4.1 Sammendrag

Lov om tomtefeste seier at ved krav om innløysing av tomt som høyrer til ein bygdeallmenning, kan bortfestaren i staden for å akseptere kravet om innløysing, tilby festaren lenging av festeavtala. Regelen kan påropast av bortfestaren både om det gjeld tomt til bustadhus og om det gjeld tomt til fritidshus. Dette var også regelen for statsallmenningar fram til unntaket for statsallmenningar blei tatt ut av lova i 2004. Det bortfalle unntaket for statsallmenningar gjaldt, på same måte som for bygdeallmenningar, både for tomt til fritidshus og tomt til bustadhus.

Departementet viser til at også i dette lovend­ringsspørsmålet er det klåre interessemotsetnader mellom festarar og bortfestarar, og det er naturleg at høyringsfråsegnene går i ulik lei. Departementet går inn for å endre lov om tomtefeste § 34 andre ledd slik at bortfestaren skal kunne møte eit krav om innløysing med tilbod om lenging på same vilkår som før etter lov om tomtefeste § 33, også når det gjeld krav om innløysing av ei festetomt til fritidshus som høyrer til ein statsallmenning eller til Finnmarkseigedomen sin grunn i Finnmark. Framlegget til endring i fjellova § 13 tredje ledd andre punktum fører med seg at fjellova § 13 første ledd om at statsallmenningsgrunn til vanleg ikkje kan avhendast, vil gjelde i høve til vurderinga av om staten skal pårope retten etter forslaget til endra lov om tomtefeste § 34 andre ledd når det gjeld tomt til fritidshus der innløysing blir kravd av festaren.

Departementet foreslår ein heimel for Kongen til å gi nærare overgangsreglar. Departementet meiner at desse reglane bør finne ein rimeleg balanse mellom dei motståande interessene. Lov om tomtefeste § 34 blir foreslått endra til gunst for bortfestarane, men overgangsreglane bør la det gjelde ein nærare regulert overgangsperiode. I hovudsak er dette ut frå omsynet til dei som innan eittårsfristen før innløysinga har sett fram konkrete krav om innløysing ut frå lova slik ho var då kravet blei sett fram. Men også fordi det i ein overgangsfase - også om ein ikkje fastset reg­lar for overgangen - vil oppstå ymse juridiske og praktiske spørsmål knytt til slike allereie reiste krav, om ein ikkje regulerer overgangen.

Departementet meiner at overgangsreglane bør følgje tidlegare overgangsreglar, fordi teknisk likskap mellom overgangsreglane kvar gong reglane blir endra, gir ein enklast mogeleg rettstilstand. Alle krav som er reist, kan likevel ikkje vernast av overgangsreglar, og overgangsreglane bør ta omsyn til eittårsfristen i lova § 36 første ledd for å fremje krav om innløysing. Hovudregelen i overgangsføresegnene bør vere at dei nye reglane bør gjelde for krav om innløysing som blir fremma på grunnlag av at innløysingstida er inne, eller festetida er ute, eitt år og to månader eller seinare etter at endringslova trer i kraft. Berre krav som gjeld innløysing i laupet av dei første 14 månadene etter ikraftsetjingsdatoen for endringslova bør altså bli verna mot å bli råka av dei nye lovreglane. Heller ikkje bør lovendringane gripe inn i endelege avtaler, skjønn eller rettsavgjerder som ligg føre når lova trer i kraft.

Når det gjeld Finnmarkseigedomens grunn i Finnmark, tar departementet sikte på at iverksetjinga av reglane skal falle saman med iverksetjinga av finnmarkslova, om dette let seg gjere. Departementet ønskjer at endringa som gjeld Finnmark skal kunne setjast i verk også før endringsforslaget i § 34 elles, om det blir naudsynt. Det blir derfor gjort framlegg om at einskilde føresegner skal kunne setjast delvis i verk.

4.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag. Bak forslaget ligger hensynet til bruksforholdene - altså hensynet til de berørte landbrukseiendommer med allmenningsrett - og det uheldige ved oppstykking av allmenninger og av Finnmarkseiendommens grunn i Finnmark. Også hensynene til å opprettholde de løpende festeinntektene til gunst for fjellstyrene er vist til som argument for unntaket. Disse festeinntektene er i vesentlig grad bruk til allmennyttige formål. Flertallet ser at hensynet til de berørte festerne på den andre siden vil tale imot forslaget. Flertallet vil imidlertid vise til at også disse festerne ved lovendringene i 2004 fikk styrket sin rettsstilling, bl.a. når det gjaldt retten til å kunne forlenge festet på samme vilkår som før.

Flertallet har merket seg forslaget som regulerer forholdet mellom tomtefesteloven og finnmarksloven. Flertallet slutter seg til dette, men vil likevel peke på et forhold vedrørende grunnen i Finnmark. Forvalterne av grunnen i Finnmark har gjennom mange år bortfestet eller videresolgt tomter/arealer til kommuner til utbyggingsformål. Arealene har vært bortfestet eller solgt til kommunen, ofte for en rimelig pris. Kommunene har da kunnet tilby sine innbyggere boligtomter til gunstige vilkår og har kunnet opprettholde blant annet en sosial boligbygging. Flertallet mener at det bør være en målsetting å videreføre denne ordningen også når grunnen er overført til Finnmarkseiendommen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at man ikke gikk inn for unntak for innløsningsrett i statsallmenninger i 2004. Disse medlemmer viser til at festetomter som ligger i en statsallmenning, legger tilnærmet samme begrensninger på bruken og forvaltningen av statsallmenningen som eiertomter vil gjøre. Disse medlemmer viser igjen til sine merknader gitt i Innst. O. nr. 105 (2003-2004) og legger til grunn at Regjeringens begrunnelse for å innføre dette unntaket er lite treffende. Disse medlemmer viser til at det på statsalmenningsgrunn først og fremst er snakk om punktfeste hvor endret eiendoms rettsforhold ikke får betydning for regulering av inngjerding, beite etc. Mulige konflikter kan reduseres ved at det tas inn klausuler knyttet for eksempel til beite og gjerder i avtalene om overdragelse av tomt. Disse medlemmer viser også til at fjellstyrene kan få tilført midler ved innløsning som muliggjør en enda bedre oppgaveløsning enn i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er ellers enige med departementet i at man ved denne lovbehandlingen ikke kan avklare faktiske forhold knyttet til statens eiendommer i Nordland og Troms, og legger til grunn at det ikke gis særregler om unntak fra innløsningsretten for andre statlige eiendommer annet enn statsallmenningene. Flertallet kan - som departementet - ikke se hold i påstanden om at forslaget vil føre til en rettstilstand som strider mot EMK. Flertallet er enig i at overgangsreglene fastsettes av Kongen, og viser til sine merknader til overgangsspørsmålet under punkt 3 foran.