Spørsmål vedr. Ot.prp. nr. 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte)

Det vises til fire svarbrev fra Statsråd Bjarne Håkon Hanssen på spørsmål fra Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper vedr. Ot.prp. nr 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte), deres ref. 200700719-/HMR, 200700719 og 200607535.

De svar som gis i disse brevene viser at det er svært mange uavklarte spørsmål knyttet til det fremsatte lovforslag og at det er mange spørsmål det må tas stilling til i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter. Jeg oppfatter denne saken som så viktig å få belyst på en skikkelig måte at jeg finner grunn til å be om svar på følgende oppfølgingsspørsmål:

• 1. Hvorfor har ikke departementet gitt seg tid til å foreta en mer grundig vurdering i en så vidt prinsipielt vanskelig sak? Mener Statsråden det er heldig å gi en så vid fullmaktslov som det nå legges opp til?

• 2. I svarbrev til Fremskrittspartiets stortingsgruppe skriver Statsråden at en sjekkliste, lik det NHO har foreslått, ikke går langt nok for å sikre seriøsitet. Som begrunnelse vises til at det allerede er vedtatt en ordning med innføring av ID-kort for bygge- og anleggsbransjen. Videre vises til at det er gitt økte bevilgninger til Arbeidstilsynet. Statsråden mener at forslagene i proposisjonen vil være et viktig supplement i arbeidet med å fremme seriøsitet i arbeidslivet. Med utgangspunkt i at de forslagene som nå er foreslått er omstridte og reiser prinsipielle juridiske spørsmål: Hvorfor avventer ikke regjeringen situasjonen og heller sørger for at de allerede innførte tiltakene evalueres før det foretas ytterligere skritt, eventuelt nøyer seg med å innføre en sjekkliste? I den sammenheng vises det også til at Arbeidstilsynet fikk stansningsrett ved brudd på allmenngjøringsforskriften i desember 2006. Arbeidstilsynet uttaler selv at stansningsretten har vært et hensiktsmessig virkemiddel i arbeidet med å fremme seriøsitet i arbeidslivet.

• 3. Det er ikke gitt noe tilfredsstillende svar på omfanget av påseplikten. Arbeidstilsynet er gitt ansvar for å føre tilsyn med at påseplikten overholdes. Burde ikke derfor denne utformes mer konkret? Sett fra bedriftens ståsted er det viktig å vite hvilke forpliktelser som pålegges dem. På denne måten vil det også være lettere for Arbeidstilsynet å føre tilsyn.

• 4. Innsynsretten for tillitsvalgte er utformet som en lovfestet dokumentasjonsplikt for oppdragstakere. Hvorfor er ikke påseplikten utformet på samme måte? Er det en heldig rettsutvikling at det offentlige griper inn og regulerer hva som skal tas inn i kontrakter? Bør ikke offentligrettslige plikter tas inn i lov/forskrift? Er dette spørsmålet forelagt Justisdepartementets lovavdeling på prinsipielt grunnlag? Statsråden skriver at mange bedrifter allerede foretar stikkprøvekontroller. Dette er imidlertid store bedrifter innenfor offshore med stor administrasjon og god inntjeningsevne. Evnen til å gjennomføre kontroller vil være en helt annen for mindre bedrifter. Det samme gjelder den økonomiske bæreevnen.

• 5. Statsråden skriver at de tillitsvalgte ikke skal ha adgang til å ta med seg informasjon de får i kraft av rollen som kontrollør når de forhandler lønns- og arbeidsvilkår for egne medlemmer, og at dette fremgår klart av lovforslaget. Hvordan er dette mulig i praksis, dersom en først sitter inne med en type informasjon? Mener statsråden at det skal velges egne tillitsvalgte som utelukkende skal fungere som kontrollører? Statsråden bruker for øvrig selv begrepet "kontrollør" i sin korrespondanse. Mener statsråden at de tillitsvalgte er kontrollører? Innebærer ikke det i så tilfelle en erkjennelse av at offentligrettslige oppgaver delegeres til private aktører?

• 6. Tradisjonelt er den tidsbruken som tillitsvalgte skal få for å utføre tillitsmannsarbeide regulert i avtaleverket mellom partene i arbeidslivet. Slik forslaget nå er utformet kan det fort oppstå uenighet om hvor mye tid som er nødvendig for å utføre tilsynsarbeide. Mener statsråden at dette ikke er noe som det skal tas stilling til? Når statsråden oppgir at spørsmålet "først og fremst må bero på omfanget av brudd på allmenngjøringsforskrifter" bygger dette etter min mening på et noe naivt syn. I praksis vil situasjonen ofte kunne være at de tillitsvalgte har en mistanke om brudd. Hvor mye tid skal de så kunne bruke for å kunne avkrefte/bekrefte denne mistanken? Hvem skal for øvrig betale for tidsbruken? Mener statsråden at tilsynsarbeidet skal utføres innenfor den tiden som ar avsatt til tillitsvalgsarbeid etter avtaleverket mellom partene?

• 7. Statsråden skriver at underentreprenøren ikke kan reservere seg mot at tillitsvalgte gis innsyn og i stedet sender dokumentasjonen til Arbeidstilsynet. Det skrives videre at dersom virksomheten klart kan dokumentere at relevante opplysninger allerede er sendt til Arbeidstilsynet, vil den tillitsvalgte "slik jeg ser det, ikke ha noe reelt behov for å motta opplysningene" og at Arbeidstilsynet, virksomhetene og de tillitsvalgte vil finne frem hensiktsmessige samarbeidsformer. Det bes om en nærmere redegjørelse for dette syn. Hva er den reelle grunnen til at virksomheten skal dokumentere overfor tillitsvalgte hvis informasjonen allerede er sendt Arbeidstilsynet? Det reises også spørsmål om en ved utarbeidelse av lover kan legge til grunn at partene vil finne frem til hensiktsmessige samarbeidsformer. Er ikke lovgivers oppgave også å ta høyde for eventuelle konfliktsituasjoner og dernest gi løsningsmekanismer når slike måtte oppstå? Har Justisdepartementets Lovavdeling uttalt seg om de lovtekniske spørsmål i saken?

Svar på dette brevet kan sendes direkte til Arbeids- og sosialkomiteen, ved komitésekretær Berit Skovly.