4. Innsattes adgang til å benytte elektronisk kommunikasjon
Hovedregelen i straffegjennomføringsloven går ut på at innsatte skal ha adgang til å sende og motta postsendinger. Kriminalomsorgen skal kontrollere postsending til og fra innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå før den utleveres eller sendes. Kontroll skal også gjennomføres i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men her kan kriminalomsorgen unnlate kontroll dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og i overgangsfengsler skal kontroll bare skje når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.
Bestemmelsene om å sende og motta postsendinger gjelder tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde. Kommunikasjon ved bruk av tekstmeldinger, e-post mv. kan derfor kontrolleres. Den innsatte har altså etter loven, slik den lyder i dag, en rett til å benytte elektronisk kommunikasjon, noe som medfører at anstaltene må kontrollere kommunikasjonen etter reglene i annet ledd. Slik kontroll kan rent faktisk være vanskelig å gjennomføre og er under enhver omstendighet meget ressurskrevende.
Etter departementets mening må innsatte akseptere at adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon blir beskåret som en konsekvens av frihetsberøvelsen. Hensynet til sikkerhet og forsvarlig bruk av ressurser taler for å begrense dagens ordning hvor innsatte har en ubetinget rett til elektronisk kommunikasjon.
Ressurshensyn taler også mot en ubetinget rett til elektronisk kommunikasjon. Det er nokså åpenbart at det vil gå med store ressurser til å kontrollere e-post som innsatte sender og mottar. Denne kontrollen kommer i tillegg til kontroll av ordinær post og telefaks, og blir særlig ressurskrevende når vedlegg og linker må kontrolleres.
Departementet har ikke noe ønske om å avskjære de innsattes tilgang til elektronisk kommunikasjon i større grad enn nødvendig, og anser at kriminalomsorgen kan tillate slik kommunikasjon når det etter en konkret vurdering anses sikkerhetsmessig forsvarlig og ressursmessig overkommelig.
Departementet mener at både hensynet til sikkerhet og forsvarlig ressursforvaltning best kan ivaretas ved at kriminalomsorgen etter nærmere bestemmelser kan gi innsatte tillatelse til elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde, dersom sikkerhetsmessige grunner eller hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning ikke taler mot det.
Komiteen viser til at straffegjennomføringsloven § 30 siste ledd gir innsatte rett til å benytte elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde i samme utstrekning som de har rett til å sende og motta postsendinger. Kontroll- og ressurshensyn taler mot at den elektroniske kommunikasjonen er utformet som en rettighet, og departementet foreslår en innstramming på dette punktet. Komiteen støtter departementets forslag. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av at innsatte kan ha kontakt med sin familie og sosiale nettverk også under straffegjennomføringen for å legge til rette for en kriminalitetsfri tilværelse etter endt soning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, ser at det kan medføre betydelige praktiske og ressursmessige problemer å skulle kontrollere den enkelte innsattes bruk av elektroniske hjelpemidler, som e post, Internett og mobiltelefon, og at bruken i seg selv kan tilrettelegge for nye kriminelle handlinger gjennom elektronisk kontakt med andre innsatte eller personer ute i det åpne samfunnet. Flertallet deler derfor departementets syn på at den innsatte ikke kan gis fri tilgang til bruk av elektroniske hjelpemidler.
Samtidig mener flertallet at mange innsatte vil ha nytte av tilgang til elektroniske hjelpemidler både for å vedlikeholde kontakten med familie og sosialt nettverk som ledd i tilbakeføringen til samfunnet, og som ledd i å kunne møte livet etter soningen med et mål om å kunne forsørge seg selv og sin familie uten tilbakefall etter endt soning.
Selv om tilgang til elektroniske hjelpemidler i henhold til straffegjennomføringsloven § 30 ikke lenger skal anses som en generell rett, vil flertallet understreke at den enkelte innsatte skal gis mulighet for en reell, individuell vurdering med hensyn på hvorvidt, i hvilket omfang, og på hvilke vilkår, det gis mulighet for bruk av elektroniske hjelpemidler, og der faren for at den innsatte ved hjelp av disse hjelpemidlene begår nye kriminelle handlinger må stå sentralt i vurderingen.
Der det vurderes at faren for dette er liten, må det etter flertallets syn legges vekt på at bruken av elektroniske virkemidler kan bidra til å gi rehabiliteringen av den innsatte et verdifullt innhold, både når det gjelder opprettelse av kontakt med familien og sosialt nettverk, når det gjelder generell informasjonstilgang om samfunnsutviklingen, og i rent utdanningsøyemed.
Med de forbeholdene som er tatt med hensyn til faren for tilretteleggelse for ny kriminalitet ved bruk av elektronisk kommunikasjon, mener flertallet at det innen kriminalomsorgen skal tilrettelegges ressursmessig også for bruk av elektroniske hjelpemidler som ledd i selve rehabiliteringsprosessen, slik at den innsatte etter endt soning er kjent med bruken av slike hjelpemidler, og kan nyttiggjøre seg disse på linje med den øvrige befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at nødvendig kontroll er viktigere enn de innsattes behov for tilgang til fri elektronisk kommunikasjon utenfor soningsinstitusjonene.
Disse medlemmer ber departementet vurdere å følge opp innspillet fra Ullersmo fengsel om å totalforby elektronisk kommunikasjon, dersom det skulle bli behov for et slikt tiltak. Det forutsettes også at det stilles nødvendige ressurser til rådighet, slik at de ansatte kan gjennomføre de kontroller de finner nødvendig. I motsatt fall vil innsatte kunne komme til å ha kontakt med omverdenen på en måte som kan føre til negative hendelser i ettertid.
Disse medlemmer ber også departementet om snarest å få til en avklaring med Samferdselsdepartementet for å hindre at innsatte ulovlig kommuniserer med personer utenfor murene ved bruk av mobiltelefon.
Komiteen ønsker å peke på sikkerheten knyttet til advokaters møte med sine klienter i fengsel. Komiteen mener det bør vurderes å innføre tilsvarende sikkerhetstiltak som finnes i Sverige og Danmark for advokater som besøker sine klienter i fengsel, og ber derfor Regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette.