Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Regjeringen legger med dette fram forslag til ny reindriftslov.

Det foreslås endringer i forhold til dagens rettstilstand når det gjelder de interne forhold i næringen. Bestemmelsene i reindriftsloven av 1978 vedrørende dette har stort sett stått uendret siden loven trådte i kraft 1. juli 1979. Endringene i reindriftsloven må ses i forhold til Regjeringens og Stortingets overordnede mål for reindriftspolitikken, dvs. en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig reindrift. En viktig premiss for arbeidet med lovforslaget har vært at reindriften er avhengig av de biologiske ressursene, og at bruken av disse må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Forslagene til endringer i loven er utformet på en slik måte at den bedre støtter opp om disse målene. I dette ligger en lovmessig ramme som sikrer større grad av internt selvstyre i næringen. Etter Regjeringens vurderinger er dette nødvendig for å få bedre måloppnåelse.

Til grunn for forslaget ligger utredning fra Reindriftslovutvalget avgitt 15. mars 2001 (NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven), uttalelser i høringen, synspunkter framkommet under de gjennomførte konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), samt generelle rettspolitiske føringer.

Departementet har, i tråd med Reindriftslovutvalgets forslag, lagt vekt på kulturen og tradisjonene innenfor reindriften så langt dette har vært forenlig med de hensyn en reindriftslov skal ivareta. Det arbeidsmessige fellesskapet "siida" har fått en sentral plass, og foreslås å erstatte dagens driftsenhetsbegrep. Det foreslås åpnet en adgang til å etablere sideordnet rekrutteringsandel for å gi mulighet for smidige generasjonsoverganger. Videre har det vært lagt vekt på å sikre et grunnlag for den enkelte reindriftsutøvers rettssikkerhet.

Departementet har hatt fokus på likestillingsmessige spørsmål. Norges forpliktelser i henhold til FNs kvinnekonvensjon, som nå er vedtatt inkorporert i norsk rett, har vært lagt til grunn.

Ordningen med reinbeitedistrikter foreslås videreført, men distriktsstyret rendyrkes som et privatrettslig organ. Utarbeidelse av bruksregler for distriktet blir en av distriktsstyrenes viktigste oppgaver. Bruksreglene skal gi nærmere bestemmelser om forvaltning av distriktets ressurser hvor bestemmelser om beitebruk og reintall vil være særlig viktig.

En hovedtanke med forslaget er at reindriften i utgangspunktet ikke skal behøve å være gjenstand for myndighetenes oppmerksomhet gjennom offentligrettslige reguleringer og vedtak. De private aktører må selv forventes å kunne finne fram til fornuftige og langsiktige løsninger. I den forbindelse foreslås det en bestemmelse om utenrettslig konfliktløsning ved mekling.

Ressursgrunnlaget og hensynet til øvrige samfunnsinteresser vil likevel kunne kreve tiltak fra myndighetenes side fordi det ut fra omstendighetene må anses som et offentlig anliggende. Det samme vil kunne være tilfellet der hvor den interne samhandling i reindriften ikke fungerer, og man står overfor situasjoner som ikke kan løses uten myndighetenes mellomkomst. Det er utformet sanksjonsbestemmelser som etter omstendighetene skal kunne nyttes i ulike situasjoner.

Når det gjelder organiseringen av den offentlige forvaltning på området, foreslår departementet at dagens ordning videreføres inntil videre. På denne bakgrunn er det også hensiktsmessig å utsette spørsmålet om opprettelse av et eget reinoppsyn.

Det er foretatt en redaksjonell gjennomgang og opprydding i loven. Dette har ført til at departementet, i tråd med utvalgets forslag, har funnet det mest hensiktsmessig å fremme forslag om en ny lov. Lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49 forutsettes dermed opphevet fra ikrafttredelsestidspunktet for den nye loven.

Et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i 2001. Utvalget skal utrede spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til, og disponering og bruk av land og vann, i de samiske områdene utenfor Finnmark fylke. Særlig skal reindriftens arealbruk og rettigheter vurderes. Det har til grunn for fastsettelsen av Reindriftslovutvalgets mandat ligget en forutsetning om at de mer grunnleggende rettighetsmessige spørsmål skal vurderes av det nye samerettsutvalget.

Stortinget vedtok finnmarksloven i 2005. Etter departementets vurdering får bestemmelsene i finnmarksloven ikke i noen særlig grad betydning for de forhold som omhandles i denne proposisjonen.

I arbeidet med ny lov har departementet hatt flere konsultasjonsmøter med Sametinget og NRL. Etter Regjeringens syn har konsultasjonene vært både omfattende og uttømmende. Det redegjøres nærmere for innholdet i konsultasjonene i proposisjonen.

I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 1998/1999 fremmet NRL krav om nedsetting av en reindriftslovkommisjon for en generell gjennomgang av reindriftsloven. I de påfølgende drøftelser ble man enige om å igangsette et revisjonsarbeid for så vidt gjaldt bestemmelser vedrørende styring, forvaltning og interne forhold i næringen. Det ble forutsatt at mer grunnleggende rettighetsmessige spørsmål skulle behandles av et nytt samerettsutvalg. 5. november 1998 nedsatte Landbruksdepartementet et lovutvalg som avgav sin utredning 15. mars 2001. Utredningen er trykket som NOU 2001:35.

Reindriftslovutvalgets utredning ble ved Landbruksdepartementets brev av 1. mars 2002 sendt på høring. Landbruksdepartementet tok for sin del også opp et spørsmål om loven burde inneholde en særskilt bestemmelse om overordnet myndighets instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang i forhold til underordnete myndigheter og vedtak fattet av disse.

Etter avtale med departementet behandlet Sametinget saken etter at øvrige høringsuttalelser forelå. Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslagene. Mange presiserer at loven må legge et grunnlag for en forsvarlig ressursforvaltning. Forslaget om overføring av forvaltningsoppgaver på regionalt nivå til fylkesmannen blir stort sett avvist av reindriftsnæringen og Sametinget. Andre vurderer forslaget positivt.

Avtale om prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble ved kongelig resolusjon 1. juli 2005 stadfestet at skal gjelde for hele statsforvaltningen. Revisjon av ny reindriftslov faller klart innenfor de saker som det skal konsulteres om.

Det er avholdt totalt syv konsultasjoner etter Regjeringens tiltredelse. I tillegg har det vært kontakt på administrativt nivå. Etter hvert ble forslag til lovtekst lagt fram som grunnlagsmateriale for konsultasjonsmøtene. Etter at konsultasjonene var ferdig avsluttet i juni 2006, utarbeidet departementet et nytt lovutkast som ble oversendt Sametinget for behandling i Sametingets plenum. NRL ble også gitt anledning til å komme med sine merknader til siste utkast. Et proposisjonsutkast ble ferdigstilt etter at lovutkastet var behandlet av Sametingets plenum, og deretter sendt på departementshøring. Det er Regjeringens holdning at konsultasjonsprosedyrene ikke innebærer at selve lovproposisjonen skal være gjenstand for konsultasjoner. Det er selve lovteksten som det skal konsulteres om. Sametinget har ytret ønske om å få seg forelagt mer materiale, og særlig merknadene til loven. Etter departementets vurdering hadde Sametinget det grunnlag som skulle til for at saken kunne forberedes for politisk behandling.

Et sentralt punkt som det har vært uenighet om, er statens muligheter for ressurskontroll.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140 000 km2.

Den samiske reindriften er administrativt delt inn i 6 reinbeiteområder. Disse er Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder. Det foregår også samisk reindrift i Trollheimen. Reindriften her har sitt særlige rettsgrunnlag i form av avtaler med grunneierne og ekspropriasjonsvedtak.

De samiske reinbeiteområdene er delt inn i reinbeitedistrikter. Ved utgangen av driftsåret 2005/2006 var det totalt 82 reinbeitedistrikter, fordelt på 72 sommer- og helårsbeitedistrikter og 10 distrikter som brukes til vår-/høst- og vinterbeiter. De siste årene har det totalt vært ca. 110 sommersiidaer og ca. 150 vintersiidaer.

Siidaene omfatter én eller flere driftsenheter. Innenfor hver driftsenhet er det som oftest flere reineiere med hvert sitt reinmerke. Det var totalt 578 driftsenheter i næringen per 31. mars 2005, hvorav 9 enheter var registrert uten rein. I overkant av 2 850 personer er tilknyttet disse driftsenhetene. Hovedtyngden av den samiske reindriften finnes i Finnmark, med 417 driftsenheter og drøyt 2 100 personer per 31. mars 2005.

Ved utgangen av driftsåret 2004/2005 var det i næringen totalt registrert ca. 232 000 rein i vårflokk (før kalving), hvor over 70 pst. var hjemmehørende i Finnmark. Reineierne oppga at ca. 18 000 av de merkede kalvene (ca. 15 pst.) og ca. 20 000 voksne dyr (ca. 9 pst.) gikk tapt i løpet av driftsåret 2004/2005. Reineierne leverte totalt ca. 88 000 dyr til slakteri, tilsvarende en totalproduksjon på 9,0 kg per rein i vårflokk.

Parallelt med reintallsøkningen på 1970- og 1980-tallet, men også videre utover 1990-tallet, ble det dokumentert en sterk reduksjon i lavbeitene i Finnmark, og da særlig på vår- og høstbeitene. Foreløpige resultater fra de siste undersøkelsene på Finnmarksvidda viser at i områder med høy beitebelastning er lavbeitene fortsatt slitt, mens i områder med relativt lavere reintetthet har lavbeitene tatt seg opp.

I de senere årene har rovdyrtapene i mange områder ligget på et fra næringen sett uakseptabelt høyt nivå. Det er en stor utfordring for næring og ansvarlige myndigheter å finne løsninger som reduserer rovdyrtapene, og som sikrer en opprettholdelse av den tradisjonelle nomadiske reindriften.

Reinbeitearealene er under et stadig press fra and­re arealbrukere. Forholdet til annen utnyttelse av utmarksarealer blir derfor lett konfliktfylt.

Reindriftsrettens geografiske utstrekning er et tema som særlig har stått sentralt i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde de senere år. Riast Hylling og Femunden reinbeitedistrikter har siden fremmet søknader om ekspropriasjon av beiterett for rein i de områder som er omfattet av henholdsvis Høyesteretts avgjørelse i Aursundensaken og i Korssjøfjellsaken. Som en oppfølging av ekspropriasjonssøknadene har Landbruks- og matdepartementet oppnevnt et bredt sammensatt forhandlingsutvalg som forhandler med de berørte grunneierne om reinbeiteavtaler i de aktuelle områdene.

Reindriften som særskilt og tradisjonell samisk næring og kulturform bygger på sedvane og bruk i alders tid, og har særskilt rettslig vern, jf. Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter.

Det er i dag anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig av loven, basert på den bruk som har vært utøvd i de områder reindrift har foregått fra gammel tid. Loven konstituerer ikke reindriftsretten, men gir en nærmere beskrivelse av innholdet i disse rettighetene, samt en regulering og styring av utøvelsen. I Høyesteretts plenumsdom i den såkalte Selbusaken konstaterte Høyesterett at reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk. Det er videre gjennom rettspraksis fastslått at reindriftssamenes rettigheter nyter ekspropriasjonsrettslig vern.

I 1999 ble lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) vedtatt. For reindriften er det særlig artikkel 27 som har betydning fordi den berører vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, herunder rettsvernet for samisk reindrift. Denne artikkelen, sammen med ILO-konvensjonens bestemmelser, er med på å sette begrensninger for hvilke inngrep og tiltak som kan foretas overfor reindriften.

Reindriftslovutvalget tar i sin utredning blant annet opp det forhold at bestemmelsene i 1978-loven som gjelder de interne forhold i reindriften, er utformet slik at det er et stort rom for skjønn i avgjørelsen av de enkelte spørsmål. Loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er distriktsstyret, områdestyret, Reindriftsstyret eller departementet, står temmelig fritt til å organisere reindriften på den måten som stemmer med den til enhver tid rådende politikk. Det er f.eks. opp til myndighetene innenfor lovens rammer og formål å avgjøre distriktsinndeling, tildeling av driftsenheter og reintall osv. basert på vurderinger om hva som finnes hensiktsmessig og forsvarlig.

Videre pekes det på at det er få regler i loven som sier direkte noe om rettigheter og plikter reineierne imellom. Loven kan gi inntrykk av at det er først gjennom vedtak av myndighetene i konkrete saker at reineierne har plikt til å overholde lover og regler.

En hovedinnvending mot dagens lov har således vært at den i for stor grad har en "norsk" innfallsvinkel og at den ikke fungerer på en tilfredsstillende måte i en reindriftssamisk kontekst. Behovet for lovendringer knytter seg slik til et behov for å utforme bestemmelser for de interne forhold i reindriften som treffer bedre enn gjeldende lov. Videre er det behov for visse endringer ut fra likestillingsmessige betraktninger. Etter departementets syn må forvaltningsspørsmålene ses i forbindelse med en mer generell avklaring av spørsmålet om Sametingets myndighet og innflytelse.

Dagens lov avspeiler ikke i tilstrekkelig grad de rettigheter utøverne har i forhold til hverandre. En oppfatning om at alle innenfor næringen har de samme rettigheter til bruk av det tilgjengelige reinbeite­areal, og at det er opp til forvaltningsorganenes frie skjønn å foreta de inndelinger og begrensninger som er nødvendige for å få en velordnet reindrift, er ikke i samsvar med hvordan utøverne selv oppfatter de interne forhold. Reglene må derfor ta utgangspunkt i de tradisjoner og sosiale strukturer som næringen hviler på, og forankre rettigheter og plikter til disse. Myndighetenes rolle vil med dette kunne bli noe annerledes enn det som er forholdet i dag.

Utvalget har sett det som svært viktig å gi siidaen en mer fremtredende plass i lovgivningen. Utvalget vil videre beholde distriktsordningen, dog slik at distriktsstyret ikke lenger skal ha offentligrettslige oppgaver. Likeledes vil utvalget beholde ordningen med en ansvarlig enhet. En stor utfordring har vært å utforme regler som skaper sammenheng mellom ansvarlig enhet, siida og distriktsorganisering. Får man ikke til en slik sammenheng, vil man fortsatt få problemer med ressursforvaltningen. Lovutvalget har sett det som nødvendig med en redaksjonell revisjon av 1978-lovens oppbygging, og kommet til at en revisjon bør munne ut i forslag til en ny reindriftslov. Det er bare de regler som omfattes av utvalgets mandat, som innholdsmessig er blitt vurdert av utvalget.

Utvalget mener videre at tilskuddsordningen må gjennomgås nærmere for å skape større rettssikkerhet for den enkelte reineier, og at det i tillegg er nødvendig med kunnskap om samisk reindrift hos de myndigheter som skal treffe avgjørelser av betydning for reindriften.

Etter reindriftssamisk forståelse innebærer det å kalle noe for en siida at det eksisterer en reinflokk, at reinflokken holdes samlet og at det foregår aktiv gjeting/vokting, og at det i alminnelighet deltar en eller flere reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet. Siidaen er ikke bare et arbeidsfellesskap, men også det sentrale grunnlag for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene.

Utvalget har foreslått regler som tar hensyn til så vel sommersiida som vintersiida. I de foreslåtte reg­lene for distriktsstyret er det forutsatt at alle sommersiidaene (geasseorohat) skal ha hvert sitt medlem i styret. Distriktsstyret vil lage regler for beitebruken. Disse beitebruksreglene må bygge på den tradisjonelle bruken av arealene mellom de ulike siidaer, så vel sommersiidaer som vintersiidaer. Siidaen og ikke distriktet vil være utgangspunktet ved fastsettelsen av reintall. Gjennom etablering av såkalte siidaandeler er det utøverne innenfor siidaen som avgjør hvor mange ansvarlige utøvere det skal være i siidaen.

Utvalget foreslår at dagens ordning med driftsenhet skal opphøre og erstattes med "siidaandel".

Det skal være vid adgang til å eie rein for den som hører til den reindriftssamiske befolkning. Man må samtidig vite hvem som er ansvarlig utøver. Ansvarsforholdet for at fastsatte reintall og beitetidsbestemmelser faktisk blir overholdt, må være entydig i loven. Man kommer derfor ikke utenom å knytte ansvarsforholdet til enkeltpersoner.

Utvalget foreslår at dagens innehavere av drifts­enheter blir ledere for en siidaandel. Skal nye siidaandeler opprettes, forutsettes enighet mellom lederne for siidaandeler innenfor siidaen. Et vilkår for å opprette nye siidaandeler må dessuten være at det ikke skjer noen økning i det reintall som er fastsatt for siidaen. Når det her siktes til siidaen, tas utgangspunktet i sommersiidaen. Den ansvarlige leder for en siidaandel skal kunne overføre lederansvaret til en som kan drive videre etter ham eller henne.

Utvalget foreslår at lederen for en siidaandel skal kunne etablere en sideordnet rekrutteringsandel, der en person fra den yngre generasjon utpekes som leder. Slik sideordnet rekrutteringsandel kan først etab­leres når lederen for den ordinære siidaandelen er fylt 50 år. Utvalgets flertall, alle unntatt én, foreslår at det bare kan etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver siidaandel. Der flere barn er aktive i reindriften, må foreldrene velge hvem som skal få rekrutteringsandel.

Utvalget foreslår å videreføre dagens regler om reinmerke, men slik at regler som i dag står i forskrifter, blir inntatt i selve loven. Utvalget foreslår at det bare skal være én frist for merking, og den settes til 31. mai året etter at dyret er født.

Distriktsstyrets rolle i dag som både et privatrettslig og offentligrettslig organ skaper etter utvalgets oppfatning problemer. Faren for inhabilitet har også fått Sivilombudsmannens oppmerksomhet. De uklare reglene om distriktsstyrets myndighet skaper et grunnlag for at et flertall i distriktet kan misbruke sin posisjon til å fremme egne interesser på tvers av distriktets felles interesser.

Det bør fortsatt være et styre for distriktet som består av reineierne i distriktet. Styret bør være et privatrettslig organ, med myndighet til å bestemme en rekke forhold innad i distriktet, forhold som har betydning for ressursforvaltningen og vern av beitene. Forhold som vedrører den enkeltes drift faller imidlertid utenfor distriktsstyrets myndighet. Distriktsstyret vil være underlagt en viss kontroll fra det offentliges side.

Et viktig virkemiddel for å sikre at også mindretallets interesser blir ivaretatt, er regler som sikrer de ulike siidaer representasjon i styret. Distriktsstyret skal forvalte de felles ressurser som distriktet rår over, og da må man sikre at de ulike beiteområdene i distriktet blir representert i styret over tid. Valget skjer derfor med utgangspunkt i den gruppen av siidaandeler som er sammen på geasseorohat (sommerbeite). Utvalget er delt når det gjelder de nærmere reg­ler for valg til distriktsstyret. Flertallet foreslår at valg skjer med utgangspunkt i sommersiidaen.

En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil etter utvalgets oppfatning være å utarbeide bruksregler. Særlig viktig er reglene om beitebruk og reintall. Reglene om beitebruk forutsettes å bygge på den tradisjonelle bruk av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Utvalget mener at fastsettelsen av reintallet må ta utgangspunkt i siidaen og det beite­areal den disponerer. Etter utvalgets forslag skal det øvre reintallet fastsettes for sommersiidaen.

Et samlet utvalg mener at det er nødvendig å foreta endringer i forvaltningsordningen. Utvalgets flertall, alle unntatt ett medlem, foreslår en forvaltningsmodell der fylkesreindriftsstyret med fylkesmannen som sekretariat, har forvaltningsansvaret på regionalt nivå. På nasjonalt nivå skjer forvaltningen under ledelse av Reindriftsstyret med et sentralt forvaltningsapparat - Statens reindriftsforvaltning - som sekretariat. Forslaget innebærer en videreføring av dagens Reindriftsstyre med Reindriftsforvaltningen i Alta. Reindriftsstyrets representanter oppnevnes av reineierne selv, Sametinget og departementet. Et flertall av medlemmene skal være reineiere. Departementet vil fortsatt være overordnet organ for reindriftsforvaltningen med ansvar for reindriftslovgivningen, og for at Regjeringens politiske målsettinger blir ivaretatt gjennom lov- og forskriftsarbeid. Departementet vil fortsatt ha myndighet til å instruere Reindriftsstyret i enkeltsaker, eventuelt selv treffe vedtak i kraft av overordnet organ i forvaltningslovens forstand. Utvalget mener videre at Sametinget må ha en sentral rolle i den nasjonale reindriftspolitikken. Som ledd i dette bør Sametinget delta i arbeidet med utarbeidelse av forskrifter i henhold til reindriftsloven.

Mindretallet, ett medlem, foreslår opprettholdt dagens ordning med områdestyrer og reindriftskontorer, og ønsker ikke forvaltningen lagt til fylkesmannen. Etter mindretallets forslag bør Sametinget få forvaltningsansvaret, og reindriftsforvaltningen i Alta vil i så fall bli etablert som et fagkontor under Sametinget.

Utvalget foreslår etablert et eget reinoppsyn underlagt Statens naturoppsyn, og at det etableres en egen meglingsordning.

Sanksjonsreglene i 1978-loven er etter utvalgets oppfatning uklare. Dette innebærer at utøverne ikke vet hva de kan risikere ved brudd på lovens regler eller vedtak truffet av myndighetene, og at forvaltningen er usikker på hvordan vedtak skal følges opp. Forutsetningen for at myndighetene skal gripe inn med sanksjoner, er at det foreligger en offentlig interesse som tilsier at konflikten ikke bør overlates til privat rettshåndhevelse eller mangel på sådan.

Dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser eller vedtak, kan myndighetene etter utvalgets forslag utferdige nødvendige pålegg for å bringe den ulovlige virksomheten til opphør. Det foreslås innført en hjemmel for å nytte tvangsmulkt, og videre en bestemmelse om avgift ved brudd på beitebruksreglene. Det fremmes også forslag om hjemmel for å utferdige forelegg. Dersom andre virkemidler ikke anses formålstjenlige, kan det fattes vedtak om tvangstiltak. Det foreslås at de organer som har hjemmel til å fatte tvangsvedtak, også skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse overfor namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Lovutvalgets forslag har vært utgangspunkt for departementets arbeid med proposisjonen og de konsultasjoner som har vært ført med Sametinget og NRL. Departementet har valgt å holde seg til de avgrensninger som lå i utvalgets mandat. Departementet er innforstått med at Samerettsutvalgets arbeid kan gjøre det nødvendig å vurdere nye endringer i reindriftsloven. Når Samerettsutvalgets forslag foreligger, vil departementet komme tilbake til spørsmålet om forholdet til reindriftsloven og oppfølging av de områder som ikke er gjenstand for revisjon nå. Reindriftslovutvalgets forslag når det gjelder den offentlige forvaltningen er ikke vurdert i denne omgang. Departementet er enig i utvalgets prinsipper og vurderinger når det gjelder valg av lovteknisk løsning.

Departementet ser det som viktig og nødvendig at samisk kultur og tradisjon står sentralt ved utformingen av reindriftsloven. Det er i betydelig grad forskjeller mellom reindriften i de ulike deler av landet. En ny lov må ta høyde for dette slik at bestemmelsene lar seg anvende overalt. Departementet mener det foreliggende forslag gjør det.

NRL framhever viktigheten av at reindriftssamene selv i større grad skal kunne regulere interne forhold og organisere den daglige driften i tråd med reindriftssamiske sedvaner, tradisjoner og rettsoppfatninger. Noen høringsinstanser, herunder Regjeringsadvokaten, presiserer at sentrale myndigheter vil måtte ha et overordnet ansvar for reindriften. Departementet er enig i at det i stor grad bør legges til rette for et næringsmessig selvstyre, men at dette må kombineres med regler som gjør det mulig for myndighetene å ivareta sitt ansvar for at reindriften kan utvikle seg som en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig næring.

Når det gjelder forutsetningen om at mange skal kunne eie rein, påpeker Fylkesmannen i Finnmark og Reindriftssjefen at dette kan være med på å øke presset på ressursene og svekke grunnlaget for en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift. Departementet ser det slik at det er reindriften som i utgangspunktet må ta stilling til slike strukturelle spørsmål. En grunnleggende forutsetning er imidlertid at dette ikke kommer i konflikt med de overordnede målsettinger om at reindriften skal være økologisk og økonomisk bærekraftig. Mange av de momentene som vanskeliggjør fastsettelsen av reintallet, vil også gjøre seg gjeldende når det gjelder antallet utøvere i næringen. Det er derfor nødvendig å legge opp til kontrollrutiner som kan sikre at ikke næringen totalt sett får en tilpasning som svekker lønnsomheten.

Departementet ser det som riktig og nødvendig at hensynet til øvrige samfunnsinteresser synliggjøres i en formålsbestemmelse. Den tilsvarende bestemmelse i dagens lov gjør det, og en ser ikke noen grunn til å endre dette. Departementet har derfor i sitt utkast forsøkt å utforme en ny og kortfattet bestemmelse uten at noen endring i meningsinnholdet er tilsiktet. De intensjoner som ligger bak Sametingets forslag om tillegg i formålsbestemmelsen er ment ivaretatt gjennom disse formuleringer.

Etter departementets syn bør forholdet til folkeretten tas ut av formålsbestemmelsen og omtales i en egen bestemmelse.

Departementet legger til grunn at det i dag er anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig av loven. Departementet er enig med utvalget i at en bestemmelse med et slikt innhold, uttrykkelig bør inntas i loven slik at det ikke oppstår tvil om dette prinsippet.

Utvalget legger til grunn at bare personer av samisk ætt, og som har rett til reinmerke, skal kunne eie rein innenfor det samiske reinbeiteområdet. Videre må reinen inngå i siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel. Utvalget forutsetter at dette skal gjelde alle eierformer for rein. Utvalgets forslag innebærer dermed en skjerpelse og er begrunnet med et ønske om å sikre at hold av rein har sin tilknytning til samisk reindrift. Utvalget foreslår imidlertid at det skal være adgang til å gjøre unntak fra bestemmelsene dersom særlige grunner foreligger. Det har under høringen ikke framkommet vesentlige innvendinger imot dette. Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det presiseres at adgangen til dispensasjon ikke skal innebære noen åpning for en reetablering av verdeliknende forhold.

Utvalget har, i samsvar med dagens lov, lagt opp til at det er en nærmere angitt slektskapskrets som kan ha rein i siidaandel. Utvalget har vurdert å ikke ha andre begrensninger for å eie rein enn kravet om reinmerke. Spørsmålet har også vært oppe under konsultasjonene. Der gikk både Sametinget og NRL inn for en endring som medfører at det ikke konkret angis hvem som skal kunne ha rein i en ansvarlig enhet. Departementet er kommet til at en begrensning av personkretsen ikke lenger bør opprettholdes, og legger til grunn at det ikke er behov for særskilte reg­ler om hvem som skal kunne utøve reindriftsrett.

Departementet er videre enig i at bosattkravet bare skal gjelde for innehaver av siida-andelen.

De fleste høringsinstanser stiller seg i utgangspunktet positive til at siidaen gis en framtredende rolle i lovgivningssammenheng.

Etter departementets syn kan det ikke være tvil om at siidaen i dag er et viktig element i reindriftssamfunnet. Dette tilsier en sentral plass også i lovgivningssammenheng. Ut fra definisjonen av siida vil det være klart hvem som utgjør personkretsen i siidaen. Siidaen selv vil ha en oppfatning om hvem som til enhver tid inngår i det fellesskapet den konkrete siidaen representerer. Det forutsettes også at en siida utøver reindrift på bestemte arealer. Siidaen er knyttet til et areal, og mangler arealet, foreligger det i prinsippet heller ingen siida.

Departementet ønsket å vurdere mer inngående muligheten for å gjøre siidaen til det operative og juridiske styringsnivået i reindriftsloven. På den bakgrunn ble det i februar 2005 nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere disse forhold nærmere. Gruppen avga sin rapport i januar 2006. Departementet viser til utvalgets og gruppens drøftelser, og kan ikke se at det foreligger alvorlige innvendinger mot at siidaen gis en plass i loven slik som foreslått av utvalget. Departementet har imidlertid forenklet noen av reglene om siidaen på bakgrunn av utvalgets rapport, samt innspill fra Sametinget og NRL under konsultasjonene.

Utvalget har foreslått innføring av begrepet "siidaandel". Med dette skal forstås en familiegruppe som er en del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av en person eller ektefeller/samboere i fellesskap. Høringsuttalelsene avspeiler litt forskjellige oppfatninger. Departementet er enig i utvalgets vurderinger. Det er nødvendig å tydeliggjøre et driftsmessig ansvarsforhold. Samtidig er det viktig å tydeliggjøre forankringen i det fellesskapet siidaen utgjør, noe som dagens driftsenhetsbegrep ikke gjør. På bakgrunn av innspill under konsultasjonene, har imidlertid departementet valgt å presisere at det med en siidaandel, i tillegg til familiegruppe, også forstås en enkeltperson som del av en siida.

Etter utvalgets forslag skal ansvarlige ledere av siidaandeler ved enstemmighet kunne beslutte at det skal etableres en ny siidaandel i siidaen under ledelse av en utpekt person som er myndig og fyller lovens generelle krav.

Enkelte høringsinstanser uttrykker bekymring for at ordningen kan være reintallsdrivende der hvor et sterkt etableringspress gjør seg gjeldende. Etter departementets syn bør det naturlige utgangspunkt være at reindriften selv regulerer tilgangen til næringen. Dessuten vil det i de fleste tilfeller ligge en effektiv begrensning i kravet om enstemmighet. En forutsetning er likevel at det er fastsatt ytre rammebetingelser for reindriften i form av et øvre reintall for siidaen. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag.

Utvalget foreslår at områdestyret ved etablering av ny siidaandel skal kontrollere at de formelle vilkår er oppfylt. Etter departementets syn bør områdestyret også foreta en prøving av om etableringen svekker grunnlaget for en bærekraftig reindrift i siidaen. I tråd med utvalgets mindretall foreslås også en adgang for områdestyret til å nekte godkjenning der hvor det gjennomsnittlige reintallet i siidaen etter en etablering vil være mindre enn 250. Sametinget går inn for å stryke dette vilkåret, og viser til at det er andre forhold enn reintallet som bør ligge til grunn ved etablering av ny siidaandel.

Forslaget fra Reindriftslovutvalgets side representerer en nyskaping og er begrunnet i behovet for smidigere generasjonsoverganger. Det er innehaveren av den enkelte siidaandel som alene forutsettes å kunne bestemme om sideordnet rekrutteringsandel skal opprettes dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. De fleste høringsinstanser har en positiv innfallsvinkel til ordningen. Departementet har vært i betydelig tvil om dette spørsmålet. En slik ordning kan føre til et stort etableringspress som på sikt både vil svekke den økonomiske lønnsomheten i næringen, samt være reintallsdrivende. Samtidig ser man at det kan være hensiktsmessig å få til en ordning for å kunne planlegge overdragelse av driftsenhet, og samtidig sik­re kontinuitet, trygghet og status i denne overgangsperioden. På den bakgrunn kan departementet slutte seg til forslaget om å etablere slike rekrutteringsandeler, men det må settes langt klarere vilkår for en slik etab­lering enn det utvalget foreslår. Etter departementets syn er det, for å unngå utilsiktede tilpasninger, ikke aktuelt å tilføre disse sideordnede rekrutteringsandelene faste tilskudd over reindriftsavtalen.

Utvalget har foreslått at samboerskap på visse vilkår likestilles med ekteskap. De fleste høringsinstanser slutter seg til dette.

Departementet ser det slik at det som en følge av den generelle samfunnsmessige utvikling er riktig å likestille samboerskap med ekteskap. Departementet foreslår her to år, noe som er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i hustandsfellesskapsloven. Sametinget og NRL slutter seg til denne endringen.

I tilknytning til bestemmelsene om siidaandel, sideordnet rekrutteringsandel mv. reiser det seg en del likestillingsmessige spørsmål. Utvalget har foreslått en egen bestemmelse om ektefelle/samboers stilling.

Dagens reindriftslov må anses som kjønnsnøytral. Departementet mener således det er riktig og nødvendig at ektefelle/samboere gis mulighet til å inneha hver sin selvstendige enhet også under ekteskap/samboerskap selv om dette kan representere vanskelige problemstillinger i områder med stort etab­le­rings­press. Sametinget og NRL støtter endringen.

Utvalget har foreslått et eget kapittel som inneholder alminnelige regler om utøvelse av reindrift. Det har i høringen ikke framkommet prinsipielle innvendinger mot forslaget. Sametinget uttrykker at det er fornøyd med at uskrevne regler om god reindriftsskikk tas inn i loven.

Reindriftslovutvalget foreslo i sin utredning å ta alle bestemmelser om merking av rein inn i loven. Bestemmelsene er, med enkelte endringer, en videreføring av bestemmelsene i 1978-loven og Landbruksdepartementets forskrifter om merking av rein fastsatt 12. juni 1984. Bakgrunnen for Reindriftslovutvalgets forslag er bl.a. at det er knyttet sterke tradisjoner til reinmerke, og at lovfesting synliggjør denne delen av reindriftskulturen på en bedre måte. Departementet har vurdert en mulighet for avvikende bestemmelser ut fra regionale ulikheter, men er kommet til at dette ikke er hensiktsmessig. Kapittelet om reinmerking er noe omredigert i forhold til utvalgets forslag.

Utvalget foreslår at distriktsordningen opprettholdes, men at distriktsstyret rendyrkes som et privatrettslig organ. Høringsuttalelsene slutter i det alt vesentlige opp om dette. Departementet har erfart at den offentligrettslige rollen som distriktsstyrene er tildelt etter dagens lov, har skapt problemer. Nærhet til dem det gjelder, har gjort det vanskelig å gripe inn, i tillegg til at det fort oppstår formell inhabilitet. Departementet er derfor enig i at det er mest hensiktsmessig at distriktsstyret kun har oppgaver av privatrettslig karakter.

Departementet er ikke enig i det som er anført om at en del av de oppgaver distriktsstyret forutsettes å ha etter forslaget, er av offentligrettslig karakter. Selv om distriktsstyrets beslutninger følger av lov og er bestemmende for reineiernes rettigheter og plikter, er de ikke utslag av offentlig myndighetsutøvelse så lenge lovgiver ikke har forutsatt at dette skal være en offentlig oppgave. Heller ikke etterfølgende offentlig godkjenning (f.eks. av områdestyret) endrer etter departementets syn dette, selv om godkjenningsvedtaket som sådan vil være et forvaltningsvedtak.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om stemmefordeling. Sametingets forslag vil kunne innebære en noe tung representasjon for slike felles siidaandeler i forhold til andre siidaandeler, og departementet ønsker derfor ikke å gå inn for en slik løsning.

Etter utvalgets forslag vil en av distriktsstyrets viktigste oppgaver være å utarbeide bruksregler. Bruksreglene forutsettes å erstatte de mer interne delene av distriktsplanen i dagens lov. Høringsuttalelsene er i betydelig grad positive. Det påpekes imidlertid at øvrige interesser i større grad bør involveres når bruksreglene skal utarbeides.

Departementet ser forslaget om bruksregler som et tjenlig redskap for forvaltningen av distriktets ressurser. Bruksreglene skal godkjennes av områdestyret. Områdestyret skal her også vurdere om bruksreg­lene gir grunnlag for en økologisk bærekraftig reindrift i distriktet. Når det gjelder reintallet for den enkelte siida, skal dette forelegges reindriftsstyret for endelig stadfesting og godkjenning. Etter departementets syn er reintallsspørsmålet så sentralt at det tilsier en endelig behandling av reindriftsstyret. Dessuten er eksisterende reintallsvedtak fattet av reindriftsstyret, jf. § 2 annet ledd i dagens lov, slik at man med en slik ordning får kobling mellom gamle og nye reintallsvedtak. Sametinget har under konsultasjonene gitt uttrykk for at reindriftsstyret kun skal stadfeste reintallet ved at det kontrolleres om de formelle vilkårene er oppfylt. Dette sluttet også flertallet i Sametingets plenum seg til.

Et sentralt element i forslaget om bruksregler er bestemmelser om beitebruk. Gjennom regler om beitebruk skal distriktets reineiere sikres tilgang til nødvendige beiter gjennom året, og reglene skal bl.a. være basert på den tradisjonelle bruk av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Høringsinstansene har ikke rettet vesentlige innvendinger imot forslaget. Departementet ser det som hensiktsmessig med en formalisering av slike kjøreregler som beitebruksreglene innebærer. Beitebruksreglene innebærer fastsettelse av sentrale rammebetingelser innenfor distriktet.

Lovutvalget foreslo i forslaget at distriktsstyret gjennom bruksreglene skal fastsette et øvre reintall for den enkelte sommersiida ut fra det beitegrunnlag som siidaen disponerer. Distriktets reintall blir dermed summen av de enkelte siidaers reintall. I dag fastsettes reintallet på distriktsnivå av reindriftsstyret, mens områdestyret har adgang til å treffe vedtak om høyeste reintall per driftsenhet.

Mange høringsinstanser som uttaler seg om dette, er positive til de prinsipper utvalget her legger til grunn. Andre høringsinstanser er av den oppfatning at reintallet er blant de rammebetingelser som må fastsettes av myndighetene.

Departementet vil framheve at en her står overfor vanskelige og sentrale problemstillinger i reindriftsnæringen som det i mange år har vært satt inn store ressurser for å løse. Reintall og beitebelastning har, når det gjelder Finnmark, stått på dagsordenen i flere tiår uten at man har kommet fram til gode og omfor­ente løsninger. Per i dag er reintallet i mange områder i Finnmark betraktelig høyere enn det myndighetene anser som bærekraftig i forhold til ressursgrunnlaget.

Gjennom etableringen av en egen næringsavtale med reindriften har man fått bedre muligheter til å engasjere reindriftens organisasjoner, samt å utforme de økonomiske virkemidlene slik at de støtter opp om behovet for reintallsreduksjon. Gjennom de årlige reindriftsforhandlingene har det vært etablert ulike ordninger som skulle stimulere til økt produksjon og dermed høyere slakteuttak. De siste årene har virkemidlene i større grad blitt rettet inn mot produksjonsavhengige tilskudd istedenfor faste tilskudd. Dette ser så langt ut til å virke i positiv retning, men uten at de grunnleggende problemene er løst. I tillegg til ordningene over reindriftsavtalen, har departementet satt inn ekstraordinære virkemidler rettet både mot reineiere og slakterier.

I 2002 fastsatte Reindriftsstyret høyeste lovlige reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Det ble avsatt økonomiske midler for å stimulere til reintallsreduksjon, samt etablert et eget prosjektkontor. Til tross for at det slik er arbeidet aktivt i mange år for å få ned reintallet i deler av Finnmark, står man fortsatt overfor en situasjon der reintallet ikke er tilpasset beitegrunnlaget i alle områder. Produksjonsindikatorer som kalvetilgang og slaktevekt har imidlertid gjennomgående vært gode i årene etter Reindriftsstyrets vedtak. Dette kan ha vært med på å forsterke ulikhetene i virkelighetsforståelsen mellom næringen og myndighetene med hensyn til hva som faktisk er et bærekraftig reintall.

Etter departementets oppfatning er ulik virkelighetsforståelse et kjernepunkt i forholdet mellom myndigheter og reindriftsnæringen; legitimiteten av de vedtak som fattes og som alltid også vil være et viktig grunnlag for en vellykket gjennomføring i praksis. Et system for styring og forvaltning som mangler legitimitet i næringen, vil stå i fare for å være uten nevneverdig praktisk effekt i forhold til de målsettinger som ligger til grunn.

Ved å bruke siidaens beitegrunnlag som basis for reintallsfastsettelsen, mener departementet, i likhet med utvalget, at det kan være lettere å få aksept for og få gjennomført en reintallstilpasning som sikrer en langsiktig bærekraftig reindrift. Departementet mener videre at reindriften har gode forutsetninger for å bidra til vurderingene av hvor stort beitetrykk et område faktisk tåler sett i et langsiktig perspektiv. En forutsetning for at dette skal føre til et reintall som er i balanse med ressursgrunnlaget, er at det i nødvendig utstrekning er fastsatt grenser mellom reinbeiteområder, distrikter og siidaer, samt beitetider. Der hvor slike rammebetingelser er fastsatt, er det ikke vesentlige problemer med reintallet.

Rammebetingelsene nevnt ovenfor er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for at næringen skal fastsette reintall i henhold til ressursgrunnlaget. Hovedutfordringen er derfor å utforme regler som kombinerer næringsmessig selvstyre med kontrollordninger og sanksjonsmuligheter som gjør at myndighetene kan ivareta sitt ansvar både for en bærekraftig reindrift og andre samfunnshensyn.

Departementet foreslår at distriktsstyret i bruksreglene skal gjøre nærmere rede for de drifts- og beitemessige vurderinger som ligger til grunn for det fastsatte reintallet. Myndighetenes etterprøving vil først få praktisk betydning etter at utøvere, siidaer og distrikter selv har gjort sine vurderinger, og bare i den grad disse vurderinger har ledet til et reintall som etter myndighetenes oppfatning er på et uforsvarlig høyt nivå. Sametinget går imot en slik etterprøving fra myndighetenes side.

I tråd med utvalgets utredning foreslås det at sommersiidaen er utgangspunkt for fastsettelsen av øvre reintall.

I utvalgets utredning foreslås en bestemmelse som innebærer at dersom reintallet i en siida er høyere enn det fastsatte, skal hver siidaandel redusere sitt reintall forholdsmessig. Departementet støtter utvalgets forslag om å innføre en slik modell, men foreslår at siidaen selv gis anledning til å gjennomføre nødvendig reintallstilpasning innen en nærmere fastsatt frist. Departementet går imidlertid ikke inn for utvalgets forslag om at reduksjonen kun skal gjelde for dem som har mer enn 200 rein. Både Sametinget og NRL går inn for utvalgets modell med å skjerme siida­andeler med lavest reintall. Etter departementets syn vil imidlertid forslaget om at siidaen selv kan bestemme hvordan en reduksjon skal foretas, et stykke på vei imøtekomme de behov som påpekes fra Sametinget og NRL.

Departementet kan ved forskrift gi utfyllende bestemmelser om fastsettelse av reintall.

I henhold til utvalgets forslag skal jordskifteretten gis flere oppgaver etter reindriftsloven enn det den har i dag. Dette gjelder avgjørelse om ny distriktsinndeling eller endring av tidligere grense, reg­ler om beitebruk og bestemmelse om øvre reintall. Under konsultasjonene har både Sametinget og NRL kommet med innvendinger mot å bruke jordskifteretten. Under behandlingen av lovutkastet i Sametingets plenum gikk både flertallet og mindretallet imot forslaget. NRL gikk også imot forslaget på sitt styremøte i slutten av september 2006.

Gjennom lovrevisjonen i 1996 ble jordskifteretten gitt kompetanse til å behandle visse sakstyper vedrørende reindriften, jf. Ot.prp. nr. 28 (1994-1995). Slik departementet ser det, foreligger det ikke tungtveiende innvendinger mot at jordskifteretten også får oppgaver knyttet til interne forhold i reindriften. Den generelle kompetansen som jordskifteretten har i forhold til grensegang og bruksordninger, er nyttig også for behandling av saker innenfor reindriften. Imidlertid er det behov for en opprusting med hensyn til reindriftsfaglig kompetanse og samisk språk og kulturforståelse, noe som også var forutsetningen i forbindelse med lovrevisjonen i 1996. Vedtak om høyeste reintall hører ikke naturlig inn under jordskifterettens oppgaver. Det samme gjelder forslaget om å la jordskifteretten prøve forvaltningsvedtak knyttet til distriktsgrensene. Departementet vil imidlertid gå inn for utvalgets forslag om å gi jordskifteretten en rolle når det gjelder regler om beitebruk. Forutsatt at kompetansen som nevnt ovenfor styrkes, finner departementet at slike oppgaver vil være naturlige for jordskifteretten å ivareta.

På det regionale nivå foreslår Reindriftslovutvalget at dagens områdestyrer gjøres om til fylkesreindriftsstyrer, og at fylkesmannen overtar de oppgaver reindriftskontorene har i dag. Utvalget foreslår videre at det sentrale reindriftsstyret opprettholdes. På det administrative nivå videreføres dagens sentrale enhet, men i form av Statens reindriftsforvaltning. Etter utvalgets forslag forutsettes enkeltsaker flyttet ut av departementet i sin helhet.

Høringsuttalelsene avspeiler ulike oppfatninger om dette. En del høringsuttalelser er positive til forslaget om at fylkesmannen skal ha administrativt ansvar på regionalt nivå. Flere tar til orde for at Sametinget bør overta ansvaret for reindriftsforvaltningen. Sametinget uttaler at Regjeringen må ta initiativ til å utrede nærmere forhold omkring samisk selvbestemmelse og forvaltning av reindriften.

Etter departementets syn må Sametingets krav ses i forhold til det generelle behovet for en gjennomgang av hvilke politikkområder Sametinget bør få økt myndighet over. En prinsipiell avklaring med hensyn til Sametingets myndighet og innflytelse på ulike områder vil kunne ta tid. Samtidig haster det med å få andre viktige endringer på plass. Dette har ført til at departementet ved denne lovrevisjonen ikke foreslår endringer med hensyn til organiseringen av den offentlige forvaltningen. Både Sametinget og NRL er enige i at det i denne omgang ikke foretas endringer i forvaltningsmodellen for reindriften.

Reindriftslovutvalget tar i utredningen opp spørsmålet om hvem som skal påse at bestemmelser og vedtak blir overholdt. Etter utvalgets oppfatning taler mye for at Reindriftsforvaltningen bør skjermes for slike oppgaver.

Etter departementets oppfatning vil det være behov for visse former for kontroll og oppsyn. Departementet ser det likevel slik at forslaget om et eget reinoppsyn ikke bør følges opp i denne omgang. Statens Naturoppsyn (SNO) har nå overtatt det statlige naturoppsynet i Finnmark fra Fjelltjenesten, mens det ennå er uvisst om SNO også kommer til å utøve tjenester for Finnmarkseiendommen. På den bakgrunn kan det være hensiktsmessig å avvente utviklingen her. Det har vært vurdert å foreslå en hjemmel i loven for senere opprettelse av et slikt tilsyn, men departementet har kommet til at også dette bør vente. Dette vil innebære at situasjonen blir som i dag. Både Sametinget og NRL har under konsultasjonene uttrykt at de støtter en slik avgjørelse.

Utvalget foreslår en meklingsordning for utenrettslig konfliktløsning som er blitt godt mottatt blant høringsinstansene. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Etter departementets syn er det viktig å åpne for en adgang til å løse konflikter utenrettslig.

Utvalget har foreslått et eget kapittel hvor ulike sanksjonsbestemmelser er samlet. Stort sett framkommer det ikke tungtveiende innvendinger imot hovedtankene i forslaget. Regjeringsadvokaten, Advokatforeningen og Politidirektoratet har imidlertid noen synspunkter som er kommentert i merknadene, og for en del tatt hensyn til. Dagens lov er mangelfull i forhold til muligheten for å iverksette tiltak og sanksjonere dersom lover og regler ikke følges. Utvalgets forslag til nye bestemmelser gir, etter departementets syn, både et fleksibelt og nyansert virkemiddelapparat, og fremstår som langt mer hensiktsmessig enn dagens bestemmelser.

Sametinget har under konsultasjonene gitt uttrykk for at de ikke vil gå inn for utvalgets forslag til sanksjonsbestemmelser. Begrunnelsen har vært at dersom reindriften selv ikke tildeles den endelige myndighet til å fastsette reintall og ikke har flertall i styringsorganene, svekkes sanksjonsbestemmelsenes legitimitet. Under behandlingen i Sametingets plenum gikk flertallet imot forslaget til sanksjonsbestemmelser. NRL har ikke hatt innvendinger mot forslaget slik det foreligger.

I departementets høringsbrev av 1. mars 2002 tok departementet opp spørsmålet om det gjennom loven bør legges et klarere grunnlag for overordnet myndighets adgang til å instruere de styrende organer, og i påkommende tilfeller omgjøre fattede vedtak. Mange er negative til dette. Sametinget gir uttrykk for at dette vil undergrave den rollen Sametinget og reindriften er gitt gjennom oppnevning av medlemmer i de styrende organer. Departementet har merket seg de innvendinger som har kommet, og vil ikke forfølge dette nærmere.

Departementet legger til grunn at forslagene i liten grad vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser. Den forvaltningsmessige oppfølging forutsettes å skje innenfor dagens administrative og økonomiske rammer.

Forslagene har som siktemål å få en bedre organisering og ressursforvaltning i reindriften. Departementet legger til grunn at de løsninger som velges, samlet sett vil gi grunnlag for miljømessige gevinster.

Konsekvensene i forhold til reindriftsavtalens tilskuddsordninger er noe som må følges opp av avtalepartene i reindriftsavtalen. Departementet har imidlertid som en klar forutsetning at lovendringene i seg selv ikke skal føre til noen økning i avtalerammen. Dette innebærer at eventuelle endringer i tilskuddsordningene må skje innenfor de ordinære rammer.

Neste kapittel