Vedlegg 1: Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 16. februar 2006
Jeg viser til brev fra komiteen av 8. februar med spørsmål om en vurdering av forslagene til lovendringer fra Støttegruppen for Feildømte Fedre.
De norske reglene for endring av juridiske farskap ble endret fra 1.4.2003, og er svært vidtgående. Personkretsen som kan reise sak er barnet, moren, den juridiske faren og enhver mann som mener han kan være far til barnet. Det gjelder ingen tidsfrister for saksanlegg, og det er heller ingen aldersgrense mht. hvem som regnes som "barn".
Det kan reises sak for retten med påstand om at farskapet skal endres uavhengig av om farskapet følger av ekteskap (pater est-regelen) eller erkjennelse (inkl. vedtakelse av farskapsforelegg). Når farskap er fastsatt ved dom, kan dommen kreves gjenopptatt. Vilkåret er her at den tidligere dommen ikke er avsagt på bakgrunn av DNA-analyse. Ellers er det i farskapssakene unntak fra alle de generelle vilkårene i sivilprosessen når det gjelder gjenopptakelse, både i forhold til begrunnelse og frister for å reise sak.
Støttegruppen for Feildømte Fedre ønsker å innføre bestemmelser i barneloven slik at også arvinger skal kunne reise sak om å få prøvet/endret farskap. Tidligere kunne arvinger reise sak om farskap etter ekteskap. Denne regelen ble opphevet i 1998. Etter dette har imidlertid alle de tidligere vilkårene i loven for å reise endringssak/gjenopptakelsessak blitt opphevet.
Personer som føler usikkerhet omkring farskap kan i dag reise sak for retten så sant de er direkte berørt av farskapet; de kan være usikre på om deres juridiske far er den biologiske, de kan få prøvet om de egentlig er far til et barn som har en annen far, om barnet født i ekteskap virkelig er deres osv. Personkretsen for å reise sak er imidlertid begrenset. Hvis man ikke er direkte berørt av farskapet (som barn, far, mor eller påstått far), kan man altså ikke reise sak.
Støttegruppen for Feildømte Fedre ønsker å utvide personkretsen slik at arvinger også skal kunne reise sak. I disse tilfellene vil den avdøde ha hatt mulighet til selv å reise sak om farskapet, men har ikke gjort det. I tillegg vil den som er direkte berørt av farskapet (altså den som arvingene påstår ikke er barn) ha mulighet til selv å reise sak.
Jeg ønsker ikke å innføre en mulighet for arvinger til å reise endringssak/gjennopptakelsessak. Jeg mener det i mange tilfeller vil være direkte støtende at arvinger reiser sak om et farskap alle de direkte berørte føler seg komfortable med. Selv om det juridiske farskapet kanskje ikke skulle være overensstemmende med det biologiske, har de impliserte parter selv hatt mulighet til å få prøvet farskapet. Når de ikke har benyttet denne adgangen, mener jeg ikke det er riktig at arvinger skal få mulighet til å reise farskapssak fordi dette kan gi utsikter til større arv. Når foreldre og barn ikke har ønsket å reise sak om farskap mens de har vært i live, mener jeg at dette skal være bindende også for arvingene. Dersom partene selv ønsker å få avklart spørsmålet frivillig, har de etter gjeldende rett full adgang til dette.
Jeg tolker forslaget fra Støttegruppen for Feildømte Fedre om endring i ordlyden til barneloven § 80 slik at den som har fått tilbakebetalt bidrag etter dagens regelverk også skal få etterbetalt en indeksregulering av tilbakebetalingsbeløpet slik det fremgår av endringsforslaget i Ot.prp. nr. 11 (2005-2006). Dette forslaget vil i realiteten innebære at endringsforslaget gis virkning tilbake i tid, og at alle saker som er ferdigbehandlet og avgjort i henhold til gjeldende rett må gjenopptas og vurderes på nytt.
Som det er redegjort for i Ot.prp. nr. 11 kapittel 6, følger det klart av dagens bestemmelse og lovforarbeider at lovens løsning er at bidraget skal betales tilbake med samme sum (nominelt beløp). Det fremgår videre av forarbeidene at det beror på en bevisst avveining at det bare er det nominelle beløpet som vedkommende har krav på å få tilbakebetalt fra staten. Sakene som er behandlet og avgjort etter dagens system er således avgjort i henhold til lovgivers intensjon. At rettsutviklingen gjør at departementet nå finner grunnlag for å foreslå en utvidelse av dagens ordning slik at tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering, endrer ikke dette klare utgangspunktet. Det er videre et alminnelig prinsipp i norsk rett at lover som hovedregel gis virkning fremover i tid, og at saker som er ferdigbehandlet ikke gjenopptas når nye regler vedtas. På denne bakgrunn vil jeg opprettholde forslaget slik det fremkommer i Ot.prp. nr. 11.
For øvrig gjøres det oppmerksom på at tilbakebetaling av betalt bidrag etter gjeldende rett ikke anses som skattepliktig inntekt, slik at det derfor ikke foreligger trekkplikt for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingene vil således verdien av det tilbakebetalte beløp, sammen med tidligere skattefrihet for selve bidraget, allerede være høyere enn faktisk innbetalt bidrag. Dette innebærer at det etter dagens system i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring allerede ved nominell tilbakeføring av betalte bidrag. I de ferdigbehandlede tilbakebetalingssakene har dette kommet mennene som er frikjent for et farskap til gode. Jeg viser til Ot.prp. nr. 11, side 46, venstre spalte, siste avsnitt og følgende.
Støttegruppen for Feildømte Fedre foreslår videre en lovfesting av rett til erstatning fra staten for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter de alminnelige erstatningsregler. Hensikten er trolig å gi den enkelte et rettslig grunnlag for å kreve erstatning fra staten utover og i tillegg til den tilbakebetaling av betalt barnebidrag som følger av barneloven § 80 i tilfeller der de alminnelige erstatningsrettslige vilkårene ikke er oppfylt, f.eks. der ingen kan klandres for det i sin tid feilaktig fastsatte farskapet.
Det følger av alminnelige erstatningsrettslige regler at det må foreligge et ansvarsgrunnlag for å kunne pålegge noen en erstatningsplikt. Dette innebærer at det må være noen å bebreide for den påberopte skadelidende handling før en kan pålegge vedkommende å erstatte eventuelle økonomiske eller ikke-økonomiske tap som følge av handlingen. Der det ikke er noen å bebreide, vil det heller ikke være grunnlag for å pålegge noen et erstatningsansvar, heller ikke staten. Et forslag som det foreliggende bryter således med alminnelige erstatningsrettlige prinsipper, og er noe en ikke kan regulere seg bort fra på den måten som Støttegruppen for Feildømte Fedre foreslår.
Jeg nevner avslutningsvis at statens erstatningsansvar for økonomisk og ikke-økonomisk tap som følge av feilaktig fastsatt farskap, er prøvet for Oslo tingrett i to saker. Tingretten kom i begge sakene til at det ikke foreligger grunnlag for å gjøre erstatningsansvar gjeldende overfor staten. Begge sakene er anket inn for lagmannsretten. I den grad komiteen skulle komme til at gruppen det her er tale om har vært utsatt for en urett fra samfunnets side som bør kompenseres økonomisk, kan det f.eks. vurderes om ordningen for billighetserstatning skal utvides til å omfatte også denne gruppen.