4. Felles førstelinjekontorer mellom stat og kommune
En vesentlig del av reformen er at den statlige etaten og den kommunale sosialtjenesten skal samarbeide om bruk av virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken, jf. St.prp. nr. 46 (2004-2005). Reformen innebærer en samordnet tilnærming til brukerne. For å sikre disse hensynene ble det foreslått i St.prp. nr. 46 (2004-2005) å etablere en felles førstelinjetjeneste med felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Dette vil sikre brukeren ett sted å henvende seg. Førstelinjekontorene skal gi brukeren et tilbud om helhetlig avklaring av sine behov uavhengig av hvilke deler av arbeids- og velferdsforvaltningen som har det underliggende ansvaret for ytelser og tjenester.
Samarbeidet med og integreringen av den kommunale sosialtjenesten er en sentral del av reformen. Parallelt med den lovmessige tilretteleggingen må både sentrale og lokale myndigheter støtte opp under etableringen av felles førstelinjekontorer med en rekke tiltak som skal fremme felles holdninger og kultur og etablere en felles plattform. Slike tiltak egner seg ikke til lovregulering, men må finne sted innenfor de rammene som etableres gjennom lov og avtale.
Det redegjøres i proposisjonen nærmere for etablering av et felles lokalt kontor herunder rettslig grunnlag for kontoret, lokalisering og universell utforming av kontoret samt oppgaver for kontoret.
Det redegjøres i proposisjonen for organisering, ledelse og drift av kontoret, hvor det spesielt vises til at det i St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det lagt opp til at brukerne skal møte en helhetlig førstelinje i form av felles lokale kontorer med arbeids- og velferdsforvaltningens samlete tjenester. Samtidig ble det her lagt til grunn et tosporet system med klare ledelses- og ansvarslinjer med fortsatt statlig ansvar for Aetats og trygdeetatens ansvarsområder og fortsatt kommunalt ansvar for sosialtjenesten.
Mange høringsinstanser var opptatt av spørsmålet om ledelse. Et framtredende synspunkt var at det vil være vanskelig å skille faglig kompetanse fra det administrative ansvaret. Dette munner ut i et ønske om en mer enhetlig ledelse enn i forslaget som ble sendt på høring. Flere savner en tydeliggjøring av hva enhetlig ledelse innebærer.
Departementet uttaler etter høringen i sine vurderinger og forslag at bakgrunnen for forslagene i høringsutkastet var behovet for å opprettholde eksisterende skiller og ansvarslinjer mellom stat og kommune, blant annet for å unngå faren for overveltning av kostnader mellom forvaltningsnivåene. En slik ansvarsdeling gir et todelt lederansvar for myndighetsoppgaver. Samtidig ble det lagt til grunn at kontoret bør ha en enhetlig administrativ ledelse. Hvilke ledelsesoppgaver og funksjoner det i praksis vil innebære, må reguleres i de lokale avtalene.
Høringen viser at det er et klart ønske om å legge bedre til rette for en enhetlig ledelse for de felles lokale kontorene enn det tidligere var lagt opp til. Det pekes på at enhetlig og tydelig ledelse er av stor betydning for effektiv resultatoppnåelse og dermed muligheten for å nå reformens mål. Departementet uttaler at disse synspunktene bør tillegges vekt. Samtidig legger departementet vekt på å opprettholde en klar deling mellom statsetatens ansvarsområde og kommunenes ansvar for sosialtjenesten, samt å unngå utilsiktet overveltning av økonomisk ansvar mellom de to forvaltningsnivåene. Departementet foreslår at retningslinjene for delegasjon av myndighetsoppgaver mellom stat og kommune utformes slik at det vil bli mulig å delegere til én lokal leder tilstrekkelige faglige og administrative fullmakter til at vedkommende kan utøve en enhetlig ledelse av kontoret, men på en slik måte at det opprettholdes en klar ansvarsdeling mellom statens og kommunens forvaltning.
Det er likevel ikke grunnlag for å lovfeste en plikt til å gjennomføre enhetlig faglig ledelse ved alle de lokale kontorene. Et lovpålegg vil redusere den store graden av lokal fleksibilitet reformen bygger på og bryte med prinsippet om at de felles lokale kontorene skal etableres etter avtaler mellom likeverdige parter. Det vil videre gripe sterkt inn i det kommunale selvstyret.
For å unngå uklare ansvarsforhold og fare for overveltning av kostnader mellom forvaltningsnivåer, er det nødvendig at departementet fortsatt har mulighet til å trekke opp rammer for delegasjonen, jf. § 14 annet ledd i lovforslaget. Departementet vil utarbeide nærmere retningslinjer for delegasjonsadgangen. § 14 annet ledd i lovforslaget vil også gi nødvendig hjemmel for å delegere myndighet som behandlingsansvarlig etter personopplysningsloven § 2 nr. 4 til lederen for det lokale kontoret. Selv med en adgang til delegasjon av myndighetsoppgaver mellom stat og kommune, vil det tosporete systemet likevel bli opprettholdt.
Spørsmålet om hvem som skal lede felles lokale kontorer, vil reguleres i den lokale avtalen som skal inngås, jf. § 14 første ledd i lovforslaget. Avtalene kan her bli forskjellige, blant annet avhengig av i hvilken grad delegasjonsmulighetene blir brukt.
Det kan være viktig å prøve ut ulike modeller for å få til så gode og hensiktsmessige ledelsesformer som mulig i de felles lokale kontorene. Departementet vil følge nøye med i de erfaringene etaten og kommunene gjør med ledelse og organisering av kontorene. Samtidig med utvikling av samordnete styringssignaler og resultatkrav bør det åpnes for justering av rammene for delegasjon for å oppnå de beste resultatene når det gjelder å kombinere behovet for faglig styring med mulighetene for enhetlig ledelse ved kontorene. Departementet vurderer det slik at den foreslåtte § 14 annet ledd gir hjemmel for å trekke opp andre rammer som kan åpne for en bedre tilpassing av kryssende hensyn når man har mer erfaring.
Departementet vil arbeide videre med samordning av styringssignaler, resultatkrav og gjensidig informasjon om styringsdata.
Det vises til § 14 første og annet ledd i lovforslaget.
I høringsnotatet ble ikke rutiner for internkontroll i et tosporet system behandlet. Det samme gjaldt tilsyn med virksomheten. Det kom imidlertid frem i høringsrunden synspunkter fra Rikstrygdeverket, Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedepartementet og Moderniseringsdepartementet vedrørende kontroll og tilsyn.
Departementet uttaler etter høringsrunden at det ikke er enig i at det er hensiktsmessig på nåværende tidspunkt å legge opp til en ordning med internkontrollplikt og tilsyn som er felles for den statlige etaten og kommunens virksomhet. Det vises til dagens regelverk der det foreligger internkontrollplikt og plikt for fylkesmannen til å føre tilsyn der kommunen driver virksomhet etter sosialtjenesteloven kapitlene 4, 4A, 6 og 7 som er områder som ikke uten videre vil omfattes av det felles lokale kontoret. Når det gjelder kommunens virksomhet etter sosialtjenesteloven kapittel 5, vil det ikke være aktuelt å innføre en tilsvarende ordning uten etter forutgående høringsrunde. Departementet vil arbeide videre med spørsmålet om internkontrollplikt og tilsyn også i forhold til kommunens virksomhet etter sosialtjenesteloven kapittel 5.
Departementet er enig med Rikstrygdeverket i at det bør tas med en tilføyelse om at etaten skal kontrollere og følge opp rett ytelse og utbetaling. Det vises til at forvaltningsansvaret som ligger i å fatte riktig vedtak i forhold til vilkårene, derfor bør komme klarere fram i lovteksten. Det foreslås en endring og tilføyelse i § 4 i lovforslaget:
"Etaten skal forvalte folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven og andre lover hvor oppgaver er lagt til etaten, og sikre rett ytelse til den enkelte. Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for å følge opp og kontrollere tjenester, ytelser og utbetalinger."
Det vises til § 4 annet ledd i lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at brukerne av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen skal møte en helhetlig førstelinje i et felles lokalt kontor. Flertallet vil understreke at for å sikre at slike kontorer blir etablert for alle kommuner, blir krav til felles lokalisering og inngåelse av samarbeidsavtaler nå lovfestet.
Samarbeidet mellom stat og kommune skal reguleres i avtaler som inneholder bestemmelser om lokalisering og utforming, organisering og drift, hvilke kommunale oppgaver utover minimumsløsningen som skal inngå i kontoret, og samhandling med brukerrepresentanter og med kommunens øvrige tjenestetilbud. Flertallet vil peke på at disse avtalene skal baseres på et likeverdig samarbeid mellom instansene, og at ved konflikter og konfliktløsing skal denne likeverdigheten ivaretas.
Flertallet viser til Regjeringens mål om at universell utforming skal ligge til grunn for utformingen av samfunnet. Det er spesielt viktig at NAV-kontorene blir tilgjengelige for alle brukere, og at kontorene er tilrettelagt for ansatte med funksjonshemminger. Flertallet vil derfor understreke at prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn ved utformingen av kontorene, og at avvik kun skal skje helt unntaksvis. Utformingen av kontorene skal så langt det er mulig og rimelig, bygge på prinsippet om universell utforming. Hvis partene i lokal avtale fraviker prinsippet om universell utforming, må dette godkjennes av kommunestyret og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Unntak kan bare gis for et avgrenset tidsrom ved innredning av kontorer i eksisterende bygningsmasse. Ved nybygg skal kravet til universell utforming gjelde fullt ut. Det vil være avgjørende at utformingen er tilstrekkelig inkluderende.
Flertallet understreker videre at når flere brukere er tilknyttet ett kontor, blir det enda viktigere å sikre fysiske forhold i lokalene for mottak og mer avskjermede samtalerom. Dette er avgjørende for å ivareta personvern og taushetspliktsreglene.
Flertallet viser til at det felles lokale kontoret skal ivareta oppgaver for den statlige etaten og som et minimum kommunenes oppgaver etter kapittel 5 i sosialtjenesteloven. Flertallet vil understreke at dette skal være et absolutt minimum og ikke en norm eller en begrensning. Flertallet viser til at det skal være stor frihet å lokalt avgjøre eventuelle andre kommunale oppgaver som kan ligge til kontorene.
Flertallet er enig med Regjeringen i at det er viktig for å styrke arbeidslinjen at alle ytelser eller tjenester som er innrettet mot personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet eller står utenfor arbeidslivet, sees i sammenheng. Samtidig er det viktig at tiltak og tjenester for de mest utsatte og vanskelig stilte ikke fragmenteres og gjøres mindre tilgjengelig. Flertallet mener det i mange tilfeller vil være naturlig at også andre kommunale oppgaver utover minimumsløsningen legges til kontorene, og flertallet vil påpeke at den nye statsetaten må være åpen for ulike lokale løsninger.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, vil presisere at det vil være naturlig å ta utgangspunkt blant annet i de tjenester som i dag ligger til sosialkontoret i kommunen, og spesielt vurdere å inkludere de tjenester som har et selvhjelpsperspektiv og et bredt arbeidsrettet fokus. Et eksempel på dette er introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at det vil være viktig med erfaring fra disse lokale løsningene hvor ulikt omfang av oppgaver er lagt til NAV-kontoret.
Flertallet mener det er hensiktsmessig med lokal frihet til å avtale ledelse gjennom samarbeidsavtalene. Flertallet viser til at det i loven gjøres mulig å ha enhetlig ledelse. Flertallet vil videre bemerke at ved delegering til én lokal leder, må tilstrekkelige faglige og administrative fullmakter gis, slik at vedkommende kan utøve en helhetlig ledelse av kontoret samtidig som ansvarsfordelingen mellom stat og kommune opprettholdes.
Flertallet vil understreke det ansvaret som ligger på både stat og kommune for å finne hensiktsmessige måter å organisere personellforvaltning og medbestemmelse på de lokale NAV-kontorene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under pkt. 1.4 foran, og sitt forslag til endringer i § 13.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkepart og Venstre vil understreke at det i mange tilfeller vil være naturlig at også andre kommunale oppgaver utover minimumsløsningen legges til de lokale NAV-kontorene. Eksempler på tjenester som det kan være naturlig å legge til NAV-kontorene, er økonomisk rådgivning og andre oppgaver som hører inn under den kommunale sosialtjenestens ansvarsområde.
Komiteens medlem fra Høyre viser samtidig til at det er viktig at den kommunale friheten ikke utnyttes til å legge så mange oppgaver inn under NAV-kontorene at intensjonene i reformen undermineres.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at hovedformål med kommunenes integreringsarbeid overfor innvandrere og flyktninger, er å muliggjøre fremtidig yrkesdeltakelse. Disse medlemmer mener at kommunenes integreringsarbeid vanskelig kan drives på en hensiktsmessig måte uten tett og godt samarbeid med den nye arbeids- og velferdsetaten. Det integreringsarbeidet som skjer i kommunal regi er svært viktig for at nye landsmenn skal oppleve å bli likeverdige medlemmer av det norske samfunnet og mulighet til yrkesdeltakelse er i denne forbindelse essensielt.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det kommunale integreringsarbeidet bør inngå som en del av minimumsløsningen for den lokale arbeids- og velferdsforvaltningen, og foreslår følgende endring i lovens § 13:
"§ 13 Felles lokale kontorer skal lyde:
Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 5 og etter introduksjonsloven kapitlene 2 og 3. Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret. Alle NAV-kontorer skal utformes ut fra prinsippet om universell utforming."