5. Fellesordninger for premieberegning for ytelsesbasert foretakspensjon
- 5.1 Forutsetninger for en fellesordning
- 5.2 Minstekrav til pensjonsordninger i en fellesordning
- 5.3 Beregning av premiene i en fellesordning
- 5.4 Innbetaling av årets premie
- 5.5 Premiereserven
- 5.6 Øvrige forhold
- 5.7 Ikrafttredelse
Departementet viser til at Banklovkommisjonen i lovutkastet § 8d-4 foreslår en adgang for pensjonsinnretningen til å etablere en fellesordning eller fellesordninger. Bestemmelsen innebærer ingen plikt for et livsforsikringsselskap eller konsernpensjonskasse til å ta inn en pensjonsordning i en fellesordning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, selv om forutsetningene for dette er tilstede. Banklovkommisjonen foreslår videre at det skal være opp til det enkelte foretak som har en ytelsesbasert pensjonsordning etter foretakspensjonsloven om denne pensjonsordningen skal inngå i en fellesordning eller ikke. Premieutjevning i en fellesordning bygger således på frivillighet både hos pensjonsleverandør og foretak.
Departementet har merket seg at med unntak av LO er også høringsinstansene tilfredse med at det foreslås et system basert på valgfrihet. Flere høringsinstanser understreker dessuten viktigheten av at regelverket kun kan gjelde ved frivillig tilslutning til ordningen.
Departementet slutter seg til forslaget om at etablering av fellesordninger for premieberegning skal være frivillig for den enkelte pensjonsinnretning. Det er etter departementets vurdering viktig at den enkelte pensjonsleverandør selv kan vurdere om man ønsker å gjøre de nødvendige investeringer for å tilby fellesordninger for premieutjevning, og i tilfelle hvilke pensjonsordninger som skal tilbys å delta i en slik fellesordning. Et spørsmål som kan oppstå på sikt er også om livsforsikringsselskapet skal kunne si opp eller stille nye krav til deltakere i en fellesordning. Dette spørsmålet er ikke særskilt drøftet av Banklovkommisjonen. Departementet legger i så måte til grunn at lovreglene ikke er til hinder for at livsforsikringsselskapet sier opp eller stiller nye krav til deltakelse, men at nærmere vilkår om dette på vanlig måte avtales mellom partene.
Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at det skal være opp til det enkelte foretak som har en ytelsesbasert pensjonsordning etter foretakspensjonsloven om denne pensjonsordningen skal inngå i en fellesordning eller ikke. Ved at lovbestemmelser i forsikringsloven (og i den nåværende forsikringsvirksomhetsloven) ikke stiller krav om at forsikringspremier ved ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger skal utjevnes i fellesordninger, men at eventuelle løsninger med fellesordninger er valgfri, åpner forslaget fra Banklovkommisjonen for at det enkelte foretak kan velge det tilbud foretaket anser for å være det beste. Flytteadgang åpner videre for at foretakene kan flytte pensjonsordningen ut av en fellesordning dersom foretaket ikke er fornøyd med utviklingen i fellesordningen.
Fellesordninger påvirker den premie hver enkelt pensjonsordning må betale til pensjonsleverandøren. Enhver fellesordning vil innebære en viss kryssubsidiering mellom de foretak som har sine pensjonsordninger i fellesordningen. Omfanget av denne kryssubsidieringen vil bero på hvor likeartede de enkelte pensjonsordningene i fellesordningen er med hensyn på blant annet alders- og kjønnsfordeling. Bare dersom en pensjonsordning forsikringsteknisk sett tilsvarer fellesordningen (for eksempel samme alders- og kjønnsfordeling), vil ordningens totale premie være upåvirket når den trer inn i en fellesordning. Fellesordningenes evne til å "pulverisere" de kostnadene som oppstår dersom et av foretakene i fellesordningen for eksempel ansetter en kvinne eller en eldre arbeidstaker, er uavhengig av om det er stor innbyrdes forskjell i alders- og kjønnssammensetningen i pensjonsordningene som inngår i en fellesordning. Dersom fellesordningen er stor i forhold til størrelsen på den enkelte pensjonsordning, vil merkostnader ved ansettelse av en kvinne fremfor en mann, eller en eldre fremfor en yngre arbeidstaker, fordeles i fellesordningen, og i svært liten grad belastes det foretak som ansatte det nye medlemmet av pensjonsordningen. Utgjør derimot denne pensjonsordningen en stor andel av fellesordningen, vil naturlig nok påvirkning fra fellesordningen tilbake på foretaket være større.
Finansdepartementet mener i likhet med Banklovkommisjonen at det ikke er hensiktsmessig å gi nærmere regler om sammensetning og størrelse på fellesordningen. Lovpålagte minstekrav til størrelse og sammensetning av fellesporteføljen vil kunne gjøre det vanskelig for forsikringsselskaper å etablere fellesordninger for ytelsesbasert foretakspensjon. Dette vil virke begrensende på konkurransen i denne delen av forsikringsmarkedet. Finansdepartementet har derfor funnet det hensiktsmessig å følge Banklovkommisjonens forslag på dette punkt. Det vises til lovforslaget § 10A-4 første ledd.
Banklovkommisjonen foreslår i lovutkastet § 8d-1 tredje ledd at en kommunal pensjonsordning kan inngå i en fellesordning med pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon. Banklovkommisjonens forslag reiser etter departementets vurdering problemstillinger som må utredes videre, herunder uoversiktlighet i utjevningen samt skattemessige problemstillinger.
Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn ikke å følge Banklovkommisjonens forslag om at kommunale pensjonsordninger og ytelsesbaserte (private) foretakspensjonsordninger skal kunne inngå i samme fellesordning. Departementet foreslår derimot at fellesordningene i utgangspunktet bare kan inneholde pensjonsordninger som er regulert av lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon. Det vises til lovforslaget § 10A-1 annet ledd.
I hvilken grad det vil finne sted en utjevning av pensjonskostnadene for de enkelte pensjonsordninger, beror i stor grad på hvilke kriterier som legges til grunn ved fordelingen innenfor en fellesordning. Etter Finansdepartementets vurdering er det ønskelig å velge en fordelingsnøkkel som har minst mulig utjevningsvirkninger når det gjelder de samlede pensjonskostnader for de enkelte pensjonsordningene. Banklovkommisjonen foreslår at den rett til alderspensjon som medlemmene opptjener i løpet av året, skal benyttes som fordelingsnøkkel for det samlede premievolumet i fellesordninger for ytelsesbasert foretakspensjon. En fordel med å velge opptjente pensjonsrettigheter i løpet av året som fordelingsnøkkel, er som Banklovkommisjonen påpeker at denne fordelingsnøkkelen reflekterer forskjellen i ytelsesnivå i de enkelte pensjonsordninger, og at man derfor kan la pensjonsordninger med pensjonsplaner som gir forskjellig ytelsesnivå for alderspensjon inngå i samme fellesordning. Finansdepartementet har merket seg at også FNH og Aktuarforeningen stiller seg bak dette forslaget til fordelingsnøkkel.
Finansdepartementet har merket seg Norske Pensjonskassers Forenings uttalelse om virkning på incentiver til skadeforebyggende tiltak. Som foreningen påpeker, vil forskjeller i uføretilbøyelighet ikke gi seg utslag i tilsvarende forskjeller i utliknet premie for foretaket ved den foreslåtte premieberegning. Dette innebærer at incentiver til skadeforebyggende tiltak i det enkelte foretak vil avta. Finansdepartementet påpekte i Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) at det kan stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å utjevne premieforskjeller som ikke direkte er knyttet til at selskapene benytter kjønn og alder som indikatorer på risiko. Finansdepartementet pekte videre på at utilsiktede utjevningseffekter i liten grad synes å være kartlagt, men at utjevningseffekter vil kunne evalueres og lovreglene eventuelt justeres når systemet har virket en periode.
Norske Pensjonskassers Forening påpeker også i sin høringsuttalelse at netto årlig opptjent pensjon ikke er en fullstendig aldersnøytral fordelingsnøkkel ettersom unge arbeidstakere har en lengre pensjonsgivende tjenestetid, og dermed vil tjene opp en mindre andel av full pensjon hvert år enn arbeidstakere med færre år igjen til pensjonsalder. Slike forskjeller reflekterer imidlertid det faktiske forhold at årlig opptjening i ordningene avhenger av medlemmets alder. Dersom en skal nøytralisere slike forskjeller, bør dette gjøres gjennom å endre systemene for opptjening av pensjon, og ikke ved premieutjevning mellom ordningene. Det er ikke aktuelt å vurdere noen endring i systemet for opptjening av pensjon.
Finansdepartementet finner ikke grunnlag for å endre Banklovkommisjonens forslag, og gir derfor sin tilslutning til forslaget om at ordinær årspremie fordeles ut fra den rett til alderspensjon som vil bli opptjent i løpet av året. Det vises til § 10A-5 første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring i forsikringsloven § 9-1 første ledd og forsikringsloven nye §§ 10A-1, 10A-4 første ledd og 10A-5 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre deler Regjeringens syn om at også private aktører i forsikringsbransjen skal gis mulighet til å tilby fellesordninger for ytelsesbaserte foretakspensjoner. Disse medlemmer understreker imidlertid at slike ordninger skal være frivillige, og at det må være opp til det enkelte foretak som har en ytelsesbasert pensjonsordning etter foretakspensjonsloven om denne skal inngå i en fellesordning eller ikke.
Disse medlemmer er innforstått med at alle former for fellesordninger for pensjoner innebærer en viss form for kryssubsidiering mellom foretak, og at slik subsidiering kan oppfattes som urettferdig, og bidra til at foretakene søker den løsningen eller fellesordningen som er økonomisk mest lønnsom for foretaket. Da lønnsomheten vil avhenge av alderssammensetningen blant foretakets ansatte, vil man kunne risikere ustabilitet i ordningen. Disse medlemmer mener imidlertid at politikernes fremste oppgave er å tilrettelegge for reell konkurranse og like rammevilkår for alle markedsaktører, og mener det må være opp til hvert enkelt foretak å vurdere fordelene og ulempene ved å delta i fellesordning for pensjoner.
Finansdepartementet mener i likhet med Banklovkommisjonen at det er nødvendig å stille visse krav til likhet mellom pensjonsordningene som deltar i en fellesordning. Dette er nødvendig som følge av de store variasjonene i ytelsessammensetningen for de ytelsesbaserte pensjonsordningene i privat sektor. Krav til en viss likhet gjør at man unngår at utjevningseffektene mellom pensjonsordningene blir for store og uoversiktlige. Fordelingsnøkkelen som er valgt for fordeling av ordinær årspremie gjør imidlertid at det ikke er nødvendig å stille krav om samme ytelsesnivå i alle ordningene, noe som vil gjøre det likhetskravet som stilles lettere å oppfylle enn det som ellers ville vært tilfellet. Finansdepartementet foreslår derfor i tråd med Banklovkommisjonens forslag at det ikke stilles krav om at ytelsesnivået er det samme, jf. lovforslaget § 10A-4 tredje ledd. Finansdepartementet er ikke enig med Den Norske Aktuarforening i at fellesordninger bare kan bli en realitet for grupper av arbeidsgivere med standardiserte pensjonsordninger, men ser at innføring av fellesordninger kan trekke i retning av at ytelsessammensetningen blir mer lik i ulike pensjonsordninger enn det som er tilfellet i dag.
De som har pensjonsordninger som koster mindre enn gjennomsnittet i en fellesordning, vil ha et incitament til å flytte (gå ut av fellesordningen). Dette incitamentet vil være mindre i en fellesordning bestående av pensjonsordninger som er risikomessig tilnærmet like, enn i en fellesordning med mer variert sammensetning. Finansdepartementet antar at utjevningen av pensjonskostnadene for de enkelte pensjonsordningene vil holde seg på et beskjedent nivå i et marked med konkurranse. Dette som følge av at arbeidsgiverne kan velge å tre ut av fellesordninger dersom utjevningsvirkningene blir større enn det disse kan akseptere. Risikobildet i en pensjonsordning kan imidlertid endres over tid ved at gjennomsnittsalderen øker i perioder med liten utskiftning av arbeidstakerne og at denne igjen går ned i perioder med stor utskiftning. En pensjonsordning i en fellesordning kan derfor gå over fra å subsidiere til å bli subsidiert og motsatt. Dette kan gjøre det vanskelig å kontrollere om pensjonsordningene i en fellesordning til enhver tid er tilnærmet like.
Norske Pensjonskassers Forening peker i sin høringsuttalelse på at pensjonsordninger som har hatt en risikomessig endring kan bli tvunget ut av fellesordningen for å overholde krav til likhet. Departementet ser at dette i teorien kan være en problemstilling, men antar at problemet i praksis vil være av svært begrenset betydning.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at ytelsessammensetningen skal være den samme i pensjonsordningene som deltar i fellesordningen. Videre slutter departementet seg til forlaget om at forholdet mellom alderspensjonsytelse og etterlattepensjonene skal være det samme. Disse kravene er viktige for å hindre at en del av premiebelastningen for pensjonsordninger med høyere ytelser overføres til de øvrige pensjonsordningene i fellesordningen. Det vises til lovforslaget § 10A-4 annet ledd.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader, er det behov for å klargjøre om kravet til likhet i beregningsgrunnlaget skal vurderes ut i fra beregningsgrunnlaget for premier eller beregningsgrunnlaget for avsetninger.
Etter forsikringsloven § 9-3 skal et forsikringsselskap benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi. Forsikringsselskapet garanterer for oppfyllelsen av forsikringsavtalen. Dette innebærer at selskapet garanterer for de forutsetninger som er lagt til grunn i forsikringens beregningsgrunnlag. At premiene på betalingstidspunktet står i et rimelig forhold til den risiko som er overtatt, er i seg selv ikke nok til å sikre at selskapet har de midler som er nødvendige når utbetaling skal foretas. Strømmen av premieinntekter må derfor i første omgang gjøres om til en beholdning av midler i selskapet. Fordi forsikringsytelsene etter forsikringsavtalen i utgangspunktet er spesifisert, kan en ut fra disse beløpene - og ved bruk av beregningsgrunnlaget - avlede hvilket beløp selskapet må sette av for å dekke forpliktelsene. Ved beregning av forsikringsfondets minsteverdi for de enkelte forsikringskontrakter, har en i praksis hittil benyttet samme beregningsgrunnlag som ved beregning av premien, men prinsipielt er dette (grunnlagsrente og beregningsrente) to ulike rentesatser.
Forskjeller i beregningsgrunnlaget for avsetninger vil gjenspeile historiske forskjeller i beregningsgrunnlaget for premier, og slik sett kan dette være ulikt også mellom ordninger som på nåværende tidspunkt benytter samme beregningsgrunnlag for fastsettelse av premier. Hensikten bak et krav om likhet i beregningsgrunnlagene til ordninger som inngår i fellesordningen, må etter departementets vurdering være å unngå utjevning av premieforskjeller som ikke knytter seg til kjønn og alder. Ulikt beregningsgrunnlag for avsetninger vil påvirke det overskudd som tilføres ordningene, men vil ikke ha betydning for de premiene som betales for ordningene. Departementet anser på dette grunnlag at kravet til likhet i beregningsgrunnlaget knyttet til beregningsgrunnlaget for premier og ikke beregningsgrunnlaget for avsetninger.
Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 8d-4 annet ledd annet punktum foreslått at pensjonsordningene i en fellesordning skal benytte "i hovedsak" samme beregningsgrunnlag. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ikke skal være et krav at beregningsgrunnlaget er likt, og foreslår derfor å fastsette at et krav om i hovedsak samme beregningsgrunnlag i tråd med forslaget fra Banklovkommisjonen. Det vises til lovforslaget § 10A-4 annet ledd tredje punktum.
I 2003 endret Finansdepartementet forskrift 15. september 1997 nr. 1 005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring. Endringene innebærer at premier på livsforsikringskontrakter etter 1. januar 2004 ikke kan beregnes på grunnlag av en årlig avkastning på forvaltet kapital som er høyere enn tre prosent. Kredittilsynet skal i henhold til bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven og forskrift om premier og forsikringsfond i livsforsikring fastsette en lavere maksimal grunnlagsrente i livsforsikring enn tre prosent (som gjelder i dag) dersom 60 pst. av effektiv rente på langsiktige statsobligasjoner utgjør mindre enn tre prosent. Kredittilsynet fattet på bakgrunn av dette i november 2005 beslutning om at maksimal grunnlagsrente for nye livsforsikringskontrakter som etableres etter 1. januar 2006 skal være 2,75 pst.
Ettersom pensjonsinnretningene selv har valgt generelt å legge seg på den maksimalt tillatte grunnlagsrenten, er problematikken knyttet til ulik beregningsrente i ulike ordninger for tiden ikke særlig aktuell. En kan imidlertid ikke se bort fra en utvikling i retning av ulike grunnlagsrenter under den maksimalt tillatte grunnlagsrenten fastsatt av myndighetene. Utjevning av ulikheter i premier som skyldes ulike beregningsrenter er imidlertid uheldig, og departementet støtter derfor av preventive hensyn kravet Banklovkommisjonen foreslår om like grunnlagsrenter i pensjonsordningene som skal inngå i en fellesordning. Det vises til lovforslaget § 10A-4 tredje ledd tredje punktum.
Etter foretakspensjonsloven § 3-9 kan man i regelverket for pensjonsordningen bestemme at arbeidstakere eller bestemte grupper av slike arbeidstakere som har mindre enn et fastsatt antall år (inntil ti år) igjen til pensjonsalderen ved ansettelse, ikke skal tas opp som medlemmer i pensjonsordningen eller bare skal opptas på særskilte vilkår. Et spørsmål som her må vurderes, er om foretakene skal kunne benytte denne muligheten etter foretakspensjonsloven, når de velger å la sin pensjonsordning inngå i en fellesordning.
Departementet er i utgangspunktet i tvil om det er ønskelig å åpne for at man skal kunne unnlate å ta opp arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder i en pensjonsordning når pensjonsordningen inngår i en fellesordning for premieberegning. Tvilen skyldes at bakgrunnen for opprettelse av en slik fellesordning bl.a. er at premiekostnadene ikke skal variere med alder. Departementet viser i denne sammenheng til høringsuttalelsen fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), som departementet tolker dit hen at YS mener at også arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen bør opptas i den ytelsesbaserte pensjonsordningen.
Det kan etter departementets vurdering stilles spørsmål ved om det generelle behovet for en adgang i foretakspensjonsloven til å unnta personer med under ti år igjen til pensjonsalderen fra opptak i en pensjonsordning, er det samme som da denne adgangen ble vurdert ved innføringen av foretakspensjonsloven, jf. at lov om obligatorisk tjenestepensjon nå krever at slike arbeidstakere skal være medlem i en innskuddsordning.
Når Banklovkommisjonen her har forutsatt at det må være like regler, men slik at arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder ved ansettelse fremdeles skal kunne unntas fra medlemskap, må dette ses i sammenheng med at denne adgangen blir mye brukt i pensjonsordninger regulert etter foretakspensjonsloven, slik at det kan oppstå overgangsproblemer for foretak som ønsker å la pensjonsordningen inngå i en fellesordning, eller som ønsker å trekke seg ut av en slik ordning. Et annet moment som taler for slik adgang, er at fellesordninger blir mindre attraktive uten denne adgangen. Et krav om medlemskap for nyansatte eldre i pensjonsordninger som inngår i en fellesordning vil således kunne utgjøre utilsiktet "terskel" for å la pensjonsordningen inngå i en fellesordning for premieberegning, og man derfor kan anta at denne typen ordninger vil bli enda mindre utbredt uten en slik adgang enn det som ellers ville være tilfellet.
Etter en samlet vurdering, er departementet på bakgrunn av overgangsproblematikken og ut i fra et ønske om å gjøre fellesordninger for premieberegning til et reelt alternativ til særskilt premieberegning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, kommet frem til at det bør være adgang - så lenge denne adgang finnes i foretakspensjonsloven, jf. ovenfor - til å unnta arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen fra opptak også i pensjonsordninger som deltar i en fellesordning.
Finansdepartementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør kreves at alle pensjonsordningene i en fellesordning har samme regler om opptak av medlemmer som har mindre enn ti år igjen til nådd pensjonsalder. Departementet er også enig i at alle pensjonsordningene i en fellesordning skal ha like regler om rett til medregning av tjenestetid fra tidligere arbeidsforhold for slike arbeidstakere når de opptas som medlemmer. Disse kravene er viktige for å hindre at en pensjonsordning kan skyve en forholdsvis stor andel av premien for opptak av eldre arbeidstakere, eller medregning av tidligere tjenestetid for disse, over på pensjonsordninger som ikke har tilsvarende ytelser i sin pensjonsplan. Departementet viser videre til at ingen høringsinstanser har merknader til disse kravene til likhet mellom pensjonsordningene som inngår i en fellesordning. Det vises til lovforslaget § 10A-6.
Etter at NOU 2003:28 ble avgitt er lov om obligatorisk tjenestepensjon utredet, vedtatt og trådt i kraft. Etter lov om obligatorisk tjenestepensjon skal foretak som benytter foretakspensjonsloven § 3-9 opprette en innskuddspensjonsordning for den aktuelle gruppe av ansatte som holdes utenfor ytelsesordningen, jf. § 5 fjerde ledd. Denne innskuddspensjonsordningen skal oppfylle minimumskravet på to prosent årlig innskudd, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4. Det stilles således allerede krav om opprettelse av en innskuddsordning for disse arbeidstakerne dersom de holdes utenfor den ytelsesbaserte ordningen, men det er ikke et krav om at innskuddsordningen skal praktiseres som en parallell ordning.
I foretakspensjonsloven er det inntatt bestemmelser om såkalte parallelle pensjonsordninger (foretakspensjonsloven kapittel 2, del II). Departementet foreslår ikke å stille krav om at innskuddspensjonsordningen for arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen som unntas fra medlemskap i den ytelsesbaserte ordningen skal praktiseres som en parallell ordning, og viderefører således ikke Banklovkommisjonens utkast til § 8d-6 annet ledd. Dette forslaget fra Banklovkommisjonen griper direkte inn i denne gruppens rett til pensjon, og skiller seg sånn sett i vesentlig grad fra de øvrige forslag i NOU 2003:28.
FNH peker i sin høringsuttalelse på at en innskuddsordning for arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder uansett ikke kan praktiseres som en parallell ordning. Finansdepartementet er enig i denne vurderingen. Dette skyldes at det er gitt regler om parallelle ordninger i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven som innebærer at parallelle ordninger skal være av samme kvalitet, og at den enkelte ansatte skal kunne velge mellom den ytelsesbaserte og den innskuddsbaserte ordningen. Det vises i denne sammenheng til at bl.a. bestemmelsene om at medlemmet skal kunne velge hvilken pensjonsordning hun/han skal være med i, ikke passer.
I tillegg til at bestemmelsene om parallelle pensjonsordninger ikke passer, vil en slik pensjonsordning oftest være mer kostnadskrevende for foretaket enn en innskuddsordning som tilfredsstiller minimumskravene etter lov om obligatorisk tjenestepensjon. Et krav om opprettelse av en parallell pensjonsordning vil derfor kunne utgjøre et hinder for å la ytelsesordningen inngå i en fellesordning.
Departementet legger ikke opp til å følge Banklovkommisjonen med hensyn til å pålegge foretakene et krav om innskuddspensjon utover de minstekrav som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon når unntaksadgangen i foretakspensjonsloven benyttes. Som nevnt bør en i tilfellet fjerne unntaksadgangen i foretakspensjonsloven. Departementet vil komme tilbake til den generelle adgangen i foretakspensjonsloven til å unnta nyansatte med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder fra medlemskap i ordningen som egen sak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til forsikringsloven nye §§ 10A-4 annet og tredje ledd og 10A-6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre registrerer at flere av høringsinstansene sår tvil om hvorvidt de foreslåtte endringene i forsikringsloven vil ha den tilsiktede effekt. Flere instanser fremhever at Regjeringens intensjoner om et mer kjønnsnøytralt og aldersuavhengig pensjonssystem i liten grad samsvarer med foretakenes hovedmålsetning om å tjene penger. Disse medlemmer ønsker i den sammenheng å særlig sitere Kredittilsynets uttalelse:
"Et ideologisk basert ønske i norsk næringsliv om å delta i et pensjonsmessig utjevningsfellesskap mht kjønn og alder er neppe særlig utbredt".
Disse medlemmer registrerer også at enkelte høringsinstanser mener de foreslåtte endringene i forsikringsloven vil ytterligere økte kompleksiteten i et allerede vanskelig tilgjengelig regelverk, men at svært få har kommet med innvendinger mot lovendringenes realiteter.
Finansdepartementet har merket seg at høringsinstansene ikke synes å ha innvendinger mot at årlig premie for en pensjonsordning skal inndeles i ordinær årspremie, reguleringspremie og andre engangspremier. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og foreslår en bestemmelse i tråd med forslaget fra Banklovkommisjonen, jf. lovforslaget § 10A-2 første ledd.
Departementet kan imidlertid ikke se at det, som Banklovkommisjonen skriver, kan være aktuelt å benytte engangspremier i forbindelse med avtalefestet pensjon (AFP). Årets premie skal, slik Finansdepartementet ser det, kun omfatte foretakenes kostnader som er direkte forbundet med pensjonsordningen til foretaket. AFP er ikke en ytelse etter foretakspensjonsloven og kostnader forbundet med AFP skal ikke betales til foretakenes pensjonsordning.
Departementet har merket seg at høringsinstansene ikke synes å ha betydelige motforestillinger mot at premiene i utgangspunktet beregnes etter vanlige forsikringstekniske prinsipper.
Bestemmelser om tidspunktet for premieberegning ble tatt inn i loven for kommunale pensjonsordninger, og det er etter departementets vurdering konsistent å ta inn tilsvarende for ytelsesbaserte ordninger i privat sektor.
I utredningen fra Banklovkommisjonen og i flere av høringsmerknadene omtales systemet som foreslås av Banklovkommisjonen som et system med kjønns- og aldersnøytrale premier. Spørsmålet om kjønns- og aldersnøytrale premier reiser vanskelige avgrensnings- og definisjonsspørsmål. Departementet legger til grunn at dette kan være årsaken til at høringsinstansene kan ha en ulik omtale av de foreslåtte regler. Det er derfor etter departementets vurdering nødvendig med en nærmere omtale av på hvilken måte premien utjevnes på kjønn og alder.
Systemet som foreslås av Banklovkommisjonen gir en utjevning av bruttopremien for pensjonsordningene i en fellesordning. Bruttopremien for en pensjonsordning tilsvarer som tidligere nevnt summen av forsikringsteknisk beregnet pensjonskostnad, men med fradrag for beregnet kapitalavkastning og beregnet dødelighetsarv. Bruttopremiens størrelse avhenger således blant annet av størrelsen på den pensjonsytelse som skal sikres, men også av garantert kapitalavkastning (beregningsrenten) frem til denne ytelsen skal utbetales. Beregningsrenten fører til at den ordinære årspremien for alderspensjon blir lavere for en yngre arbeidstaker enn for en eldre arbeidstaker. Et annet moment som trekker i samme retning er at forventet antall utbetalingsår for alderspensjon øker frem mot pensjonsalder.
Netto pensjonskostnaden knyttet til en pensjonsordning tilsvarer brutto pensjonskostnaden fratrukket tilførsel av overskudd/avkastning. Det foreslåtte system utjevner kjønns- og aldersrelaterte forskjeller i bruttopremie, men inneholder ikke forslag til regler for utjevning av overskudd. Eldre arbeidstakere har gjerne en høyre premiereserve enn yngre arbeidstakere, og kvinner har gjerne en noe høyere premiereserve enn menn på samme alder. I år hvor avkastningen i pensjonsordningen er større enn det selskapet garanterer (beregningsrenten), tilbakeføres dette overskuddet til pensjonsordningene etter bidragsprinsippet, noe som innebærer at størrelsen på premiereservene vil være avgjørende for størrelsen på det tilbakeførte overskudd. Selv om bruttopremien er kjønns- og aldersnøytral, kan dermed nettopremien variere med kjønn og alder. Utjevningssystemet vil således gi en fullstendig utjevning av kostnadsforskjeller knyttet til kjønn og alder ved ansettelse av nye arbeidstakere som ikke har bygget opp en premiereserve. For arbeidstakere som allerede har bygget opp en premiereserve vil imidlertid ikke nødvendigvis nettopremien være kjønns- og aldersnøytral.
Departementet har merket seg at forslaget fra Banklovkommisjonen baserer seg på utjevning av bruttopremier (før tilbakeføring av overskudd), og at utjeningsvirkningene kan bli noe annerledes dersom en ser på nettopremien. Siden store premiereserver gir grunnlag for tilbakeføring av store overskudd og store premiereserver forekommer hyppigere blant eldre enn blant yngre arbeidstakere, antar departementet at forslaget kan føre til at nettopremiene i enkelte år med store overskudd blir høyere for yngre enn for eldre arbeidstakere. Departementet legger imidlertid til grunn at regler om fastsetting av kjønns- og aldersnøytrale nettopremier i betydelig grad vil komplisere regelverket ytterligere, og at en derfor helt klart bør følge Banklovkommisjonens forslag om at utjevningen derfor knyttes til bruttopremier.
Departementet har etter en samlet vurdering sluttet seg til Banklovkommisjonens forslag til bestemmelser. Det vises til lovforslaget § 10A-5.
Departementet viser til at Banklovkommisjonen i utkast til § 8d-5 har foreslått regler om hvordan premieberegningen i en fellesordning skal gjennomføres.
Banklovkommisjonen foreslår i første ledd at en fellesordning hvert år skal tilføres premier tilsvarende summen av ordinær årspremie fastsatt etter forsikringstekniske beregninger for samtlige pensjonsordninger som inngår i fellesordningen. Dette innebærer at pensjonsordningen vil få innbetalt en samlet premie for fellesordningen som er beregnet etter vanlige forsikringstekniske metoder. Imidlertid blir denne premien utjevnet mellom pensjonsordningene i fellesskapet, slik at den enkelte pensjonsordnings andel av samlet premie fordeles i forhold til årlig opptjent rett til alderspensjon. Kommisjonen foreslår videre at kostnader for tjenester kan unntas fra fordeling i fellesordningen. Også for kommunale pensjonsordninger kan kostnader for tjenester beregnes og belastes særskilt for hver pensjonsordning. Departementet mener at det ikke vil tjene formålet å utjevne slike kostnader, og er derfor enig med Banklovkommisjonen i at disse kostnadene skal holdes utenfor utjevningen. Departementet har merket seg at heller ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette. Det vises til lovforslaget § 10A-5 første ledd.
Banklovkommisjonen har i utkastet til § 8d-5 annet ledd foreslått at dersom det opptas en arbeidstaker som medlem av en pensjonsordning i løpet av året, belastes det tilleggspremie for den delen av året som gjenstår. Tillegget beregnes ut fra pensjonsordningens andel av samlet årspremie til fellesordningen og den prosentvise økning av pensjonsordningens beregningsgrunnlag som det nye medlemmet representerer. Dette innebærer at pensjonsinnretningen ikke får tilført en premie beregnet etter vanlige forsikringstekniske prinsipper, og premien kan således være større eller mindre enn det som svarer til forsikringsteknisk beregnede avsetninger. Forslaget innebærer altså at pensjonsinnretningen har plikt til å gi henstand for premie i en begrenset periode. Avvik fra forsikringsteknisk beregnet premie inngår etter Banklovkommisjonens forslag ved beregningen av ordinær årspremie til fellesordningen det påfølgende året. Banklovkommisjonen skriver i spesialmerknaden at metoden gjelder tilsvarende ved beregning av hvor stor andel av forskuddsbetalt premie som skal refunderes ved en arbeidstakers fratreden i løpet av året. Banklovkommisjonen foreslår også at bestemmelsen skal gjelde ved arbeidstakers skifte av stilling som medfører endret lønnsnivå. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Det vises til lovforslaget § 10A-5 annet ledd.
I § 10A- 5 tredje ledd foreslås det at dersom det i løpet av forsikringsåret opptas en ny pensjonsordning i fellesordningen, skal den ordinære årspremien for pensjonsordningen for resten av året beregnes ut i fra den samlede ordinære årspremie til fellesordningen og den prosentvise økningen av det samlede beregningsgrunnlaget som pensjonsordningen medfører. Pensjonsinnretningens risiko knyttet til opptak av en ny pensjonsordning vil være større enn risikoen knyttet til opptak av en enkelt arbeidstaker. Dersom risikoen ved opptaket er større enn det pensjonsinnretningen er villig til å påta seg, vil opptaket måtte skje ved årsskiftet.
Dersom det i slike tilfeller ble gitt adgang til å beregne forsikringsteknisk premie, ville dette etter departementets vurdering kunne tenkes å medføre flyttearbitrasje, ved at ordninger som får forhøyet sine pensjonsutgifter i kollektive ordninger kan komme gunstigere ut ved beregning av ordinær forsikringsteknisk premie. I praksis er dette lite trolig. Finansdepartementet foreslår imidlertid ikke egne bestemmelser som regulerer tilfellet der arbeidstakere og pensjonsordninger trer ut av en fellesordning i løpet av forsikringsåret. Det vises i den forbindelse til at slike forhold heller ikke reguleres i forsikringsloven kapittel 10 (den nåværende forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8b) om kommunale pensjonsordninger. Departementet legger til grunn at dersom det mot formoding skulle vise seg å være nødvendig med regler om dette, kan slike regler i tilfellet gis i forskrift med hjemmel i lovforslagets § 10A-1 femte ledd.
Ved stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv. (kommunale pensjonsordninger mv.) gjorde Stortinget en endring i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-6 i forhold til det som var foreslått i proposisjonen. Endringen innebar at kravet, som lå inne i proposisjonens forslag om utjevning av premie i forbindelse med lønnsregulering og G-regulering, ble gjort frivillig. Det skal etter den vedtatte § 8b-6 femte ledd fastsettes i forsikringsavtalen om reguleringspremie skal beregnes særskilt for hver pensjonsordning, eller helt eller delvis ved gjennomsnittsberegning. Forsikringsvirksomhetsloven § 8b-6 er videreført i forsikringsloven § 10-6. Banklovkommisjonen tok hensyn til forslaget i Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) (om kommunale ordninger) når kommisjonen etterpå utarbeidet sitt forslag for private ordninger i NOU 2003:28. Utredningen fra Banklovkommisjonen ble imidlertid avgitt før Stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004), slik at endringen i stortingsbehandlingen ikke ble fanget opp av Banklovkommisjonen.
Ved særskilt beregning, skal reguleringspremien i kommunale pensjonsordninger beregnes for hver pensjonsordning i fellesordningen ut fra den prosentvise økning av premiereserven for pensjonsordningen som er påkrevd som følge av oppregulering av medlemmenes opptjente pensjonsrettigheter ut i fra lønnsutviklingen. Reguleringspremien for oppregulering av pensjoner under utbetaling og av opptjent rett til arbeidstakere som har fratrådt sin stilling uten rett til utbetaling av pensjon, skal beregnes i forhold til den del av premiereserven som sikrer slike pensjonsrettigheter. Ved gjennomsnittsberegning skal fellesordningen hvert år tilføres reguleringspremier tilsvarende summen av årlige reguleringspremier for samtlige pensjonsordninger som inngår i fellesordningen. Den enkelte pensjonsordnings andel av samlet reguleringspremie til fellesordningen beregnes for kommunale ordninger ut fra forholdet mellom samlet premiereserve for hver av pensjonsordningene på tidspunktet for oppregulering av pensjonsrettighetene.
Finansdepartementet er enig med Banklovkommisjonen i at det er hensiktsmessig med samsvar mellom lovbestemmelsene om fellesordninger for kommunale pensjonsordninger og fellesordninger for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, og foreslår derfor å gjøre utjevning av reguleringspremie i fellesordninger for ytelsesbasert foretakspensjon frivillig i tråd med de endringer som ble gjort i bestemmelsen om reguleringspremier ved stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004), som altså ikke ble fanget opp i Banklovkommisjonens forslag.
Finansdepartementet ser at fordeling av reguleringspremie i en fellesordning vil kunne medføre utjevningsvirkninger ut over det som kan anses å ha sammenheng med utjevning knyttet til kjønn og alder. Slike utjevningsvirkninger vil kunne ha sammenheng med at oppreguleringen av pensjonsrettighetene i de ulike pensjonsordningene varierer i omfang fordi lønnsutviklingen ikke vil være den samme for alle arbeidsgivere. Finansdepartementet legger imidlertid til grunn at konkurranse i markedet vil gjøre det mulig for arbeidsgivere som mener at de rammes av slike utjevningsvirkninger, å flytte til en fellesordning hvor lønnsutvikling antas i hovedsak å ligge på linje med egen pensjonsordning, eller til en fellesordning uten utjevning av reguleringspremien.
Selv om Finansdepartementet i utgangspunktet ønsker samsvar mellom bestemmelsene for kommunale ordninger og bestemmelsene for ytelsesbaserte pensjonsordninger i privat sektor, foreslås likevel en mindre endring i fordelingsnøkkelen for premiereserve i ytelsesbaserte ordninger i privat sektor i forhold til bestemmelsene som gjelder for kommunale ordninger. Endringen består i at det foreslås å åpne for at pensjonsordningene kan velge å unnta premiereserve for pensjoner under utbetaling (løpende premier) i fordelingsnøkkelen for reguleringspremie. Dette representerer også en endring i forhold til forslaget fra Banklovkommisjonen i NOU 2003:28.
Bakgrunnen for forslaget om å åpne for å unnta premiereserve for pensjoner under utbetaling fra fordelingsnøkkelen, er at Finansdepartementet ser at pensjoner under utbetaling ofte vil være forbundet med relativt store premiereserver, noe som kan føre til at ordninger med mye løpende pensjon vil komme til å bære en relativt stor andel av reguleringspremiene dersom reguleringspremien fordeles på pensjonsordningene ut fra forholdet mellom samlet premiereserve på tidspunktet for oppreguleringen av pensjonsrettighetene. Etter Finansdepartementets vurdering, kan dette være en utilsiktet premieutjevning som ordningene bør kunne unngå, selv om de velger å utjevne reguleringspremier.
Behovet for fratrekk for premiereserven knyttet til løpende pensjoner fra fordelingsnøkkelen for reguleringspremie i kollektive ytelsesordninger i privat sektor, kan også begrunnes ut i fra at foretakene ikke har plikt til å skyte til midler til oppregulering av løpende pensjoner i slike ordninger.
Med bakgrunn i de uheldige virkningene en uforholdsmessig utjevning kan få, går departementet inn for at ordningene skal kunne unnta premiereserver for pensjoner under utbetaling når ordningenes andel av fellesordningenes reguleringspremie beregnes, jf. lovforslaget § 10A-5 fjerde ledd.
Premie for pensjonsregulering av løpende pensjoner (ut over det overskuddsfondet dekker) er som Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) påpeker ikke omtalt i Banklovkommisjonens utredning. Finansdepartementet legger til grunn at lovregler på dette punktet bør være klare. Finansdepartementet mener at særskilt betaling av premie for regulering av løpende pensjoner er en god løsning. Dette som følge av at det er det enkelte foretak som avgjør om de løpende pensjonene skal reguleres mer enn det pensjonistenes overskuddsfond dekker. Dersom kostnader knyttet til regulering av løpende pensjoner skal utjevnes i fellesordningen, må man innføre regler om at reguleringen av løpende pensjoner skal være lik i alle pensjonsordningene som inngår i fellesordningen. Slike regler vil være nødvendige for å unngå at foretak kan velge å regulere de løpende pensjonene i sin ordning mer enn den gjennomsnittlige reguleringen i fellesordningen, og dermed få deler av sin reguleringspremie betalt av de øvrige foretakene i fellesordningen. Finansdepartementet foreslår derfor å fastsette i en egen bestemmelse at premie knyttet til regulering av løpende pensjoner betales særskilt for hver enkelt pensjonsordning. Det vises til lovforslaget § 10A-5 femte ledd.
Banklovkommisjonen foreslår valgfrihet med hensyn på i hvilken grad engangsbetalte premier til dekning av pensjonsrettigheter som ikke premiesettes på forhånd ut fra forsikringstekniske beregninger, skal utjevnes. Kommisjonen foreslår at beregningsmåten for engangsbetalte premier skal fastsettes i forsikringsavtalen, jf. lovutkastet § 8d-5 femte ledd. Dette tilsvarer den løsning som gjelder for kommunale pensjonsordninger, og de samme problemstillinger som ble tatt opp i Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) knyttet til slik utjevning, vil i stor grad gjøre seg gjeldende for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.
Departementet vil i denne sammenheng peke på at dersom engangspremier belastes den enkelte pensjonsordning, unngår man at forsikringstakerne gjennom året blir sittende med en åpen risiko knyttet til forhold som ikke angår egen pensjonsinnretning. En utjevning av engangsbetalte premier kan dessuten skape problemer knyttet til flytting på andre tidspunkter enn ved hovedpremieforfall. Premieutjevning kan også innebære uheldige incentiveffekter ved at arbeidsgivere som setter i verk tiltak for å hindre tidlig avgang blant eldre mv. ikke opplever utslag på betalt forsikringspremie. Effektene av eventuell uheldig utjevning er dessuten i liten grad kartlagt og dokumentert.
På den annen side kan kanskje slike engangspremier i noen tilfeller bli betydelige, og enkelte foretak kan kanskje med bakgrunn i dette finne det hensiktsmessig at slike kostnader utjevnes over kollektivet. Finansdepartementet har under noe tvil, og med henvisning til at utjevning av premie vil bli evaluert på et senere tidspunkt, valgt å foreslå en bestemmelse i tråd med Banklovkommisjonens utkast. Det vises til lovforslaget § 10A-5 sjette ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til forsikringsloven nye §§ 10A-2, 10A-3 og 10A-5 andre til sjette ledd, og har sluttet seg til ny § 10A-5 første ledd ovenfor under punkt 5.1.2.
Finansdepartementet er enig med Kommisjonen i at det er ønskelig med mest mulig ensartede innbetalingsregler for området kollektiv pensjon. Dette vil gjøre det lettere for kundene å sammenligne selskapene og dermed fremme konkurransen i markedet.
Finansdepartementet mener imidlertid at det er mer hensiktsmessig å innføre denne typen bestemmelser i forskrift enn å ta slike bestemmelser inn i forsikringsloven. Dette er ikke til hinder for at en lager mest mulig ensartede regler. Departementet viser i den sammenheng til Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) om kommunale ordninger punkt 7.1.3, og stortingsbehandlingen av denne. Bestemmelser om innbetaling av premier ble ikke tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven for kommunale ordninger. Det ble derimot tatt inn en forskriftshjemmel, slik at departementet kan fastsette nærmere regler om innbetaling av premier i forskrift, jf. § 8b-9 annet ledd. Forsikringsvirksomhetsloven § 8b-9 er videreført i forsikringsloven § 10-9. Slike regler om innbetaling av premier er fastsatt i forskrift 22. desember 2003 nr. 1 753 om innbetaling av premier for kommunale pensjonsordninger.
Selv om departementet er enig med Banklovkommisjonen i det materielle innhold i bestemmelsene som foreslås om innbetaling av premier, foreslår Finansdepartementet at det ikke gis bestemmelser om premieinnbetaling i forsikringsloven, men at departementet i likhet med for kommunale ordninger gis en hjemmel til å fastsette slike bestemmelser i forskrift. Det vises til lovforslaget § 10A-7 annet ledd.
Banklovkommisjonen foreslår at dersom premie for et forsikringsår ikke blir innbetalt ved årets utgang eller ved utløpet av annen frist fastsatt i nytt premievarsel, bortfaller den økning av forsikringsforpliktelsene som den manglende premien skulle dekke. En slik bestemmelse er etter Finansdepartementets vurdering viktig for å avgrense pensjonsinnretningens rettsforpliktelser på en klar måte. Bestemmelsen har stor betydning for ansvarsdeling mellom foretak og pensjonsinnretning i tilfeller hvor foretakene ikke fullt ut har betalt premie for medlemmenes opptjente pensjon. I det foretakspensjonsloven i all hovedsak krever premie for opptjent pensjon, vil slike situasjoner med manglende premiebetaling normalt bare oppstå ved forsinkelser og i enkelttilfeller ved at pensjonsinnretningen ikke sender riktig premievarsel eller foretaket ikke betaler dette rettidig.
Imidlertid spesifiseres det også i foretakspensjonsloven enkelte særskilte tilfeller hvor premie kan fordeles over en periode. Banklovkommisjonen nevner her at reguleringspremie i visse tilfeller kan fordeles over tre år. I tillegg vil departementet vise til at foretakene etter overgangsreglene i foretakspensjonsloven er gitt ti år på å bringe premiereservene opp til det nivå som svarer til en lineær opptjent pensjon. Etter departementets vurdering klargjør Banklovkommisjonen med sitt lovforsalg ansvarsfordelingen mellom foretak og pensjonsinnretningen på en hensiktsmessig måte i slike tilfeller. Finansdepartementet foreslår derfor å følge forslaget fra Banklovkommisjonen på dette punkt, og viser til lovforslaget § 10A-7 første ledd.
Etter departementets vurdering, bør en bestemmelse som foreslått av Banklovkommisjonen om inntektsføring av premiekrav, eventuelt fastsettes i årsregnskapsforskriften for forsikringsselskaper om periodisering av krav på premie. Dette gjelder tilsvarende for kommunale pensjonsordninger. Departementet vil foreta en nærmere vurdering av om det er ønskelig å ta inn en bestemmelse i samsvar med Banklovkommisjonens utkast i årsregnskapsforskriften for forsikringsselskaper.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til forsikringsloven ny § 10A-7.
Sammenhengen mellom den premie som betales av foretaket som har opprettet pensjonsordning etter foretakspensjonsloven, og den premiereserven pensjonsinnretningen plikter å ha for samme ordning, blir naturlig nok ikke så direkte gjennom etablering av fellesordninger. Departementet mener imidlertid at en bestemmelse om premiereserven som foreslått av Banklovkommisjonen, ikke nødvendigvis virker klargjørende ettersom det i foretakspensjonsloven er gitt enkelte unntak fra bestemmelsen om plikten til premiereserve. Det vises i den forbindelse til foretakspensjonsloven § 9-2 annet og tredje ledd.
Finansdepartementet mener at plikten til å føre premiereserve er tilstrekkelig regulert i forsikringsloven § 9-15 (forsikringsvirksomhetsloven § 8-2) og i foretakspensjonsloven § 9-1. Videre vises det til at det allerede følger av forslaget til § 10A-7 første ledd at selskapets forpliktelse bortfaller ved unnlatt premiebetaling. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke en egen bestemmelse om minstekrav til premiereserve.
Komiteen tar dette til orientering.
I lovbestemmelsene som gjelder for kommunale pensjonsordninger er det tatt inn bestemmelser om blant annet bransjeinndeling, overskuddsfordeling, kapitalforvaltning, investeringsvalg samt flytting og opphør av pensjonsordningen. Banklovkommisjonen antar at det ikke er behov for å fastsette særlige bestemmelser for foretakspensjonsordninger som inngår i en fellesordning på disse områdene ettersom disse forholdene allerede er regulert i foretakspensjonsloven.
Banklovkommisjonen ser ikke behov for å behandle fellesordninger som egen bransje innenfor private kollektive pensjonsordninger. Banklovkommisjonen skriver bl.a. følgende under punkt 5.6:
"Gjennomsiktigheten og oppsplittingen mellom fellesordningene samt i forhold til kollektivbestanden for øvrig, kan sikres tilstrekkelig ved et krav om at det skal føres særskilt regnskap for hver enkelt fellesordning. Det vises til lovutkastet § 8d-1 fjerde ledd. Banklovkommisjonen vil bemerke at selv et krav om særskilt regnskap kan være unødvendig dersom utbredelsen av fellesordninger for ytelsesbaserte pensjonsordninger blir svært begrenset. Ikrafttredelsestidspunktet for denne bestemmelsen bør derfor vurderes ved vedtakelsen av loven."
Departementet er enig i Banklovkommisjonens vurdering om at det ikke er nødvendig med egne bestemmelser for foretakspensjonsordninger som inngår i en fellesordning innenfor felt som allerede er regulert i foretakspensjonsloven.
Det er etter departementets vurdering viktig å skille forsikringsselskapers virksomhet knyttet til pensjonsordninger med utjevning i fellesordning fra annen type virksomhet. Dette gjelder særlig i forhold til reglene om regnskapsføring og overskuddsdeling.
Departementet mener i likhet med Banklovkommisjonen i at det er tilstrekkelig å stille krav om at det skal føres særskilt regnskap for hver fellesordning. Etter departementets vurdering er det ønskelig å sette dette kravet i kraft fra samme tidspunkt som de øvrige bestemmelsene som foreslås av Banklovkommisjonen.
Komiteen tar dette til orientering.
Departementet foreslår at loven kan tre i kraft når forsikringsloven helt eller delvis settes i kraft.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til lov om endringer i forsikringsloven II om ikrafttredelse.