Departementet viser til at direktivet og forordningen ble vedtatt 26. juni 2003 og trådte i kraft 16. juli 2003 med frist for gjennomføring i EU-medlemmenes nasjonale lovgivning 1. juli 2004.

Direktivet og forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen Vedlegg IV (Energi) ved beslutning i EØS-komiteen 2. desember 2005, jf. St.prp. nr. 52 (2005 -2006) ("energimarkedspakken").

Forslag til endringer i lov om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassloven), petroleumsloven og enkelte andre lover som følge av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2003/55/EF om felles regler for det indre marked for naturgass (gassmarkedsdirektiv II), som også ble innlemmet i EØS-avtalen Vedlegg IV (Energi) ved beslutning i EØS-komiteen 2. desember 2005, er fremmet i en egen odelstingsproposisjon, jf. Ot.prp. nr. 57 (2005-2006).

Regulering av pris og andre vilkår for elektrisk energi levert i henhold til reguleringsplikt

Departementet viser til St.meld. nr. 15 (2004-2005) om konkurransepolitikken, hvor det ble varslet nye krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper for å sikre at markedet og konkurransen i kraftmarkedet skal fungere best mulig.

Reguleringen av leveringsplikten etter energiloven har til nå vært begrenset når det gjelder vilkår for sluttbrukeren. Nettselskapene har i utgangspunktet selv fritt kunnet fastsette pris på elektrisk energi som leveres i henhold til leveringsplikten.

Den foreslåtte endring i § 3-3 skal beskytte og redusere risikoen for sluttkunden i den perioden hvor han ikke har noe annet valg enn å ha leveringspliktig kraftleveranse fra det lokale nettselskapet. Leveringspliktige kraftleveranser er i hovedsak aktuelt ved konkurs hos kraftleverandør, opphør av kraftleveranser, ved flytting av kundeforhold og når ikke avtale med ordinær kraftleverandør kan inngås på grunn av tidligere betalingsmislighold mv. Det er imidlertid viktig å sikre at kraftleveranser med nettselskaper som leverandør ikke forblir varige løsninger, blant annet gjennom å gi insentiver til sluttkundene om heller å velge en ordinær kraftleverandøravtale.

Nettselskapets leveringsplikt etter § 3-3 er ment å være en tidsbegrenset monopoltjeneste. Prinsippene som ligger til grunn i energiloven er blant annet at nettselskapene ikke skal være kraftleverandør, og videre at sluttbruker ikke bør oppmuntres til å få kraftleveranse basert på reglene om leveringsplikt lenger enn nødvendig. Sluttbrukeren skal inngå kraftleveringsavtale med en ordinær kraftleverandør så raskt som mulig. En slik overgang kan oppnås ved en høyere pris på leveringspliktige kraftleveranser enn ordinær markedspris.

Departementet mener imidlertid det kan være uheldig at prisen på leveringspliktige kraftleveranser skal være vesentlig høyere enn ordinær markedspris for sluttbrukerne i den perioden sluttbrukerne ikke har en reell valgmulighet. Sluttbruker er i denne perioden prisgitt nettselskapets betingelser, og i enkelte situasjoner kan dette oppfattes som lite forbrukervennlig. Departementet ønsker derfor å unngå at sluttbrukere med kraftleveranser basert på leveringsplikt må betale en uforholdsmessig høyere pris enn det de ellers ville gjort i den perioden de er bundet til leveringspliktige kraftleveranser.

Endringsforslaget og de nærmere forskriftene som vil bli fastsatt med hjemmel i § 3-3, skal beskytte forbrukerne. Det kan også være et behov for en viss beskyttelse av og oppfølging overfor sluttbrukerne utover den perioden sluttbrukeren er bundet til leveringspliktige kraftleveranser.

Eldirektiv I

Eldirektiv I ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 168/1999. Direktivet var første ledd i arbeidet for en markedsbasert kraftomsetning innenfor EU.

Det ble ikke vurdert som nødvendig å foreta lovendringer i forbindelse med at eldirektiv I ble gjennomført i Norge, jf. Ot.prp. nr. 56 (2000-2001). Direktivet var et minimumsdirektiv for å innføre markedsbasert kraftomsetning innenfor EU, og Norge hadde gjennom energiloven allerede fra 1. januar 1991 et lovverk som la til rette for et markedsbasert kraftsystem.

Etter fornybardirektivet skal landene tilby produsentene av fornybar elektrisitet såkalte opprinnelsesgarantier, som er et bevis på at produksjonen er fornybar, og garantiene kan handles internasjonalt. Det ble høsten 2003 etablert en ordning der kraftprodusentene kunne få tilbud om opprinnelsesgarantier fra Statnett som avregningsansvarlig etter § 4-3. Statnett ble i desember 2005 gjort ansvarlig for å utstede opprinnelsesgarantier i samsvar med direktivet.

For å sikre ryddighet i forhold til departementets rolle som eier av Statnett og som overordnet regulerende myndighet for kraftmarkedet, klargjøres nå plikten til den avregningsansvarlige om på forespørsel å utstede opprinnelsesgarantier til berettigede produsenter av elektrisk energi direkte i loven.

Det foreslås at bestemmelsen gir hjemmel for å kunne fastsette nærmere forskrifter om utforming og gjennomføring av ordningen med opprinnelsesgarantier, herunder om berettiget produksjon, utstedelse og innløsing av opprinnelsesgarantier, innhold i opprinnelsesgarantier, gebyr for utstedelse, rapportering og kontroll. Innløsing av opprinnelsesgarantier ved bruk er viktig for å hindre at opprinnelsesgarantier kan brukes flere ganger.

Generelt om innholdet i direktivet

Direktivet, forordningen og gassmarkedsdirektiv II angir en viss tilnærming i rammene for elektrisitets- og gassmarkedene i Europa.

Direktivet har som formål å bidra til en forbed­ring av det indre kraftmarkedets funksjonsmåte, og har blant annet bestemmelser om krav til organiseringen av vertikalt integrerte virksomhetsstrukturer som omfatter monopolbasert nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet. Departementet mener at det nå er hensiktsmessig å innføre særskilte lovbestemmelser om krav til organisering av kraftselskaper. Bakgrunnen er både å presisere hjemmelsgrunnlaget for gjeldende forvaltningspraksis og å gjennomføre direktivets krav til selskapsmessig og funksjonelt skille. Bestemmelsene foreslås inntatt som nye §§ 4-6 og 4-7.

I tilknytning til disse bestemmelsene foreslås det inntatt en ny definisjon av vertikalt integrert virksomhet som nytt tredje ledd i § 1-3. I tillegg foreslås særskilte endringsbestemmelser for når kravene i §§ 4-6 og 4-7 skal være oppfylt.

Departementet har i forbindelse med gjennomføringen av direktivet vurdert behovet for endringer i energiloven kapittel 4 om selskapsmessig organisering av kraftselskaper, jf. St.meld. nr. 15 (2004-2005) om konkurransepolitikken og Innst. S. nr. 193 (2004-2005).

I denne proposisjonen omhandles i hovedsak kun de bestemmelsene i direktivet som medfører behov for endringer av bestemmelser i energiloven ved gjennomføring av direktivet i Norge. Departementet viser til St.prp. nr. 52 (2005-2006) for en generell gjennomgang av direktivets innhold.

Generelt om innholdet i forordningen

Direktivet stiller krav til den nasjonale regulering av kraftsektoren for å legge til rette for et velfungerende kraftmarked. Et velfungerende indre marked krever imidlertid også at det legges til rette for kjøp og salg av elektrisk energi over landegrensene. Forordningen supplerer direktivet i så måte, og avløser transittdirektivet (90/547/EF). Forordningen gir vesentlig mer detaljerte regler enn transittdirektivet.

I 2001 tilsvarte den totale grenseoverskridende handelen med elektrisitet i EU ca. 8 prosent av den totale kraftproduksjonen. Omfanget av handelen med elektrisitet er økende, men blir ikke ansett som tilfredsstillende. Det var derfor behov for et harmonisert fellesskapsregelverk om grenseoverskridende handel og med blant annet prinsipper for utnyttelse av overføringskapasitet og håndtering av flaskehalser i overføringsnettet.

I denne proposisjonen omhandles i hovedsak kun de bestemmelsene i forordningen som er relevante i forhold til de foreslåtte lovendringene. Departementet viser for øvrig til St.prp. nr. 52 (2005-2006) for en generell gjennomgang av forordningens innhold.