2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Arne L. Haugen og Lise Wiik, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Petter Løvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder Brekk, og fra Venstre, Gunn Berit Gjerde, viser til Ot.prp. nr. 25 (2006-2007), med forslag til ny reindriftslov.
Komiteen viser til at gjeldende reindriftslov, som er fra 1978, var gjenstand for revisjon i 1996. Bestemmelser om styring, forvaltning og interne forhold ble den gang viet liten oppmerksomhet.
Komiteen viser til at til grunn for lovforslaget ligger bl.a. utredning fra Reindriftslovutvalget avgitt 15. mars 2001 (NOU 2001:35). På veldig mange punkter har Regjeringen valgt å følge opp lovutvalgets forslag.
Komiteen viser også til at Regjeringen har valgt å følge utvalgets forslag om å ta mest mulig inn i loven, og i liten grad forutsatt regulering ved forskrift. Komiteen støtter dette, og er enig i de prinsipper og vurderinger som er lagt til grunn når det gjelder valg av lovteknisk løsning.
Komiteen viser til at departementet har hatt flere konsultasjonsmøter med Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) under arbeidet med ny lov. Det har også vært avholdt to åpne komitéhøringer om lovforslaget; en i Alta og en i Oslo. Komiteen har merket seg at både Sametinget og representanter for reindriftsnæringen under høringen har bedt om at ILO-konvensjonen må inkorporeres i loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens vurdering av at en slik henvisning ikke bør inntas i loven, og støtter de synspunkter som er fremsatt i denne forbindelse.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er for øvrig tilfreds med at det i de avholdte konsultasjonene har vært stor grad av enighet om andre sentrale forslag i loven.
Dette flertallet viser til at et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i 2001. Utvalget skal utrede spørsmålene omkring den samiske befolkningens rettslige stilling når det gjelder retten til, og disponering og bruk av, land og vann i de samiske områdene utenfor Finnmark fylke. Særlig skal reindriftens arealbruk og rettigheter vurderes. Dette flertallet viser til at det til grunn for fastsettelsen av Reindriftslovsutvalgets mandat har ligget en forutsetning om at de mer grunnleggende rettighetsspørsmål skal vurderes av det nye samerettsutvalget.
Dette flertallet viser videre til at de foreslåtte endringene i reindriftsloven må sees i sammenheng med Regjeringens og Stortingets målsettinger for reindriftspolitikken om en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Reindriften er avhengig av biologiske ressurser, og bruken av disse må være bærekraftige i et langsiktig perspektiv. Dette flertallet er enig i prinsippet om at det i stor grad bør legges til rette for et næringsmessig selvstyre, dersom det kan kombineres med ovennevnte hensyn, og regler som gjør det mulig for myndighetene å ivareta sitt ansvar på dette området. Det vises i denne forbindelse til at staten bl.a. har en overordnet plikt til å påse at reintallet ikke overstiger ressursgrunnlaget.
Komiteen viser til at siidaer, som har fått en sentral plass i loven, er en geografisk og sosial gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap på et bestemt areal.
Komiteen viser til at i motsetning til i dagens lov, får siidaene nå en rolle i bestemmelsene om intern organisering. Dette gjelder både i forhold til distriktsstyring ved at siidaene skal ha representanter i distriktsstyret, samt beitebrukregler (herunder reintallet) som distriktsstyret skal utarbeide i samråd med siidaen. Videre er siidaens beitegrunnlag utgangspunkt for fastsettelsen av reintallet. Når det gjelder etablering av nye siidaer, skal siidaen avgjøre om dette skal skje.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler Regjeringens syn på at det naturlige utgangspunktet er at reindriften selv regulerer tilgangen til næringen, og at det i de fleste tilfeller vil ligge en effektiv begrensning i kravet om enstemmighet. En forutsetning er likevel at det er fastsatt ytre rammebetingelser for reindriften i form av et øvre reintall for siidaen.
Flertallet vil understreke betydningen av at motorisert ferdsel eller flyging inn i områder som er fredet i medhold av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at reindriftsavtalen må avvikles, da denne er med på å skape usunne tilstander i reindriftsnæringen. Offentlig støtte til hold av rein bidrar til å øke reintallet, noe som har resultert i de tilstander vi nå ser i reindriftsnæringen. En gradvis avvikling av all offentlig støtte til reindriftsnæringen vil bidra til at næringen igjen kommer i balanse. Disse medlemmer mener at det må utredes om det er mulig å omlegge reindriften til stasjonær reindrift og om en slik omlegging kan bidra til å sikre økologisk balanse, bedre økonomi for reindriftsnæringen og bedre dyrevelferd. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en omlegging til stasjonær reindrift i Vest-Finnmark."
Disse medlemmer er på generelt grunnlag skeptiske til i hvilken grad næringen selv er i stand til å utøve det selvstyret som loven legger opp til. Reindriftsnæringen er liten, og den har sterke historiske tradisjoner. Det er også et omfattende slektskap mellom utøverne, noe som kan føre til inhabilitet og favorisering av enkelte utøvere i næringen. Dette kan igjen føre til anspente situasjoner og liten troverdighet for distriktsstyrene i gjennomføringen av pålegg overfor utøverne. Det er derfor viktig at Regjeringen følger denne situasjonen nært.
Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen må innta en restriktiv holdning når det gjelder å utbetale erstatning for tap av rein på beite. Tap av rein vil bidra til å redusere antall rein. Det er også god grunn til å stille spørsmål ved om det antall tapte rein som innrapporteres er et reelt tall, og hvor mye av dette som skyldes tap på grunn av rovdyr. Disse medlemmer mener at årsaken til tap av rein like gjerne kan skyldes et høyt antall dyr og manglende beitegrunnlag og derved mange svake dyr. Dette er et tap som næringen selv må ta ansvar for. Disse medlemmer mener at når det skal gis erstatning for tap av rein på grunn av rovvilt, skal man være helt sikker på at det er rovvilt som har forårsaket tapet. Uten slike klare retningslinjer vil det være muligheter for at Staten gir erstatning for tap av rein hvis død ikke er forårsaket av rovvilt. Disse medlemmer mener at FOR 2001-05-04 nr. 468 § 8 - Øvrige omstendigheter som tilsier rovvilttap - gir mulighet for at det kan utbetales erstatning som ikke har stor nok sannsynlighet for at tapet skyldes rovvilt, og derfor at § 7 er god nok hjemmel for konstatering av erstatningsgrunnlag. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fjerne § 8 i FOR 2001-05-04 nr 468: Forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991-1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om reindrift innen våren 2008."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at loven, også utenfor det samiske reinbeiteområdet, skal legge til rette for økologisk bærekraft.
Flertallet viser videre til at det under høringen kom inn forslag om at reindriften også utenfor det samiske reinbeiteområdet skal legge til rette for også økonomisk bærekraft, og at reindriften også i disse områdene skal ha basis i lokal kultur. Dette bør reflekteres i lovens ordlyd. Flertallet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en tilføyelse i § 1 tredje ledd for å ivareta disse forhold, og fremmer følgende forslag:
"§ 1 tredje ledd skal lyde:
Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene med basis i lokal kultur og tradisjon i de områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift etter reglene i § 8."
Komiteen viser til at lovforslaget ikke inneholder henvisninger til dyrevelferd, og støtter innspill fra Dyrevernalliansen under høringen om at dette bør poengteres også i reindriftsloven. På denne bakgrunn foreslås det at en tilleggsformulering tas inn i § 1, som et nytt fjerde ledd. Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Både i og utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein".
Komiteen viser til at det i dag utøves samisk reindrift i det vesentlige i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (Trollheimsloven) og Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal og Valdres utøves det reindrift i regi av bygdefolk, som er organisert som andelslag (tamreinlag). Komiteen er kjent med at reindriften står overfor forskjellige utfordringer i de forskjellige geografiske områdene, f.eks. har man andre utfordringer i Finnmark enn i områder lenger sør i landet.
Komiteen vil peke på at den såkalte trollheimloven gjelder for et større område enn bare Trollheimen. For å forebygge misforståelser foreslår flertallet derfor at man taler om "Trollheimen og omegn". Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 2 andre ledd skal lyde:
For reindrift i Trollheimen og omegn gjelder reglene i lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal."
Når reindriftsutøvere i et distrikt på særskilt grunnlag har rett til å bruke beiter i et annet distrikt, kan man etter komiteens flertalls, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiets, mening ikke kreve at det i tillegg foreligger rettskraftig dom for forholdet eller at det foreligger en avtale om det med alle berørte siidaer. Flertallet foreslår derfor at man sløyfer siste punktum i § 42 tredje ledd, som heller ikke var med i utvalgets lovforslag. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"§ 42 tredje ledd skal lyde:
Distriktsinndelingen er ikke til hinder for samarbeid mellom reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrensene, så sant et slikt samarbeid ikke går ut over andre reindriftsutøveres rettigheter. Distriktsinndelingen er heller ikke til hinder for bruk av beiter i annet distrikt når dette følger av særskilt rettsgrunnlag."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"§ 42 tredje ledd skal lyde:
Distriktsinndelingen er ikke til hinder for samarbeid mellom reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrensene, så sant et slikt samarbeid ikke går ut over andre reindriftsutøveres rettigheter. Distriktsinndelingen er heller ikke til hinder for bruk av beiter i annet distrikt når dette følger av særskilt rettsgrunnlag. Med særskilt rettsgrunnlag menes rettskraftig dom eller avtale som omfatter alle berørte siidaer."
Disse medlemmer er sterkt bekymret for situasjonen innen reindriftsnæringen, og da spesielt innen reindriftsnæringen i Finnmark. Etter disse medlemmers oppfatning er reintallet, spesielt i Vest-Finnmark, altfor høyt og det må iverksettes kraftige tiltak for å få redusert dette betydelig. Det er usikkert hvor høyt reintallet egentlig er i dag, da det fremkommer motstridende opplysninger om dette. Reintallet i dette området må ikke overstige 60 000 dyr, og det må snarest iverksettes tiltak som gjør at man kan nå dette målet i løpet av kort tid. Det er også uklart om det er noen evne og vilje i reindriftsnæringen til selv å gjøre noe med dette. Derfor må staten ta et betydelig ansvar for at en reduksjon kan gjennomføres. Problemstillingen om et for høyt reintall har vært tatt opp en rekke ganger tidligere, men uten at det fra verken statlige myndigheter eller fra næringen selv har blitt vist noen evne til å håndtere dette. Disse medlemmer kan ikke se hvordan den nye reindriftsloven skal håndtere denne problemstillingen og mener at det fra statens side må iverksettes langt hardere tiltak for å få reintallet ned på et nivå som bidrar til økologisk balanse i områder som i dag er truet. Reindriftsnæringen er etter disse medlemmers oppfatning ikke i stand til selv å redusere reindriftstallet. Staten må derfor fastsette det maksimale reintallet i hvert enkelt reinbeitedistrikt, slik at reintallet kommer i balanse i forhold til økologi og dyrevernmessige hensyn. Det må heller ikke over reindriftsavtalen utbetales offentlig støtte til flere rein enn det maksimale antall rein som er fastsatt for hvert enkelt reinbeitedistrikt. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"§ 42 nytt fjerde ledd skal lyde:
Departementet fastsetter maksimalt antall rein for hvert enkelt reinbeitedistrikt. Distriktsstyret fordeler distriktets reintall mellom hver enkelt siida."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at en av de mest sentrale endringene i lovforslaget er knyttet til ressursforvaltning. Reindriften er en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur, noe som innebærer at statlige myndigheter har et ansvar for at reindriftsnæringen opprettholdes på et bærekraftig nivå.
Komiteen er opptatt av at ressursgrunnlaget for videre bruk og høsting bevares, og at økosystemer og artsbestander i naturlige omgivelser ivaretas for fremtiden.
Etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin oppfatning støtter de foreslåtte lovendringene opp om dette.
Flertallet viser til at Stortinget ved flere anledninger har påpekt det ansvar som staten har i forhold til utvikling av en bærekraftig reindrift, noe som blant annet har kommet til uttrykk både ved behandlingen av de årlige reindriftsavtaleproposisjonene og statsbudsjettene. Flertallet viser også til at Riksrevisjonen, i Dokument nr. 3:12 (2003-2004), har påpekt at det ikke var satt tilstrekkelige rammebetingelser i reindriftsloven som hindrer konkurranse om beitene.
Flertallet har merket seg at Regjeringen har vært opptatt av at bestemmelsene i reindriftsloven skulle utformes på en slik måte at det både legges til rette for økt indre selvstyre i reindriften, samtidig som at staten kan ivareta sitt overordnede ansvar på en god måte. Flertallet deler dette synet.
Komiteen viser til at i de tilfeller der antallet sommersiidaer er over syv, kan det være situasjoner der ordningen med loddtrekning er lite hensiktsmessig. Det bør derfor åpnes for at Reindriftsstyret i helt spesielle tilfeller kan fastsette at det skal være mer enn syv medlemmer av styret. Av hensyn til styrets effektivitet mener komiteen at 11 medlemmer uansett må være et maksimum. Dersom antallet siidaer likevel overstiger antallet styremedlemmer, skal man trekke lodd eller la styrevervene gå på omgang. Komiteen foreslår at det foretas en tilføyelse i tredje ledd i § 43, og fremmer derfor følgende forslag:
"§ 43 tredje ledd skal lyde:
Hvis særlige grunner tilsier det, kan Reindriftsstyret fastsette at styret skal ha inntil 11 medlemmer. Hvis sterke grunner foreligger, kan Reindriftsstyret bestemme at en sommersiida som er vesentlig større enn gjennomsnittet i distriktet, skal ha sterkere representasjon i styret enn det som følger av reglene i annet ledd. Denne sommersiidaen kan imidlertid ikke ha flertall i styret.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser ellers til at likestillingspolitiske prinsipper bør tas med også i denne vurderingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at det ved oppnevning av områdestyrene bør legges vekt på å ivareta behovet for tilstrekkelig næringsmessig kompetanse.
Komiteen viser til at alle tamreinlagene i dag er underlagt Områdestyret i Sør-Trøndelag/Hedmark. Komiteen viser videre til innspill som kom inn under høringen om at også Oppland fylkeskommune bør oppnevne en representant til områdestyret, som kan representere lokal tilhørighet og kunnskap knyttet til tamreinlagenes virksomhet. Komiteen støtter dette, og ber Regjeringen bidra til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dagens lov både er mangelfull og uklar i forhold til sanksjonsmuligheter. Sanksjonsreglene i ny lov innebærer en betydelig forbedring på dette området. De nye sanksjonsreglene, kombinert med reglene om hvordan et for høyt reintall skal reguleres, gjør etter flertallets syn at man får et langt bedre verktøy for å få redusert et for høyt reintall enn det dagens lov gir. Flertallet er kjent med at det foreligger grunnleggende og prinsipielle forskjeller mellom Sametinget og departementets syn på statens muligheter for ressurskontroll, noe som også fremkom under komitéhøringen i Stortinget. Flertallet støtter Regjeringens syn på at det må etableres regler for effektiv kontroll fra myndighetenes side mht. reintall. Etter flertallets oppfatning medfører reglene om hvordan et for høyt reintall skal reduseres, en vesentlig forbedring i forhold til dagens lov.
Komiteen viser til at det under høringen er stilt spørsmål ved om politiet bør få vedtakskompetanse direkte i reindriftsloven til å gripe inn overfor ulovlige forhold i reindriftsnæringen, i tråd med gjeldende reindriftslov § 24. Komiteen viser til Regjeringens begrunnelse for ikke å følge opp dette i denne omgang, jf. statsrådens brev til næringskomiteen datert 16. april 2007, som er vedlagt denne innstillingen. Det vises også til at politiet allerede har tilstrekkelig hjemmel for en inngripen i eventuelle ulovlige forhold, jf. politiloven § 7 første ledd nr. 3.
Komiteen vil, i forhold til Regjeringens forslag, foreslå en tilføyelse om telling av rein og kontroll av reintall i § 81. Som ledd i ressursforvaltningen vil det være nødvendig å ha en mulighet til å foreta offentlig kontrollerte reintellinger. Det må derfor kunne gis nærmere bestemmelser om telling av rein, slik også dagens lov gir adgang til gjennom § 19 tredje ledd annet punktum og § 33. En adgang til å gi bestemmelser om telling av rein har også vært forutsatt fra Regjeringens side, men det er for komiteen opplyst at Regjeringen har lagt til grunn at slike bestemmelser kan forankres i § 81 i forslaget. For ikke å etterlate noen tvil om at det også med hjemmel i ny lov skal kunne gjennomføres telling av rein og kontroll av reintall, har komiteen sett det som hensiktsmessig at dette presiseres særskilt i den generelle forskriftshjemmelen.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"§ 81 Forskrifter skal lyde:
Departementet kan fastsette nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lov, herunder om telling av rein og kontroll av reintall."