Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i pasientskadeloven. Pasientskadeloven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten fra 1. januar 2003. Det uavhengige forvaltningsorganet Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) behandler erstatningskrav og utbetaler eventuell erstatning. Avgjørelsen kan påklages til Pasientskadenemnda. Pasientskadeloven er gunstigere for skadelidte enn alminnelige erstatningsrettslige reg­ler både hva gjelder vilkårene for å få erstatning og behandlingsmåten.

Pasientskadeloven er ikke satt i kraft utenfor den offentlige helsetjenesten. Dette har sammenheng med at loven fastsetter at erstatningskrav ved pasientskader i privat helsesektor skal sikres ved forsikring, og at ingen forsikringsselskap har vært villig til å gi forsikring på de vilkår pasientskadeloven fastsetter.

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen lovendringer for at loven skal kunne settes i kraft også utenfor den offentlige helsetjenesten. Endringene innebærer i hovedsak at NPE overtar ansvaret etter pasientskadeloven også for skade som er voldt i privat helsevirksomhet.

Departementet sendte i juli 2005 ut høringsnotat om endringer pasientskadeloven med høringsfristen i november 2005. Departementet har mottatt merknader fra 32 instanser.

Forslaget om at NPE overtar ansvaret for pasientskader i privat sektor slik at loven kan settes i kraft også utenfor den offentlige helsetjenesten, har fått bred tilslutning i høringsrunden. Fordelene for pasientene fremheves.

Erstatningskrav vil etter forslaget bli behandlet av NPE på samme måte som når skaden er oppstått i den offentlige helsetjenesten, og ansvarsgrunnlaget vil være det samme. Etter pasientskadeloven gjelder et såkalt objektivisert ansvarsgrunnlag, slik at det ikke er nødvendig å påvise skyld/uaktsomhet som grunnlag for erstatning. Dette er gunstigere for pasienten (og andre skadelidte) enn alminnelige erstatningsrettslige regler, og departementet er av den oppfatning at det samme ansvarsgrunnlaget bør gjelde for pasientskader i offentlig helsetjeneste og i privat helsesektor. Forslaget innebærer at alle krav om pasientskadeerstatning vil bli behandlet av samme instans. Dette vil være en forenkling for pasientene og vil dessuten legge til rette for en ensartet praktisering av regelverket.

Departementets forslag innebærer at en rekke av bestemmelsene i pasientskadeloven må endres. De vesentligste endringene gjøres i §§ 6 til 8. De fleste av de andre endringene er konsekvenser av endringene i §§ 6 til 8. Dessuten foreslås en endring av teknisk karakter i § 17 annet ledd annet punktum.

Det uttales at nærmere bestemmelser knyttet til den ordningen som foreslås, først og fremst regler knyttet til tilskuddordningen, vil måtte fastsettes i forskrift. Departementet vil også vurdere behovet for endringer i forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeserstatning og Pasientskadenemnda.

Departementet foreslår at NPE gis rett til å søke regress hos skadevolder i de tilfellene helsehjelp er gitt av tjenesteytere i privat sektor som ikke har betalt tilskudd til NPE.

Det framholdes at forsettlige overtredelser bør kunne straffes, jf. lovforslaget § 8 tredje ledd som er en videreføring av nåværende § 8 tredje ledd om straff ved brudd på forsikringsplikten.

Departementet er kommet til at det som utgangspunkt ikke bør åpnes for privat forsikring som alternativ til å betale tilskudd til NPE. Departementet legger til grunn at obligatorisk deltagelse i NPE-ordningen ikke vil være i strid med EØS-avtalen eller intern rett. Departementet foreslår likevel at det gis en hjemmel for å fastsette i forskrift at det kan tegnes privat forsikring i stedet for å delta i NPE-ordningen. Det vil da være enklere å innføre slik valgfrihet dersom man ser at det blir nødvendig eller ønskelig ut fra konkurransesituasjonen og konkurranserettslige forhold. Det påpekes at selv om forsikringsbransjen ikke er villig til å tilby denne type forsikring nå, kan det ikke utelukkes at det kan bli interessant senere. Dersom tjenesteyterne gis valgfrihet, vil de ha mulighet til å forhandle om pris dersom det viser seg at forsikringsselskap i Norge eller utlandet fatter interesse for å gi forsikring på pasientskadelovens vilkår.

Skader oppstått ved helsehjelp som helsepersonell har gitt i fritiden utenfor arbeidsforhold eller næringsvirksomhet (fritidsskader), dekkes etter gjeldende ordning ikke av NPE i og med at slik hjelp ikke hører under den offentlige helsetjenesten, som loven er trådt i kraft for. Når skaden er voldt på helsepersonellets fritid, dekkes ikke skaden selv om det helsepersonell som har voldt skaden er ansatt eller driver virksomhet i den offentlige helsetjenesten. Unntak gjelder der helsepersonellet er pliktig til å yte helsehjelpen i henhold til helsepersonelloven § 7 om øyeblikkelig hjelp. Slik hjelp anses som offentlig helsetjeneste i forhold til pasientskadeloven.

Private ansvarsforsikringer som helsepersonell har til oppfyllelse av forsikringsplikten i helsepersonelloven § 20 eller på frivillig basis, dekker etter det departementet forstår, også fritidsskader.

Departementet er kommet til at fritidsskader fortsatt bør omfattes av pasientskadeloven, og legger til grunn at det vil kunne bli vanskelig eller umulig å få tegnet forsikring for fritidsskader hvis NPE overtar ansvaret for pasientskader for øvrig. Det framholdes at for at skaden skal regnes som pasientskade og dekkes av NPE, må det være en forutsetning at hjelpen er gitt i kraft av den kompetanse vedkommende har som helsepersonell. Erstatningskrav vedrørende fritidsskader vil etter dette bli å behandle etter pasientskadelovens ordinære regler, men det bemerkes at de krav som med rimelighet kan stilles til helsehjelpen, må tilpasses situasjonen.

For helsepersonell som er sysselsatt i privat virksomhet som betaler tilskudd til NPE, bør etter departementets mening dekning av fritidsskader inngå i det tilskuddet virksomheten betaler. Risikoen for fritidsskader voldt av helsepersonell i den offentlige helsetjenesten skal tas med i beregningen av de tilskudd de regionale helseforetakene, kommunene og fylkeskommunene betaler til NPE.

Departementet legger til grunn at pasientskadeloven omfatter skader helsepersonell som er utenfor yrkesaktivitet eller er sysselsatt i andre typer virksomhet enn helsetjeneste, har voldt hvis skaden har sammenheng med hjelp de har gitt ut fra sin kompetanse som helsepersonell.

Det påpekes at det framgår av pasientskadeloven § 4 tredje ledd at loven ikke er til hinder for at erstatningskrav gjøres gjeldende overfor andre enn NPE, og det vises til at flere helsepersonellorganisasjoner i sine høringsuttalelser har pekt på risikoen for helsepersonell ved ikke å ha privat ansvarsforsikring i og med at det er adgang til dette.

Departementet har forståelse for at helsepersonellorganisasjonene er opptatt av at helsepersonell ikke må bli sittende med personlig ansvar for det totale erstatningsbeløp dersom skadelidte velger å fremme krav direkte mot helsepersonellet, men finner ikke grunnlag for å foreslå en endring i adgangen til å gjøre gjeldende erstatningskrav mot andre enn NPE.

Uavhengig av pasientskadeloven har apotekene plikt til å tegne forsikring i henhold til apotekloven § 1-6. Det samme gjelder i henhold til produktansvarsloven kapittel 3 dersom apoteket produserer legemiddel eller importerer legemiddel og produsenten ikke har slik forsikring.

I og med at pasientskadeloven foreløpig bare er satt i kraft for den offentlige helsetjenesten, kommer loven i dag bare til anvendelse ved skader voldt ved virksomheten i apotek som hører under den offentlige helsetjenesten i pasientskadelovens forstand. Dette er bare sykehusapotek.

Departementet viser til at spørsmålet om apotekvirksomhet bør omfattes av pasientskadeloven, ble drøftet i Ot.prp. nr. 55 (1999-2000). Det ble konkludert med at skader voldt i apotekvirksomhet bør omfattes av pasientskadeloven. Departementet finner ikke grunn til nå å foreslå lovendringer som innebærer et generelt unntak fra pasientskadeloven for skader voldt ved apotekvirksomhet, og finner heller ikke grunnlag for å foreslå at apotekloven § 1-6 oppheves eller erstattes med en henvisning til pasientskadelovens regler om tilskuddsplikt til NPE.

Departementet legger til grunn den tolkning av pasientskadeloven at loven gjelder pasientskader voldt av personell med utenlandsk autorisasjon eller lisens som tilsvarer norsk autorisasjon/lisens etter helsepersonelloven under midlertidig tjenesteyting i Norge i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser for dette. Det understrekes at dette ikke gjelder annen helserelatert tjenesteyting fra utenlandske personer, for eksempel alternativ behandling.

Det må etter departementets oppfatning kunne kreves at helsepersonell som vil yte tjenester i Norge, har ansvarsforsikring. Dersom slik tjenesteyter ikke har betalt tilskudd til NPE, og det oppstår en skade som faller inn under pasientskadeloven, må resultatet etter departementets syn bli at NPE skal behandle kravet og utbetale eventuell erstatning, men med mulighet for å søke regress overfor tjenesteyteren og/eller dennes forsikringsselskap.

Departementet mener det ikke vil være en ulovlig restriksjon etter EØS-avtalen å kreve at tjenesteyter som ikke har ansvarsforsikring som dekker tjenesteyting i Norge, enten sørger for å tegne slik forsikring på akseptable vilkår eller betaler tilskudd til NPE.

Departementet er kommet til at det ikke bør lages noen særregler i loven for utenlandske tjenesteytere.

Departementet finner ikke behov for å fastsette en egen overgangsordning som følge av de lovendringer som foreslås i proposisjonen.

Departementet foreslår at utvidelsen av NPEs ansvar til å omfatte pasientskader utenfor den offentlige helsetjenesten finansieres ved tilskudd fra de aktuelle tjenesteyterne. Det påpekes at denne finansieringsløsningen har sammenheng med vurderinger av EØS-rettslige spørsmål knyttet til offentlig støtte og konkurranseregler. Departementet mener at den løsning som foreslås, ikke er i strid med de regler og prinsipper som gjelder på disse områdene.

Departementet uttaler at det er umulig å si noe sikkert om hvilke beløp som må betales i tilskudd da det ikke foreligger sikre opplysninger verken om antall virksomheter som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten, antall helsepersonell som er sysselsatt i virksomhetene, eller annen oversikt over omfanget av slik virksomhet. Det finnes heller ikke tilgjengelig informasjon om skaderisiko eller skadefrekvens og heller ikke samlede opplysninger om erstatningsutbetalinger under de forsikringer helsepersonell er forpliktet til å ha etter helsepersonelloven § 20. Departementet antar at tilskuddene til NPE vil kunne bli større enn premiene knyttet til dagens ansvarsforsikringer, særlig for visse grupper som i dag har lav forsikringspremie.

Nærmere regler for tilskuddsordningen vil bli fastsatt i forskrift i medhold av § 8 annet ledd i departementets lovforslag.

Departementet antar at det vil være mest hensiktsmessig som hovedregel å legge plikten til å betale tilskudd på virksomhetsnivå (foretaksnivå).

Departementet mener det bør legges opp til differensiering av de beløp som skal betales i tilskudd, og antar at det kan være aktuelt å opprette et par størrelseskategorier etter antall årsverk eller antall sysselsatte med autorisasjon/lisens, eller ut fra virksomhetens omsetning. Tilsvarende vil det kunne være aktuelt med et fåtall kategorier ut fra arten av virksomhet relatert til skadepotensial.

Administrasjon av tilskuddsordningen bør etter departementets vurdering legges til NPE.

Departementet foreslår at ordningen organiseres slik at den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten, pålegges en plikt til å melde fra til NPE om virksomhetens art og omfang.

Bestemmelsen om egenandel foreslås flyttet til ny § 6 a og vil omfatte skadevoldere både i og utenfor den offentlige helsetjenesten.

I høringsnotatet ble det foreslått at helsepersonelloven § 20 om forsikringsplikt i forbindelse med privat virksomhet oppheves dersom NPE overtar ansvaret også for privat sektor.

Departementet har imidlertid kommet til at helsepersonelloven § 20 ikke bør oppheves, men heller endres, og at den endrede bestemmelsen bør fastslå plikten til å melde fra om virksomheten og betale tilskudd til NPE. Dette vil være en dobbeltregulering sett i sammenheng med pasientskadeloven, men departementet antar at en forankring av plikten også i helsepersonelloven vil kunne bidra til større grad av overholdelse av tilskuddsplikten. At plikten er fastsatt i helsepersonelloven, vil også innebære at lovens reaksjonssystem vil kunne komme til anvendelse.

Straffebestemmelsen i pasientskadeloven foreslås tilpasset de øvrige foreslåtte endringer, men strafferammen foreslås ikke endret.

Departementet foreslår at pasientskadeloven § 4 tredje ledd tredje punktum om regress videreføres, men endres for å reflektere endringen fra forsikringsplikt til plikt til å betale tilskudd.

Departementets forslag vil innebære at flere erstatningskrav skal behandles av NPE, og at eventuell erstatning i disse sakene skal utbetales av NPE. Det vil således bli en økning i NPEs utgifter til så vel erstatningsutbetalinger, herunder advokatutgifter, som saksbehandling/drift.

Pasientskadenemnda som er klageinstans, vil også få noe økt saksmengde.

I tillegg kommer utgifter til administrering av den foreslåtte tilskuddsordningen. Departementet foreslår at administrasjonsarbeidet legges til NPE.

Neste kapittel