1. Innledning
I proposisjonen fremmer Kommunal- og regionaldepartementet forslag til endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). Det fremmes dessuten forslag til endringer i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven) som vedrører Longyearbyen lokalstyres organisering.
Kommuneloven utgjør det rettslige rammeverket rundt virksomheten i kommuner og fylkeskommuner. Departementet har som målsetting at loven skal være rammepreget og fleksibel og dermed anvendelig for hele kommunesektoren. Det skjer hele tiden en utvikling i kommunal organisering og det er fokus på organisering og styring i kommuner og fylkeskommuner. Det vil derfor fra tid til annen være behov for å endre enkelte bestemmelser i lys av samfunnsutviklingen.
Ved brev 9. september 2005 sendte Kommunal- og regionaldepartementet på høring forslag om endringer i kommuneloven. Høringsfristen ble satt til 15. desember 2005.
Det er kommet inn til sammen 157 uttalelser. Hovedtyngden er fra kommuner og fylkeskommuner, men også fylkesmenn, arbeidstakerorganisasjoner og andre organisasjoner har avgitt uttalelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Silvia Kristoffersen Kosmo, Inger Løite og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, sier seg enig i målsetningen om at kommuneloven bør oppdateres i samsvar med samfunnsutviklingen samt være fleksibel nok til at den er anvendelig for hele kommunesektoren. Komiteen er opptatt av lokaldemokrati og ønsker å gi landets innbyggere økt innflytelse over sitt eget nærmiljø, blant annet gjennom å styrke lokaldemokratiet i plan- og byggesaker.
Komiteen ønsker at beslutninger skal fattes så nærme landets innbyggere som mulig. Dette innebærer en betydelig desentralisering av makt der innbyggerne får større påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn i dag. Kommunene skal ikke bare administrere statlige ordninger, men ha reell innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere.