Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

10. Uttak av lagrettemedlemmer og meddommere til den enkelte sak

Lagrettemedlemmer og meddommere skal i utgangspunktet trekkes fra de alminnelige utvalgene for henholdsvis lagmannsretten og tingretten. I tillegg til ordinære medlemmer, skal det trekkes varamedlemmer. Domstolloven har regler om trekningen. Det fremgår at trekningen av den enkelte skal være tilfeldig. For øvrig gir ikke loven nøyaktig anvisning på hvordan trekningen skal skje.

Domstoladministrasjonens arbeidsgruppe for revisjon av domstolloven kapittel 5 har pekt på en rekke hensyn som etter arbeidsgruppens syn bør stå sentralt ved utformingen av reglene om uttak av lagrettemedlemmer og meddommere.

Etter domstolloven skal lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere tas ut fra de alminnelige utvalgene i lagsognet eller domssognet "ved loddtrekning". I praksis skjer trekningen i dag maskinelt, ved bruk av domstolenes elektroniske saksbehandlingsprogram. Det har ikke fremkommet noe som tilsier en endring i disse hovedelementene.

Arbeidsgruppens forslag til lovtekst innebærer at Domstoladministrasjonen fortsatt skal kunne beslutte at doms- og lagsogn skal deles i flere trekningskretser, og at lagrettemedlemmer og meddommere (og varameddommere) som hovedregel fortsatt skal trekkes fra trekningskretsen der rettsmøtet skal holdes. Det "nye" i forslaget fra arbeidsgruppen er at vedtak om inndeling i trekningskretser skal treffes som forskrift, og dermed være underlagt saksbehandlings­reg­lene i forvaltningsloven.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er en negativ side ved ordningen at den kan innebære markert ulik tjenestefrekvens for lekdommere innenfor ett og samme doms- eller lagsogn. På den annen side kan det ikke utelukkes at ordningen med inndeling i trekningskretser fortsatt kan være hensiktsmessig og ressursbesparende i både doms- og lagsogn. På denne bakgrunnen går heller ikke departementet inn for å oppheve ordningen nå. Den adgangen som retten har etter domstolloven til å bestemme at lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes fra en annen trekningskrets innenfor doms- eller lagsognet enn der rettsmøtet skal holdes, foreslås beholdt. For å sikre gode saksbehandlingsrutiner slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at avgjørelser om inndeling av doms- og lagsogn skal betegnes som forskrift, og således være omfattet av forvaltningsloven kapittel VII.

Lagrettemedlemmer og meddommere skal etter dagens regler trekkes til den enkelte sak. Etter loven plikter likevel lagrettemedlemmer og ordinære meddommere å gjøre tjeneste i saker som behandles i umiddelbar rekkefølge på samme rettssted, dog slik at det så vidt mulig skal unngås at samme sett lekdommere gjør tjeneste i mer enn ti dager i lagmannsrettene og seks dager i tingrettene.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at trekningen av lekdommere fortsatt skal skje til bestemte saker, og i forslaget til regler om at det kan besluttes at lagrettemedlemmer og meddommere skal tjenestegjøre i flere saker som skal behandles i umiddelbar sammenheng.

Den som har gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer etter siste valg, skal ikke delta ved trekningen til nye saker før utvalget av dem som fortsatt skal være med i trekningen, er blitt så lite at det teller færre enn dobbelt så mange personer enn det som skal trekkes til den nye saken. Når utvalget er redusert til denne grensen, skal alle i utvalget være med i trekningen igjen ("bunken snus"). Loven presiserer ikke hva som skal til for at en meddommer eller et varamedlem for meddommere skal anses å "ha gjort tjeneste", og dermed utelates fra trekningen.

Arbeidsgruppen har påpekt at dagens lovtekst er uklar når det gjelder hva som skal til for å ha gjort tjeneste i lovens forstand, og at uklarheten gjelder både den som har møtt frem som enten lagrettemedlem eller meddommer uten å gjøre tjeneste, og varamedlem for meddommere som er bedt om å holde seg klar, men ikke har møtt frem i retten. Arbeidsgruppen foreslår en klargjøring av reglene.

Departementet er enig i realiteten i arbeidsgruppens forslag og viderefører forslaget med en del språklige justeringer.

Etter domstolloven skal det trekkes to varamedlemmer til lagretten, ett av hvert kjønn. Varamedlemmene skal trekkes fra den kommunen hvor rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner, og de skal innkalles til rettsmøtet. Videre skal det trekkes varamedlemmer for meddommerne i saker for tingretten og lagmannsretten. Det skal være to varamedlemmer for meddommere i lagmannsretten, ett av hvert kjønn. For meddommere i tingretten krever loven bare ett varamedlem, mens det i praksis ofte trekkes to (ett fra hvert av utvalgene). Også varamedlemmer for meddommerne skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner. Etter domstolloven har domstolene stor frihet til å bestemme om varamedlemmene for meddommere skal innkalles til rettsmøtet eller om de bare skal varsles med beskjed om å holde seg klare.

Ved oppnevning av meddommere fra det særskilte utvalget av fagkyndige meddommere kan det oppnevnes ett varamedlem i tingretten og to i lagmannsretten i tilfeller der retten finner dette hensiktsmessig. Også disse varamedlemmene skal oppnevnes blant dem som bor nærmest rettsstedet.

Etter arbeidsgruppens syn er det ikke nødvendig med varamedlemmer til lagretten. Den har derfor foreslått at ordningen oppheves. Arbeidsgruppens forslag er at antallet ordinære lagrettemedlemmer skal økes med én, og at det ikke lenger skal trekkes varamedlemmer til lagretten. Når det gjelder varamedlemmer for meddommere (varameddommere), har arbeidsgruppen foreslått at domstolene får frihet til å unnlate å trekke varamedlemmer dersom de anser dette mest hensiktsmessig.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i dag er liten realitet i statusen som varamedlem for lagretten, og at det således er liten grunn til å skille mellom ordinære lagrettemedlemmer og varamedlemmer.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at utgangspunktet må være at det skal trekkes varamedlemmer for meddommerne. Det er denne ordningen som i størst grad sikrer tilfeldighet med hensyn til hvem som skal gjøre tjeneste som meddommer.

Etter departementets syn bør det fortsatt fremgå av loven hvor mange varamedlemmer for meddommerne som skal trekkes. Etter domstolloven skal det i dag velges to varamedlemmer for meddommerne i lagmannsretten. Departementet ser ikke grunn til å endre antallet. Ved denne vurderingen har departementet tatt i betraktning at det i noen grad viderefører arbeidsgruppens forslag om at domstolen skal kunne unnlate å trekke varamedlemmer for meddommerne, og at den også skal kunne bestemme at det skal trekkes bare ett.

For tingretten foreslår departementet de samme regler som for lagmannsretten. I dette ligger at det som utgangspunkt skal trekkes to varamedlemmer også i tingretten, mot ett i dag. Begrunnelsen for økningen er dels at mange av tingrettene allerede trekker to, og dels at dette kan være hensiktsmessig av hensyn til kjønnsrepresentasjonen og muligheten for at et varamedlem av samme kjønn som den meddommer som har forfall, kan rykke opp.

Departementet ser at innkallingen av varamedlemmer krever betydelige ressurser i domstolene og belastninger for dem som blir forpliktet til å stå til disposisjon. Departementet foreslår derfor en adgang til å la være å trekke varamedlemmer for meddommere i saker som antas å kunne bli behandlet på én dag, og at beslutningen om dette kan treffes av en dommer som har saken til behandling (eller domstollederen).

I saker der domstolen helt skal kunne la være å trekke varamedlemmer, bør den i stedet kunne nøye seg med å trekke én meddommer. Hensynet til lik kjønnsrepresentasjon ivaretas da ved at det trekkes lodd om hvilket av utvalgene varamedlemmet skal trekkes fra og av reglene om opprykk for varamedlem.

Etter domstolloven skal lagrettemedlemmer og meddommere i visse tilfeller forbigås ved trekningen. Blant annet gjelder dette når vedkommende ville vært inhabil etter domstolloven, når vedkommende har meldt forfall, når han eller hun skulle ha vært slettet fra utvalget eller er siktet for en straffbar handling av en viss alvorlighet. Det kan imidlertid skje at slike forhold oppdages eller oppstår på et senere tidspunkt. Etter domstolloven skal det trekkes et nytt lagrettemedlem eller en ny meddommer dersom et lagrettemedlem eller en meddommer har gyldig forfall, vedkommende skulle vært slettet fra utvalget, er siktet for et straffbart forhold som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett eller melder forfall eller nekter å møte. Videre åpner domstolloven for at det under visse omstendigheter kan foretas hurtigtilkalling av henholdsvis lagrettemedlemmer og meddommere. Dagens lov gir ikke klare anvisninger for når det skal trekkes nye lagrettemedlemmer eller meddommere og når varamedlemmene skal innkalles.

Departementet foreslår å oppheve ordningen med trekning av varamedlemmer til lagretten. Med en slik løsning oppstår det ikke spørsmål om i hvilke situasjoner varamedlemmer til lagretten skal innkalles. I det følgende er problemstillingen derfor begrenset til å gjelde innkalling av varamedlemmer for meddommere.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dagens ordning med fordel kan avløses av en hovedregel om at domstolene innkaller ett av varamedlemmene når det viser seg at en av de opprinnelige meddommerne har forfall, eller av andre grunner ikke kan delta. Hvis det ikke er trukket varamedlemmer, må det trekkes en ny meddommer av samme kjønn som den opprinnelige.

Etter domstolloven skal varamedlemmer for meddommere til lagmannsretten trekkes blant utvalgsmedlemmene i den kommunen hvor rettsmøtet holdes eller i de nærmeste kommunene. Varamedlemmene til tingretten skal etter samme bestemmelse trekkes "blant de meddommerne som bor nærmest retsstedet".

Departementet peker på at det sentrale er at domstolene trekker varamedlemmer som i praksis har mulighet til å stille på kort varsel, og at kostnadene ved å tilkalle varamedlemmene ikke blir unødvendig høye. Dette siste har nær sammenheng med spørsmålet om varamedlemmene bare skal varsles om trekningen, eller om de også skal innkalles. I tillegg bør trekningsreglene utformes slik at de ikke gir en uforholdsmessig stor belastning på noen av utvalgsmedlemmene fremfor andre. Høringsinstansenes uttalelser kan tyde på at spørsmålet om hvilken løsning som best ivaretar alle disse hensynene, avhenger av forholdene i den enkelte embetskrets. På denne bakgrunnen går departementet inn for å lovfeste en hovedregel om at også varamedlemmer for meddommere skal velges fra hele trekningskretsen, men at embetslederen kan beslutte at de skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste kommuner.

Etter domstolloven står domstolene i dag fritt til å velge om varamedlemmene for meddommere allerede i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet eller om de bare skal varsles om å holde seg klare til å møte. Med sistnevnte løsning må varamedlemmene innkalles når det eventuelt viser seg at det blir bruk for dem, typisk fordi en meddommer får gyldig fravær.

Departementet er enig i at det fortsatt bør ligge til domstolene å vurdere om varamedlemmer for meddommere allerede i utgangspunktet skal innkalles, eller om de bare skal varsles om trekningen frem til det eventuelt foreligger noe som tilsier at de skal gjøre tjeneste. Ordningen synes hensiktsmessig, selv om domstolene etter departementets forslag også får anledning til å beslutte at varamedlemmene skal trekkes fra nærområdet rundt der rettsmøtet skal holdes. Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag til lovtekst med enkelte justeringer.

Det er tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven som regulerer spørsmålet om hvilke saker som skal pådømmes med meddommere. Disse lovene inneholder også regler om når meddommerne skal tas fra de alminnelige utvalgene og når det skal oppnevnes fagkyndige meddommere. Retten har vid adgang til å oppnevne fagkyndige meddommere etter reglene i domstolloven, det vil si utenfor de særskilte utvalgene.

Departementet mener at det fortsatt bør være tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven som regulerer spørsmålet om det skal delta meddommere, og om disse skal være fagkyndige. Dette er lagt til grunn i tvisteloven, som slår fast at "[m]eddommerne skal være fagkyndige om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det". Det som skal reguleres i domstolloven, er hvem som kan oppnevnes som fagkyndige meddommere, og hvordan en beslutning om oppnevning for øvrig skal effektueres.

Et åpenbart vilkår for å kunne oppnevnes som fagkyndig meddommer, må være at vedkommende har særskilt kyndighet innenfor det fagområdet saken gjelder. Videre mener departementet at det bør være en forutsetning at den som oppnevnes, fyller vilkårene for å være meddommer.

I samsvar med prinsippet om lik representasjon fra begge kjønn foreslår departementet en regel om at det ved oppnevning av mer enn én fagkyndig meddommer så vidt mulig skal oppnevnes like mange av hvert kjønn. Dette må likevel skje under hensyn til det aktuelle behovet for fagkyndighet i saken. Siden det ofte vil være vanskeligere å finne erstatning for en fagkyndig enn for andre meddommere, går departementet videre inn for å lovfeste en hovedregel om at det skal oppnevnes minst ett varamedlem, men at det bør være opp til domstolen å avgjøre, på bakgrunn av forholdene i den enkelte sak, om det skal oppnevnes ett eller to varamedlemmer, eller om det er åpenbart unødvendig å oppnevne varamedlem.

Når det blir klart at et lagrettemedlem eller en meddommer ikke vil møte eller er forhindret fra å gjøre tjeneste, skal det i utgangspunktet trekkes et nytt lagrettemedlem eller en ny meddommer. Når hindringen blir kjent, er det likevel iblant så liten tid igjen før saken skal starte at det ikke er tid til en ny trekning. For slike tilfeller åpner domstolloven for å tilkalle lagrettemedlemmer og meddommere etter en enklere prosedyre, ofte betegnet som "hurtigtilkalling" eller "hurtiginnkalling". I korthet går denne prosedyren ut på å finne et annet medlem av utvalget som har anledning til å gjøre tjeneste, typisk ved å ringe til utvalgsmedlemmer som kan tenkes å ha anledning til å stille. Med hurtigtilkalling blir valget av person mindre tilfeldig enn ved ordinær trekning. Samtidig dekker fremgangsmåten et praktisk behov, og det er vanskelig å tenke seg et system hvor det ikke kan oppstå behov for denne typen "krisetiltak". I likhet med arbeidsgruppen legger departementet således til grunn at det fortsatt bør være regler om hurtigtilkalling.

Departementet mener at hurtigtilkalling skal være begrenset til en periode på inntil to virkedager før den dagen rettsmøtet begynner. Med "virkedager" menes ukedagene mandag til og med fredag som ikke er hellig- eller høytidsdag. Departementet ser ikke behov for å presisere dette i selve lovteksten.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det bør fremgå klart av lovteksten at bemanningssituasjonen primært skal søkes løst gjennom innkalling av eventuelle varamedlemmer. Varamedlemmene er trukket ut på tilfeldig grunnlag og varslet med beskjed om å holde seg i beredskap, hvilket er gode grunner for å benytte dem. Med det behovet som det i enkelte tilfeller kan foreligge for å skaffe et lagrettemedlem eller en meddommer på meget kort tid, ser departementet likevel at det unntaksvis kan bli nødvendig å henvende seg til andre enn et varamedlem, eksempelvis dersom varamedlemmet ikke svarer på telefonhenvendelser. På denne bakgrunnen slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag vedrørende utformingen av plikten til først å innkalle eventuelle varamedlemmer.

Selve fremgangsmåten ved hurtigtilkalling er lite regulert. I praksis skjer tilkallingen som regel ved telefonhenvendelse til medlemmer av utvalgene som bor eller arbeider nærmest rettsstedet.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til en generell regel om at hurtigtilkalling så langt råd er skal baseres på tilfeldig utvelgelse. Det blir opp til den enkelte domstol, på basis av størrelse og andre lokale forhold, å vurdere hvorledes tilfeldighetsprinsippet nærmere skal ivaretas, herunder om det skal etableres såkalte "hurtiglister".

Meddommere og lagrettemedlemmer som gjør tjeneste etter hurtigtilkalling, anses i dag for å ha "gjort tjeneste" i domstollovens forstand. Dermed er de ikke med i trekningen til andre saker før domstolen på ny har begynt å trekke blant alle som står i vedkommende utvalg.

Departementet foreslår at de som gjør tjeneste etter å ha blitt hurtigtilkalt, fortsatt skal kunne hurtigtilkalles i senere saker, men at de ikke skal være med i ordinære trekninger før domstolen neste gang begynner å trekke fra hele utvalget.

Etter domstolloven skal trekningen av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer skje "i god tid" før hovedforhandlingen eller rettsmøtet. Med tanke på mulige fritakssøknader og andre forhold som kan kreve tiltak, er det nærliggende å tenke seg at trekningen normalt bør skje umiddelbart etter berammelsen. Enkelte domstoler berammer imidlertid så lang tid før rettssaken at det ikke er hensiktsmessig å trekke lekdommere så tidlig. Arbeidsgruppen foreslår derfor å opprettholde formuleringen i dagens bestemmelser om at trekningen skal skje "i god tid". Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette, og også departementet foreslår at trekningen skal skje "i god tid før hovedforhandlingen". Departementet foreslår også at det skal lovfestes en regel om at lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer for meddommere snarest mulig skal gis melding om at de er trukket ut.

Etter domstolloven skal en liste over de lagrettemedlemmene som skal gjøre tjeneste, være meddelt sakens parter senest dagen før hovedforhandlingen. Vi har i dag ingen tilsvarende regel om underretning om hvilke meddommere som er trukket ut.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at regelen om melding til sakens parter om lagrettens sammensetning senest dagen før hovedforhandlingen, bør videreføres.

Etter departementets syn er det positivt om domstolene før rettsmøtet informerer også om navn på meddommere og eventuelle varamedlemmer, både i straffesaker og i sivile saker, men fordi en lovbestemt plikt til på eget initiativ å sende partene en liste over meddommere og eventuelle varamedlemmer vil medføre ekstraarbeid for domstolene, foreslår departementet ikke en lovbestemt plikt.

Departementet foreslår en regel om at partene ved henvendelse til domstolen skal få opplyst hvem som er trukket ut som meddommere og eventuelle varamedlemmer.

Den som har gyldig forfall (gyldig fravær), er ikke forpliktet til å gjøre tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer. Domstolloven har regler om hva som er gyldig forfall for lagrettemedlemmer, meddommere og rettsvitner. Bestemmelsen inneholder kriterier som beror på skjønn.

Departementet mener det er hensiktsmessig at det kommer til uttrykk innledningsvis i bestemmelsen at den som har gyldig fravær, ikke plikter å gjøre tjeneste som lagrettemedlem, meddommer eller rettsvitne. Lovforslaget går ut på at den som mener å ha gyldig fravær, og således vil be seg fritatt, må ta dette opp med domstolen "straks". Departementet mener at reglene om hva som er gyldig fravær må være skjønnsmessige, slik at de gir rom for fornuftige løsninger i det enkelte tilfellet og variasjoner som skyldes ulike faktiske forhold. Innenfor loven kan den enkelte domstol gi utfyllende retningslinjer, og på den måten sikre at like tilfeller behandles likt.

Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag om at en dommers avgjørelse i spørsmål om gyldig fravær skal kunne kreves overprøvd av den avgjørelsen gjelder.

Domstolloven har regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer og meddommere ved trekningen.

Departementet foreslår å samle reglene i domstolloven i én bestemmelse om forbigåelse. Denne bestemmelsen gir regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer, uavhengig av på hvilket tidspunkt det diskvalifiserende forholdet viser seg.

Myndigheten til å ta beslutninger eller utføre oppgaver etter domstolloven er i dag i hovedsak lagt til "retten" eller "rettens formann". For et fåtall av oppgavene følger det av loven at de kan utføres av "domstolens tjenestemenn", det vil si av saksbehandlere som ikke driver dømmende virksomhet, og som vanligvis heller ikke er jurister. Etter domstolloven skal således selve trekningen av lagrettemedlemmer og meddommere foretas av "en av domstolens tjenestemenn".

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det, av hensyn til effektiviteten i domstolene, er ønskelig at avgjørelsesmyndigheten kan fordeles så langt "utover" og "nedover" i organisasjonen som mulig. Spørsmålet blir i stor grad hva som er "mulig" uten at hensynet til forsvarlighet og rettssikkerhet blir skadelidende.

Departementets forslag til domstolloven går ut på at det overlates til den enkelte domstol å bestemme hvilket geografisk område varamedlemmer for meddommerne skal trekkes fra, og om varamedlemmene i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet eller bare varsles med beskjed om å holde seg klare. Disse avgjørelsene skal etter forslaget ligge til domstollederen. Begrunnelsen for dette er at disse avgjørelsene er ment å skulle gis i generell form, med virkning for alle eller mange saker. Da er domstollederen det aktuelle beslutningsnivået. For avgjørelser som gjelder den enkelte, konkrete og individualiserte sak, foreslår departementet imidlertid ikke å legge avgjørelsesmyndighet til domstollederen som sådan, men til enten "retten" eller "en dommer".

Det spørsmålet om beslutningsmyndighet som først og fremst reiser seg i relasjon til reglene om uttak av lekdommere, er i hvilken grad beslutningsmyndighet skal kunne overlates til saksbehandlere.

Departementet går inn for at det skal kunne overlates til saksbehandlere å treffe avgjørelser om at det skal benyttes hurtigtilkalling. Departementet legger vekt på at slike beslutninger ofte må tas raskt for å unngå at saken må utsettes, og at domstolen kan bli bedre i stand til å takle situasjoner med uventet forfall mv. dersom en saksbehandler kan starte arbeidet med å skaffe en erstatning fremfor først å måtte involvere en dommer.

Spørsmål om gyldig fravær oppstår i praksis ofte, og hensynet til effektivitet og mulighet for raskt å sette i gang en eventuell prosess med å innkalle en erstatning, tilsier at det skal kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre om et forhold skal anses som gyldig fravær. Samtidig er regelen om hva som skal gi grunnlag for gyldig fravær utpreget skjønnsmessig, hvilket taler i motsatt retning. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det, i tilfeller hvor domstolen har utferdiget retningslinjer for vurderingen av hva som skal anses som gyldig fravær, skal kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre spørsmålet. Den som berøres av en avgjørelse om gyldig fravær tatt av en saksbehandler, skal imidlertid kunne kreve samme spørsmål forelagt for en dommer. Det er dommerens avgjørelse som kan gjøres til gjenstand for kjæremål (anke etter tvisteloven).

Når det gjelder spørsmål om forbigåelse av andre grunner enn gyldig fravær, er departementet enig med arbeidsgruppen i at det må sondres mellom de ulike forbigåelsesgrunnene. Departementet er også enig i at spørsmål om forbigåelse fordi vedkommende utvalgsmedlem skulle ha vært slettet fra utvalget eller fordi vedkommende er siktet for et straffbart forhold (og det ikke er utstedt et forelegg) skal som hovedregel kunne overlates til saksbehandlere. Men en saksbehandler bør ikke få treffe avgjørelser om personlig egnethet annet enn hvor det f.eks. etter en legeerklæring fremtrer som helt kurant. For spørsmål om forbigåelse på grunn av utilstrekkelige norskkunnskaper, mener departementet at beslutningsmyndigheten skal forbeholdes dommere. Det vises til at spørsmål om tilstrekkelige språkkunnskaper kan være utpreget skjønnsmessig, og at det er av forholdsvis personlig karakter. Uheldige avgjørelser om dette kan ha følelsesmessige konsekvenser som kanskje ikke alltid kan "repareres" fullt ut gjennom en eventuell etterfølgende omgjøring fra en dommer.

Tvistemålsloven har regler om domstolsprøving av administrative tvangsinngrep. I tillegg inneholder sosialtjenesteloven særskilte regler om domstolsprøving av fylkesnemndas vedtak etter sosialtjenesteloven og barneverntjenesteloven.

Siden sosialtjenesteloven kapittel 9 nå er vedtatt opphevet, foreslår ikke departementet noen endring i disse reglene. Etter at arbeidsgruppen avga sin rapport, ble det gjort klart at retten skal settes med én fagkyndig og én lek meddommer. Dette er hovedregelen også etter tvisteloven § 36-4. Tvisteloven sier imidlertid ikke hvilket av utvalgene (kvinner eller menn) den lege meddommeren skal trekkes fra.

Generelt er det ønskelig at begge kjønn er representert i retten. Dette gjelder minst like mye for saker om overprøving av administrative tvangsvedtak som for andre saker. I utgangspunktet er det således nærliggende at reglene formuleres på en måte som innebærer at den lege meddommeren skal være av motsatt kjønn som den fagkyndige meddommeren og/eller rettens leder. En slik regel forutsetter imidlertid at det allerede ved trekningen er klart hvilket kjønn den juridiske dommeren og/eller den fagkyndige meddommeren vil representere. Denne forutsetningen slår ikke alltid til. Denne typen saker skal berammes raskt, og det vil etter departementets oppfatning være uheldig - gjennom reglene om oppnevning av meddommere - å "låse" domstolens tildeling av saken til dommere av det ene kjønn. På samme måte vil det være uheldig å binde oppnevningen av den fagkyndige meddommeren til trekningen av den lege. For å unngå problemer som følge av at rettens leder eller den fagkyndige meddommeren blir av et annet kjønn enn først forutsatt, foreslår departementet at valg av utvalg skal avgjøres ved loddtrekning.

Etter domstolloven skal meddommere til rettsmøter under de store havfiskeriene tas ut etter regler gitt av Domstoladministrasjonen.

Etter det departementet erfarer, er ikke de særskilte reglene i bruk. Departementet kan ikke se at det i dag vil være noen vesentlig ulempe å trekke eller oppnevne meddommere etter de alminnelige reglene i domstolloven. Et eventuelt behov for sakkyndighet vil kunne ivaretas gjennom de alminnelige reglene om bruk av fagkyndige meddommere. På denne bakgrunnen slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om å oppheve innholdet i dagens § 89 i domstolloven.

Komiteen viser til forslag til regler for uttak av lagrettemedlemmer og meddommere til den enkelte sak og mener det er riktige tilpasninger som foreslås når det gjelder trekning, varamedlemmer, hva som skjer ved fravær og geografi ved trekning av varamedlemmer, tidspunktet for innkalling av varamedlemmer, oppnevning av fagkyndige meddommere, hurtigtilkallinger, frister, gyldig fravær, forbigåelse, beslutningsmyndighet, enkelte spørsmål vedrørende saker om administrative tvangsvedtak og de store havfiskeriene.

Forrige kapittelNeste kapittel