktivt under etterforskingen.

Slik departementet ser det, bør fornærmede eller etterlatte ikke kunne kreve gjennomført bestemte etterforskingsskritt. Politiet og påtalemyndigheten må ut fra politifaglige og rettslige vurderinger avgjøre hvordan etterforskingen skal gjennomføres.

Etter gjeldende rett bestemmes fornærmedes og etterlattes rett til å være til stede under rettsmøter av den alminnelige regelen i domstolloven om at rettsmøter som hovedregel er offentlige. Fornærmede og etterlatte er ikke i loven gitt noen særstilling i så måte.

Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede i alle rettsmøter under etterforskingen, innbefattet rettsmøter som foregår for lukkede dører, med mindre særlige grunner taler mot det.

Departementet foreslår som utvalget at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede i alle rettsmøter under etterforskingen, også de som går for lukkede dører. Deres sterke tilknytning til saken tilsier at de som hovedregel bør ha mulighet til å overvære alle rettsmøter. Departementet har vurdert om rettigheten bør begrenses til å gjelde fornærmede eller fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Slik departementet ser det, har imidlertid flere etterlatte en legitim interesse i å kunne være tilstede i rettsmøter.

Departementet støtter utvalgets flertall i at retten ved avhør av etterlatte bør kunne treffe beslutning om at siktede eller andre skal forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til de etterlatte tilsier det.

Etter gjeldende rett blir ikke fornærmede eller etterlatte orientert om rettsmøter med mindre de blir innkalt som vitner.

Utvalget drøfter i utredningen om fornærmede eller etterlatte bør ha krav på varsel om rettsmøter under etterforskingen. Utvalget kommer til at en generell varslingsregel om rettsmøter under etterforskingen til alle fornærmede og etterlatte vil føre for langt. I stedet foreslår utvalget at bistandsadvokaten så vidt mulig bør varsles om møtet.

Departementet finner at det vil føre for langt å pålegge politiet å varsle alle fornærmede og etterlatte om rettsmøter under etterforskingen. Det må antas at fornærmede i en del saker vil ha liten interesse i å få slikt varsel. Det foreslås derfor at bistandsadvokaten skal varsles så langt det lar seg gjøre.

Etter gjeldende rett skal vitner under 14 år i saker om seksuallovbrudd som hovedregel avhøres ved dommeravhør.

Utvalget foreslår enstemmig at aldersgrensen for når avhør skal skje ved dommeravhør, heves fra 14 til 16 år.

Departementet har også kommet til at aldersgrensen bør heves til 16 år. Barn som utsettes for seksuelle overgrep, er en særlig sårbar gruppe fornærmede. Det er etter departementets mening liten tvil om at ventetiden frem mot en hovedforhandling og vissheten om at de må forklare seg for retten, i mange saker vil være en tung belastning og kan bidra til at traumene fra overgrepet opprettholdes. Departementet vil foreløpig ikke foreslå å innføre frister for påtaleavgjørelse eller berammelse av hovedforhandlingen i slike saker.

Etter gjeldende rett skal avhør foretas innen to uker etter at anmeldelse er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere.

Utvalgets flertall foreslår at fristen for dommeravhør reduseres fra to uker til én uke.

Departementet kan slutte seg til det samlede utvalgets argumentasjon for at dommeravhør bør foretas så raskt som mulig. Betenkelighetene ved å redusere fristen til en uke som utvalgets mindretall og høringsinstansene har pekt på, veier imidlertid tyngre. Departementet har særlig lagt vekt på hensynet til å sikre at dommeravhøret er grundig forberedt, slik at gjentatte avhør av barnet kan unngås. Departementet er etter dette blitt stående ved at den gjeldende fristen på to uker bør videreføres.

Etter gjeldende rett brukes dommeravhør primært i saker om seksuallovbrudd. Dommeravhør kan også brukes i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det.

Utvalget tar til orde for at dommeravhør bør brukes i alle saker der det vil være en særlig påkjenning for barnet å vitne i saken eller barnet bør skånes for belastningen ved gjentatte avhør. Som eksempel nevnes tilfeller der barn skal forklare seg i en sak der det er mistanke om at barnet har vært utsatt for fysisk mishandling, eller barnet har vært vitne til vold i nære relasjoner eller andre traumatiske hendelser.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter.

Utgangspunktet er at barn har samme vitneplikt som voksne, og at de samme unntak for forklaringsplikt gjelder for dem. Nært slektskap med siktede gir fritak for vitneplikt.

Utvalget foreslår at fritaksregelen i straffeprosessloven for vitneplikt ikke skal gjelde ved avhør av barn under 12 år. Utvalget foreslår videre at barn mellom 12 og 16 år skal orienteres om fritaksretten og gis anledning til å komme med sine synspunkter, men at dommeren skal avgjøre om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring. Vergen bør også høres om sitt syn på saken.

Departementet har som utvalget kommet til at det ikke bør gjelde noen fritaksrett for barn under 12 år. Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å la dommeren avgjøre om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring, men foreslår i stedet at barn over 12 år selv skal ta stilling til om de ønsker å påberope seg fritaksretten eller ikke.

Barn over 12 år bør etter departementets mening selv få ta stilling til om de ønsker å forklare seg eller ikke. På denne måten unngår man å etablere en mellomkategori der noen må ta stilling til spørsmålet om fritaksrett eller forklaring på barnets vegne. Er barnet først i stand til å forstå spørsmålet og foreta et valg, bør det også selv få ta avgjørelsen i et tilfelle som dette.

Etter gjeldende rett har fornærmede krav på underretning om påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet. Påtalemyndighetens oppfyllelse av underretningsplikten er en forutsetning for at klageretten skal være reell. Dersom etterforskingen avsluttes med avgjørelse om forelegg, skal fornærmede likevel bare varsles når det er vedtatt forelegg med bestemmelse om at siktede skal betale erstatning.

Utvalget går inn for at bestemmelsen endres, slik at det gis underretning om vedtatt forelegg til alle fornærmede som har inngitt anmeldelse.

Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

Etter gjeldende rett er ikke påtalemyndigheten forpliktet til å innhente fornærmedes eller etterlattes syn før tiltalespørsmålet avgjøres.

Utvalget mener det bør være påtalemyndighetens eneansvar å ta endelig stilling til hvilke straffbare handlinger som skal bringes inn for retten, idet påtalemyndigheten er best egnet til å avgjøre på samfunnets vegne om det er tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag for å reise straffesak. Utvalget har vurdert om fornærmede og etterlatte bør gis en formalisert rett til å bli hørt før tiltalespørsmålet avgjøres, men har ikke funnet tilstrekkelig behov for en slik regel.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger. En plikt til å innhente fornærmedes og etterlattes syn ville føre til økt arbeidsbelastning for påtalemyndigheten uten at det er dokumentert et sterkt behov for å innføre en slik rett.

Etter gjeldende rett kan en rekke av påtalemyndighetens avgjørelser påklages til nærmeste overordnet påtalemyndighet. Riksadvokatens vedtak kan imidlertid ikke påklages. Heller ikke klageinstansens vedtak i klagesaken kan påklages. Klageretten gjelder alle som kan sies å ha "rettslig klageinteresse". Dette antas å omfatte fornærmede og etterlatte.

Utvalget foreslår å endre straffeprosessloven slik at det uttrykkelig fremgår at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge har rett til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser. Selv om disse fornærmede og etterlatte anses å ha rettslig klageinteresse også etter gjeldende rett, mener utvalget at pedagogiske hensyn taler for at de nevnes særskilt som klageberettigede.

Departementet legger til grunn at fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge anses klageberettigede etter gjeldende rett på avgjørelser av påtalespørsmålet, og anser det ikke nødvendig med lovendring.

Etter gjeldende rett skal det i saker der den mistenkte var under 18 år på handlingstiden, tas avgjørelse i påtalespørsmålet innen seks uker etter at det er en mistenkt i saken.

Utvalget foreslår at det skal gjelde tilsvarende frist for å avgjøre påtalespørsmålet i saker der fornærmede med krav på bistandsadvokat var under 18 år på handlingstidspunktet. Forslaget er begrunnet med at saken og ventetiden kan være en betydelig påkjenning, både for barnet og dets nærmeste.

Departementet vil ikke nå foreslå noen frist for å ta ut tiltale i saker der fornærmede er under 18 år. Det understrekes likevel at tungtveiende hensyn taler for at slike saker behandles og avgjøres så fort som mulig. Departementet vil følge med på saksbehandlingstiden i disse sakene og utelukker ikke at innføring av frister vil bli vurdert på nytt dersom saksbehandlingstiden ikke er tilfredsstillende.

Etter gjeldende rett skal påtalemyndigheten underrette fornærmede og den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum, om at det er tatt ut tiltale og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter.

Utvalget foreslår at retten til underretning utvides til også andre etterlatte, men i prioritert rekkefølge.

Departementet er enig med utvalget i at etterlatte i lovbestemt rekkefølge bør underrettes om at det er tatt ut tiltale og at de kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter. Dette er i tråd med den generelle utvidelsen av kretsen av etterlatte som gis prosessuelle rettigheter.

Etter gjeldende rett har fornærmede ikke adgang til å føre egne bevis i straffesaken. Fornærmede er heller ikke gitt noen formalisert rett til å uttale seg om bevisoppgaven eller komme med innspill på forhånd om hvilke bevis som bør føres.

Utvalget foreslår å lovfeste en rett for fornærmede med særlige rettigheter til å komme med innspill til bevisoppgaven.

Departementet foreslår som utvalget at det bør lovfestes en rett for fornærmede med bistandsadvokat til å foreslå supplerende bevisføring og at avslag kan bringes inn for retten. Forslaget ivaretar fornærmedes behov for å komme med innspill til bevisførselen og styrker på denne måten sakens opplysning. Så lenge det ikke er aktuelt å gi full partsstilling til fornærmede, er det naturlig at fornærmede ikke utarbeider en egen bevisoppgave for straffekravet, men henvender seg til påtalemyndigheten med en anmodning om bevisførsel. Dette gjøres i vid utstrekning også i dag. En lovfesting av fremgangsmåten understreker likevel fornærmedes legitime interesse i å bidra til sakens opplysning. Departementets forslag gir videre fornærmede en mulighet til å få overprøvd påtalemyndighetens vurdering.

Departementet er kommet til at også etterlatte med bistandsadvokat bør gis denne rettigheten.

Fornærmede har en ubetinget rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen, og vedkommende har også rett til innsyn i sakens øvrige dokumenter i den grad det kan skje uten skade eller fare for sakens behandling ved retten eller for tredjeperson.

Utvalget foreslår å utvide kretsen av innsynsberettigede til også å omfatte etterlatte i prioritert rekkefølge. Videre går utvalget inn for å oppheve regelen om at dokumentinnsyn kan nektes dersom det kan volde skade eller fare for sakens behandling ved retten.

Departementet viderefører utvalgets forslag om å utvide kretsen av innsynsberettigede til også å omfatte etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Departementet går videre inn for å oppheve regelen om at dokumentinnsyn kan nektes hvis det kan volde skade eller fare for sakens behandling ved retten. Regelen om at innsynsretten kan begrenses av hensyn til skade eller fare for tredjemann foreslås videreført. Unntaket er begrunnet i politiets behov for å skjule identiteten til politiets kilder og hensynet til sikkerheten til vitner og andre.

Etter gjeldende rett skal retten underrette påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten om tidspunktet for hovedforhandling. Vitner blir innkalt til hovedforhandlingen gjennom vitnestevning, som bør forkynnes senest tre dager før rettsmøtet.

Utvalget har vurdert om det bør innføres en alminnelig regel om at fornærmede skal varsles om hovedforhandlingen, men går ikke inn for en slik regel. Spørsmålet har bare praktisk betydning for fornærmede som ikke har bistandsadvokat hvis de ikke skal forklare seg og ikke har fremmet sivile krav etter straffeprosessloven.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å innføre en særlig varslingsregel for disse tilfellene. Departementet legger til grunn at dette i praksis vil gjelde mindre alvorlige lovbrudd eller andre typer fornærmede, eksempelvis forsikringsselskap. For etterlatte mener departementet det kan være grunn til å utvide varslingsplikten noe. Etterlatte vil gjennomgående være interessert i å bli orientert om sakens utvikling og å kunne følge hovedforhandlingen. Fordi etterlatte sjeldnere enn fornærmede vil bli innkalt som vitner, foreslår departementet, i tråd med utvalgets forslag, en plikt for påtalemyndigheten til å gi etterlatte i lovbestemt rekkefølge underretning om tidspunkt og sted for hovedforhandlingen, om de ikke varsles på annen måte.

Etter gjeldende rett skal vitner som hovedregel forklare seg direkte for den dømmende rett. Etter straffeprosessloven kan det likevel holdes bevisopptak forut for hovedforhandling når et vitne er fritatt for møteplikt på grunn av lang reiseavstand, beviset ikke kan føres under hovedforhandlingen uten uforholdsmessig ulempe eller utgift, eller det er fare for at beviset ellers kan gå tapt eller verdien av det forringet. I slike tilfeller forklarer vitnet seg for tingretten på vitnets bosted. Etter gjeldende regler blir verken fornærmede eller etterlatte eller bistandsadvokaten varslet om dette.

Utvalget foreslår at bistandsadvokaten skal underrettes om begjæring om bevisopptak. Fornærmede vil dermed få varsel om begjæringen gjennom sin bistandsadvokat.

Departementet går som utvalget inn for at bistandsadvokaten skal varsles om at bevisopptak er begjært.

Etter gjeldende rett gjelder det visse frister for berammelse av hovedforhandling, blant annet slik at saker der siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått skal behandles innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten og innen åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling. Ellers gjelder at hovedforhandlingen skal avholdes så snart som mulig.

Utvalgets flertall foreslår at det innføres en tilsvarende frist i saker der fornærmede (med krav på bistandsadvokat) var under 18 på tidspunktet da handlingen ble begått. Flertallet viser til at det er tale om et begrenset antall saker per år, og at slike saker vil være en betydelig påkjenning både for barnet og dets nærmeste.

Departementet er enig med utvalget i at saker om alvorlige integritetskrenkelser med mindreårige fornærmede bør behandles så raskt som mulig. På bakgrunn av de konsekvenser som innføring av frister har for domstolene, påtalemyndigheten og advokatene og ikke minst for andre saker - både straffesaker og sivile saker - går departementet likevel ikke inn for å innføre ytterligere frister for berammelse av hovedforhandling nå. Departementet vil følge nøye med på saksbehandlingstiden og utelukker ikke en ny vurdering av spørsmålet om å innføre frister dersom saksbehandlingstiden ikke er tilfredsstillende.

Etter gjeldende rett kan retten innkalle til rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av visse spørsmål, blant annet om å avvise saken, om plikt til å avgi vitneforklaring, om et vitne skal forklare seg anonymt, om siktede eller andre skal pålegges å forlate rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt, og om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og med referatforbud. Hvis fornærmede eller etterlatte har bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten få anledning til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som gjelder fornærmede.

Utvalget foreslår at bistandsadvokaten skal varsles om alle rettsmøter. I de tilfellene fornærmede og etterlatte har bistandsadvokat, foreslår utvalget videre at spørsmål om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate rettssalen når et vitne eller medsiktet blir avhørt, om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og om forhandlingen om erstatningskravet skal utsettes til straffesaken er pådømt, så vidt mulig skal avgjøres før hovedforhandling. Etter utvalgets syn vil det være en fordel for retten, fornærmede og partene å få avklart disse spørsmålene før hovedforhandlingen.

Departementet er enig med utvalget i at prosessuelle spørsmål bør søkes avklart så tidlig som mulig. Dette gjelder særlig spørsmål om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate rettssalen når fornærmede forklarer seg og om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører. Disse spørsmålene kan ha stor følelsesmessig betydning for fornærmede. Departementet er også enig i at spørsmålet om pådømmelsen av sivile krav skal utsettes, bør avklares så tidlig som mulig siden dette kan ha betydning for forberedelsene til hovedforhandlingen.

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte en formalisert rett til å møte aktor før hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser og etterlatte i prioritert rekkefølge gis en rett til å møte aktor før hovedforhandlingen når vedkommende ber om det.

Departementet ser verdien i at fornærmede i visse tilfeller gis rett til et møte med aktor før hovedforhandlingen, og vil følge opp utvalgets forslag gjennom endringer i påtaleinstruksen. Det understrekes imidlertid at det ikke er nødvendig med endringer i regelverket for at slike møter kan iverksettes. Departementet er kjent med at slike samtaler i en del sammenhenger tilbys også i dag. Det er også foreslått bevilget budsjettmidler til slike møter.

Etter gjeldende rett innledes hovedforhandlingen med opplesning av tiltalebeslutningen. Deretter får aktor ordet til et kort innledningsforedrag, og forsvareren kan få ordet til korte bemerkninger i tilknytning til det aktor har sagt. Etter dette får tiltalte mulighet til å forklare seg.

Utvalget har kommet til at det er behov for endringer i regelverket om fornærmedes stilling under hovedforhandling. Utvalget mener det er en absolutt forutsetning for å styrke fornærmedes stilling, at fornærmede gis anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen. For å gi fornærmede rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen uten å komme i konflikt med straffeprosesslovens bestemmelse om at vitner ikke skal overvære forhandlingene før egen forklaring, foreslår utvalget at fornærmede skal forklare seg før tiltalte.

Departementet har kommet til at fornærmede med bistandsadvokat som hovedregel bør forklare seg først. Departementet har særlig lagt vekt på at en slik endring kan bidra til å styrke fornærmedes stilling uten at det svekker siktedes rettssikkerhet. Videre er departementet enig med utvalget i at en slik rekkefølge kan ha pedagogiske fordeler. Fornærmedes forklaring utgjør i de aller fleste tilfellene utgangspunktet for straffesaken, og det er mest naturlig at retten presenteres for hva som hevdes passert før den hører forsvaret mot anklagen.

Departementet foreslår videre at regelen ikke utformes absolutt. Det er behov for å åpne for en viss fleksibilitet siden bevissituasjonen og andre forhold kan variere fra sak til sak. Samtidig er det viktig med forutberegnelighet og likeartet praksis.

Etter gjeldende rett gjelder hovedregelen om at vitner ikke skal overvære forhandlingen før de selv er avhørt under hovedforhandlingen også for etterlatte. Når etterlatte forklarer seg, skjer dette gjerne på et nokså sent stadium i bevisførselen.

Utvalget foreslår at etterlatte som hovedregel ikke skal forklare seg før tiltalte, men at de likevel skal kunne være til stede under hele hovedforhandlingen.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter.

Etter gjeldende rett kan retten beslutte at tiltalte eller andre personer i visse tilfeller skal forlate rettssalen mens et vitne - herunder fornærmede og etterlatte - blir avhørt. Straffeprosessloven fastsetter at retten kan beslutte dette såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Etter straffeprosessloven kan retten ved avhør av fornærmede eller et vitne under 18 år beslutte at tiltalte eller andre skal forlate rettssalen også dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede eller vitnet tilsier det.

Utvalgets flertall foreslår en utvidelse av kretsen av etterlatte som skal gis dette sterkere vernet. Forslaget er i tråd med utvalgets generelle synspunkter på hvilke etterlatte som bør gis styrkede rettigheter.

Departementet mener det er viktig at regelverket ikke gjøres unødig komplisert med mange forskjellige avgrensninger av rettighetshavere i ulike bestemmelser. Utvalget har foreslått et system der avgrensningen av etterlatte blir bestemt generelt for hele straffeprosessloven. Departementet er enig i en slik lovteknisk løsning, og foreslår derfor at kretsen av etterlatte er den samme her.

Utvalget foreslår å lovfeste at fornærmede og etterlatte med særlige rettigheter, det vil si de (fornærmede og etterlatte) som har bistandsadvokat, skal gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av den handlingen som straffesaken gjelder (såkalt victim impact statement), uavhengig av om det fremmes erstatningskrav. En slik uttrykkelig rett finnes ikke i gjeldende rett.

Departementet er enig med utvalget i at fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat bør få anledning til å forklare seg om virkningene av den handlingen som straffesaken gjelder. En slik forklaring bør imidlertid ikke ses uavhengig av deres øvrige forklaringer i saken. I de tilfellene fornærmede og etterlatte forklarer seg for retten - enten som vitne eller som part dersom det fremmes erstatningskrav - bør en redegjørelse for hvordan lovbruddet har påvirket dem inngå som en del av forklaringen.

Spørsmålet kommer på spissen for etterlatte som ikke fremmer erstatningskrav og som heller ikke avhøres som vitne i straffesaken. Departementet ser at denne personkretsen kan ha behov for å forklare seg om hvordan den straffbare handlingen har påvirket dem, og foreslår å innføre en rett til "victim impact statement" i slike tilfeller. Når noen har mistet livet som følge av en straffbar handling, har de etterlatte blitt hardt rammet, og slik departementet ser det bør ikke retten til å forklare seg om virkningene av lovbruddet avhenge av om etterlatte har bistandsadvokat. Ut fra prosessøkonomiske hensyn foreslår departementet likevel at kretsen av rettighetshavere begrenses til å gjelde etterlatte i lovens rekkefølge.

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte prosessuelle rettigheter knyttet til bevisførselen om straffekravet.

Utvalgets flertall foreslår at fornærmede med bistandsadvokat skal gis prosessuelle rettigheter i tilknytning til bevisførselen. Flertallet har også kommet til at etterlatte med bistandsadvokat ikke bør gis utvidede prosessuelle rettigheter knyttet til bevisførselen.

Departementet er enig i at fornærmede med bistandsadvokat bør gis prosessuelle rettigheter under hovedforhandlingen uavhengig av om det fremmes erstatningskrav eller ikke. Som utvalgets flertall mener departementet at det avgjørende er fornærmedes tilknytning til saken og legitime interesse i at saken blir best mulig opplyst. Departementet mener derimot gode grunner kan tale for at også etterlatte bør få nyte godt av noen av de rettighetene som foreslås for fornærmede.

Bistandsadvokaten skal etter gjeldende rett gis adgang til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede. Utvalget drøfter i utredningen om bistandsadvokaten også bør gis anledning til å uttale seg om spørsmål som ikke direkte angår fornærmede eller etterlatte, men som likevel kan ha betydning for deres rettsstilling. Som eksempel nevnes spørsmål om andre vitners forklaringsplikt, om opplesning av andre vitners eller tiltaltes politiforklaring, om anonyme vitner, om avskjæring av bevis osv. Utvalget viser til at slike spørsmål i noe videre forstand kan sies å angå fornærmedes og etterlattes interesse i at saken opplyses.

Departementet er enig i at fornærmede og etterlatte kan ha interesse i prosessuelle spørsmål selv om de ikke direkte angår deres egen rettsstilling. Denne mer indirekte interessen må veies mot hensynet til påtalemyndighetens ansvar for strafforfølgningen og effektivitetshensyn. Departementet har kommet til at bistandsadvokaten ikke bør gis en lovfestet rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som ikke direkte angår fornærmede eller etterlatte.

Etter gjeldende rett har vitner krav på godtgjørelse. Fornærmede og etterlatte har bare krav på godtgjørelse når de innkalles som vitne og for den tiden de vitner. I straffesaker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling har likevel den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede og som følger hovedforhandling krav på godtgjørelse som for vitner. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og særlige forhold foreligger.

Utvalget foreslår enstemmig at fornærmede med bistandsadvokat skal gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen. Flertallet mener også at slik godtgjørelse burde gis til alle etterlatte som nevnt i forslaget til straffeprosessloven § 93 a og i tillegg avdødes søsken og steforeldre. Utvalget foreslår også utvidelser i retten til godtgjørelse for ledsagere.

Slik departementet ser det, har fornærmede som har vært utsatt for en alvorlig integritetskrenkelse og etterlatte et legitimt behov for å følge hovedforhandlingen ut over egen vitneforklaring. Departementet er derfor enig med utvalget i at denne personkretsen bør gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen.

Når det gjelder kretsen av etterlatte som bør gis godtgjørelse som vitner, er departementet enig med utvalgets flertall. Departementet foreslår derfor at retten til godtgjørelse skal tilkomme alle etterlatte som nevnt i forslaget og i tillegg avdødes søsken og steforeldre. I vurderingen har departementet lagt avgjørende vekt på at familien i en slik situasjon bør kunne være samlet, uten hinder av omkostningene forbundet med deltakelsen.

Departementet er også enig i utvalgets forslag om utvidelse av retten til godtgjørelse for ledsagere, og foreslår endringer på dette punkt.

Hvis siktede i saker om straffbare handlinger som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, innen retten avgir en uforeholden tilståelse som styrkes av øvrige opplysninger, kan saken pådømmes som tilståelsessak. Dette er en forenklet behandling hvor det ikke utferdiges tiltalebeslutning, ikke avholdes hovedforhandling og normalt ikke avhøres vitner. At saken fremmes som tilståelsessak har flere konsekvenser for fornærmedes rettsstilling.

Utvalget har vurdert hvorvidt fornærmedes rettsstilling i saker som avgjøres ved tilståelsesdom, bør styrkes, for eksempel ved at fornærmede gis underretning om at påtalemyndigheten begjærer saken pådømt som tilståelsessak, rett til å gjøre seg kjent med siktelsen og eventuelt klagerett over siktelsens utforming og rett til varsel om rettsmøtet om behandling av saken. Utvalget har kommet til at det av prosessøkonomiske grunner ikke vil være ønskelig å innføre slike rettigheter generelt i tilståelsessaker.

Departementet slutter seg til utvalgets avveining av hensynet til prosessøkonomi og hensynet til den enkelte fornærmedes interesser og er enig i at det ikke bør innføres noen alminnelig rett til underretning, klage eller lignende i tilståelsessaker. Derimot bør fornærmede i saker med bistandsadvokat gis rett til underretning om påtalemyndighetens begjæring om pådømmelse av sak som tilståelsessak, klagerett og rett til varsel om rettsmøtet.

Utvalget har foreslått at siktede bør gis rett til forsvarer i saker der fornærmede fremmer sivile krav etter straffeprosessloven i tilståelsessaker. Departementet mener siktede bør ha rett til forsvarer i alle tilståelsessaker der fornærmede har bistandsadvokat, uavhengig av om det fremmes sivile krav.

Etter gjeldende rett skal fornærmede, når navn og adresse er kjent, underrettes om domsresultatet og sin rett til innsyn etter straffeprosessloven.

Utvalget foreslår at det innføres et nytt kapittel i påtaleinstruksen om underretning til fornærmede og etterlatte i lovens rekkefølge om rettskraftig dom. Det er praksis for at bistandsadvokaten gjøres kjent med domsresultatet straks dom er avsagt, uansett om det er krevd erstatning eller ikke. Utvalget foreslås at det lovfestes uttrykkelig i straffeprosessloven at retten skal meddele bistandsadvokaten dommen.

Departementet er enig i at i hvert fall fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat bør ha underretning fra retten om domsresultatet i alle saker. Det samme gjelder alle fornærmede som har fått avgjort et sivilt krav i dommen. Departementet vil vurdere nærmere hvordan underretning om domsresultatet bør reguleres i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

Etter gjeldende rett kan retten forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene. Slikt forbud gjelder ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.

Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge tilføyes i denne bestemmelsen, slik at de kan få beskjed før avgjørelsen offentliggjøres.

Departementet støtter utvalgets forslag. Hensynet til fornærmede og etterlatte må i dette tilfellet gå foran allmennhetens informasjonsbehov. Det må dessuten forutsettes at fornærmede og etterlatte i slike tilfeller underrettes så raskt som mulig.

Fornærmede eller etterlatte har etter gjeldende rett ikke adgang til å anke en dom i straffesaken. Påtalemyndigheten har ingen plikt til å innhente fornærmedes synspunkt på spørsmålet om en sak skal ankes, men i praksis kan fornærmedes syn bli tillagt vekt hvis påtalemyndigheten vurderer å anke.

Utvalgets flertall mener at fornærmede eller etterlatte ikke bør ha rett til å anke over rettens avgjørelse, verken over skyld- eller straffespørsmålet. Etter flertallets syn bør det fremdeles tilligge påtalemyndigheten å ta endelig stilling til spørsmålet om anke.

Departementet støtter flertallets syn og foreslår ikke å gi fornærmede eller etterlatte ankerett verken over skyldspørsmålet eller straffespørsmålet.

Gjeldende rett inneholder ikke bestemmelser om underretning til fornærmede eller etterlatte om anke i straffesaken eller om anken henvises til behandling.

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om eventuell anke fra tiltalte eller påtalemyndigheten. I saker med sivile krav, foreslår utvalget at ankeinstansen skal underrette fornærmede dersom anken fremmes. Utvalget foreslår også at fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge blir informert om tidspunktet for behandlingen av en sak i Høyesterett.

Departementet er enig i at fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte bør ha krav på underretning om anke i straffesaken og om berammelse av saken i Høyesterett. Det samme gjelder alle som har fremmet sivile krav. Også andre fornærmede kan ha interesse i å bli varslet om anke og om tidspunktet for sakens behandling i Høyesterett. Dette krever ikke lovendringer. Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

Etter gjeldende rett skal bistandsadvokaten bistå "i saker om" overtredelse av nærmere angitte bestemmelser. Etter ordlyden kan dette omfatte også begrenset ankeforhandling i lagmannsretten.

Utvalget viser til at det har inntrykk av at praksis for oppnevning av bistandsadvokat ved begrensede anker i lagmannsretten er usikker, men at det etter utvalgets lovforståelse ikke er nødvendig med lovendring på dette punkt. Etter utvalgets syn kan fornærmede ha behov for bistandsadvokat også ved behandlingen av begrensede anker i straffesaken.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger når det gjelder oppnevning av bistandsadvokat ved begrenset anke i lagmannsrett og ved ankeforhandling i Høyesterett. Fornærmede og etterlatte kan ha behov for bistandsadvokat også i slike tilfeller. Som utvalget mener departementet at det ikke er nødvendig med noen lovendring for slik oppnevning. Departementet slutter seg videre til utvalgets synspunkter om at det også utenom tilfeller hvor en anke direkte angår fornærmede eller etterlatte, kan gis godtgjørelse for å følge saken i Høyesterett i forlengelsen av oppnevnelsen for lagmannsretten.

Etter gjeldende rett skal fornærmede, når navn og adresse er kjent, underrettes om domsresultatet og sin rett til innsyn etter straffeprosessloven.

Utvalget foreslår at det innføres et nytt kapittel i påtaleinstruksen om underretning til fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge om rettskraftig dom, hvis de ikke har fått beskjed på annen måte.

Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

Etter gjeldende rett kan fullbyrdelse av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende, når hans helsetilstand gjør fullbyrding utilrådelig eller når vektige grunner tilsier det.

Utvalget foreslår at det tas inn en ny bestemmelse i straffeprosessloven om at påtalemyndigheten skal underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om at det er truffet vedtak om soningsutsettelse og i tilfelle hvor lenge. Utvalget foreslår videre at straffeprosessloven endres slik at det uttrykkelig fremgår at bare domfelte, ikke fornærmede eller etterlatte, kan påklage avgjørelser om soningsutsettelser.

Departementet viser til den nylige utvidelsen av regler om varsel til fornærmede og etterlatte om avgjørelser i forbindelse med straffegjennomføring, og viderefører ikke utvalgets forslag om varsling om soningsutsettelser. Departementet viderefører heller ikke utvalgets forslag om uttrykkelig å begrense klagerett på avgjørelser om soningsutsettelser til domfelte. Departementet er enig i at det sjelden vil være grunnlag for klage fra fornærmede eller etterlatte på vedtak om soningsutsettelse, men ønsker likevel ikke fullstendig å utelukke en slik klagemulighet i loven. Spørsmålet antas sjelden å være aktuelt.

Etter straffegjennomføringsloven kan kriminalomsorgen varsle fornærmede eller de etterlatte på forhånd dersom det er av betydning for disse å få kjennskap til tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd for den domfelte. Det samme gjelder tidspunktet for løslatelse.

Utvalget legger til grunn at fornærmede og etterlatte kan ha behov for å bli varslet om avgjørelser i tilknytning til straffegjennomføringen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at varslingsplikten burde utvides til å gjelde alle avgjørelser som innebærer at domfelte kan påtreffes utenfor fengselet uten følge, det vil si også ved overføring til mildere soningsformer, slik som soning i overgangsbolig eller utenfor fengselet. Videre mener utvalget at fornærmede og etterlatte må varsles dersom domfelte rømmer. I helt spesielle tilfeller bør det også åpnes for varsel om fremstilling med følge.

Departementet viser til at det allerede er vedtatt en betydelig utvidelse av adgangen til å varsle de fornærmede og etterlatte om permisjoner, frigang mv. Departementet finner derfor ikke grunn til ytterligere å utvide varslingsreglene i straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelser om når kriminalomsorgen kan varsle, tas inn i en samlebestemmelse.

Klagerett for fornærmede eller dennes etterlatte i forbindelse med avgjørelser som gjelder domfeltes soning av straffen, er ikke uttrykkelig omtalt i straffegjennomføringsloven.

Utvalget vurderte spørsmålet om hvorvidt det burde innføres en særskilt klagerett for fornærmede eller etterlatte over avgjørelser under straffegjennomføringen, men konkluderte med at slik klagerett ikke burde innføres.

Departementet viser til at det er en pågående sak mellom staten og Austegard om klagerett over avgjørelse om permisjon. Departementet ønsker å avvente rettsavklaringen som skjer gjennom domstolene i denne saken før det tas stilling til om det eventuelt er behov for å vurdere nærmere spørsmål om klagerett mv.

Gjenopptakelse betyr at en rettskraftig avgjørelse behandles på nytt. Begjæringer om gjenåpning av straffesaker rettes til kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Når gjenåpning begjæres, har fornærmede eller etterlatte i dag ikke lovfestet rett til å bli underrettet om begjæringen eller anledning til å uttale seg om den.

Utvalget foreslår at det tilføyes en bestemmelse i straffeprosessloven om at fornærmede eller dennes etterlatte må informeres om at gjenåpning er begjært, med mindre kommisjonen beslutter å forkaste begjæringen etter straffeprosessloven.

Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å lovfeste fornærmedes og etterlattes krav på underretning om en begjæring om gjenåpning. Når fornærmede eller de etterlatte varsles om begjæringen, har det også sammenheng med at de er gitt rettigheter ved behandlingen av denne. Fornærmede eller etterlatte må orienteres om at en begjæring er til behandling for å kunne ta stilling til om de vil utøve sine øvrige rettigheter i forbindelse med begjæringen.

Utvalget foreslår også at fornærmede og etterlatte gis lovfestet rett til å forklare seg skriftlig om sitt syn på begjæringen om gjenåpning, og i enkelte tilfeller også møte for kommisjonen.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår en rett for fornærmede eller etterlatte til å uttale seg skriftlig om gjenopptakelsesbegjæringen. På bakgrunn av innvendingene fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, har departementet imidlertid ikke videreført forslaget om en ubetinget rett for fornærmede til å møte for kommisjonen. Hensynet til kommisjonens rett til selv å bestemme sin arbeidsmåte tilsier at det ikke uttrykkelig lovfestes en slik rett.

Bistandsadvokatens oppdrag er etter gjeldende rett å "ivareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken".

Utvalget viser til at det er reist flere innvendinger mot gjeldende regler om bistandsadvokaten. Flere har ønsket at bistandsadvokaten skal gis en sterkere stilling, men kritikken gjelder også at dagens regelverk er uklart og praktiseres ulikt. Det er også pekt på at andre instanser ikke alltid overholder de lov- og instruksbestemte varslene og underretningene til bistandsadvokatene. Videre har utvalget mottatt innspill om varierende kvalitet på bistanden fra advokatene og ønsker om ordninger som kan gi fornærmede og etterlatte veiledning i valget av advokat.

For å synliggjøre og tydeliggjøre bistandsadvokatens oppgaver, foreslår utvalget at reglene om bistandsadvokatens rettigheter og oppgaver skal innarbeides i de enkelte bestemmelsene om saksbehandlingen i tillegg til den generelle angivelsen av oppdraget.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger av behovet for endringer i reglene om bistandsadvokatens oppgaver. Bistandsadvokaten er en nøkkelperson i forslagene om å styrke fornærmedes og etterlattes stilling og rettigheter. Det er sentralt at reglene om bistandsadvokatens oppgaver og stilling er utformet på en slik måte at advokaten kan ivareta fornærmedes og etterlattes interesser på den tiltenkte måten. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å opprette en fast bistandsadvokatordning. Den nærmere utformingen av ordningen vil bli regulert gjennom forskrift.

Sivile krav (borgerlige rettskrav) er krav, typisk erstatnings- eller oppreisningskrav, som kan fremmes og behandles sammen med straffesaken. De nærmere reglene om behandlingen av sivile krav er etter gjeldende rett i hovedsak inntatt i straffeprosessloven kapittel 29.

Utvalget mener det er behov for endringer i regelverket om sivile krav som fremmes i straffesaken. Utvalget mener reglene om sivile krav er kompliserte og fragmenterte og at hele regelverket ideelt sett burde vært gjennomgått, men at en slik totalrevisjon faller utenfor mandatet. Utvalget beholder derfor stort sett strukturen i det gjeldende regelverket, men foreslår en rekke regelendringer for å bedre behandlingen av de sivile kravene.

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer bedre forberedelse og behandling av det sivile kravet i straffesaken. Departementet følger derfor opp utvalgets forslag til endringer om blant annet ansvarsfordelingen mellom påtalemyndighet og bistandsadvokat, forberedelse av det sivile kravet, rettens plikt til å pådømme sivile krav og regler om ny prøving av sivile krav ved anke.

Departementet har videre merket seg utvalgets synspunkter om at hele regelverket om sivile krav ideelt sett burde vært gjennomgått. Høringen gir imidlertid ikke nå grunnlag for en strukturell omlegging av reglene. Departementet vil på noe sikt vurdere om det er grunn til å revidere kapittelet om sivile krav.

Etter gjeldende rett kan fornærmede velge å fremme kravet selv etter straffeprosessloven eller be påtalemyndigheten om å fremme kravet på deres vegne.

Utvalget foreslår at sivile krav i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, alltid skal fremmes av fornærmede selv.

I saker der fornærmede har bistandsadvokat, er departementet enig med utvalget i at det er liten grunn til at ikke advokaten skal ha ansvaret for å fremme kravet. Dette er en naturlig del av oppdraget som bistandsadvokat. Departementet gjennomfører derfor utvalgets forslag.

Etter gjeldende rett har påtalemyndigheten plikt til å fremme visse sivile krav for den umiddelbart skadelidende ved den straffbare handlingen. Krav mot siktede fra den direkte skadelidte kan bare nektes tatt med i straffesaken dersom de er åpenbart ugrunnet eller det vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken å fremme dem sammen med straffesaken.

Utvalget foreslår å endre straffeprosessloven slik at påtalemyndigheten ikke kan nekte å ta med krav av hensyn til retten. Utvalget mener at det ikke er behov for en regel om at påtalemyndigheten kan nekte å fremme krav på vegne av den direkte skadelidte av hensyn til rettens behandling av kravet. Etter utvalgets mening er det også prinsipielt uheldig at påtalemyndigheten skal foreta en skjønnsmessig silingsvurdering på rettens vegne. Påtalemyndigheten bør imidlertid fortsatt ha mulighet til å nekte kravet fremmet av hensyn til eget arbeid. Utvalget foreslår også å lovfeste at fornærmede kan påklage avgjørelsen om å nekte kravet fremmet til overordnet påtalemyndighet.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og viderefører forslaget til endring i formuleringen i straffeprosessloven. Departementet viser til utvalgets opplysning om at påtalemyndigheten i praksis legger til grunn at fornærmede har rett til å klage på påtalemyndighetens nektelse av å fremme fornærmedes krav. Departementet anser det uansett hensiktsmessig å lovfeste fornærmedes klagerett.

Etter gjeldende rett skal fornærmede ved første gangs avhør spørres om de har krav som de ønsker at påtalemyndigheten skal ta med i saken. Dersom fornærmede krever erstatning eller oppreisning, bør beløpet nærmere angis og begrunnes.

Utvalget mener det er behov for regler som bedre legger til rette for opplysning av erstatningskravets grunnlag og omfang.

Departementet er enig i at det er viktig at fornærmede gis tidlig og god informasjon om muligheten for å fremme sivile krav og den nærmere fremgangsmåten for dette. Departementet vil følge opp utvalgets forslag om dette - som ikke krever lovendring - på egnet måte.

Etter gjeldende rett kan påtalemyndigheten begjære oppnevning av sakkyndige "til bruk for etterforskingen". Dette gjøres særlig når opplysninger i saken tyder på at fornærmede er påført psykiske eller fysiske helseskader som kan bli langvarige og dette kan ha betydning for valg av straffebestemmelse eller straffutmålingen.

Utvalget foreslår at retten etter krav fra fornærmede skal kunne oppnevne en sakkyndig for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført dersom det er nødvendig for å avgjøre vedkommendes erstatningskrav. Utvalget påpeker at sakkyndig vanligvis bare bør oppnevnes hvis det er grunn til å anta at fornærmede er påført varig helseskade som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning.

Dersom det er grunn til å tro at fornærmede er påført helseskader som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning, kan det være behov for å få fornærmedes tilstand vurdert av en sakkyndig for å kunne anslå kravets størrelse. Fornærmede bør etter departementets mening selv kunne begjære oppnevnt sakkyndig for å vurdere spørsmål av betydning for sivile krav.

Departementet mener at det er behov for å markere en viss terskel for oppnevning av sakkyndig. Oppnevning av sakkyndig er ressurskrevende og kan, som enkelte høringsinstanser har pekt på, medføre forlengelse av saksbehandlingstiden. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag om et nødvendighetskrav.

Etter dagens regler skal påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen opplyse om den gjør gjeldende erstatningskrav på vegne av fornærmede. Det er ikke nødvendig at påtalemyndigheten på forhånd angir den påstand som vil bli nedlagt. Som utvalget viser til, tar påtalemyndigheten ofte bare forbehold om å kreve erstatning og oppreisning. Fornærmede som fremmer sivile krav selv, skal senest samtidig med innkalling til hovedforhandling gi melding til tiltalte eller forsvareren om den påstand som blir nedlagt, om grunnlaget for kravet og om de bevis som vil bli ført.

Når påtalemyndigheten fremmer kravet, foreslår utvalget at påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen så langt mulig skal opplyse om kravets størrelse.

Departementet er enig med utvalget i at det er viktig at grunnlaget for og størrelsen på sivile krav blir søkt klarlagt i rimelig tid før hovedforhandlingen. Dette gjelder både av hensyn til siktede og av hensyn til fornærmede, og uansett om kravet fremmes av påtalemyndigheten eller av fornærmede selv. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å lovfeste at påtalemyndigheten i bevisoppgaven bør ta inn hvilke bevis som knytter seg til det sivile kravet. En regel om dette vil imidlertid bli vurdert tatt inn i påtaleinstruksen.

Det kan ikke utelukkes at det oppstår endringer i grunnlaget for og størrelsen på de sivile krav. Dette kan skyldes skadevirkninger som oppstår på et senere tidspunkt, bedre dokumentasjon av kravet, eller andre forhold. Det bør derfor være anledning til også etter de fristene som er satt, å endre kravet eller å sette frem nye krav.

Etter gjeldende rett har retten en plikt til å pådømme krav som fremmes av påtalemyndigheten. Dersom kravet fremmes av fornærmede, har retten en adgang til å nekte kravet forfulgt under hovedforhandlingen dersom det vil være til vesentlig ulempe.

Utvalget mener det kan reises prinsipielle innvendinger mot at retten etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne nekte å pådømme et krav på ethvert tidspunkt av saken. Utvalget peker på at denne regelen kan føre til at fornærmede, av frykt for at kravet nektes forfulgt, avstår fra å gjøre gjeldende deler av kravet eller avstår fra anførsler eller utøvelsen av prosessuelle rettigheter. Et samlet utvalg mener at denne regelen ikke bør videreføres.

Departementet er enig i at den gjeldende regelen i straffeprosessloven kan føre til en lite forutberegnelig og vanskelig situasjon for fornærmede. Departementet mener regelverket må legge til rette for at sivile krav i størst mulig grad kan behandles sammen med straffesaken og sikres en forsvarlig og betryggende behandling. Departementet foreslår derfor, som utvalget, at den gjeldende regelen i straffeprosessloven bør oppheves. Samtidig er departementet enig med utvalgets flertall i at det ikke helt bør utelukkes at det kan oppstå situasjoner der kravet ikke bør behandles sammen med straffesaken. Departementet slutter seg derfor til flertallsforslaget om å gi retten en adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former hvis dette åpenbart er mest hensiktsmessig.

Etter gjeldende rett skal fornærmede og andre skadelidte informeres om at en dom er rettskraftig når det er pådømt erstatnings- og oppreisningskrav i saken. Fornærmede som har fremmet erstatningskrav selv, skal i prinsippet ha dommen forkynt etter samme regler som parter. Dagens regler inneholder ingen bestemmelser om underretning til fornærmede om rettens avgjørelse av erstatningskravet når dette fremmes av påtalemyndigheten, før det foreligger rettskraftig dom.

Utvalget foreslår at det lovfestes at retten skal meddele fornærmede (eventuelt bistandsadvokaten) dommen i alle saker der den har avgjort krav etter § 3. Departementet opprettholder utvalgets forslag.

Etter gjeldende rett er det ingen klar frist for å begjære ny behandling av sivile krav ved anke i straffesaken, men begjæringen må settes frem så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.

Utvalget foreslår nye regler om frister for å begjære ny prøving for både siktede og fornærmede. For siktede skal det etter utvalgets forslag gjelde samme frist for å begjære ny behandling av sivile krav som for anke i straffesaken, det vil si at begjæring om ny behandling av kravet må settes frem i siktedes anke eller motanke. Fristen er ment å være preklusiv. Begjæringen skal angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, og de bevis som vil bli ført.

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer økt forutberegnelighet for fornærmede og siktede og bedre forberedelse av kravet også i ankeomgangen. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forsalg. Krav om frister og særskilte krav til hva en begjæring om ny behandling av slike krav skal inneholde, vil etter departementets syn sikre en mer betryggende behandling av kravet. Retten gis et særskilt ansvar ved å overvåke at begjæringer om ny prøving tilfredsstiller de formelle krav, og kan sette frister for å be om at begjæringer rettes slik at kravene tilfredsstilles.

Etter departementets syn er det grunn til å skille mellom siktede og fornærmede med hensyn til spørsmålet om fristen for å fremsette begjæring om ny prøving av sivile krav, skal være preklusiv eller ikke. Departementet foreslår at fristen for å begjære ny behandling av det sivile kravet for den siktede skal være preklusiv. Det vises til at den siktede på tidspunktet hvor det må tas stilling til om han skal begjære ny behandling, vil vite hva resultatet ble i tingretten eller lagmannsretten. For den fornærmede kan det stille seg annerledes. Det kan fremdeles tenkes at det etter tidspunktet hvor det bes om at fornærmede oppgir om han ønsker ny behandling av sivile krav, kan bli påvist endringer i det sivile kravet, så som nye skadevirkninger eller bedre dokumentasjon på en skade. Hensynet til den fornærmedes muligheter til å be om å få behandlet krav som er påvist eller oppstått senere, taler med styrke mot å gjøre fristen preklusiv, og dette gjelder uavhengig av om kravet fremsettes av den fornærmede selv eller via påtalemyndigheten. Departementet foreslår derfor å videreføre den generelle regelen om at fornærmede og påtalemyndigheten må sette frem et krav så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.

Foretar lagmannsretten en fullstendig ny behandling av en straffesak, kan fornærmede etter gjeldende rett fremme borgerlige rettskrav som ikke ble fremmet for tingretten. I slike saker er det altså en ubegrenset adgang til å fremsette nye krav.

Utvalget peker på at det kan være betenkelig at sivile krav behandles i første instans i lagmannsretten, og at en ubegrenset adgang til å fremme nye krav for ankeinstansen bryter med vanlige prosessuelle prinsipper. Utvalget har vurdert om rettstilstanden bør endres, men kom til at det ikke vil gå inn for å fjerne en regel som klart er til fordel for fornærmede, og som i noen situasjoner kan ha gode grunner for seg. Utvalget foreslår i stedet at adgangen til å fremme nye krav for lagmannsretten reguleres nærmere i loven. Dersom det fremmes nye krav på dette tidspunktet, bør det også være regulert hvilke opplysninger begjæringen bør inneholde for å sikre at siktede gis informasjon om kravets grunnlag og størrelse.

Departementet er enig med utvalgets vurderinger og forslag.

Etter gjeldende rett vil ikke anken over det sivile kravet bli behandlet dersom anken i straffesaken trekkes, avvises eller ikke henvises til ankeforhandling.

Utvalget foreslår at det uttrykkelig fremgår at straffeprosessloven også gjelder når anken i straffesaken avvises eller nektes fremmet.

Departementet er enig med utvalget i at pedagogiske hensyn tilsier at det bør fremgå klart av loven at bestemmelsen gjelder i slike tilfeller.

Den som har fått prøvd et sivilt krav i forbindelse med en straffesak, kan etter gjeldende rett anke særskilt over det sivile kravet etter sivilprosessens regler. Etter dagens regler er det noe tvilsomt om det hører inn under bistandsadvokatordningen å fremme en ankesak etter tvistemålslovens regler.

Utvalget foreslår at det gjøres klart i loven at å fremme særskilt anke etter sivilprosessens regler inngår i bistandsadvokatens oppgaver.

Departementet er enig med utvalget i at det bør fremgå av loven at det hører under bistandsadvokatens oppgaver å fremme slike ankesaker etter tvistemålsloven. Når fornærmede først har fått oppnevnt bistandsadvokat, er denne oppgaven en naturlig følge av oppdraget. Departementet foreslår også at det uttrykkelig fremgår at fornærmede og siktede i saker med bistandsadvokat bør fritas for rettsgebyr, uavhengig av økonomiske vilkår.

Etter gjeldende rett kan sivile krav pådømmes i tilståelsessaker bare dersom retten finner kravet "utvilsomt".

Utvalget foreslår at det i tilståelsessaker gjøres unntak fra dette kravet i saker der fornærmede har bistandsadvokat. For å sikre siktedes rettigheter i slike tilfeller, foreslås det at vedkommende må gis rett til forsvarer hvis fornærmede fremmer krav.

Etter departementets syn vil dette forslaget føre til at disse tilståelsessakene, hvor både fornærmedes bistandsadvokat og siktedes forsvarer møter, vil likne mer på alminnelige hovedforhandlinger. Det er praktiske hensyn som begrunner regelen om at en tilståelsessak ikke blir vanskeliggjort ved prosedyre om erstatningskrav. Etter departementets syn kan en slik utvidelse av disse sakene ikke forsvares, selv om det bare vil gjelde et lite antall saker. Utvalgets forslag følges derfor ikke opp.

Formålet med forslagene er å styrke fornærmedes og etterlattes stilling i straffesaken. De viktigste forslagene er styrking av bistandsadvokatordningen som vil gi økte advokatutgifter forslagene om styrkede informasjonsrettigheter, og rett til møte med aktor før hovedforhandlingen som medfører økte arbeidsoppgaver for politi og påtalemyndighet. Også rett til kostnadsfri samtale med advokat før anmeldelse, godtgjørelse for tilstedeværelse under hovedforhandlingen og økte rettigheter i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaken, medfører noe økte kostnader.

Det er i St.prp. nr. 1 (2007-2008) lagt til grunn at endringene vil kunne tre i kraft med virkning fra 1. juli 2008. De samlede merutgiftene er beregnet til ca. 17,9 mill. kroner i 2008 (halvårsvirkning), derav blant annet ca. 7 mill. kroner i økte utgifter til bistandsadvokat. I tillegg kommer enkelte tiltak som ikke vil ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser og som vil bli dekket innenfor Justisdepartementets ramme.

Neste kapittel