Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Knut Gravåk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til fremlegget fra Regjeringen om forslag til endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosess­loven) mv. Komiteen vil understreke viktigheten av at alle lover - også ekteskapsloven - omfatter alle landets borgere.

Komiteen viser til at i Norge er det vanlig at man selv velger ektefelle og at ekteskap i hovedsak skjer på bakgrunn av et kjærlighetsforhold. I store deler av verden er imidlertid arrangerte ekteskap alminnelig.

Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at dette må godtas i Norge så lenge det skjer innenfor norsk lovverk og internasjonale konvensjoner. Følgelig står foreldre og andre fritt til å foreslå ekteskapskandidater, så lenge partene også står fritt til å akseptere den ekteskapskandidaten som foreslås. Flertallet vil imidlertid understreke at det ikke tillates der det anvendes fysisk og psykisk tvang for å få den ene eller begge parter til å inngå ekteskap.

Komiteen understreker at kvinner og jenter ikke er alene om å bli tvunget inn i ekteskap, og at tvang og press overfor menn og gutter også er svært alvorlig.

Komiteen understreker at tvangsekteskap er et klart brudd på menneskerettighetene og at det norske samfunn har både rett og plikt til å beskytte unge mennesker mot tvangsekteskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil rose Regjeringen for fremleggelse av denne proposisjonen. Disse medlemmer har i lengre tid etterlyst konkrete tiltak på dette felt, og når man nå strammer til overfor bigami, tvangsekteskap, ekteskap med personer under 18 år osv. er dette skritt i riktig retning. Disse medlemmer støtter derfor innstrammingene, med følgende merknader og tilleggsforslag:

Disse medlemmer viser til at tvangsekteskap typisk skjer overfor jenter i fundamentalistiske muslimske miljøer og er samtidig gjerne kulturelt betinget. Familier som er bosatt i Norge har ofte tett kontakt med sin familie i opprinnelseslandet, med den hensikt å lage en avtale om fremtidig giftermål. En datter, bosatt i Norge, er pga. norske familiegjenforeningsregler, et attraktivt "verdipapir", og giftes gjerne bort til slektninger bosatt i opprinnelseslandet. På denne måten skapes det grunnlag for familiegjenforening i Norge. Disse medlemmer mener et ekteskap som inngås på dette vis, oftest vil stride med brudens vilje og må etter vår mening bli å likestille med voldtekt, dersom ekteskapet "fullbyrdes". Forsøk på å arrangere ekteskap under tvang må følgelig bli å anse som medvirkning til voldtekt.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lovverket, med sikte på å revidere aktuelle lover, slik at man likestiller tvangsekteskap med voldtekt, dersom ekteskapet "fullbyrdes". Forsøk på å arrangere ekteskap under tvang må følgelig bli å anse som medvirkning til voldtekt."

Selv om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap rammer begge kjønn, vil disse medlemmer imidlertid sette hovedfokus på jentene og kvinnene som i mange innvandrermiljøer har sterkere begrens­ninger på sin frihet og rettigheter enn menn/gutter.

Disse medlemmer viser til at mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det en glidende, nesten umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille mellom de to formene. Disse medlemmer er derfor kommet til at både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter og regler. Fremfor å forsøke å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vil det være mer fruktbart å skille mellom formene for press, som kan variere mellom milde oppfordringer til utilslørte drapstrusler.

Disse medlemmer mener det er viktig at man holder fokus på, og i stor grad bistår, innvandrerkvinner som bryter ut og tar skrittet til å inngi anmeldelse om tvangsekteskap. Disse kvinnene har gjerne levd et liv hvor de har vært totalt umyndiggjort, de er ofte uerfarne i å ta avgjørelser på egne vegne, samt til å forholde seg til offentlige etater, bankforbindelser mv. For det annet er det slik at det å inngi anmeldelse for tvangsekteskap ofte innebærer at kvinnen, for å ivareta sin egen sikkerhet, må bryte med hele sitt tidligere nettverk. Kontakt med hennes tidligere miljø kan være forbundet med livsfare. I enkelte fundamentalistiske muslimske miljøer kan "familiens ære" kun rettes opp ved at den fornærmede part drepes (såkalt "æresdrap"). En kvinne som bryter med sitt tidligere nettverk på dette vis, vil kunne befinne seg i en for henne totalt fremmed kultur, og vil utvilsomt ha behov for bistand fra det offentlige.

Disse medlemmer viser videre til at et viktig aspekt ved praksisen med arrangerte ekteskap med ektefeller fra hjemlandet er forakten for det norske. En utbredt oppfatning i mange innvandrermiljøer er at norske kvinner opptrer som horer, og man ønsker naturligvis ikke at sine egne kvinner skulle opptre som dem. Som en konsekvens av dette ønsker man ikke at døtrene gifter seg med norske menn. Det viser seg imidlertid at kvinnene også kun i liten grad gifter seg med menn oppvokst i Norge som deler deres kulturelle bakgrunn, noe som skyldes et annet viktig forhold, nemlig det økonomiske. I Aftenposten 4. september 2000 kunne man lese:

"Det er forskjellige interessekonflikter av økonomisk art som spiller inn. Folk som bor her, ønsker at familiemedlemmer i Pakistan også skal få smake på den norske velferden. Dermed blir det import av ektefeller. Men prisen man betaler for denne importen av nieser og fettere, er for høy, fordi foreldrene ofrer sine barns lykke, sier Amer Walayet."

Disse medlemmer mener mye tyder på at oppholdstillatelse i Norge er relativt mye verd, og man kan derfor ikke se bort fra at det også foregår transaksjoner av penger, verdigjenstander og eiendommer i forbindelse med de avtaler som gjøres i forbindelse med giftermål.

Som tidligere nevnt er disse medlemmer tilfreds med at det i proposisjonen strammes til overfor bigami. Det er imidlertid et spørsmål om man faktisk setter nødvendige ressurser inn for å avdekke disse sakene. I enkelte innvandrergrupper er flerkoneri særlig utbredt, noe som også har en klar økonomisk side. Om man i hjemlandet har flere koner så har man ifølge norske regler kun anledning til å ta med seg en til Norge. Dette kan lett omgås ved at man etter ankomst til Norge skiller seg fra konen, men ved at skilsmissen ikke skjer muslimsk så er partene fremdeles gift. Dermed kan mannen hente en ny kone fra hjemlandet og skille seg fra henne, og hente enda en ny kone fra hjemlandet. Denne prosedyren kan repeteres nærmest i det uendelige, og han vil fortsatt være gift med alle etter muslimsk skikk. Ved at mannen i de fleste muslimske kulturer har fullstendig kontroll med konens eller konenes penger, vil han gjennom sjenerøse norske velferdsordninger kunne ha en relativt høy inntekt, uten selv å arbeide. Det er blitt registrert tilfeller hvor enslige kvinner med mange barn og uten lønnet arbeid har mottatt over kr 25 000 i måneden. Om man da har fire koner blir inntekten betydelig.

Disse medlemmer viser til at kvinneundertrykkingen i innvandrermiljøene har flere sider. Tvangsekteskap er en, omskjæring en annen. I enkelte kulturer, primært i den nordlige delen av Afrika, er omskjæring av kvinner vanlig. Dette gjelder ikke bare den muslimske kulturkrets, men det er i Norge klart flest muslimer som praktiserer omskjæring av kvinner. Denne skikken springer ut fra ønsket om kontroll av kvinner, og resonnementet er at kvinner som ikke har noen glede av seksuelt samkvem vil være lite tilbøyelige til utroskap. Ut fra et norsk kvinnesyn dreier dette seg om lemlestelse av kjønnsorgan. I Sverige har kjønnslemlestelse vært forbudt siden 1982, mens en tilsvarende lov i Norge først trådte i kraft 1. januar 1996.

Disse medlemmer viser til at intensjonene bak den norske loven var god, men disse er ikke blitt fulgt opp. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene er ingen blitt strafferettslig forfulgt på grunnlag av denne loven. Tvert imot kom Helsedirektoratet med et påbud om å avstå fra genitale undersøkelser ved 4-årskontrollen. Dermed mistet man muligheten for å avdekke brudd på loven.

Disse medlemmer viser videre til at stortingsflertallet, alle de øvrige partier, har etter beste evne forsøkt å føre en liberal politikk overfor innvandrere med sikte på at integrering ville være en prosess som kom naturlig av seg selv, ikke minst på grunn av innvandrernes egeninteresse for å bli akseptert i det norske samfunn. Flertallet har ofte fremholdt at innvandringen til Norge har vært en berikelse og at den ville være omtrent problemfri. Det har vært talt positivt om "det fargerike fellesskap" som etter hvert ble avløst av "det flerkulturelle samfunn" og bare som noe positivt. Nå fremkommer stadig tydeligere og tydeligere både for samfunn og berørte personer de problemer og utfordringer Fremskrittspartiet har påpekt i mer enn 20 år. Hovedårsaken er grunnlaget for integreringspolitikken som har vært basert på en gjensidig tilpasning til hverandre i forholdet mellom nordmenn og innvandrere, i stedet for det Fremskrittspartiet har hevdet, nemlig at innvandrere mer ensidig må tilpasse seg norske lover, forskrifter, reg­ler og normer.

Disse medlemmer mener det er åpenbart at integreringen ikke har fungert etter intensjonene. Det har vist seg at store grupper blant innvandrerne har vist liten interesse for å bli integrert i det norske samfunn, og flere som har bodd i Norge i opptil 30 år, behersker fortsatt norsk dårlig. Mange synes å tviholde på sin kultur. I et liberalt, demokratisk samfunn må dette selvfølgelig være tillatt, men det blir et problem når sider ved denne kulturen inneholder elementer som er lovstridige eller klart mot norske normer for sømmelig opptreden.

Disse medlemmer viser videre til at en må kunne konstatere at kløften mellom store grupper av innvandrere og det norske samfunn over tid ikke viskes ut, men tilspisses. Denne utviklingen er klart uheldig og vil kunne være kimen til store fremtidige konflikter. Derfor må det nå gjennomføres betydelige endringer i norsk integreringspolitikk.

Disse medlemmer ser positivt på de innstramminger som følger av den foreliggende proposisjonen, og tror disse kan bidra til å redusere problemene noe. Det er imidlertid også andre tiltak som kan settes i verk og være langt mer effektive. Disse har Fremskrittspartiet fremmet en rekke ganger. Erfaringer viser at det som skjer ofte er at en ungdom på 18-22 år bor hjemme hos sine foreldre uten egen bolig og uten arbeidsinntekt blir bortgiftet med en person, ofte nær slektning som fetter og kusine, fra hjemlandet som så flytter til Norge og får bolig hos sin svigerfamilie. Dette er stikk i strid med norske normer, hvor de som gifter seg kan forsørge seg selv og skaffer seg egen bolig før ekteskapsinngåelsen. Slike tvangsekteskap kan derfor sterkt begrenses ved å endre lovgivningen slik at det kun gis familiegjenforening dersom begge ektefeller er over 24 år, den norske ektefellen kan forsørge det nye ekteparet (uten offentlige ytelser som sosialhjelp m.m.) og at den norske ektefellen disponerer en forsvarlig egen bolig.

Disse medlemmer mener det også kan innføres et krav om tilknytning til Norge slik at ektefellegjenforeningen skal kunne skje i det land hvortil den samlede tilknytning er størst. Ved vurderingen av om et tilknytningskrav er oppfylt skal det legges vekt på en rekke forhold, herunder også den herboendes familiemessige bånd til den kommende ektefelles hjemland. I tilfelle hvor en av eller begge den herboendes foreldre er kommet fra det samme land som den tilkommende ektefelle, vil det i mange tilfelle være slike familiemessige bånd til dette også for den herboende, at et tilknytningskrav til Norge ikke er oppfylt.

Disse medlemmer viser til at det er i tillegg til de såkalte henteekteskap, hvor et formål med ekteskapet er å hente en person fra opprinnelseslandet til oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge, også er tvangsekteskap som skjer for å holde familiebånd og sikre storfamilien ved at det skjer tvangsekteskap mellom fetter og kusine. Skal slike tvangsekteskap også forhindres vil et forbud mot ekteskapsinngåelse mellom fetter og kusine være på sin plass. Det vil imidlertid være grunn til en dispensasjonsadgang slik at reelle kjærlighetsekteskap basert på normal full frivillighet og eget valg kan gis tillatelse etter en vurdering basert på normal saksbehandling.

Disse medlemmer viser til at summen av de forslag som her er nevnt, vil medføre at det i hovedsak vil bli slutt på de rene henteekteskapene og også andre tvangsekteskap og det vil demonstrere handling.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år."

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle."

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte kjærlighetsekteskap."

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer, med sikte på å påvirke dem til inngåelse av ekteskap."

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse."

2.1 Forslag om tiltak for å motvirke ekteskap inngått av mindreårige - aldersgrense

Komiteen har merket seg at Regjeringen understreker at partene som hovedregel skal ha fylt 18 år for å inngå ekteskap i Norge. Videre foreslår Regjeringen at ekteskap inngått i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal anerkjennes i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Komiteen støtter Regjeringens forslag.

2.2 Lovbestemt nedre grense for fylkesmannens dispensasjonsrett

Komiteen viser til at Regjeringen vil innføre 16 år som absolutt aldersgrense for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-årskravet i ekteskapsloven § 1. Komiteen har merket seg at dette samsvarer med straffeloven § 220 første ledd som forbyr ekteskap med noen under 16 år. Komiteen støtter Regjeringens forslag.

2.3 Ekteskap inngått for norske myndigheter uten at dispensasjon er gitt

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår en hjemmel for å kunne anerkjenne opprinnelig ikke godkjente ekteskap dersom det foreligger sterke grunner, som for eksempel forhold som er utenfor partenes kontroll eller sterke menneskelige hensyn. Komiteen har merket seg at det ikke er lagt opp til vide unntaksbestemmelser. Komiteen støtter Regjeringens forslag.

2.4 Forslag for å forhindre ekteskap inngått ved bruk av stedfortreder

Komiteen viser til at ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge parter være tilstede under vigselen. I enkelte land kan ekteskap inngås ved hjelp av stedfortreder, og slike ekteskap har i utgangspunktet blitt godkjent i Norge. Komiteen har merket seg at Regjeringen strammer inn loven på dette punktet, gjennom at ekteskap der minst en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, vil et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent i Norge. Komiteen støtter dette.

2.5 Forslag for å motvirke polygame ekteskap

Komiteen viser til at Regjeringen går inn for at det innføres en særskilt bestemmelse i ekteskapsloven om at ekteskap inngått i utlandet, der en eller begge parter allerede er gift, ikke skal anerkjennes i Norge dersom en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Komiteen har merket seg at hovedhensynet er å forhindre omgåelse av ekteskapslovens monogamiske prinsipp. Komiteen støtter forslaget fra Regjeringen.

2.6 Unntak

Komiteen vil understreke at forslagene vedrørende ekteskap inngått av mindreårige, bruk av stedfortreder og polygame ekteskap, har til hensikt å motvirke tvangsekteskap, men vil samtidig understreke at det er vanskelig å lage regler som utelukkende treffer målgruppen. Det kan følgelig være problematisk å unngå at noen blir utsatt for urimelig situasjon på grunn av de foreslåtte reglene, og at det derfor vil være behov for unntak. Komiteen vil imidlertid understreke at hensynet til de personene de foreslåtte reglene er ment å verne må veie tungt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter derfor Regjeringen i at unntaksbestemmelsene må ta høyde for de urimelige tilfellene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at det i proposisjonen gjøres innstramminger, men at det gis unntaksbestemmeleser både i § 1 og § 18 når såkalt "sterke grunner" taler for det. Disse medlemmer forutsetter at man legger en meget streng praksis til grunn for innvilgelse av unntakene. Disse medlemmer forutsetter at det bærende prinsipp skal være at man ikke anerkjenner tvangsekteskap - og at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om slike ekteskap.

2.7 Tiltak for å hjelpe en eller begge parter ut av et ekteskap inngått ved tvang. Endringer i reglene om separasjon og skilsmisse

Komiteen har merket seg at etter Regjeringens vurdering vil den som har blitt utsatt for et tvangsekteskap, ha et berettiget krav på å få skilsmisse raskt og uten forutgående separasjon, selv om ikke handlingen anses for "alvorlig mishandling" og følgelig kommer inn under dagens regel i § 23. Det er forutsatt at et krav om direkte skilsmisse etter § 23 blir behandlet forholdsvis raskt, ved at domstolene påskynder behandlingen av saker av denne art.

Regjeringen foreslår å opprettholde forslaget om at ekteskapsloven § 23 om direkte skilsmisse utvides til å omfatte tvangsekteskap generelt. Komiteen viser til Regjeringens vurderinger, og støtter Regjeringens forslag.

Komiteen viser til at vurderingene etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd skal være de samme som etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Videre må innholdet i begrepet "tvangsekteskap" være det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen. Det samme foreslås i forhold til ekteskapsloven § 23 hvor dette er presisert i lovforslaget. For å tydeliggjøre rettstilstanden foreslås det en tilsvarende endring i ekteskapsloven § 16 tredje ledd.

Så fremt retten finner det bevist at ekteskapet har vært inngått ved rettsstridig tvang, bør partene kunne få velge mellom dom på ugyldighet og dom på direkte skilsmisse. Komiteen støtter dette.

Komiteen har merket seg at det ikke foreslås noen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik at det er disse som må legges til grunn. Komiteen viser til Regjeringens vurderinger, og støtter Regjeringens forslag.

Komiteen har merket seg at Regjeringen opprettholder forslaget om at søksmålsfristen i dette tilfellet bør være den samme som ved krav om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at søksmålet må være reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet være reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet. Komiteen støtter dette.

2.8 Utvidet mulighet for å fremme borgerlige rettskrav i straffesaker

En sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd kan, slik komiteen tolker regelverket, kun reises i en straffesak om tvangsekteskap etter straffeloven § 222 annet ledd der den siktede er ektefellen, enten som hovedgjerningsperson eller som medvirker. Dersom andre enn ektefellen er siktet i saken, eksempelvis foreldrene og/eller søsken, kan etter komiteens tolkning ikke en sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd reises i straffesaken. Dette er uheldig, siden det i en del tilfeller vil være andre enn ektefellen som er siktet. Komiteen viser til at de samme hensyn som ligger bak muligheten til å kreve sivile krav pådømt i en straffesak, gjør seg også gjeldende selv om ektefellen ikke er siktet. Av hensyn til den eller de fornærmede bør domstolen i en straffesak om tvangsekteskap ha mulighet til å ta stilling til om et ekteskap er ugyldig etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd dersom parten(e) krever det.

Komiteen støtter forslaget om en endring i straffeprosessloven som medfører at et krav om ugyldighet (ev. direkte skilsmisse) også kan fremmes i en sak hvor andre enn ektefellen er siktet.

2.9 Ekteskapslovens krav om å anerkjenne hverandres like rett til skilsmisse

Komiteen viser til at Stortinget vedtok på eget initiativ i 2003 en bestemmelse i ekteskapsloven § 7 bokstav l, som medførte at kommende ektefeller "skal erklære lik rett til skilsmisse i forbindelse med inngåelse av ekteskap".

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det har kommet reaksjoner på vedtaket. Flertallet har med tilfredshet merket seg at departementet har tatt reaksjonene til følge gjennom endring av blankett Q-0150 slik at kommende ektefeller i stedet skal erklære at de respekterer menn og kvinners like rettigheter etter norsk lov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptisk til at det legges opp til å oppmyke kravet om at man må avgi erklæring om lik rette til skilsmisse. Disse medlemmer ser at det tidligere ordlyden i erklæringen kunne være problematisk for enkelte religiøse grupper, men den satte også på dagsorden en klar og viktig rettighet. Disse medlemmer legger til grunn at den nye ordlyden ikke vil gi svekkede rettigheter med hensyn til skilsmisse.

2.10 Ikrafttredelse og overgangsregler

Komiteen viser til forslaget til ikrafttredelse og overgangsregler fra Regjeringen. Komiteen støtter forslaget.