Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hild­eng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, har merket seg forslagene til endringer i barneloven. Forslagene er i samsvar med det opprinnelig forslaget i Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) som ble lagt frem av regjeringen Bondevik II.

Komiteen har videre merket seg at de forskjellige endringsforslagene har ulike utspring og har vært på høring som fire separate dokumenter. Forslagene gjelder omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres.

2.1 Samværets omfang

Komiteen vil understreke at det er av stor betydning for barn å ha god kontakt med begge foreldrene sine, også etter et samlivsbrudd. Komiteen mener derfor at samværsordningene må legge til grunn at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barnet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementets vektlegging av hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt etter samlivsbrudd. Flertallet vil samtidig peke på at avtaler og avgjørelser om samvær skal rette seg etter barnets beste.

Flertallet har merket seg at departementet foreslo i sitt høringsbrev å oppheve lovens definisjon av vanlig samværsrett. Selv om dette forslaget fikk stor tilslutning, var flere høringsinstanser bekymret for at dette kunne virke konfliktfremmende og føre til mindre samvær mellom barn og foreldre som fra før har liten kontakt. På bakgrunn av dette foreslår derfor departementet en mellomløsning med en ny fleksibel hovedregel som tar individuelle hensyn, samtidig som man beholder legaldefinisjonen av "vanlig samværsrett". Flertallet viser til at med bakgrunn i hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, foreslås det at loven først og fremst signaliserer at det er de individuelle hensyn som er avgjørende når samvær skal avtales eller fastsettes.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at definisjonen av vanlig samvær som deretter følger vil kunne være et signal til foreldre som er i konflikt og som har behov for et utgangspunkt for sin forhandling om en samværsordning som passer for deres felles barn.

Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråd Karita Bekkemellem datert 8. og 28. februar 2006.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av at barn som hovedregel opprettholder god kontakt med begge foreldre også etter et samlivsbrudd. Flertallet viser dessuten til at det skal gjøres individuelle vurderinger når samværets omfang skal fastsettes. Barnets beste skal alltid ha hovedfokus. Flertallet viser til at dagens samværsnorm gir barn mindre samvær med en av foreldrene og ber Regjeringen om å vurdere å endre samværsnormen slik at barnets samvær med begge foreldrene blir mer lik. Flertallet ber også Regjeringen vurdere om "best mulig samvær" kan erstattes av "mest mulig samvær". Flertallet ber Regjeringen om å komme tilbake med en vurdering av dette på egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at det i de fleste tilfeller er til barnets beste å beholde kontakten og samvær med begge foreldrene. Etter disse medlemmers syn er det ikke til barnets beste at foreldre til felles barn slutter å samarbeide om barnets ve og vel. Disse medlemmer vil peke på at et ansvarlig foreldreskap ikke er tidsbegrenset, men forplikter begge foreldrene selv om samlivet mellom dem opphører. Disse medlemmer vil peke på at hensynet til barnets beste er hovedmålet med lovendringen som foreslås, men det er også et mål at lovendringen skal føre til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, og at fedres rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre mener at den enkelte familie etter samlivsbrudd må ha stor frihet til å finne de løsninger som passer dem best. Foreldrene må ha mulighet til å kunne forhandle for å finne en mest mulig optimal løsning for alle parter. Disse medlemmer mener at de eksisterende reglene må endres slik at ingen av foreldrene favoriseres ved inngåelse av samværsavtaler. Disse medlemmer vil videre likestille foreldrenes juridiske rettigheter og åpne for at rettsvesenet kan idømme delt bosted i barnefordelingstvister. Det bærende prinsipp i forbindelse med samlivsbrudd må hele tiden være barnets beste.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at hva som er en god bosteds- og samværsordning for barnet vil være avhengig av konkrete forhold som barnets alder, avstanden mellom foreldrenes hjem og barnets tilknytning til foreldrene. Flertallet vil understreke at foreldrene har full frihet til å avtale hvor barna skal bo fast og hva slags samværsordning de skal ha. Barnet skal høres, og meningen skal tillegges vekt.

Komiteen viser til at små barn ofte vil være sterkere tilknyttet omsorgspersoner og ha mindre tilknytning til nærmiljøet. Dette momentet vil da som regel tillegges mindre vekt. For eldre barn vil venner og skole som regel ha større betydning. Komiteen viser videre til at dersom begge foreldrene etter et samlivsbrudd fortsetter å bo i det tidligere nærmiljøet, vil dette kunne legge til rette for omfattende samværsordninger. Det samme vil gjelde hvis barnet flytter, men har samvær med den av foreldrene som bor igjen i barnets tidligere nærmiljø. Komiteen vil på dette grunnlag fremme forslag om et tillegg i barneloven § 43 om at det også vektlegges i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, når omfanget av samvær skal avtales mellom foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er klar over at stadig flere par opplever et samlivsbrudd. Dette er en utvikling som ikke bare rammer Norge, men store deler av den vestlige verden. Det at mange familier oppløses, setter de involverte barna i en vanskelig situasjon. Barna må ikke brukes som våpen i en konflikt mellom foreldrene, men må høres i de spørsmål som angår dem. Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke at de fleste barn ønsker like mye samvær med begge foreldrene, og at dette må gjennomføres med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier at likt samvær ikke er til det beste for barnet. FNs barnekonvensjon sier også at dette er en rett det enkelte barn har. Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i sitt lovverk.

Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er nevnt over vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 som sier:

"Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje, unntatt når dette er til barnets beste. "

Med utgangspunkt i denne artikkel bør det derfor være automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet. Norge er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge. Disse medlemmer mener dette ikke er tilfellet med dagens lovgiving i Norge.

Disse medlemmer er av den oppfatning at den mest hensiktsmessige løsningen på problemstillinger som kan fremkomme i en barnefordelingssak, er at hovedregelen må være at begge foreldrene får automatisk delt omsorg ved en separasjon, både når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse medlemmer ser på dette som den riktige veien å gå når det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine foreldre. Disse medlemmer foreslår dette som en hovedregel, men domstolene bør, i de tilfeller hvor barnet har lidd overlast enten ved omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep, kunne fradømme foreldreretten fra den av foreldrene som har utsatt sitt barn for dette.

Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

"Stortinget ber Regjeringen fremmee en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon."

Disse medlemmer viser til at en enstemmig familie-, kultur- og administrasjonskomité, i innstilling til Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv.) skrev i merknad:

"Komiteen erkjenner at ulike grupper sakkyndige kan bidra positivt til saker om barnefordeling. Det er viktig at sakkyndige som er seg bevisst en positiv og konstruktiv rolle kan trekkes inn i tilfeller der domstolene har et reelt behov for faglige uttalelser. Samtidig finnes det også en del saker hvor partene erkjenner berettigelsen av sakkyndige. Komiteen ønsker også å bemerke at det er spesielt viktig at barna og foreldrene har tilstrekkelig tillit til de sakkyndige og deres rolle i prosessen.

Komiteen vil også peke på at sakkyndige har en selvsagt plikt til å være konfliktdempende i sine uttalelser. Sakkyndige må ta hensyn til at " barnets beste " best oppnås ved at eventuell konflikt mellom foreldrene blir unngått eller dempet i størst mulig grad. Sakkyndige skal anta at det i de fleste sakstyper er best for barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålet. Sakkyndige må ikke " ta side " i slike saker."

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gått tilbake på sitt opprinnelige forslag om å oppheve legaldefinisjonen på samvær, med argumentasjon for "å styrke den individuelle tilpasningen". Dette vil medføre at man ikke retter opp de åpenbare feil og mangler som er i lovgivningen. Disse medlemmer vil her vise til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har tatt til orde for at lovens utgangspunkt for samvær må være delt omsorg.

Disse medlemmer merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet trekker frem "best mulig samlet foreldrekontakt". For disse medlemmer synes det imidlertid uklart hvordan man mener dette skal oppnås. Hvis formålet er å stimulere til mer samvær, samt styrke fedres rolle som omsorgspersoner, frykter disse medlemmer at det foreslåtte lovverk blir et "slag i luften".

Disse medlemmer viser også til at det fra flere hold hevdes at fagfolk som er involvert i barnefordelingssaker tar utgangspunkt i et perspektiv som vanskeliggjør likestilling mellom far og mor. I FMOs høringsuttalelse heter det blant annet:

"Når psykologer ikke vil anerkjenne foreldrene på like premisser, og ikke sjelden har en preferanse for mødres særstatus i barns liv, gir det ingen mening å snakke om samarbeide."

Disse medlemmer mener også at proposisjonen mangler løsninger på et av de største problemene i dagens familiepolitikk: hvordan samværssabotasje skal håndteres. Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen, i løpet av 2007, utrede og legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje. Slik sabotasje bør få konsekvenser for barnefordelingen."

2.2 Styrking av meklingsordningen

Komiteen vil understreke at det må være et mål for meklingen mellom foreldre at avtalen legger grunnlaget for et best mulig samarbeid med barnets beste i fokus. Det er viktig at barna slipper å mekle mellom foreldrene, og at foreldrene unngår konfrontasjoner ved henting og levering av barn. Komiteen har merket seg at meklingsordningen foreslås styrket i forhold til gjeldende ordning ved at den utvides inntil 7 timer i tilfeller hvor det er mulighet for å komme til enighet. Komiteen mener meklingsordningen dermed blir mer fleksibel, slik at det kan brukes mindre tid på foreldre som ikke har utbytte av mekling, og mer tid på foreldre med store konflikter. Komiteen har videre merket seg at formålet med meklingen er at foreldrene skal få hjelp til å inngå avtaler om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og omfang av samvær.

Komiteen viser til forslaget om at samboere med felles barn under 16 år må møte til mekling ved samlivsbrudd. Forslaget er i henhold til forslag i Familiemeldingen, St.meld. nr. 29 (2002-2003), og ivaretar målet om at barn født av samboende foreldre ikke skal diskrimineres i forhold til barn født av gifte foreldre. Komiteen har videre merket seg at mekling må være gjennomført før det utbetales utvidet barnetrygd, på lik linje med gjeldende rett for ektepar. Komiteen støtter innføring av et slikt vilkår for utvidet barnetrygd også for samboere, men understreker at meklingsattest vil kunne utstedes etter en time, og samværsforelderen kan ikke hindre utbetaling av utvidet barnetrygd til bostedsforelderen ved å unnlate å møte til mekling. Tilsvarende vil utbetaling av utvidet barnetrygd ikke skje hvis bostedsforelderen unnlater å møte til mekling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2006 tok til orde for at familievernkontorene får den nødvendige kompetanse for også å kunne løse svært konfliktfylte situasjoner. Disse medlemmer har merket seg forslaget om å styrke meklingsordningen ved at den utvides inntil 7 timer i de tilfeller hvor det vurderes som mulig å komme til enighet. En slik "spissing" av ordningen er i tråd med disse medlemmers syn.

Disse medlemmer mener imidlertid at mek­lingsordningen ikke bare kan vurderes ut fra antallet ansatte ved familievernkontorene og timebruk. Det er ikke alltid slik at flere fagfolk og mer penger fører til færre og mer dempede konflikter. Det er ofte mang­lende kompetanse som er problemet ved mekling, ikke antallet timer foreldrepartene tilbys. I enkelte tilfeller trengs knapt en time for å bli enige, mens det i andre tilfeller ikke vil hjelpe uansett hvor mange timer som brukes.

I høringsuttalelsen fra Forum for Menn og Omsorg (FMO) heter det:

"Obligatorisk mekling ble innført 01.01.1993, angivelig for å forebygge rettssaker på et tidspunkt man hadde begynt å merke den store pågangen av barnefordelingssaker i rettsapparatet. Der finnes imidlertid ingen differensiert statistikk eller annet kunnskapsgrunnlag som kan fortelle oss om mekling hjelper mot belastningen med rettssaker: om det er noe poeng å tilby flere timer eller om det er noen vits overhodet med mekling. Vår erfaring er at familiemeklere og såkalte terapeuter gjennomgående er fedrefiendtlige og opphengt i eneforelderdogmet slik at grunnlaget for å kunne mekle - med partene som presumptivt likestilte og likeverdige - svikter i utgangspunktet." Videre heter det: "Det ideologiske grunnlaget til de aktuelle fagfolkene, vesentlig psykologer og sosionomer, er etter FMOs erfaring lite egnet til å forebygge konflikter mellom kvinne og mann; mellom mor og far. Vi finner det påfallende at BFD i de årene de har eksistert som selvstendig departement ikke her evnet å utarbeide statistikker med tall hentet fra retts- og rådgivningsapparatets praksis. Slik situasjonen er nå vet man intet om det har hjulpet overhode å innføre mekling verken som prosessforutsetning eller forsøk på å bilegge eventuelle uenigheter om barnefordeling. FMO har flere eksempler på tilfeller hvor det er selve meklingsprosessen som har fremprovosert saksanlegg, oftest basert på meklers kjønnsrollestereotypier og eneforeldertenkning."

Dette er en sterk påstand, som man må få vurdert sannhetsgehalten i. Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av meklingsapparatet med spesielt fokus på kvalitet og metodikk - og samtidig kartlegge resultatene av meklingene - med fokus på eventuelle skjevheter."

Disse medlemmer mener at en slik gjennomgang må fremskaffe systematisert kunnskap om hva eventuelle meklingsattester/avtaler inneholder, og i hvilken utstrekning avtalene blir etterlevd - herunder om det kan dokumenteres om styrking eller fravær av mekling minsker eller øker konfliktnivået mellom foreldrepartene.

2.3 Tiltak for å beskytte barn mot overgrep

Komiteen vil understreke at i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær skal det tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep. Komiteen støtter prinsippet om at foreldres rett til samvær med barna ikke skal gå på bekostning av barnets beste. Komiteen vil samtidig peke på at det normalt er av stor verdi for barnet å ha god kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd, men hensynet til barnet må bli bedre ivaretatt i de familiene hvor det foregår vold og overgrep.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at hensynet til å beskytte barn mot skadevirkningene av eventuelle framtidige overgrep i utgangspunktet må veie tyngre enn hensynet til mulige skadevirkninger ved å miste kontakten med en av foreldrene. Flertallet har merket seg at det store flertallet av høringsinstanser gir uttrykk for at det er behov for en slik lovendring, og at barnet ikke har tilstrekkelig vern etter praktiseringen av gjeldende regelverk.

Komiteen viser til de tilfellene der det kommer fram påstander om vold og overgrep i barnefordelingssaker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at om en påstand om vold og overgrep skal legges til grunn av retten, avhenger av hvor stor sannsynlighet det må være for at den medfører riktighet. Flertallet vil peke på at hensynet til å ivareta barnets sikkerhet kan tilsi at sannsynlighetsovervekt anses tilstrekkelig eller at overvektsprinsippet fravikes slik at det kreves en mindre grad av sannsynlighet enn 50 pst. for å legge påstanden om overgrep til grunn av retten. Deretter må retten ta stilling til hvor stor vekt forholdet skal få i en barnets beste-vurdering etter en konkret helhetsvurdering. Flertallet vil samtidig understreke at det i denne sammenheng er en svært viktig oppgave for domstolene å avdekke påstander om vold og overgrep som ikke er holdbare.

Komiteen viser til at falske beskyldninger for retten vil kunne medføre straffeansvar, i tillegg til å kunne slå negativt ut i forhold til mulighetene for å vinne fram i en barnefordelingssak.

Komiteen har merket seg at i avgjørelser i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep. Dersom samvær ikke er til barnets beste, skal det ikke være samvær.

Komiteen har videre merket seg at det offentlige skal få en lovpålagt plikt til å oppnevne tilsynsperson i forbindelse med samvær i særlige tilfeller.

Komiteen er oppmerksom på at det kan bety at samvær ikke kan gjennomføres dersom det ikke finnes en egnet tilsynsperson. Komiteen støtter dette og er enig med departementet i at BUF-etat på regionalt nivå vil være best egnet til å få ansvaret for å oppnevne tilsynsperson. Komiteen vil understreke at dersom retten legger til grunn at overgrep har skjedd og at det er fare for at barnet kan bli utsatt for overgrep under samværet, vil dette kunne tilsi at samvær nektes helt.

Komiteen har merket seg at i saker hvor barnet bor på sperret adresse eller hvor det vurderes fiktiv identitet, kan saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær reises for Oslo tingrett istedenfor der hvor barnet bor. Komiteen mener dette er fornuftig for å unngå at den voldsutsattes oppholdssted blir kjent for overgriper.

Komiteen viser til forslaget om at en forelder som ikke har hatt foreldreansvar og er siktet eller tiltalt for å ha drept den andre forelderen ikke automatisk skal få foreldreansvaret. Komiteen støtter dette forslaget. Komiteen har merket seg at dersom det gjelder en forelder med foreldreansvar, så kan ting­retten fatte en foreløpig avgjørelse om å frata foreldreansvaret midlertidig. Komiteen vil imidlertid understreke at det kan være behov for å kunne endre en midlertidig avgjørelse før frafall av siktelse/tiltale eller rettskraftig dom foreligger, hvis for eksempel gjenlevende blir frifunnet i første instans.

Komiteen mener departementets forslag ivaretar behovet for rettssak og dom for eventuelt å frata foreldreansvaret, samtidig som man kan få en rask avgjørelse som hindrer at det oppstår en urimelig situasjon for barnet. Komiteen mener forslaget ivaretar den siktede forelderens rettssikkerhet samtidig som man unngår en usikker situasjon og ekstra belastning for barnet og nære slektninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at selv om siktelsen/tiltalen frafalles eller gjenlevende frifinnes, er det ikke sikkert at vedkommende får foreldreansvaret. Det vil avhenge av hva som er barnets beste.

Komiteen vil understreke at i saker der en siktelse er frafalt eller det foreligger en frifinnelse, skal retten i sin vurdering ikke ta stilling til skyldspørsmålet - men strengt holde seg til vurdering rundt forelderens omsorgsevne og barnets beste.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det må være helt klart at i de tilfeller der barn er utsatt for vold eller overgrep - og/eller det er en vesentlig fare for at dette skal skje i fremtiden, må dette legges til grunn i barnefordelingssaker. Disse medlemmer mener imidlertid at mye tyder på at det i en del saker fremkommer uriktige volds- og overgrepspåstander - fremsatt for å diskreditere den ene av foreldrene. Disse medlemmer ser dette som svært alvorlig. Det å få en uriktig overgrepspåstand satt ut om seg er meget stigmatiserende - og kan være et stort problem i både jobb og privatliv. Disse medlemmer ser det derfor som en alvorlig forbrytelse å fremsette slike uriktige påstander, og mener reaksjonene for slike forhold må skjerpes vesentlig. Disse medlemmer mener at personer som fremsetter slike uriktige påstander viser at de ikke har det nødvendige moralske grunnlag for å ha ansvar for barn, og at dette må legges vesentlig vekt på i forbindelse med barnefordeling.

Disse medlemmer er også bekymret for at de krav til bevis som det legges opp til i lovforslaget vil føre til at uriktige påstander om overgrep og vold tas hensyn til av retten. Disse medlemmer viser her til høringsuttalelsen fra FMO der det heter:

"Tendensen synes å være at bevis- og dokumentasjonskrav i saker hvor det forekommer påstander om vold og overgrep undergraves." Videre heter det: "Rettspraksis er meget restriktiv når det gjelder saker med overgrepspåstander. Selv i saker hvor det temmelig opplagt er tale om falske påstander velger retten ofte begrenset samværsrett under tilsyn som interimsordning (kjennelse om midlertidig avgjørelse) til saken er bedre opplyst etter hovedforhandling (dom)."

For øvrig mener disse medlemmer det er en svakhet ved proposisjonen at en type overgrep som ikke er nevnt, er den type psykisk vold som barn blir eksponert for i saker hvor det er tale om foreldrefiendtliggjøring (the Parental Alienation Syndrome - PAS). Behovet for økt fokus på dette er tidligere tatt opp i Stortinget av Fremskrittspartiet. Det er også slik at samværssabotasje i kombinasjon med falske overgrepspåstander kan forekomme i barnefordelingssaker.

Disse medlemmer merker seg at den forrige regjering gjorde lite på dette området, og mener det er et betydelig behov for forskning og kompetanse hos norske fagfolk når det gjelder foreldrefiendtliggjøring (the Parental Alienation Syndrome - PAS). Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen påse at det iverksettes forskning og kompetanseoppbygging hos fagfolk når det gjelder foreldrefiendtliggjøring".

2.4 Tilbakebetaling av barnebidrag

Komiteen viser til at etter gjeldende rett kan den som er blitt fritatt for et farskap, kreve betalt barnebidrag tilbake fra folketrygden med samme nominelle sum som er betalt i bidrag. Komiteen mener dette ikke er godt nok, siden vedkommende som søker tilbakebetaling ikke er biologisk far til barnet og i tillegg vil bli belastet med et reelt økonomisk tap. Komiteen støtter forslaget som innebærer at det innføres en ordning som sikrer mot verdifallet i pengeverdien fra bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt.

Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråd Karita Bekkemellem datert 16. februar 2006 (vedlegg).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at mange menn er blitt idømt et feilaktig farskap opp gjennom tidene, eller har erkjent et feilaktig farskap. I en ikke ubetydelig del av disse sakene er det trolig snakk om at erkjennelsen er gjort under press - i noen tilfeller ved at man rett og slett ble "truet" eller "tvunget" til å erkjenne et farskap. Det synes også klart at det i tillegg er mange farskap som er blitt feilaktig fastsatt etter pater-est regelen. Enkelte undersøkelser viser at 10 pst. av den norske befolkning kan ha feil far.

Disse medlemmer mener staten, som lovgiver og dømmende makt, hele tiden har hatt et overordnet ansvar for fastsettelse av farskap. Ut ifra en del av sakene synes det som om det at farskapet ble riktig biologisk fastsatt, ikke var så sentralt for myndighetene. Det var viktig å finne en betalingsdyktig far, "for ikke å belaste kommunens socialkasse", som det står i forarbeidet til Barneloven i sin tid. Dette, sammen med at mor var den part som retten ofte hadde størst tiltro til, medførte mange feilaktige farskap.

Disse medlemmer viser også til at medisinske og vitenskapelige metoder har vært i bruk fra ca. 1925. Det mest vanlige var blodtypesammenligning, selv om også denne kunne bli satt til side av dommere. Man la til grunn at det var mor som snakket sant. Ifølge Støttegruppen for Feildømte Fedre er det også mange menn er blitt dømt som far til et barn uten å ha hatt samleie med mor. Lenge har det nesten vært umulig for en "far" å få gjenopptatt en farskapssak. I 1992 ble DNA-tester tatt i bruk, og i de tilfellene DNA-tester ble brukt, kunne farskapet fastsettes med tilnærmet 100 pst. sikkerhet. Fortsatt var det vanskelig for en "far" å få gjenopptatt en farskapssak, dersom mor og/eller barn nektet å samtykke i en DNA-test.

Disse medlemmer er svært glad for at Stortinget vedtok endringer av barneloven, slik at etter 1. april 2003 kunne alle parter i en farskapssak forlange saken gjenopptatt, og få saken avklart ved bruk av DNA-testing. Dette var et forslag Fremskrittspartiet gjentatte ganger hadde tatt opp i Stortinget. Konsekvensene av lovendringen er at mange feilaktige farskap er avdekket. Så langt får imidlertid en feildømt far bare tilbakebetalt de pengene han har innbetalt i barnebidrag, krone mot krone. Mange feildømte fedre har hatt andre store økonomiske utlegg, samt pådratt seg vesentlige psykiske belastninger. Det kan finnes de som har fått sitt liv ødelagt basert på løgner og feilaktig farskap, og et rettssystem som satte mye inn på å finne en far til barnet.

Disse medlemmer erkjenner at et feilaktig farskap har mange konsekvenser. Hver gang en far er blitt frikjent som far, står også et barn uten en far. Det er åpenbart svært vanskelig for disse "barna" som kanskje står fedreløse i en alder av 40 år. I tillegg er mange andre familiemedlemmer berørt av dette.

Disse medlemmer viser til at det i de siste 3-4 årene er mange som har fått omgjort et feilaktig farskap ved bruk av DNA-tester. Disse medlemmer mener at siden staten har et overordnet ansvar for fastsettelse av et riktig/biologisk farskap, samt har krevd inn bidragspengene, så må staten også ta sitt ansvar og rydde opp i disse forholdene. Staten har her frarøvet mange menn penger på feilaktig grunnlag, og da må det i det minste gis en økonomisk kompensasjon i form av renter eller indeksregulering, det bør også kunne gis dekning for andre økonomiske utlegg. Disse medlemmer støtter kravet fra støttegruppen om at de som har fått varig mèn, bør få erstatning. Disse medlemmer viser her til at det i en rekke andre sammenhenger, hvor en person har vært utsatt for en urett fra det offentlige, får dekket sine utgifter samt erstatning. Det skattefradrag som en del feildømte fedre har fått, er i denne sammenheng relativt lite. Det vil med rette kunne hevdes at det her kan snakkes om "justismord", med staten som aktiv bidragsyter.

En annen side ved disse sakene er at et feilaktig farskap også gir grunnlag for at arv blir tildelt personer som i utgangspunktet ikke burde ha krav på arv, og mange får ikke den arven de har krav på. Slik loven er i dag, kan ikke noen andre enn de som direkte er involvert i en farskapssak kreve saken gjenopptatt ved DNA-testing. Disse medlemmer mener dette bør endres.

Disse medlemmer foreslår følgende endringer i lov om barn og foreldre (barneloven):

"§ 6 nytt annet ledd skal lyde:

Dersom den som har rett til å reise sak for domstolane etter denne paragrafen er død, trer arvingane inn i den avdøde sine rettkomne krav etter denne føresegna."

"§ 28a nytt annet ledd skal lyde:

Dersom den som har rett til å reise sak for domstolane etter denne paragrafen er død, trer arvingane inn i den avdøde sine rettkomne krav etter denne føresegna."

"§ 80 første ledd skal lyde:

Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til barnet, kan han krevje summen betalt attende frå folketrygda. Summen skal indeksregulerast i samsvar med konsumprisindeksen frå Statistisk sentralbyrå frå forskotet vart betalt, og til det vert betalt attende. Den som har fått forskotet betalt attende, får etterbetalt indeksreguleringa.Kravet kan setjast ned eller falle bort dersom det er klart at han ikkje hadde rimeleg grunn til å vedgå farskapen, eller at han burde ha reist sak til endring tidlegare."

"Ny § 80a Erstatning skal lyde:

Den som har fått fastsett feilaktig farskap, kan krevje vederlag frå staten for økonomisk og ikkje-økonomisk tap etter vanlege erstatningsreglar."

Disse medlemmer merker seg at komiteens flertall ikke gir sin tilslutning til ovennevnte forslag til ny paragraf og fremmer derfor følgende forslag. Det vises her til statsrådens brev til komiteen datert 16. februar 2006 (vedlegg):

"Stortinget ber Regjeringen vurdere om ordningen med billighetserstatning skal utvides til å gjelde feildømte fedre."

2.5 Anmodningsvedtak om lovfesting av barnets rettigheter

Komiteen viser til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmet følgende forslag i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om endringer i barneloven, jf. Innst. O. nr. 96 (2002-2003):

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i barneloven."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslaget ble vedtatt og oversendt regjeringen. "Barnets beste" er et sentralt begrep i norsk og utenlandsk barnelovgivning, samt i internasjonale konvensjoner som omhandler barn. Disse medlemmer vil peke på at "barnets beste" er et dynamisk begrep som har evnen til å utvikle seg i takt med samfunnsutviklingen for øvrig. Dette har bl.a. gitt seg utslag i at "best mulig samlet foreldrekontakt" er et moment som i dag tillegges stor vekt. Barns rett til å uttale seg i barnefordelingssaker er uttrykkelig lovfestet.

Disse medlemmer vil understreke at familier er ulike og har ulike behov. Disse medlemmer er derfor enig med departementet i at domstolene må ha mulighet til å vurdere hvordan man kan gjøre situasjonen best mulig for akkurat dette konkrete barnet i denne spesielle familien. Disse medlemmer vil peke på at dersom målet er å unngå å bruke skjønn i disse sakene, vil man heller ikke kunne fange opp de individuelle behov ethvert barn og enhver familie har. Disse medlemmer vil understreke at barnekonvensjonen har forrang foran annen norsk lovgivning, slik at dersom det oppstår konflikt mellom barnekonvensjonen og andre lover, er det de andre lovene som må vike. Disse medlemmer mener derfor at hensynet til barns rettigheter ifølge barnekonvensjonen er tilstrekkelig ivaretatt mht. norsk lovgivning.

Komiteen er videre enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre endringer i begrepsbruken i barneloven dersom hensikten ikke er å oppnå endring i realitetene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg skeptisk til bruken av formuleringen "barnets beste". Dette er en formulering som kan tolkes av domsstolene, og disse medlemmer er bekymret for at gamle holdninger og subjektive vurderinger fort kan bli brukt, når man har en slik diffus formulering. Spør man et kjempende foreldrepar som steilt står mot hverandre, så vil begge hevde at de kjemper for barnets beste, selv om de bruker barnet i konflikten. Det er dette man unngår hvis man bruker formuleringen "barnets rettigheter og barnets rett", domstolsapparatet kan ta de nødvendige avgjørelser på objektivt grunnlag og i henhold til norsk lov.

Disse medlemmer vil i tillegg påpeke at hvis man velger å bruke "barnets beste" i formuleringene, vil dette sette Norge tilbake i forhold til inkorporeringen av Barnekonvensjonen.

Disse medlemmer stiller seg noe undrende til at dette er et tema i Ot.prp. nr. 11 (2005-2006), som Stortinget har til behandling. Det var et klart flertall for hva som skulle være retningsgivende i barneloven, og disse medlemmer kan ikke se på dette som noe annet enn en unødvendig omkamp.