Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Knut Gravråk, Britt Hild­eng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, ser behovet for et forbrukervern som går utover våre egne landegrenser. Spesielt tatt i betraktning en stadig økning i omsetningen fra netthandel er det viktig at forbrukernes rettigheter fremdeles kan bli ivaretatt, selv om de kjøper varer og tjenester fra forretninger utenfor landets grenser.

Komiteen ser behovet for å gi håndhevingsmyndighetene økte rettigheter i forhold til innsamling av dokumentasjon for at forordningen skal kunne fungere etter hensikten.

Komiteen mener dette er en betingelse både for å skape tillit i markedet og legge til rette for velfungerende konkurranseforhold. Det er i dag stor variasjon når det gjelder systemer for håndheving av forbrukerregelverket i EØS-landene. I enkelte land har det i praksis ikke vært ført offentlig tilsyn med regelverket. Et annet problem er at nødvendig utveksling av informasjon mellom tilsynene i de forskjellige landene ofte hindres av nasjonalt regelverk om konfidensialitet. Komiteen er glad for at det på denne bakgrunn har vært et prioritert siktemål at samtlige EØS-land etablerer tilsynsorganer for forbrukerregelverket, og at en får i stand effektive systemer for samarbeid mellom tilsynsorganene.

Komiteen har merket seg at forordningen gir regler om samarbeid mellom nasjonale myndigheter om håndheving av fellesskapets regler om forbrukernes kollektive interesser. Dette er regler som næringslivet skal overholde av hensyn til forbrukere generelt, uten at den enkelte forbruker kan gjøre rettigheter gjeldende. Overtredelser er en sak bare mellom den næringsdrivende og håndhevingsmyndighetene. Komiteen har også merket seg at enkeltstående tvister som oppstår mellom næringsdrivende og forbrukere, faller utenfor forordningens virkeområde.

Komiteen vil understreke at formålet med forordningen er å sikre en effektiv og harmonisert håndheving av forbrukerregelverket som er listet opp i forordningens vedlegg. Dette omfatter blant annet direktiver om villedende og sammenlignende reklame, avtaler inngått utenfor fast utsalgssted, forbrukerkreditt, pakkereiser, kringkasting og elektronisk handel.

Komiteen viser videre til at forordningens virkeområde er avgrenset til håndheving ved grense­overskridende overtredelser av nasjonale bestemmelser som gjennomfører nevnte regelverk. I dette ligger at lovbruddet rammer forbrukere som er bosatt i et annet EØS-land enn der hvor selgeren eller tjenesteyteren er etablert. Et praktisk eksempel er at spanske timesharetilbydere opererer på det norske markedet og tilbyr kontrakter som er i strid med direktiv 94/47/EF (timesharedirektivet).

2.1 Departementets merknader til en del hovedspørsmål

2.1.1 Forordningens virkeområde

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.2 Valg av gjennomføringsmåte i norsk rett

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.3 Vedkommende myndigheter og sentralt kontrollorgan

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.4 Hvilke virkemidler skal vedkommende myndigheter ha til rådighet?

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.5 Kravet om at det "er rimelig grunn til mistanke" om en overtredelse innenfor fellesskapet

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.6 Samarbeid mellom medlemslandenes håndhevingsmyndigheter

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.7 Forholdet til tredjeland

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.1.8 Øvrige forpliktelser etter forordningen

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag, og støtter disse.

2.2 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen viser til at det er fastslått i forordningen at landene plikter å stille de nødvendige ressurser til rådighet og at vedkommende myndigheter skal prioritere saker etter forordningen på lik linje med nasjonale saker. Komiteen har merket seg at forpliktelsene og oppgavene for oppfyllelse av forordningen kan få økonomiske og administrative konsekvenser for de vedkommende myndigheter, avhengig av økt saksmengde innenfor de enkelte forvaltningsområder som omfattes av forordningen.

Komiteen konstaterer at Forbrukerombudet vil få økt saksmengde ved gjennomføringen av forordningen, da ombudet håndhever mesteparten av regelverkene som er omfattet av den. Komiteen har også merket seg at i den grad gjennomføringen av forordningen medfører økt saksmengde innenfor de øvrige vedkommende myndigheters ansvarsområde, vil ombudet også få befatning med disse i sin rolle som sentralt kontaktorgan. Det er videre mulig at Forbrukerombudet får økt reisevirksomhet.

Komiteen viser til at Medietilsynet henvender seg med jevne mellomrom til myndigheter i andre land i forbindelse med fjernsynssendinger rettet mot Norge. Forordningen formaliserer rutinene for slike henvendelser. Komiteen har merket seg at forordningen trolig ikke vil medføre vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for Medietilsynet, og at det samme gjelder for Statens legemiddelverk og Sosial- og helsedirektoratet.

2.3 Merknader til de enkelte bestemmelsene

2.3.1 Til endringene i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven)

2.3.1.1 Til endring i kapitteloverskriften til kapittel II b

Komiteen merker seg at kapitteloverskriften endres ved å presisere at kapittelet kun omhandler grenseoverskridende handlinger. Det vil si handlinger eller unnlatelser som har sitt utspring i en EØS-stat, men som får virkning for forbrukere i en annen EØS-stat.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.2 Til § 9 e

Komiteen ser at første ledd endres slik at virkeområdet i kapittelet også fanger opp handlinger eller unnlatelser som skal behandles etter forordningen. Virkeområdet til forordningen er videre enn forbudsdirektivets virkeområde. Ordlyden gjøres derfor mer generell, slik at begge virkeområdene fanges opp.

Komiteen viser til at annet ledd er nytt og tas inn for å presisere at §§ 9 f og 9 g kun får anvendelse på saker etter forbudsdirektivet. Denne endringen er nødvendig som følge av utvidelsen av virksomheten i bestemmelsens første ledd.

Komiteen viser videre til at tredje ledd beskriver virkeområdet for forordningen.

Komiteen merker seg at fjerde ledd er en videreføring av dagens annet ledd.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.3 Til §§ 9 f og 9 g

Komiteen ser at disse endringene kun er lovtekniske, og støtter departementets forslag til vedtak.

2.3.1.4 Til ny § 9 h

Komiteen registrerer at første ledd gjennomfører forordningen ved inkorporasjon. Dette vil si at forordningen skal gjelde som lov. I annet ledd gis departementet hjemmel til å oppnevne vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan. Disse oppnevningene vil skje ved administrativt vedtak, og foretas i samarbeid med de ansvarlige fagdepartementer for de enkelte håndhevingsmyndigheter.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.5 Til § 12

Komiteen ser at første ledd tredje punktum end­res som en lovteknisk følge av at § 9 e endres. Første ledd nytt fjerde punktum innebærer at Markedsrådets vedtakskompetanse utvides til å omfatte overtredelser av regelverket som Forbrukerombudet blir oppnevnt som vedkommende myndighet til å håndheve etter forordningen.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.6 Til § 13

Komiteen merker seg at endringen i tredje ledd ikke medfører noen realitetsendring, men er kun en lovteknisk endring. Femte ledd nytt første punktum gir Forbrukerombudet uttrykkelig hjemmel til å kreve at den som bryter markedsføringsloven, skal avgi skriftlig bekreftelse på at lovbruddet vil opphøre.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.7 Til § 14

Komiteen ser at endringen i første ledd første punktum innebærer at Forbrukerombudets vedtakskompetanse utvides til å omfatte bestemmelsene som gjennomfører forordningen.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.3.1.8 Til § 16

Komiteen viser til at endringen i første ledd tredje punktum innebærer at tvangsgebyr kan fastsettes ved overtredelser etter forordningen.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.4 Til endringene i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven)

2.4.1 Til ny § 2-11

Komiteen merker seg at første ledd gir Medie­tilsynet tilstrekkelig kompetanse til å kreve opplysninger etter forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b). Opplysningsplikten omfatter enhver og kan for eksempel omfatte kringkasternes datterselskaper, produsenter av kringkastingsprogrammer, annonsører og sponsorer. Eksempelvis vil Medietilsynet kunne kreve å få framlagt en avtale mellom en programprodusent og en sponsor for å kunne fastslå om sponsorreglene er fulgt.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.4.2 Til ny § 2- 12

Komiteen ser at første ledd første punktum gir hjemmel til å kreve opphørstilsagn fra kringkasteren avgrenset til saker der det forekommer overtredelser i henhold til forslaget til markedsføringsloven § 9 e tredje ledd. Første ledd annet punktum gir hjemmel til å forby sendinger av ulovlige innslag, avgrenset til saker der det forekommer overtredelser etter forslaget til markedsføringsloven § 9 e tredje ledd. Brudd på forbudsvedtaket kan sanksjoneres med tvangsmulkt etter kringkastingsloven § 10-4.

Komiteen viser til at annet ledd gir hjemmel til å kunne foreta kontrollundersøkelser på stedet der hvor kringkasteren utøver sin virksomhet avgrenset til saker der det forekommer overtredelser slik dette er definert i forslaget til markedsføringslov § 9 e tredje ledd. Siden de fleste bestemmelsene regulerer forhold som i utgangspunktet foregår åpent (innhold, mengde og plassering av reklame) er det få tilfeller det vil være nødvendig å foreta undersøkelser på stedet.

Komiteen registrerer at i tredje ledd oppstilles bestemmelsenes anvendelsesområde. Tredje ledd gjelder for bestemmelsene Medietilsynet etter forslaget til markedsføringsloven § 9 h annet ledd er oppnevnt som vedkommende myndighet til å håndheve.

Komiteen ser at fjerde ledd gir en forskriftshjemmel som ved behov kan benyttes til nærmere regulering om forbudsvedtak og gjennomføring av gransking.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.4.3 Til § 10-5

Komiteen merker seg at tredje ledd i dag gir hjemmel til å fastsette forskrifter om opplysningsplikt. Idet ny § 2-11 vil gi slike regler, mener departementet at denne hjemmelen blir overflødig. Bestemmelsen endres derfor ved å sløyfe "herunder om opplysningsplikt for kringkastere" i dagens ordlyd.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.5 Til endringene i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakks­skadeloven)

2.5.1 Til § 8

Komiteen merker seg at første ledd nytt annet punkt gjennomfører forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav c) om kontrollundersøkelser. Dersom Sosial- og helsedirektoratet nektes adgang til tross for sin rett til kontrollundersøkelser, vil det være nødvendig for direktoratet å få bistand fra politiet om tvangsmidler skal brukes.

Komiteen ser at annet ledd nytt tredje punktum gjennomfører forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav e). Bestemmelsen innebærer at Sosial- og helsedirektoratet kan kreve en bekreftelse på at overtredelser av reklameforbudet og brudd på merkebestemmelsene etter tobakksskadeloven §§ 2 og/eller 3 skal opphøre.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.6 Til endringene i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven)

2.6.1 Til § 28

Komiteen registrerer at kompetansen etter denne bestemmelsen er delegert til Statens legemiddelverk. Nytt åttende ledd gir en uttrykkelig hjemmel for å kreve skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende ved brudd på bestemmelser om reklame for legemidler, jf. de krav som stilles i forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav e).

Komiteen støtter departementets forslag.

2.7 Til endringene i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven)

2.7.1 Til § 9-3

Komiteen merker seg at første ledd nytt annet punktum gjennomfører forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav c) om kontrollundersøkelser. Dersom Helse- og sosialdirektoratet nektes adgang til tross for sin rett til kontrollundersøkelser, vil det være nødvendig for direktoratet å få bistand fra politiet om tvangsmidler skal brukes.

Komiteen ser også at nytt annet ledd implementerer forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b) og fastsetter at enhver plikter å gi de opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av Sosial- og helsedirektoratets oppgaver etter loven kapittel 9.

Komiteen støtter departementets forslag.

2.7.2 Til § 9-4

Komiteen registrerer at første ledd nytt tredje punktum gir en uttrykkelig hjemmel for Sosial- og helsedirektoratet til å kreve skriftlig bekreftelse på at overtredelser skal opphøre i tråd med forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav e).

Komiteen støtter departementets forslag.