8.1 Sammendrag

Departementet viser til at i tillegg til at det er behov for samordning mellom ulike sektorar som kommunane har ansvaret for, vil det også vere behov for samordning mellom ulike forvaltningsnivå. Til dømes kan det oppstå feil i gråsonene mellom den statlege spesialisthelsetenesta og den kommunale helsetenesta.

Departementet føreslår at fylkesmannen blir gitt kompetanse til å samordne praktiske sider og bruk av reaksjonar ved statleg tilsyn med kommunane. Samordninga skal både omfatte tilsyn med kommuneplikter og tilsyn frå sektortilsyna med aktørpliktene til kommunane. Sektortilsynet skal ha ei plikt til å vere med i samordninga. Fylkesmannen skal ikkje ha myndigheit til å overprøve bruken sektortilsynet gjer av reaksjonar. Når sektortilsynet øver tilsyn med aktørpliktene til ein kommune, bør det vere sektortilsynet som avgjer om kommunen oppfyller dei lovpålagde pliktene sine, og om det eventuelt skal komme med reaksjonar.

Desse tiltaka må likevel gjennomførast før det blir vedteke sanksjonar:

• 1. Tilsynet må vurdere dei verknadene sanksjonen kan ha for verksemda i kommunen elles.

• 2. Sektortilsynet må varsle fylkesmannen.

• 3. Tilsynet skal ha dialog med kommunen. Dialogen skal skje i regi av fylkesmannen.

I tillegg til at ein samordnar måten ulike tilsyns­etatar bruker pålegg og andre sanksjonar på, kan samordning rette seg mot dei meir praktiske sidene ved tilsynsverksemda. Dette kan gjelde planlegging og gjennomføring av tilsyn. Under planlegging og gjennomføring av tilsynsverksemda kan ein nytte mange samordningstiltak.

Departementet finn det ikkje tenleg å regulere i kommunelova kva praktiske samordningstiltak som skal nyttast. Slik departementet ser det, bør det liggje ein fleksibilitet i samordninga av desse sidene ved tilsynsverksemda som tilsynsorgana sjølve bør kunne utnytte.

8.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til proposisjonen og har ellers ingen merknader.

Komiteens medlem fra Venstre vil varsle at Venstre går inn for at dagens fylker skal erstattes med en enhetsfylkemodell. Et sentralt kjennetegn ved enhetsfylket, er at det integrerer to styringslinjer; en fylkespolitisk styringslinje og en statlig styringslinje (departementer og direktorater). For å klargjøre den statlige styringslinjen er det viktig at staten rydder i sine oppgaver, direktorater og geografiske inndelinger av disse slik at den statlige styringslinjen blir så konkret som mulig og i omfang blir langt mindre enn den fylkespolitiske myndigheten.

Dette medlem er ikke fremmed for å videreføre et fylkesmannsinstituttet underlagt de nye fylkene, med ansvar utelukkende for tilsyn og kontroll med kommunene. En annen modell vil være å avløse fylkesmannsinstituttet med en overføring av de eks­plisitte tilsyns- og kontrolloppgaver til eksisterende tilsyn og direktorater, mens forvaltningsoppgavene overføres de nye fylkene. En viktig erfaring fra enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal er at kompetansemiljøene hos henholdsvis fylkeskommunen og fylkesmannen har hatt stor gjensidig nytte av hverandre, noe som har bidratt positivt både til regionale utvik­lingsoppgaver og i samhandlingen med kommunene. Særlig de minste kommunene har satt pris på dette. For både innbyggere, kommuner, politikere og organisasjoner har en samordnet fylkesadministrasjon også ført til en forenkling.

Dette medlem vil be Regjeringen foreta en samlet gjennomgang av statens tilsyn med kommunal sektor, og vurdere en samordning mellom forvaltningsnivåene og bidra til en forenkling.