5. Økonomiske og administrative konsekvenser
Reguleringen av verdipapirmarkedene tar generelt sikte på å skape effektive markeder for formidling av egen- og fremmedkapital til næringslivet, for investering og sparing, og for spredning og avlastning av risiko. Effektive markeder er kjennetegnet ved at verdipapirprisene reflekterer den underliggende realøkonomiske verdi. En viktig forutsetning er at alle aktører har lik tilgang til kursrelevant informasjon. Hvis slik informasjon er - eller antas å være - skjevt fordelt, vil mange aktører avstå fra å handle. Med få aktører blir likviditeten dårlig, og markedene vil ikke fungere etter hensikten. For at mange skal ønske å handle i markedene er det også viktig at de tilfredsstiller alminnelige rettferdighetsnormer. For eksempel skal det ikke være mulig for en aktør å drive en systematisk tapping av verdier fra andre aktører i markedet, enten dette skjer gjennom innsidehandel eller ved utnyttelse av en sterk posisjon i markedet. Videre må aktørene ha sikkerhet for at betaling for verdipapir finner sted og at papirene faktisk blir levert ved oppgjør. Usikkerhet ved oppgjøret er en kostnad for aktørene som vil bidra til å redusere effektiviteten i markedene. Spesielt aksjemarkedet kan bidra til kontroll og disiplinering av selskapsledelser gjennom trusselen om eiermessig overtakelse og utskifting av ledelsen. Dette er særlig viktig i forhold til selskaper med en fragmentert eierstruktur. Samtidig er det viktig at eksisterende aksjonærer ikke blir skadelidende. Dette er både et spørsmål om rimelighet, og om å sikre tillit til og derfor høy deltakelse i verdipapirmarkedene på sikt.
I tillegg til effektivitet tar EU-direktivene som foreslås gjennomført i proposisjonen sikte på tettere integrasjon i EØS-området. Blant annet ønsker man å stimulere til konkurranse på tvers av landegrensene gjennom harmonisering av regelverket for verdipapirforetak og markedsplasser. Videre ønsker man å gjøre det enklere for investorer å orientere seg om selskaper og markedsplasser utenfor hjemlandet. Dette kan generelt bidra både til bedre kapitaltilgang for bedriftene, og til bedre avkastnings- og risikospredningsmuligheter for investorene.
Det er krevende å identifisere og vurdere samtlige nytte- og kostnadsvirkninger av den implementeringen av EU-direktiver som her foreslås. Dette er blant annet fordi flere endringer gjøres samtidig i et allerede omfattende regelverk. Mer generelt vil det dessuten være vanskelig å vurdere mer indirekte virkninger som økt konkurranse mellom verdipapirforetak og økt kapitalmobilitet over landegrenser. Hvor mye man har å vinne på disse områdene avhenger av hvor sterk konkurransen og mobiliteten er i utgangspunktet, og i hvilken grad eventuelle problemer faktisk har sammenheng med verdipapirmarkedsreguleringen - eller mangel på sådan.
Forslaget til ny verdipapirhandellov innebærer en utvidelse av de konsesjonspliktige tjenestene til også å omfatte investeringsrådgivning, drift av multilaterale handelsfasiliteter og ordreformidling. Nytt i forhold til gjeldende rett er det også at investeringstjenester knyttet til varederivater i utgangspunktet underlegges full regulering (i motsetning til etter gjeldende rett, hvor slike tjenester bare delvis er underlagt verdipapirhandelloven). En slik utvidelse innebærer at flere (nye) foretak må søke om konsesjon, noe som vil føre til økt arbeidsmengde for konsesjonsmyndighetene (Kredittilsynet og Finansdepartementet). Forslaget til utvidelse vil også medføre at flere foretak vil komme under Kredittilsynets tilsyn.
Det er grunn til å anta at det må forventes at det ved innføringen av et nytt regelverk for verdipapirmarkedet og for regulerte markeder vil være behov for informasjon og veiledning i forbindelse med gjennomføringen og praktiseringen av nytt regelverk. Dette vil særlig kunne være aktuelt i en overgangsperiode. Det vil også være behov for å utarbeide utfyllende forskrifter i tråd med de foreslåtte forskriftshjemlene i lovforslaget.
Når det gjelder forslaget om nye regler for transaksjonsrapportering, vises det til at forslaget innebærer en omlegging av den gjeldende rapporteringen av utførte transaksjoner. Blant annet skal rapporteringen etter forslaget skje direkte til Kredittilsynet, og ikke til Børsen. Forslaget krever at det etableres og tas i bruk nye systemer og tekniske løsninger. Det vil være behov for ekstrabevilgninger på dette området, noe departementet vil komme tilbake til.
Kredittilsynet vil i henhold til lovforslaget få et noe utvidet tilsynsansvar. Dette gjelder både i forhold til antallet tilsynsobjekter, jf. omtale ovenfor om nye konsesjonspliktige foretak. Utover dette vil gjennomføringen av MiFIDs regler om utvidet hjemstatstilsyn, innebære at Kredittilsynet i større grad enn etter gjeldende rett skal føre tilsyn med norske foretaks virksomhet i annet EØS-land. Det følger for øvrig av lovforslaget at Kredittilsynet skal føre lister over blant annet tilknyttede agenter og regulerte markeder.
Videre innebærer forslaget at Kredittilsynet gis kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon ved brudd på flaggeregelverket. Ordningen vil neppe isolert sett medføre vesentlig merarbeid for Kredittilsynet (som håndterer slike saker i dag også), men det må påregnes merarbeid i Finansdepartementet (som forvaltningsmessig klageorgan).
Verdipapirforetak og regulerte markeder vil måtte tilpasse seg nye virksomhetsregler som følge av lovforslaget. Lovforslaget vil på en del områder føre til at eksisterende verdipapirforetak og regulerte markeder vil måtte gjøre endringer i sin virksomhet internt og overfor investor og myndighetene. Eksisterende foretak som i dag driver med for eksempel investeringsrådgivning, vil måtte søke om konsesjon, siden dette foreslås inntatt som en ny konsesjonspliktig tjeneste. Dette gjelder også foretak som yter investeringstjenester knyttet til varederivater (for eksempel innen kraftbransjen), siden varederivater og investeringstjenester knyttet til slike kontrakter i henhold til lovforslaget i utgangspunktet underlegges full verdipapirrettslig regulering (det foreslås imidlertid viktige unntak fra lovens virkeområde for enkelte typer av slik virksomhet).
Når det gjelder forslaget om verdipapirforetakenes transaksjonsrapportering til Kredittilsynet, må det legges til grunn at omlegging til et slikt nytt system vil være ressurskrevende også for de private aktører.
Rapporteringsdirektivet innebærer på samme måte som MiFID endringer i reguleringen av hvordan myndighetene organiserer mottak, oppbevaring og utveksling av relevant informasjon (bl.a. børsmeldinger og periodisk rapportering). Dette vil påføre kostnader for offentlige myndigheter.
For private aktører (utstedere) kan gjennomføringen av rapporteringsdirektivet medføre noe skjerpede og omfattende rapporteringskrav. En harmonisering av rapporteringsformat i EØS-området og hjemstatstilsyn vil imidlertid kunne senke terskelen for å henvende seg til kapitalmarkedet i EØS-området, og således bidra til å lette kapitaltilgangen for næringslivet.
Direktivet harmoniserer regelverket i EØS-området vedrørende overtakelsestilbud. Direktivet antas å bidra til å ivareta hensynet til likebehandling av aksjonærer i en overtakelsessituasjon, noe som antas å redusere risikoen for at minoritetsaksjonærer lider økonomisk tap som følge av selskapsovertakelser. Dette bidrar til å skape nødvendig tillit som er viktig for velfungerende verdipapirmarked i EØS-området. Dette vil bidra til å skape et reelt indre marked for finansielle tjenester, noe som kan antas å redusere kapitalkostnadene for næringslivet.
Forslaget innebærer at gjeldende norske tilbudspliktsgrense på 40 prosent senkes til 1/3. Forslaget antas å ivareta hensynet til minoritetsaksjeeierne i større grad, samtidig som det kan medføre visse merkostnader for oppkjøper.
Forslaget innebærer at oppgaven som tilbudsmyndighet skal ligge hos et regulert marked. Oslo Børs er per i dag er det eneste norske regulerte markedet for aksjer. Oslo Børs utfører i dag oppgaver som tilsynsmyndighet, og for Oslo Børs antas at forslaget ikke vil medføre vesentlige endringer i forhold til de oppgaver de allerede har.
Forslaget antas for øvrig ikke å medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige eller for næringslivet.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse for de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene til etterretning.