Sammendrag

Interessene til mindretallsaksjeeiere og kreditorer er beskyttet gjennom flere av bestemmelsene i direktivet. Det skal i kunngjøringen av fusjonen opplyses om hvordan kreditorer og mindretallsaksjeeiere skal gå frem for å utøve sine rettigheter. Styrets rapport skal videre redegjøre blant annet for den betydning fusjonen kan få for aksjeeierne og kreditorene i selskapet. Videre foreskriver direktivet at regler i nasjonal rett til beskyttelse av kreditorer og aksjeeiere skal anvendes tilsvarende for fusjoner over landegrensene.

Når det gjelder kreditorenes krav, vil disse bestå også etter fusjonen, selv om det overtakende selskapets forretningskontor eventuelt blir å finne i en annen EØS-stat. Den nye jurisdiksjonen kan likevel ha et dårligere kreditorvern enn det som gjelder etter norsk rett. Språkproblemer og økte geografiske avstander kan også vanskeliggjøre inndrivingen i praksis. Ved at reglene i allmennaksjeloven foreslås gitt tilsvarende anvendelse for fusjoner over landegrensene, vil imidlertid kreditorenes interesser være ivaretatt. Etter allmennaksjeloven skal Foretaksregisteret varsle selskapets kreditorer, og selskapet må håndtere innsigelser fra kreditorene. Når fristen for innsigelser er utløpt, og forholdet til kreditorene er avklart, skal selskapet gi melding til Foretaksregisteret. Først når Foretaksregisteret mottar slik melding, kan det utstede fusjonsattesten. På finanslovgivningens område gjelder i tillegg særlige verneregler for én gruppe kreditorer, kundene. Disse vernereglene vil gjelde også ved fusjoner over landegrensene.

Aksjeeiernes interesser har prosessuelt vern gjennom allmennaksjelovens regler om utarbeidelse av og krav til innholdet i fusjonsplanen, underretning til aksjeeierne om fusjonsplanen, utarbeidelse av styrets rapport og en uavhengig sakkyndig redegjørelse for fusjonen, samt kravet om at generalforsamlingens beslutning treffes med flertall som for vedtektsendring. I dette siste ligger at et mindretall på en tredjedel av aksjene kan forhindre at selskapet vedtar fusjonen.

I høringsnotatet ble det for fusjoner over landegrensene foreslått å innføre en rett for en aksjeeier som har motsatt seg fusjonen, til å kreve sine aksjer innløst. Retten var etter forslaget begrenset til aksjeeiere i de overdragende selskapene, og den skulle bare gjelde dersom det overtakende selskapet ville bli hjemmehørende i en annen EØS-stat enn Norge.

Departementet er under en viss tvil kommet til at forslaget i høringsnotatet om å innføre innløsningsrett ikke bør følges opp. For en mindretallsaksjeeier som har stemt mot forslaget om fusjon over landegrensene, vil fusjonen kunne føles som inngripende dersom hovedkontoret til det fusjonerte selskapet blir å finne i en annen EØS-stat. Geografiske avstander og praktiske og rettslige hindre vil kunne vanskeliggjøre ivaretakelsen av aksjeeiernes rettigheter. Departementet mener imidlertid at det nylig vedtatte direktivet om aksjonærrettigheter vil, når det blir gjennomført i nasjonal rett, avbøte enkelte av de negative virkningene som fusjonen kan ha for aksjeeierne i selskaper som er tatt opp til handel på regulert marked. Først og fremst gjelder dette adgangen til å delta og avgi stemme på generalforsamlingen i det fusjonerte selskapet. Direktivet inneholder blant annet regler om at aksjeeieren kan avgi sin stemme ved fullmakt, og regler om at aksjeeiere i de selskaper som ønsker det, kan delta på generalforsamling ved elektroniske midler, uten å være til stede fysisk.

Etter departementets oppfatning gjør det seg gjeldende tungtveiende hensyn mot en innløsningsadgang for mindretallsaksjeeiere. En regel om innløsningsrett kan ha konsekvenser for et selskaps mulighet til å gjennomføre fusjonen på en måte som vil være mindre forenlig med hovedformålet bak reglene om grenseoverskridende fusjoner - som er å legge til rette for slike fusjoner. Tatt i betraktning at mindretallsaksjeeierne i en viss utstrekning vil være beskyttet av andre regler, har departementet kommet til at det ikke bør foreslås regler om innløsning. Departementet har her også lagt vekt på hensynet til likhet med reglene for nasjonale fusjoner samt reglene for stiftelse av europeisk selskap og europeisk samvirkeforetak ved fusjon.

Departementets forslag om ikke å innføre innløsningsrett for mindretallsaksjeeiere, innebærer at artikkel 10 nr. 2 ikke foranlediger noen gjennomføring i norsk rett.

Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at når det gjeld kreditorane sine krav, vil desse vera også etter fusjonen, sjølv om det overtakande selskapet sine forretningskontor eventuelt blir å finne i ein annan EØS-stat. Den nye jurisdiksjonen kan likevel ha eit dårligare kreditorvern enn det som gjeld etter norsk rett. Språkproblem og auka geografiske avstandar kan også vanskeleggjera inndriving i praksis. Ved at reglane i allmennaksjelova vert føreslått gjeve tilsvarende anvendelse for fusjoner over landegrensene, vil imidlertid kreditorane sine interesser vera ivaretekne. Etter allmennaksjelova skal Foretaksregisteret varsla selskapet sine kreditorar, og selskapet må håndtera innsigelsar frå kreditorane. På finanslovgivinga sitt område gjeld i tillegg særlege vernereglar for éi gruppe kreditorar, kundane. Etter komiteen si oppfatning gjer det seg gjeldande tungtvegande hensyn mot ein innløysingsrett for mindretalsaksjeeigarane. Ein regel om innløysingsrett kan ha konsekvensar for eit selskap sine moglegheiter til å gjennomføra fusjonen på ein måte som vil vera mindre foreinleg med hovudformålet bak reglane om grenseoverskridande fusjoner. Hovudformålet er å legge til rette for slike fusjoner. Mindretalsaksjeeigarane er i ei viss utstrekning beskytta av andre reglar, og komiteen er derfor samd med departementet i at det ikkje bør bli foreslege nye reglar om innløysing. Komiteen vektlegg også omsynet til likskap med reglane for nasjonale fusjoner, samt reglane for stifting av europeisk selskap og europeisk samvirkeføretak ved fusjon.