3. Endringer i reglene om godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner for regnskapsførere og revisorer
- 3.1 Godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner - regnskapsførere
- 3.2 Godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner - revisorer
Departementet har merket seg UFDs vurdering av at det er best i samsvar med direktiv 92/51/EØF at det i lov eller forskrift angis at kvalifiserte søkere fra andre EØS-land skal autoriseres, og at en adgang for norske myndigheter til å anerkjenne utenlandsk utdanning og praksis som grunnlag for autorisasjon ikke gir tilstrekkelig uttrykk for en slik rett til autorisasjon. Begrensninger i retten til autorisasjon må da fremgå av vilkårene for å få autorisasjon. Vilkårene må være i samsvar med EØS-reglene etter direktiv 92/51/EØF. Departementet går etter dette inn for et krav om autorisering når vilkårene er oppfylt.
Videre mener departementet at regelverket bør henvise til reglene i direktiv 2001/19. I tråd med dette direktivet bør bestemmelsene i regelverket om regnskapsførere utformes slik at norske myndigheter må undersøke søkerens yrkeserfaring, og vurdere om yrkeserfaringen kan veie opp for et eventuelt kompetansegap i forhold til krav som stilles i Norge.
Direktiv 92/51/EØF begrenser vertsstatens mulighet til å nekte en borger fra en medlemsstat adgang til eller utøvelse av et yrke under henvisning til manglende kvalifikasjoner. Imidlertid legger departementet til grunn at krav i norsk lovgivning som ikke gjelder utdanning og praksis skal gjelde for utenlandske regnskapsførere som søker om godkjenning i Norge. Departementet mener således at det også overfor søkere fra andre EØS-stater vil bli stilt krav om at vedkommende må ha hederlig vandel, være økonomisk vederheftig og være myndig.
Kredittilsynet har foreslått at det tas inn en hovedbestemmelse om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i loven og at Kredittilsynet gis myndighet til å fastsette nærmere bestemmelser om autorisasjon av regnskapsførere med utenlandske kvalifikasjoner. Departementet mener imidlertid at det er mer hensiktsmessig om bestemmelsene om godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner i sin helhet fastsettes i forskrift. Det er flere grunner som tilsier at disse bestemmelsene gis i forskrift og ikke i lov. For det første viser departementet til at antallet søknader om godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner er av meget begrenset omfang. Videre legger departementet vekt på at EØS-regelverket på området krever detaljregulering som ikke egner seg til lovfesting. Endelig legges det vekt på at det er behov for regler for godkjenning av regnskapsførere fra henholdsvis EØS-land og land utenfor EØS. Selv om likebehandling mellom disse gruppene vil bli vektlagt, antar departementet at det kan være behov for at reglene utformes forskjellig på enkelte punkter.
I samsvar med regnskapsførerlovens system vil forskriftskompetansen bli lagt til Kredittilsynet. Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet gir bestemmelser i forskrift om autorisasjon av regnskapsførere med yrkeskvalifikasjoner fra andre land enn Norge.
Forskriftsbestemmelser vil bli fastsatt i samsvar med det som er skissert ovenfor.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) § 4 nytt tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) § 4 nytt tredje ledd.
Departementet legger til grunn at det samsvarer best med EØS-reglene etter direktiv 89/48/EØF (som endret ved direktiv 2001/19/EØF) å lovfeste en hovedregel som gir rett til godkjenning dersom vedkommende søker helt eller delvis har rett til å praktisere som revisor i en annen EØS-stat. I tillegg har departementet kommet til at det neppe er anledning til stille et absolutt krav om egnethetsprøve i skatterett og rettslære. Det må legges inn et vilkår om at egnethetsprøve bare kan kreves dersom søkers kvalifikasjoner innen relevant norsk skatterett og rettslære avviker vesentlig fra norske utdanningskrav.
Departementet understreker betydningen av at alle revisorer som skal utøve sitt yrke i Norge, har inngående kjennskap til norsk skatterett og rettslære. Departementet går derfor inn for å beholde et krav om egnethetsprøve innen skatterett og rettslære. Departementet legger, i samsvar med merknadene til Norsk Øko-forum, vekt på at prøven må sikre et forsvarlig høyt kunnskapsnivå. Det er imidlertid nødvendig etter direktiv 89/48/EØF å gi hver søker rett til individuell prøving av sine forhåndskunnskaper, og fastsette at egnethetsprøven bare skal dekke de emner der søkeren ikke er kvalifisert. Det må videre fastsettes at egnethetsprøve kun kan kreves dersom innholdet eller omfanget i søkers kvalifikasjoner innen norsk skatterett og rettslære er vesentlig forskjellig fra norske utdanningskrav. Departementet legger til grunn at det er nødvendig med god kjennskap til norsk skatterett, krav til bokføring, årsregnskap og selskapsrett for å utøve revisoryrket i Norge.
Direktiv 89/48/EØF begrenser vertsstatens mulighet til å nekte en borger fra en medlemsstat adgang til eller utøvelse av et yrke under henvisning til manglende kvalifikasjoner. Imidlertid legger departementet til grunn at krav i norsk lovgivning som ikke gjelder utdanning og praksis skal gjelde for EØS-statsborgere med kvalifikasjoner fra andre EØS-stater enn Norge. Departementet slutter seg således til Kredittilsynets vurdering om å videreføre krav om at også utenlandske søkere må ha hederlig vandel, være likvid og være myndig. Etter direktivet artikkel 6 nr. 1, som slår fast at myndigheter som gjør adgangen til et lovregulert yrke betinget av at søker fremlegger bevis for hederlig vandel mv., skal godta som bevis dokumenter utstedt av myndigheter i hjemlandet eller seneste oppholdsstat.
Det nye direktivet om revisjon og revisorer pålegger alle medlemsstater å etablere godkjenningsprosedyrer for revisorer som er godkjent i andre medlemsstater. Samtidig fastsetter direktivet krav til minstenivå for godkjenning av revisorer. Departementet mener dette legger til rette for å fastsette enklere regler for godkjenning på bakgrunn av yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-stater enn for yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS.
Departementet mener at bestemmelsene om godkjenning om utenlandske yrkeskvalifikasjoner bør fastsettes i forskrift. Det vises til begrunnelsen i proposisjonens punkt 4.1.5.
For revisorer fra land utenfor EØS mener departementet at det fortsatt bør kreves gjensidig godkjennelse for å godta yrkeskvalifikasjoner fra hjemlandet. Alle, også utlendinger, kan dessuten søke om godkjenning etter de vanlige reglene for godkjenning. De kan herunder få godkjent relevant studiekompetanse fra andre land i den norske revisorutdanningen. Departementet går derfor inn for at bestemmelsene om adgang til godkjenning av revisorer fra stater utenfor EØS videreføres. Imidlertid mener departementet at det er mest hensiktsmessig om også bestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS reguleres nærmere i forskrift. Ved utforming av forskriftsbestemmelser vil departementet legge vekt på at vilkårene for å godkjenne utenlandske revisorer skal sikre kvalifikasjoner på linje med det som kreves for godkjenning på grunnlag av utdanning og praksis fra Norge, jf. kravene i revisorloven § 3-2. I tillegg må det kreves at revisor er godkjent i hjemstaten, og at søkeren fyller vilkårene i § 3-4 om hederlig vandel, å være i stand til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser etter hvert som de forfaller og å være myndig. Det må stilles vilkår om at søkeren avlegger egnethetsprøve.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende § 3-6 oppheves og erstattes av en bestemmelse om at departementet i forskrift kan fastsette bestemmelser om godkjenning av registrert eller statsautorisert revisor med yrkeskvalifikasjoner fra andre land. Med hjemmel i denne lovbestemmelsen vil det kunne fastsettes forskriftsbestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra land i og utenfor EØS.
Det vises til lovforslaget del VII (revisorloven) endret § 3-6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del VII (revisorloven) endret § 3-6.